Jeg har tenkt litt i kveld…. Eller egentlig ganske mye hvis jeg skal være ærlig. Tenkt litt på hva som feiler meg. Hvor jeg er i livet. Hvordan jeg angriper de utfordringer jeg møtes… Hvordan tankegangen min er…. Og jeg liker ikke den utviklingen som har skjedd….
Jeg har alltid vært jenta med bein i nesa. Jenta som tar en utfordring på strak arm. Som ser løsninger og ikke problemer. Hun som ikke finner seg i å bli pillet på nesen. Som hever seg over negativitet og går videre. Jenta som smiler og sprer om seg av glede og energi. Hun som rett og slett sprudler.
Hvor er hun nå????
Jeg tok meg selv i å sitte å spille et intetsigende spill på nett. Det er noe jeg aldri gjør. Og jeg har aldri følt meg så apatisk noen sinne… Bare sitte der og gjøre noe helt uten mål og mening. Bare for å få tiden til å gå…
Og jeg tok meg selv i å klage! KLAGE! Ren og skjær klaging som ikke var godt for noe. Bare øste ut av meg frustrasjon, uten at jeg var villig til å høre på det som kom i retur. Uten å være villig til å se positivt på det. Jeg gjør jo egentlig aldri det! Men, nå gjorde jeg det. Og jeg ble skremt over meg selv…
Det er ikke mye jeg får gjort om dagen. Det er ikke mye aktivitet som skal til før jeg har så vondt at jeg nesten ikke klarer å bevege meg. Og det ser ikke ut til at jeg får noen løsning på det med det første heller. Jeg har ikke råd til å benytte meg av private, så jeg er prisgitt norsk helsevesen… Det er ikke mye jeg får gjort med akkurat det. Selv om jeg skulle ønske. Jeg er kasteball!
Men, jeg er også stuck i en jobb jeg ikke trives i. Jeg gruer meg til å gå på jobb. Jeg teller timer til jeg skal hjem… Det er en håpløs situasjon! Jeg vet jeg må finne meg en ny jobb snarest mulig. Dette er ikke holdbart! Likevel så får jeg meg ikke til å se på stillingsannonser. Jeg vet jeg ikke kan få referanse fra der jeg jobber nå. Sånn er det når sjefen er årsaken til at man vil slutte. I tillegg så har jeg enkelte «handicap» på arbeidsmarkedet. Jeg er alenemor. Jeg er avhengig av å rekke levering og henting i barnehagen nesten hver dag. Jeg kan derfor ikke jobbe kveld og helg. Jeg kan heller ikke ta en jobb som krever mye overtid. Som alenemor så er jeg også avhengig av en respektabel lønn. Sånn at jeg i det hele tatt har mulighet til å forsørge meg og poden. Og skal jeg klare å jobbe fullt, så kan heller ikke reiseveien være for lang… Handicap! Så jeg blir motløs….
Jeg er også stuck i en leilighet jeg ikke trives i! En kjellerleilighet som leies. Det er små vinduer, og jeg ser nesten ikke dagslys. Det er vanvittig dårlig luft. Ja, så elendig er luftkvaliteten at det går på helsa løs. Det er en grunn til min økte migrene. Det er en grunn til at jeg har null energi, og blir trøtt når jeg er her. Det er ikke bra for alt i verden. Men, det er billig. Faktisk det eneste jeg har råd til. Her betaler jeg i alle fall 3ooo mindre enn markedsprisen i dag. Og da har jeg strøm, varmtvann, fyring, tv og internett inkludert i leien. Jeg har ikke råd til den økningen det er å flytte! I de områder jeg kan flytte uten at poden skal miste kontakten med faren sin, så er leiemarkedet langt utenfor det jeg har råd til på min inntekt (og ja, jeg tjener ganske greit)! Og boligkjøp er en fjern og uoppnåelig drøm…
På toppen av det hele så har jeg vært dum! Fryktelig dum… Og det er vanskelig for meg å innrømme dette. Det er en ærlighet som sitter langt inne. Jeg har rotet med penger. Jeg har tatt dumme valg, og sliter med ettervirkningene av dem. Det tar på! Det sliter på humør, på livslysten, på energien, på nattesøvnen osv. Det spiser meg innenfra! Og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det…
De to siste vet jeg ikke hvordan jeg skal løse. Jeg har faktisk ingen anelse… Derfor har jeg blitt tiltaksløs. Mistet motet. Blitt apatisk. Surret meg inn i en runddans av negative tanker. Jeg klarer ikke lenger ta tak i utfordringene mine. Jeg har ikke energi eller overskudd nok til å begynne å nøste i den ene enden. Det blir for overveldende!
