Det siste døgnet er det en ting som har gått igjen i samtaler med andre og tilbakemeldinger på blogg – åpenhet! Først og fremst min kjære nevnte dette. Jeg var skeptisk til innlegget «Hvor er jeg?«. Usikker fordi jeg var mer ærlig og direkte enn jeg pleier. Åpnet meg opp på en måte jeg aldri har gjort før. Åpnet opp og latt folk se hva som plager meg innerst inne…
Kanskje jeg trenger å bli mer åpen?
En ting skal min kjære ha… Han er en vanvittig smart mann. Han leser meg som en åpen bok. Jeg er ikke vant til at folk tenker på hva som er bra for meg. Derfor sitter det langt inne å lytte til noen når de gir meg råd. Gang på gang må jeg bite i det sure eplet. Må innrømme at han hadde rett. Jeg burde lyttet til han fra første stund.
Så han har sikkert et poeng denne gangen også. At jeg burde bli mer åpen…
Det er ikke så lett når man er vant til å være lukket. Jeg føler meg avkledd. Naken. Som om hodet mitt er lagt i giljotinen bare ventende på første hogget. Som festet til en gapestokk til spott og spe for enhver som måtte ønske.
Jeg skal innrømme at jeg er livredd! Nesten så jeg kjenner angsten komme bare ved tanken….
Så bær over med meg. Dette er nytt. Dette er uvant. Jeg kommer til å famle i blinde. Jeg vil trå feil. Falle. Reise meg igjen, for så å falle på nytt…
Det er skummelt, men jeg skal prøve…
TONER AV TANKER 
10 svar til “Mer åpenhet?”
Lykke til, jeg synes du har klart deg veldig bra så langt!!
Takker! 🙂
«Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.»
Ærlig og usensurert betyr nødvendigvis ikke åpent. Man kan være ærlig i sine ord, og dele tanker usensurert uten nødvendigvis å dele alt av seg selv… Det betyr bare at de tankene jeg har valgt å dele gjøres uten filter. Med mer åpenhet mener jeg at jeg skal dele flere av mine tanker…
Ja, en skal være åpen, men en kan bli for åpen også. Jeg er for åpenhet med de som en har tett til seg, men full åpenhet for verden kan også være skadelig.
Full åpenhet vil aldri fungere. Ikke på nett og ikke i realiteten. Man kan aldri dele alt ved seg selv…
Men, jeg er veldig lukket på mange områder, og veldig åpen på andre. Jeg er veldig lukket på hva som skjer her og nå, og åpen om fortid.
Åpenhet er en bra ting, og ærlighet, særlig å kunne være det overfor seg selv.
Jeg har gått mange steg der og jeg kan si at fordi alle stegene har vært gått i mitt eget tempo (med press fra meg selv) har all åpenheten gjort meg tryggere og friere. Lukkethet kan være selvbeskyttelse, men det kan også komme til et punkt der det fungerer mest som et fengsel. Jeg tror en må prøve seg fram og tørre å feile. Det handler mange ganger om en personlig modningsprosess. Alt til sin tid.
Åpenheten kan nok være bra for min del. Det er tungt å bare bære børen på egne skuldre. Det er ingen som kan bære den for meg. Derimot så kan det være befriende å bare få lette litt på trykket innimellom. La andre se hvordan jeg har det. Slik at jeg ikke behøver å bruke så mye energi på å vise meg sterk til enhver tid. For dette er energi jeg ikke har om dagen. Jeg er nødt til å fokusere den lille energien jeg har på det som må gjøres for å få meg ut av flokene…
Men, åpenhet må komme innenfra. Man må være klar for den. Og man må ville den. For det er kun en selv som vet om lukketheten er fordi man trenger beskyttelse eller om den er ens eget fengsel. Der har du helt rett… Min mangel på åpenhet er nok et fengsel jeg sperrer meg inne i. Det er derfor jeg tror min kjære har rett i at jeg burde prøve å bli mer åpen. Han ser meg, og leser meg, på en måte ingen har gjort før… Men, dette er uvant. Det er skummelt. Så feiling vil det helt klart bli…
Det kan være skremmende å være sammen med noen som leser en som en åpen bok. Men når man kommer over den angsten er det en velsignelse. Jeg har selv en kjæreste som kjenner meg til bunns. irriterende noen ganger, men helt nødvendig for at jeg også skal kjenne meg selv. Når det butter er hun den eneste jeg kan snakke med, simpelthen fordi jeg slipper å forklare alt hver gang.
Ja, det er skremmende! Og veldig uvant for min del. Er ikke vant til at noen klarer å se forbi fasaden jeg setter opp.
Men, det er også veldig deilig. Fordi jeg tør å være meg selv med min kjære. Jeg trenger ikke fasaden når jeg er sammen med han. Han ser gjennom den uansett. Og selv om han leser meg som en åpen bok og ser hvordan jeg virkelig har det, så er han like glad i meg. Han aksepterer meg til tross for mine svakheter. Han støtter meg og oppmuntrer meg. Og for første gang har jeg en jeg kan snakke med, en jeg kan være meg selv med. En jeg kan tillate meg å være svak med. Det er rett og slett en befrielse. Å bare kunne være meg selv fullt og helt.