Jeg vil så gjerne elske deg. Jeg vil så gjerne elske deg med hele mitt hjerte. Bare omfavne deg med all min kjærlighet, som beskyttende vinger. Vinger som holder rundt deg og beskytter deg fra all smerte og harme inntil du lærer å elske deg selv.
Jeg vil så gjerne elske deg. For du trenger det så inderlig. Jeg vil så gjerne elske deg.
Men, jeg kan ikke. Jeg kan ikke elske deg. Fordi jeg kan ikke elske deg samtidig som jeg elsker meg.
Hvis jeg skulle elske deg, så vil du fortære meg fullstendig. Jeg ville gitt deg mitt alt. Uten å se at du ikke kunne gi meg tilstrekkelig tilbake.
Hvis jeg skulle elske deg, så ville jeg lagt ut på en ferd langs den smale sti av ødeleggelse. Hvor kjærligheten til deg sakte, men sikkert, vil ødelegge meg. For dine behov for oppmerksomhet, for bekreftelse, kan ikke stå side om side med mine behov for trygghet.
Hvis jeg skulle elske deg, så ville jeg kastet meg ut i et inferno. Et inferno av tanker og kaos som jeg har vandret i så mange ganger før. Som jeg har kjempet meg gjennom, og seiret. Et inferno som sakte bryter meg selv ned mens jeg bygger deg opp.
Så jeg kan ikke elske deg. For jeg er nødt til å elske meg selv.
You’re like a rose. So pretty I could watch you all day, never minding you hurting me as your thorns carve into my hand giving me scars that will never fade.
I look at you, wondering why nobody else sees what I see. They see your beautiful smile, but they don’t see that your smile doesn’t reach your eyes.
Your eyes. I could drown in them, fully aware that I’ll never see shore again if I do. But your eyes, as beautiful as they are, holds a sorrow few will understand. They speak of nightmares, of lonely nights fighting demons, of tears falling behind the curtains when nobody is watching. They speak your mind, and they speak your heart.
Oh, how I wish I could hold your heart. Not tight, because I want it to beat freely. But just let it rest peacefully in my hands to protect you from harm. Protect you from being hurt. That caring heart of yours, that craves to be loved but are too afraid to let someone in.
Too many times have you been hurt. Too many times have you been let down. Too many times have you been fighting battles alone. A lifetime down the narrow, dark path that became your faith. A path filled with pain and stormy nights. The path you’ve been walking alone, because nobody where strong enough to stay by your side. Because nobody was brave enough to love you even in the darkest corners.
Oh, how I wish I could hold you tight. Not too tight, but just tight enough for you to feel loved. Because you are loved my darling. You are loved. Just let my arms give you the unconditional warmth that you’re starving for. Just let my arms speak to your heart to tell you that you my darling, you are good enough. You are worthy of love. Even the darkest corners of your soul deserve all the love in the world.
But you are too afraid to be hurt again to let anyone in. You’ve been hurt too many times to dare to love again. So, you don’t let anyone in. You don’t accept the love that’s offered to you.
You seek temporary connections to fill your needs. A temporary lover to give you warmth and hold you for a moment, before you let go when they come to close to your heart. Then you wander off to a new temporary lover. An evanescent illusion of love.
I know I from time to time fill that temporary need you have. And between those moments I have to watch you fight your battles and crave for love alone on a path where I can’t follow. You’re not willing to widen that path to make room for me by your side. You’re not ready to open your heart to recieve the love I have to give.
One day maybe you’ll be brave enough to let someone in. That someone will be someone else but me. So I’ll admire you from afar. Watch you blossom into all you can be. Because you’re like a rose. So pretty I could watch you all day, never minding you hurting me as your thorns carve into my hand giving me scars that will never fade.
I’m no one’s forever person. I’m always the temporary girl. I’m the temporary friend, the temporary lover. But not the forever. Never.
I’m the one you embrace when you meet me. I give you a shoulder to cry on, or hug you dearly when you feel alone. I listen when you need to talk, or sit with you in silence when you need peace. I try not to give you advice, but rather make you reflect so you can do what’s right for you. I cheer you up. I encourage you. I give you my best, even though I don’t get what I give.
And then you leave. Just when I start to care, when I start hoping that you might be the one who stays. You leave. You go on with your journey. You go out into the world to find your forever friends, your forever lover. A journey I’m not invited to.