Så hun jeg egentlig er. Jenta med det sprudlende humøret. Med det blide smilet og den smittende latteren. Jenta som bobler av energi. Som alltid bretter opp ermene og går på enhver utfordring med glede og iver….
Hvor er hun nå?
Hvor kan jeg finne henne?
Bilde er herfra
TONER AV TANKER 
21 svar til “Hvor er jeg?”
Jeg skal hjelpe deg å lete.
Fix maven din og si fra når du er klar.
Hilsen Morten
Takk Morten!
Jeg skal si ifra 🙂
Det er vanskelig når alt tetner seg til. Har du noen du kan snakke med, som er flinke til å se helheten og løsninger; noen som faktisk har kunnskap på de områdene du trenger hjelp?
Klem fra meg
Jeg har folk å snakke med. Som forstår. Og jeg har snakket med noen med kunnskap…
Jeg vet jo så godt hva beste løsningen er, men den er umulig. Og jeg vet hva den nest beste er, men har ikke ork og energi til å gjøre det. Ingen kan gjøre det for meg heller… Det blir en ond sirkel…
Sitter med voksende rynke i panna og leser og føler ekte bekymring i hjertet. Både som fagperson og som medmenneske. Snakk med noen, noen du føler deg vel med. Det er en ærlig sak å be om hjelp når man trenger det.
Jeg har snakket… Det er ikke så mye mer å snakke om. Noe må gjøres! Men, det er der jeg stopper opp. Klarer ikke ta tak i det. All energi brast da den løsningen jeg hadde skissert opp ikke var mulig. Og den hjelpen jeg trenger, den eneste hjelpen som kan få meg ut av dette, er det ingen som har mulighet til å gi….
Når alt tårner seg opp, blir alt så veldig mørkt. Dystrere enn det trenger å være. Jeg pleier å si til pasientene når de har litt mange ønsker og gjøremål at de skal ta et steg om gangen. Dette sier jeg også til meg selv når jeg kjenner at fortidens valg prikker meg på skulderen og krever full oppmerksomhet når jeg ikke har denne oppmerksomheten å gi. Ta det ene skrittet du kan gjøre noe med, og vær fornøyd med det, før du tar neste skritt. Kanskje det for deg først og fremst er å bli frisk nå. Når vi er i ubalanse pga sykdom kommer gjerne alt annet også med all sin kraft. Det du har overskudd til å gjøre noe med, det kan du gjøre noe med nå. Det andre kan få ligge, for nå. Jenta som ordner opp, hun er der et sted. Hun er nok bare litt overveldet av alt akkurat nå. Ta et steg av gangen, og plutselig finner du henne nok igjen – jenta som bobler av energi, full av pågangsmåte og styrke!
God bedring!
Det er ikke lett å ta det første steget. Som du sier, det blir veldig mørkt. Det blir overveldende.
Ja, først og fremst må jeg bli frisk. Komme meg på bena igjen. Likevel vet jeg at det er ting som må gjøres. Ting som ikke kan vente lenger. Men, energien til dette er sporløst forsvunnet…
Ja, hun er nok der inne et sted. Hun er bare gjemt bak frustrasjoner og mørke tanker. Hun er rådvill og finner ikke veien…
Vet det noen ganger er vanskelig å ta det første steget når man føler at det er så mange retninger man må ta det første steget mot. Det kan bli vanskelig å vite om man skal begynne med høyre eller venstre. Hvis hun trenger noen å finne veien sammen med, sette ord på ting hos så ta kontakt på mailen min 🙂 Kan være at hun blir litt mindre rådvill og at energien kommer sakte men sikkert tilbake 😉
Ja, det er veldig vanskelig å ta det første steget. Man vet ikke helt hva det første steget er… I hvilken enda skal man starte…
Takk for tilbudet! Kanskje jeg benytter meg av det… Får se om jeg tør 😛 Jeg er egentlig ikke en person som liker å dele av meg selv, så det er uvant å være så åpen som jeg er i bloggen….
Kanskje det er første steget – det at du nå er så åpen om dette og deler 🙂 Ta kontakt hvis det føles riktig, jeg er ikke så skummel… tror jeg 😉
Det kan hende åpenhet er det jeg trenger… Jeg vet ikke!
