Styrke

Styrke handler ikke om å løfte de tyngste vektene. Det handler ikke om å løpe den hardeste distansen. Det handler ikke om å ha størst mulig muskler, eller være fysisk overlegen. Det er bare fysikk. Styrke er så mye mer enn bare det.

Styrke er når man klarer å holde ryggen rak. Uansett hvor tung bør man bærer. Uansett hvor mye skuldrene tynges. Uansett hvor mange sviende piskeslag livet gir deg over ryggen. Styrke handler om å rette seg opp. Holde ryggen rak og hodet høyt. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å brette opp ermene. Uansett hvor skitne hendene vil bli. Uansett hvor tung jobben foran en er. Uansett hvor lang tid det vil ta å gjøre jobben. Styrke handler om å tørre ta tak. I det som ligger foran en. I det som må gjøres. Ikke vike, men gå på den tøffeste utfordringen. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å ta den veien man må ta. Uansett hvor smal den stien er. Uansett hvor kronglete og lang den er å gå. Styrke handler om å gå den veien som faktisk fører frem. Ikke den lette, brede veien, men den smale, tøffe stien som fører til målet. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å overkomme hindre. Uansett hvor høy hindringen er. Uansett hvor dyp fellen er. Uansett hvor mange ganger man snubler. Styrke handler om å prøve å komme over. Komme under. Komme rundt. Ikke snu å gå tilbake igjen dit man kom fra, men våge å kjempe sin vei gjennom. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å tørre å famle i blinde. Uansett hvor mørkt det er. Uansett hvor langt unna lyset synes å være. Styrke handler om å våge seg frem i mørket. Våge seg frem i det ukjente og usikre. Ikke gå etter den falske, lille flammen som vil dø ut før du når den, men våge å gå dypere inn i mørket. Mot den sterke solen som virkelig varmer. Mot det varige lyset, som man vet er der men ikke kan se. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å reise seg igjen etter fallet. Uansett  hvor hardt fallet har vært. Uansett hvor dypt man falt. Uansett hvor ødelagt man er etter å ha truffet bunnen. Styrke handler om å klare å reise seg nok en gang. Selv om fallet ikke er det første. Selv om fallet ikke er det tiende. Ikke bli liggende nede, men reise seg og se etter mulighetene for å igjen komme seg opp.Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å fortsette fremover når man ikke har mer å gi. Uansett hvor sliten man er. Uansett om det kjennes ut som om man ikke orker mer. Ikke klarer mer. Uansett hvor mye enklere det er å bøye seg og gå under. Styrke handler om å tørre å gå videre. Selv om det er lettere å sette seg ned. Ikke snu fordi man tror man har gitt alt, men utforske hvor langt man egentlig klarer å gå. Hvor mye mer man egentlig har å gi når man har mest lyst til å vende om. Hvor mye styrke man har når man egentlig vil gi opp. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å kunne vise seg svak. Uansett hvor vondt det gjør. Uansett hvor mye man blottlegger seg. Uansett hvor sårbar man føler seg. Styrke handler om å kjenne sine svakheter, tørre å vise dem frem. Selv om man utsetter seg for nye farer. Selv om man åpner for de slagene som treffer hardest. Ikke gjemme seg unna, eller vike når man blir redd. Men tørre å stå frem, og erkjenne sine svakheter og sakte gi dem kraft. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å være den man er.Uansett hva alle andre sier eller forventer. Uansett hvor mye motgang man møter. Uansett hvor tøft og vanskelig det er. Styrke handler om å omfavne og elske seg selv, med alt hva man er. Selv om andre vil snu ryggen til. Selv om andre prøver å slipe ned kantene. Ikke gi etter, eller forsvinne og bli en skygge av seg selv. Men tørre å være stolt. Av hvor man kommer fra. Hvor man er på vei. Tørre å stå for hvem man er. Uansett. Det er styrke.

never-give-up-facebook-cover-2-other

Livet som glir forbi, inn i glemselen…

Sekunder blir til minutter. Minutter blir til timer. Timer til dager. Dager til uker. Uker til måneder. Måneder til år.

Sekunder og minutter merker vi lite til. De sklir over i hverandre uten at vi egentlig merker at de forsvinner. Timene like så. I alle fall innimellom.

Dagene går sin vante gang. Stort sett preget av samme rutiner som vanlig.

For alle har vi våre rutiner. Står opp om morgenen. Gjør våre morgenritualer. De fleste dager etterfulgt av timer på jobb. En jobb hvor man tilbringer de fleste av ukens våkne timer. En jobb vi stort sett har for å tjene til livets opphold. For å kunne bo, spise, kle oss, ta vare på barna våre. Og kanskje litt ekstra til å benytte til den lille fritiden vi har.

Men, for det meste rutiner… Dag ut og dag inn. Dagene gjentar seg. Om igjen og om igjen. Ukene er stort sett de samme. Mandager er mandager like. Og våren i år er faktisk ikke så annerledes enn våren i fjor egentlig.