You meet the world a little braver, a little happier, a little stronger than what you were when you met me. I’ve done that to you. Just because I wanted you to see all you can be, to be all you can be. But you use that strength, that courage, to conquer the world. A conquest where I’m not by your side. You got what you needed for a moment, and now you don’t need me anymore.
So, you leave. And once again I’m left. Once again, I’m the temporary person. The temporary friend, or the temporary lover. But not the forever. Never.
Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg.
Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.
Jeg tror ikke på kjærligheten. Hvordan kan jeg?
Jeg har opplevd for mange svik. Opplevd å bli såret for mange ganger. Hvordan kan jeg tro, at kjærligheten er for meg?
Rundt meg ser jeg kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre. Som gir hverandre sitt alt. Som stråler i sin lykke, over dette varme de deler med hverandre. Deres kjærlighet er tydelig. Deres kjærlighet er vakker. Deres kjærlighet kan jeg tro.
Jeg kjenner også kjærlighet. For de som står meg nær. For de som har kapret en plass hos meg. Kjenner hvordan bare en liten tanke i deres retning, fyller meg med varme og glede. Min kjærlighet er klar. Min kjærlighet er god. Min kjærlighet kan jeg tro.
Men, jeg tror ikke jeg vil oppleve kjærlighet. Jeg tror ikke den type kjærlighet kan vare.
For redselen i meg. Det skaper så mye mistro. Redselen husker. Husker de svikefulle erfaringene. Husker bedrag. Ser de arrene tidligere tiders sår har gitt meg.
Redselen forsvarer meg. Skaper en mur rundt meg. En festning, slik at nye svik ikke kan trenge inn. Men, den sperrer også troen ute. Troen på dette vakre, varme og gledelige.
Redselen forbereder seg alltid på angrep. På nye svik. Nye sår. Så min festning er alltid klar til krig. For redselen vet, at hvis jeg er forberedt. Da tar jeg mindre skade. Da er smerten lettere å bære. Mine sår blir litt mindre da.
For den forventede smerte er enklere å bære. Den rammer, men ikke like hardt. Jeg rekker å ta på min rustning. Jeg er mindre sårbar da.
Det hender ofte. At jeg selv angriper. Fordi ventetiden. Det å vente på angrepet. Vente på sviket. Det er en lidelse i seg selv. Så når min redsel tror at tiden er inne. At kampen nærmer seg. Da angriper jeg selv. Jeg vet jeg vil bli såret i slaget. Men, den forventede og forutsigbare smerten kan jeg bære.
Da slipper jeg å utsette meg for det uventede svik. Da slipper jeg et uforberedt angrep. Da blir jeg ikke overrasket når bedraget avsløres. For den smerten jeg ikke ser komme. Den lunefulle, uforberedte smerten. Det er den som virkelig gjør vondt. Det er den som gir de dypeste sår, de styggeste arr.
Så min festning er alltid klar. Klar til å ta i mot det den vet at kommer.
I min festning slipper ikke troen inn. Der er det ikke plass til å tro på kjærligheten. Fordi min festning alltid venter på det smertefulle angrepet på mitt indre. Men, i min festning. Der er jeg innelåst. Innelåst med mitt håp. Et håp om at også jeg, kanskje en dag kan få oppleve. Oppleve den gjensidige, lykkelige og varme kjærligheten. Som jeg ser rundt meg.
I min festning er jeg låst. Min festning stanser alle forsøkt på å trenge inn til mitt indre. Min festning stenger ute troen. Stenger ute kjærligheten. Og min festning holder meg innelåst med mitt håp.
Øynene våre møtes. To par øyne som finner hverandre. Blikket ditt, først beskjedent og litt lekent. Før jeg kan se hvordan øynene dine fylles med ømhet. Blikket blir dypere, kjærligere. Du løfter hånden din. Stryker meg over kinnet.
Jeg kjenner all denne ømheten. Jeg kjenner din varme hånds kjærlige berøring. Jeg kjenner det, og jeg nyter det. Lukker øynene et lite sekund og bare sanser dette. Så enkelt, så vakkert.
Hele meg fylles med en dyp varme. En varme skapt av dette beskjedne øyeblikket. Jeg legger min hånd på ditt kinn. Holder ditt blikk, og håper du hører hva min hånd forteller deg. Håper du hører min hånds tale om hengivenhet, om kjærlighet.
