Du viste at jeg var ingenting for deg…

Jeg forsøkte å spørre hva du ville.
Du svarte med stillhet.
Du svarte ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å spørre hva du mente.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg viste deg at jeg hadde det vondt.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte at jeg trengte deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å spørre om støtten du lovet meg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å vise at jeg brydde meg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å være der for deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg ble sjalu fordi du ikke lenger var min.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte deg at jeg ble såret.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å vise deg at jeg angret.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte at jeg elsket deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Du prøver å legge skylden på alle andre.
Jeg svarer med stillhet.
Jeg svarer med ingenting.
Jeg må gjøre deg til ingenting for meg.

nothing

My heart is not mine to command!

Time passes by. Hours, days, minutes. Slowly slip away…

My head held high. My tears and sore eyes are replaced by smiles and laughter. Because I’m positive about life. About what’s to come.

But nobody sees my heart. Nobody sees what it holds.

I cannot control my heart’s beatings. I cannot decide who it’s beating for. My heart is not mine to command.

You craved my heart, and I let you. I gave it to you. For you to hold. For you to love. To take care of. To protect.

I gave my heart. I gave myself completely. To you.

And you held my heart for a while. Showed it how to feel. Showed it how to love. My heart found a reason to beat.

Then you threw it away. You let go of it. Forgot how you once craved for it. My heart got crushed. It fell apart. I was not ready to take back what was given to you. But you let it go.

I tried to save the pieces. I tried to put my heart back together again. I tried to stop it from bleeding.

My crushed heart was still beating. But my heart was hurt. The scars was showing, and they ran deep. Still, my heart remembered how it felt to love.  My heart wanted to go where you didn’t follow. My heart still craved yours.

I had to walk the path I chose. I had to go towards the sunlight. I couldn’t stay in my dark and painful mind. But you weren’t ready to follow. You walked a different path. And you left my heart to bleed.

As I walk down my new path of life, I walk alone. I walk with no heart. Because you walked in a different direction. And my heart was left behind. My heart was left where our paths parted. And I cannot take it back. My heart is still not mine to command.

But I know my path is the one right for me. Even though my heart is left behind. I’ll find my heart again. Maybe you’ll give it back. Maybe you’ll care for it again. Either way, I’ll find my heart again. When it’s healed. And then my heart,  will beat harder and stronger than ever before!

knust hjerte

Kjærligheten er vakker!

Jeg har opplevd smerter. Jeg har opplevd svik. Og jeg har opplevd min første store kjærlighetssorg. Alt på et tidspunkt hvor jeg ikke trodde jeg ville være sterk nok til å stå det ut!

Men, jeg står fortsatt! Og jeg står sterkt. Sterkere enn noen sinne før.

For jeg er ikke bitter. Jeg er ikke lenger sint. Jeg har fortsatt vondt, men det er greit. Det er lov å ha det vondt når hjertet brister. Det SKAL gjøre vondt da.

For sorgen, smertene. De viser meg at det jeg følte var ekte!

Kjærligheten viste meg at jeg kan elske. Kjærligheten lærte meg at jeg kan gi tillit til et annet menneske. Kjærligheten lærte meg at jeg kan føle, og vise hva jeg føler. Kjærligheten lærte meg så mye om meg selv.

Så selv om smertene over tapet, over sviket, er grusomme, så er kjærligheten vakker. Og jeg tar til meg klisjeen, gjør den til min sannhet. For det er faktisk bedre å ha elsket og tapt, enn å ikke ha elsket i det hele tatt!

For meg, som alltid har distansert meg fra følelsene mine. Som aldri har tillatt meg å kjenne på det gode eller vonde. Har følt meg som en isdronning. Følelsesmessig kald! Så trengte jeg å vite at jeg kan elske. Jeg trengte å vite at jeg kunne føle sorg. Det lærte kjærligheten meg.

Nå er skrittene mine sterkere enn noensinne. Hodet er hevet. Smilet sitter litt løsere for hver dag. For jeg innser at kjærligheten er vakker, uansett hvordan den ender. Og jeg har intet hjerte av stein.