Men jeg setter veldig pris på tilbudet uansett om jeg benytter meg av det eller ikke 🙂
Føler virkelig med deg, uten at det hjelper deg stort, kjenner igjen en del av det du skriver om også, og skulle gjerne ha kommet med gode råd som jeg dessverre ikke har. Det er heller ikke lett å vite hvor en skal begynne å nøste inn trådene. Ønsker deg lykke til og håper du finner igjen deg selv, slitsomt å gå sånn som du tydeligvis gjør nå.
Det er ikke lett. Det skal jeg innrømme. Det er til tider overveldende! Gir meg dystre tanker, og negativt tankesett. Det er ikke lett å komme med gode råd. Det er ikke så mange råd å komme med i det hele tatt….
Må innrømme at jeg er litt nysgjerrig på hvilke legevakt du tilhører også. Selv får jeg aldri komme på legevakten med mine tidvise magesmerter, men blir henvist til fastlegen, hvor jeg får time om to uker, da klarer jeg jo ikke beskrive hvor og hvordan det var.. . Mine mageproblemer er nok ikke så alvorlige som dine, de kommer varer et døgn omtrent før de forsvinner like brått som de kom. Var sammen med en for noen år siden som ikke tålte å spise nesten noen ting, tror han ble bedre etter å ha forsøkt noe curamed (ikke for halsen) som han fikk hos noen som drev med alternativ behandling.
Legevakten jeg tilhører (den kommunale) hadde nok ikke tatt meg imot. Derimot så kan jeg si at den er inkompetent. Har selv opplevd feilbehandling av meg selv og poden der, og kjenner mange med lignende opplevelser. Derimot så tok Legevakten i Oslo meg imot. Jeg ringer alltid legevakta før jeg reiser dit. For å høre om de vil jeg skal komme. Og det var ikke tvil. Jeg måtte komme inn. En av årsakene var at de vurderte min beskrivelse til mulig akutt blindtarmbetennelse. Også derfor jeg ble henvist til ahus i første omgang.
Mitt fastlegekontor er ganske enkelt å forholde seg til. Der får man time en til to uker etter, hvis det er ordinære timer. Er det noe som ikke bør vente, så ringer man kl 0800 og får time samme dag. De har alltid et stort antall akuttimer til pasienter som trenger timer på dagen.
Jeg har fortsatt smerter, og har dermed hatt smerter konstant i 11 døgn nå.Det er nok ikke bare noe jeg har spist, en matforgiftning, et mageknip, forstyrrelser pga Norovirus eller lignende. Da skulle sykdommen av tatt nå, og det burde vært utvikling i sykdomsbildet. Mitt er ganske konstant. Smerter hele tiden, og økende ved og rett etter aktivitet….
Du må ta tak for å få det bra igjen! Få noen til å hjelpe deg? Kanskje du bør bytte lege? Kanskje en annen person kan være din referanse? Min referanse er fremdeles en sjef jeg hadde for to år siden, fordi hun har gitt meg den beste referansen. Kollegaer eller andre ledere kan også være referanse. Økonomien må på stell om du noensinne kan flytte ut. Lag nedbetalingsplaner. Kontakt kreditorer og lag avtaler. Ja, det tar lang tid, men en dag står du på beina igjen! Du kan klare det, du må kanskje spørre om hjelp?
Du har helt rett i at jeg må ta tak for å få det bra igjen. Det er kun jeg som kan gjøre dette. Men, det er vanskelig.
Referanse kan la seg løse. Jeg har andre jeg kan spørre. Jeg kan muligens finne en annen på arbeidsplassen også. Det er løsbart.
Økonomien er det vanskelige. Jeg har spurt om hjelp, og noe hjelp har jeg fått. Derimot så er det ingen som kan hjelpe meg med det som er den eneste og beste løsningen på det. Der fikk jeg nei! Så jeg står på egne ben. Det er ikke lett når det blir så overveldende.
Men, tusen takk for støttende ord 🙂
[…] – åpenhet! Først og fremst min kjære nevnte dette. Jeg var skeptisk til innlegget “Hvor er jeg?“. Usikker fordi jeg var mer ærlig og direkte enn jeg pleier. Åpnet meg opp på en måte jeg […]
Når utfordringene blir mange og løsningene få er det delmål som gjelder.
– Helsa. Få den magen fikset. Ja, du må vente på helsevesen, men bruk «skrike og bære deg»-metoden så blir det fortgang.
Når det er gjort kan du tenke på resten, eller rettere sagt ta kontakt med Morten. 😉
Ja, man må ta en ting om gangen. Det vanskelige er å vite i hvilken ende man skal begynne å nøste.
Helsa er viktigst, så den kommer først. Og, ja jeg må nok vente på en del ting… Derimot er det mye som ikke kan vente mens jeg venter på det… 😛