Mine lepper har lyst til å ytre ordene. Min tunge har lyst til å tale alt dette gode du vekker i meg. Men, min tunge er bundet. Og mine lepper klarer ei uttale annet en mine varme åndedrag.
Jeg klarer ikke betro deg, alle disse ordene som formes for deg. Til deg. For mitt hjerte kjenner redselen av tidligere tiders smertefulle svik. Mine tanker husker hvordan hjertet før har bristet og grått.
Min tunge tier. Og mine lepper vokter hvert ord som passerer. Leppene vet. At ord de har ytret aldri kan kalles tilbake. Aldri igjen kan bli uuttalt.
Disse ordene. Som kjemper for sin frihet. Kjemper for sin eksistens. Ivrer etter å bli formet inn i virkeligheten. De holdes tilbake. Holdes fanget. Av hjertets redsel. Av tankenes minner. Av leppenes ulastelige forsvar av min yndige sårbarhet.
Så til den dag da mine lepper lar passere. Alle disse vakre ordene min tunge kan forme. Ord om alt dette du vekker i meg. Med ditt ømme blikk. Med din kjærlige berøring. Til den dagen min kjære. Til da, lytt til min hånds tale.
Jeg kan kjenne følelsen. Som en klam, kald hånd. Der den legger seg rundt halsen min, før den sakte strammer sitt grep. Så lett, så forsiktig. Men nok til at mine lykkelige åndedrag blir svakere, grunnere. Sammen med denne hånden, som stjålent kveler meg. En ubeskrivelig tyngde som legger seg over mitt bryst. Som hindrer meg å bevege meg. Holder meg nede.
Denne tvilen. Denne usikkerheten. Det er slik den føles.
Jeg vet den er bare er et minne. Men, den er et minne så sterkt. Så ufattelig levende. Der den smyger seg om meg på alle kanter. Der den svever rundt min kropp, som en listig tåke.
Den hvisker til meg. Konstant. Hvisker sine dødelige ord. Minner meg om fortiden. Om alle de følelser jeg en gang bar. Om alle svikene jeg kjente. Om alle sårene som sved. En lunefull hvisken.
Den viser meg alle mine sår. Lar sitt spinkle skinn lyse over. Over det som vitner om mine tidligere ferder. Lar meg igjen se mine arr, dype som bunnløse hav.
Dens djevelske stemme synger for meg. En sørgmodig sang om sarte tårer og mørke netter. Ord fylt med sorg og ensomhet. Bitre toner som ble skapt av fortidens mange bedrag.
Tvilen forkler seg som den reddende engelen. Ridderen med den skinnende rustning. Fremstiller seg som min redning, min frelse. Prøver å vise meg farene. Vise meg tegnene. For at jeg ikke skal bli såret igjen. For at jeg ikke skal oppleve nye svik. Hvisker i mitt øre. At jeg innerst inne vet at det kommer. At jeg vet, men bare har glemt. Minner meg på. Hvordan det alltid har vært. Hvisker med sin troløse tunge, at sviket er uunngåelig.
Denne tvilen. Denne usikkerheten. Den gir ikke slipp på meg. Den har kloret seg fast i de ubevisste tanker. Der ligger den og sakte forderver mitt sinn. Sprer sin gift, en dråpe av gangen. Giften som sløver mine sanser. Giften som dråpe for dråpe gjør meg apatisk til min egen lykke.
For hver dråpe av denne tvilen. Denne giften. Denne lykkens fiende. Hver dråpe bringer med seg minner. Om likheter mellom da. Og nå.
Mine indre demoner kaller på meg. Spøkelsene fra en svunnen fortid. De roper mitt navn. Påkaller min oppmerksomhet. Jeg lar meg kalle. Gir dem mine tanker. Jeg klarer ikke stå imot.
Røstene til dette mørket er overveldende. Der de skriker mot meg. Jeg prøver å få dem til å tie. Jeg forsøker med hele meg å dempe dem. De lar seg ikke temme. De er for ville. For rå. De overmanner meg. Spøkelsene drar meg inn i sin dans, og jeg klarer ikke annet enn å la meg lede.
Jeg har selv skapt demonene. Jeg er selv skyld i at spøkelsene har liv. Mange ganger har jeg overvunnet dem. Midlertidig. Før mine valg på nytt har gitt dem næringen de trenger. For å igjen kunne vokse seg store og endeløse.