7210_1Bildet er herfra

Mitt farvel!

Det finnes lenger ingen grunn til at jeg skal bry meg. Til at tankene om det som en gang var skal oppta tiden min. Stjele energien min. Ødelegge humøret mitt. For det er det det gjør. 

For du behandler meg som ingenting. Selv om du sier du ikke kan gi svar. Handlingene dine gir meg svarene jeg trenger. Jeg er ikke lenger ønsket. Og alle er mer ønsket enn meg. Alle andre får det jeg så lenge savnet.

Så, hvorfor skal jeg bry meg? Jeg er verdt mer enn dette! Jeg er verdt å være, ikke bare nummer én, men også den eneste. Jeg er verdt å være den man kjemper for. Jeg er verdt å sette himmel og hav i bevegelse for. Jeg er verdt bare det beste!

Når du så lett da sprer om deg, med din oppmerksomhet. Med din lekne tone. Ja, da gjør du det enklere for meg. For du tør ikke innrømme det for meg. Likevel sier handlingene dine alt!

Du tapte den første som så deg for den du var. Som så gjennom fasaden. Som så alt som bor i deg. Som så alt, og likevel elsket. Du tapte den første som har elsket deg for den du virkelig er.

Så dette er mitt farvel! Du var ikke villig til å kjempe for meg. Og jeg er verdt å kjempe for!

Så dette er mitt farvel!

images

Taushet!

Taushet.

Intet mer,

intet mindre.

Bare min taushet.

Det er det du får.

Ingen lyd,

ingen ord.

Bare min taushet.

Når du ikke forstår,

at ditt vet ikke

er like vondt,

like vanskelig,

like frustrerende

som mine spørsmål.

Da får du det du ønsker,

min taushet.

Og jeg kan ikke

gi deg løfter

om hva tausheten bringer,

om hva den vil gjøre

med meg.

Men ikke et ord,

ikke en lyd.

Bare  min taushet.

imagesBildet er herfra

Hvorfor gidder jeg?

Hvorfor gidder jeg å stange hodet i veggen? For foran meg står en murvegg. En murvegg jeg ikke kommer gjennom. Som ei heller har noen vei over eller rundt. Du sperrer meg ute. Holder meg på en armlengdes avstand. Så hvorfor fortsetter jeg å stange hodet i veggen?

Hvorfor finner jeg meg i å vente? For fornuften sier meg at jeg er verdt mer. At jeg er verdt at noen gir meg all sin kjærlighet. Ikke holder meg på vent slik som du. Fordi du ikke klarer å be meg bli, men heller ikke klarer å be meg gå.

Hvorfor gidder jeg å prøve? Når alt jeg får er manglende svar. For i mangelen på svar, så antydes også en manglende vilje. En manglende vilje og manglende ønske til å ha meg hos deg.

Hvorfor klarer jeg ikke å gå videre? Når din oppmerksomhet rettes til alle andre enn meg. Når du ikke ser meg engang, hvorfor tviholder jeg da på deg?

Hvorfor vil mitt hjerte så inderlig? For det er tydeligvis bare mitt hjerte som vil. Hvorfor vil jeg meg selv så vondt?

Hvorfor klarer jeg ikke å legge deg bak meg? Når du så tydelig med letthet klarer deg uten meg. Når jeg minnes med glede og sorg, mens du ikke synes å gjøre det samme.

Hvorfor gidder jeg å prøve? For jeg vet jo så godt at det kreves to. To som vil, to som ønsker, to som elsker. Så hvorfor gidder jeg, når jeg er den eneste som vil, ønsker og elsker?

images

Jeg minnes…

Jeg minnes at du ønsket meg god morgen. Hver eneste dag. Den gode starten på dagen. Som alltid fikk meg til å smile. Uansett hvor grått det ellers var. Bare vite at du tenkte. På meg.

Jeg minnes du sa god natt. Hver eneste kveld. Dem lille, lille tanken. Som betydde så mye. Som gjorde at jeg alltid sovnet med et smil om munnen. Det lille. Som alltid tok deg med inn i mine drømmer.