Deres styrke i dag er enorm. Uovervinnelig. Jeg klarer ikke lenger stå imot deres kraft. Jeg har ikke lenger midler til å kjempe. Jeg klarer ikke kue deres vilje. Jeg prøver å stå støtt. Men spøkelsenes lunefulle vind får meg til å falle over ende. Gang, etter gang, etter gang. Selv om jeg er ukrenkelig, så er demonene sterkere. De er laget av mitt innerste. De er skapt av mitt indre selv. Jeg har intet våpen igjen, i kampen mot dem. En kamp jeg innerst inne vet de har vunnet.
Du har enda ikke møtt mine indre demoner. Ikke sett disse spøkelsene som lusker i mine skygger. Din tilstedeværelse overdøver dem. De trekker seg tilbake. Lar meg være i fred. En liten stund. For den berusende forelskelsen som ditt nærvær gir meg. Den forstyrrer de mørke stemmers røst. Og jeg kan glemme, om bare for et øyeblikk.
De trenger ikke utfordre meg, når du er her. Demonene vet at de har beseiret meg. Spøkelsene kan danse grasiøst i skyggene, uten å la deg merke hvilken makt de har over meg. De vet du ikke kan utfordre dem. At heller ikke du vil klare å beseire dem. De vet at deres autoritet er absolutt.
Når jeg igjen er alene, kaster demonene seg over meg. Minner meg på at min glede er flyktig. Hvisker i mitt øre at mørket snart vil gjøre krav på meg igjen. En hvisken så forførende. Så uimotståelig. Så smertefull.
For skyggene som mine spøkelser danser i. De blir større for hver dag. Solstrålene av glede som du sprer ved ditt nærvær. De holder skyggene på sin plass i et flyktig øyeblikk. Men mine indre demoner vet, slik jeg vet. At skyggene en dag vil hevde sin rett. At skyggene igjen vil overdøve alt lys. Jeg kan ikke stå imot mørkets kraft. Jeg kan ikke stå imot når demonene spiller opp til spøkelsesdans.
Jeg skrev for snart halvannet år siden om redselen som bor i meg:
Jeg er redd.
Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.
Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.
Jeg er redd. Jeg er livredd.
Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.
Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.
Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.
Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.
Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.
Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.
For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.
Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.
Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.
Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.
Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.
Men, redselen er der. Alltid!
Redselen min er ikke borte. Mine erfaringer siden da har derimot gjort den sterkere. Fordi jeg har opplevd svik. Opplevd bedrag. Igjen…
Det er ingen lett oppgave, å bære denne redselen i seg. Å alltid frykte når jeg starter å føle. Å alltid bære en indre tvil. Å alltid forvente svik.
Jeg må innrømme. At nå når jeg igjen føler. Nå når jeg igjen har falt. Nå når jeg igjen kjenner forelskelsens herlige varme. Så kommer redselen. Ikke hele tiden. Men, den lurer der. Sniker seg uventet opp på meg. Viser meg sin tilstedeværelse. Før den igjen legger seg på lur i skyggene.
Redselen setter tankene mine i spinn. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?
Jeg er jo så vant til svik. Jeg vet hvor vondt svikene gjør. Jeg vet hvor inderlig sårene svir i det de flerres åpne. Jeg har kjent den sviende kløen når de gror. Hvordan smerten griper om meg når noe river sårene delvis åpne igjen. Jeg har sett hvor stygge arrene kan bli. De arrene jeg bærer på mitt indre. De arrene som vitner om mine svikefulle erfaringer.
Når redselen sniker seg frem. Spøker med meg fra sine lumske skygger. Leker med tankene mine. Da spør jeg meg selv: «Hvorfor ta sjansen? Hvorfor utsette deg selv for denne faren en gang til? Når du vet det sviket som kommer gjør så vondt. Hvorfor ikke holde deg lukket, slik at svikene ikke når inn?».
Redselen lurer meg. Til å stille spørsmål. Ved deg. Ved oss. For hvordan kan jeg vite. At jeg ikke blir lurt denne gangen? At det ikke er et spill for deg? At du faktisk føler slik som jeg gjør? Hvordan kan jeg vite. At det ikke denne gangen, som alltid før, ender med svik?
Det føles så fantastisk. Dette som vi nå deler. Hvordan kan det vare? Når all min erfaring. Når alle mine tidligere svik. All min redsel. Forteller meg at dette fantastiske umulig kan være reelt. Hvordan kan jeg da tørre å nyte det? Tørre å risikere nye svik?
Sannheten er at jeg ikke kan vite. Ingenting i livet kommer med garantier. Særlig ikke følelser. Følelser er flyktige. De er irrasjonelle. Vi kontrollerer dem ikke selv. Så jeg kan ikke vite, om jeg bærer min redsel med rette eller som en unødvendig bør. Jeg kan ikke vite. Ingen kan vite.
Så jeg må tørre. Våge å gjøre meg sårbar. Våge å gjøre meg tilgjengelig for nye sår og arr. For jeg kan ikke sperre meg inne. Kan ikke låse inn sjelen min og kaste nøkkelen. Og la den ligge urørt og slikke sine sår. Det er ikke et liv verdt å leve.
Dette fantastiske. Som jeg føler så sterkt. Som du sier du føler like sterkt. Det er vakkert. Det er verdt risikoen, selv om innsatsen er høy.
Når jeg ser deg inn i øynene. Ser hvordan du ser på meg. Ser hvordan du smiler til meg. Kjenner hvordan dine hender så mykt stryker over meg. Da er jeg ikke redd. Da holder redselen seg i skyggene. Viker unna for deg. Den gleden du gir meg. Alt du vekker i meg. Det overskygger all redsel, når du er nær.
Derfor tør jeg ta sjansen, selv om jeg er redd. Derfor våger jeg å føle, selv om jeg risikerer nye svik. Nye sår. Nye arr.
Jeg kjenner hvordan solen varmer i kinnene. Nyter hver stråle. Merker hvordan jeg fylles med energi og glede.
Tankene vandrer til deg. Til alt du gir meg om dagen. Bare ved å være nær.
Mange av følelsene du vekker i meg har jeg kjent før. Du er ikke min første forelskelse. Og du har lest hva jeg har skrevet om menn som tidligere har krysset min vei. Lest, kjent deg igjen. I hva jeg forteller at jeg føler for deg. Kjent på at du ikke er den eneste som har vekket dette i meg.
Men, du så også små forskjeller. For ingen forelskelse er lik.
Og ja, det er forskjeller. Jeg kjenner dem. Når jeg ser på deg. Når du stryker over meg. Når du holder meg. Da kjenner jeg forskjellene.
Når jeg ligger inntil deg. Lukker øynene og nyter hvordan du kjærtegner meg. Når jeg åpner øynene igjen, og ser på deg. Da kjenner jeg forskjellene.
For forelskelsen. De kriblende følelsene. Sommerfuglene som flakser rundt i blodet. De har jeg kjent før. De du nå gir meg. Gleden du gir meg. Ved ditt smil. Noen små ord. Den gleden er heller ikke ny.
Du, derimot, Du gir meg en ro og en varme jeg ikke tidligere har kjent. En varme som sprer seg i hele kroppen. Fra mitt indre, stråler den ut gjennom hele meg. Og roen du gir meg. En følelse av velbehag. Som gjør at jeg bare kan slappe av og nyte. Nyte å være sammen med deg. Nyte deg.
Jeg er ikke uten redsel. Jeg er ikke uten frykt. Over dette herlige som skjer i meg. På grunn av deg. Jeg innrømmer gjerne at jeg er redd. Fordi fortiden har gjort meg vondt. Men, selv om jeg er redd. Selv om jeg kjenner på frykten. Jeg lar meg ikke bli skremt. For du gir meg rom til å kjenne på det. Du lar meg sette ord på det, uten å dømme. Uten å prøve å endre. Du lytter, og gir meg tid. Du ønsker ikke å utfordre meg, men lar meg utfordre meg selv.
Du kalte meg modig. Det er kanskje modig av meg. Å utfordre meg selv. I min redsel. I min frykt. Men, jeg ser meg ikke som modig. Fordi jeg vet jeg må. Fordi du gir meg en varme og en ro som gjør det verdt det. Fordi forelskelsen i deg er annerledes, selv om den også er lik.
Jeg kjenner solen der den varmer mine kinn. Tankene vandrer til deg. Og jeg kjenner hvordan tanken på deg varmer meg innenfra. Varmen fra solen, og varmen du gir meg. Møtes. Og hele meg smiler i glede.
TONER AV TANKER 