Jeg minnes ditt smil og din latter. Mot meg. Til meg. Morsomheter og lek. Gode dager og smittende glede. Så bekymringsløst. Så herlig. Som fjernet alle vonde tanker på et blunk.

Jeg minnes dine vakre øyne. Så fulle av liv. Som viste meg kjærlighet og glede. Men også smerte. Så vakre. Så dype. Så ærlige. Et blikk fylt av følelser. Et blikk fylt av bunnløs godhet.

Jeg minnes din stemme. Den dype, gode røsten. Som bare ved sine toner beroligget meg. Gledet meg. Uansett hvilke ord som ble sagt.

Jeg minnes min hånd i din. Min lille, lille hånd som forsvant i din store, varme. Fingre som flettet seg om hverandre. Holdt fast og ikke ville slippe tak. Den gode følelsen av min hånd i din.

Jeg minnes dine armer rundt meg. Store og beskyttende. Som jeg bare kunne krype inn i. Bare forsvinne. Være liten. Være elsket. Som holdt meg. Så nært, så trygt. Passet på meg da jeg trengte det mest. Bare var der for meg.

Jeg minnes mine tårer. Tårer du tørket fra mitt kinn. Forsiktige, kjærlige fingre. Som viste at alt ville bli bra. Tørket bort de tårer, som ingen før hadde sett.

Jeg minnes dine lepper. Så myke og forsiktig mot mine. Et lite kyss. Et lite kjærtegn. Men også krevende lepper. Dypere og mer lidenskapelig. Varme og grådige. Mot mine. Lepper, som ved den minste berøring fikk det til å krible i hele meg.

Jeg minnes lukten av deg. Den deilige, berusende lukten av din nærhet. Den jeg aldri ble mett av, uansett hvor nær du var.

Jeg minnes din kropp mot min. Varm og god. Så nært. Så deilig. Kjærlig og intimt. Lidenskapelig og fullt av begjær. Naken hud mot naken hud. Uimotståelig og pirrende.

Jeg minnes dine hender på min kropp. Varsomme og forsiktige. Eller nysgjerrige og grådige. Søkende hender på oppdagelsesferd over mine kurver. Krevende og bestemte. Hender som kjentes som flammer. Som etterlot seg innvendige brennmerker på sin vandring.

Jeg minnes mine hender på din kropp. Søkende. Letende. Lekende. Hender som aldri fikk nok. Som alltid ønsket mer. Hver tomme av din kropp under mine følende fingre. Om igjen og om igjen. Umettelig.

Jeg minnes hvordan du tok pusten fra meg. Slik bare du kan. Den sitrende, ubeskrivelige følelsen gjennom hele kroppen. Varmen som bredte seg. Sjelvningene. Og den tilfredsstillende utmattelsen etterpå.

Jeg minnes mest av alt din nærhet. Bare det å ha deg nær. Følelsen av å vite. At du var min, og jeg var din. Din gode, varme nærhet. Uansett hvor du var.

Jeg minnes alt med glede. Og jeg minnes alt med sorg. For alt jeg har i dag, er minnene.

Du sier ikke lenger god morgen. Du sier ikke lenger god natt. Jeg får ikke lenger ditt smil og din latter. Jeg kan ikke lenger fortape meg i ditt vakre, dype blikk, eller nyte tonene av stemmen din i rommet. Din hånd søker ikke lenger etter min. Dine trygge, sterke armer holder ikke lenger rundt meg.  Du tørker ikke lenger mine salte, såre tårer. Jeg kjenner ikke dine varme, myke lepper mot mine.  Jeg kjenner ikke lenger lukten av deg. Din kropp søker ikke inntil min. Dine hender er ikke lenger på min kropp. Og mine hender finner heller ikke din uansett hvor mye jeg søker. Du tar fortsatt pusten fra meg. I tankene. I drømmene. Men, ikke slik du engang gjorde. For du er ikke lenger min, selv om mitt hjerte enda er ditt.

Jeg minnes. For alt jeg har nå er minnene…

Burning-heartBildet er herfra