Små variasjoner finnes. Det er forskjeller i vær, humør, arbeidsoppgaver, hvem vi snakker med, hva vi snakker om. Enkelte dager har vi også ting som gleder mer enn andre. Et produktivt møte på jobb, en salgssuksess, en kaffeavtale, en leken stund med barna, et hyggelig gjensyn. Små ting som muntrer opp et ellers rutinemessig liv.

For når alt kommer til alt: Det meste av det som skjer i løpet av dagene, ukene, månedene, årene. Det går rett i glemmeboken. Vi husker ikke hva vi har gjort, sammen med hvem eller hvorfor. Fordi det er rutiner, hverdager. Lite minneverdig rett og slett.

Det er slik vi lever våre liv! Det ene minuttet etter det andre, uten at det skjer noe som er verdt å huske!

Det er ganske stusselig, er det ikke?

For det få mennesker som virkelig lever sine liv på en måte som er verdt å huske. Da tenker jeg ikke på mennesker som skaper historie, mennesker med makt eller mennesker som utretter store ting her i verden. Jeg tenker på de mennesker som fyller livene sine med det de ønsker seg.

De fleste av oss nøyer oss med hverdagen, og drømmer om hvordan vi skulle ønske alt var hvis bare… Men, stort sett blir det med drømmene. Det er få av oss som kan, vil eller tør realisere det vi faktisk går å drømmer om!

Vi er feige! Rett og slett feige. Når vi ser på livene våre, det er så mye vi ønsker som vi ikke tør å gjøre.

Det behøver ikke være de store tingene. Selv små, små ting stoppes av vår feighet.

Vi tør ikke gå bort til den fremmede med det gode, smittende smilet bare for å si hei. Vi tør ikke ringe en gammel venn for å si at vi savner dem i livene våre. Vi tør ikke vise de som betyr mest for oss hvor mye vi faktisk bryr oss. Vi tør ikke fortelle den våre hjerter banker for hvor høyt vi faktisk elsker dem. Vi tør ikke be om en utstrakt hånd når vi selv står på skjelvende grunn. Vi tør ikke. Vi tør ikke. VI TØR IKKE!

Hvorfor er det egentlig slik?

Det finnes mange slags religioner og overbevisninger. Om himmel, reinkarnasjon, liv etter døden osv. osv. Men, det eneste som er sikkert er livet her og nå. Det er det eneste vi vet med sikkerhet at vi har. Disse sekundene, minuttene, timene, dagene, ukene, månedene, årene. Som er vårt liv. Vårt eneste sikre liv. Som bare glir forbi inn i glemselen.

Hva har vi egentlig å tape på å tørre mer?

Det er så mye jeg selv skulle ønske at jeg turte. Så mye jeg gjerne skulle sagt til folk rundt meg. Så mye jeg gjerne skulle gjort. Men, jeg tør ikke jeg heller!

Jeg tør ikke vise hva jeg føler, i frykt for å bli såret.
Jeg tør ikke gi tillit, i frykt for å bli sviktet.
Jeg tør ikke fortelle mine tanker, i frykt for å bli dømt.
Jeg tør ikke kreve hva jeg fortjener, i frykt for å bli avfeid.
Jeg tør ikke elske, i frykt for å bli avvist.
Jeg tør ikke endre, i frykt for det usikre.

Men, fordi jeg ikke tør… Fordi jeg ikke våger… Så sklir sekundene, minuttene, timene, dagene, ukene forbi. Uten det jeg skulle ønske at var i dem. Uten at jeg har turt å gå etter det jeg vil fylle livet mitt med.

Øyeblikk etter øyeblikk av mitt liv sklir inn i glemselen. Uten at jeg har fylt de med det innhold og de personer jeg helst vil dele øyeblikkene med. Bare fordi jeg ikke tør.

Og hvorfor tør jeg ikke? Hva har jeg å tape? Øyeblikkene jeg gjerne skulle delt med andre. Øyeblikkene jeg gjerne skulle gitt et annet innhold. De er jo tapt uansett. Når jeg gir øyeblikkene til feigheten, og ikke tør å fylle dem med det jeg vil. Da er jo øyeblikkene tapt i det samme de oppstår.

Så, hva har jeg egentlig å tape på å leve mitt liv slik jeg vil? Sammen med de jeg vil? Hva har jeg egentlig å tape på å reise meg opp og fortelle verden hva jeg egentlig ønsker meg?

Så hva har jeg egentlig da å tape på å tørre i stedet for å være feig?

Øyeblikkene, som jeg så gjerne vil huske. De er allerede tapt i det sekund jeg er for feig til å gjøre dem slik jeg vil. Da er de tapt, fordi de kun blir ytterligere flere øyeblikk som går inn i glemselen. Ytterligere et øyeblikk av mitt liv, som jeg har kastet bort på å være feig.

Er det virkelig sånn jeg vil se tilbake på mitt liv? Et liv av øyeblikk som ikke er verdt å huske?

Eller kanskje det er på tide å skape de endringene man ønsker seg i sitt eget liv…..

Det går fremover!

De siste dagene så har jeg gått litt i meg selv. Innsett at ingenting skjer uten at jeg gjør noe med det.

Jeg kan ikke få det bedre, før jeg faktisk gjør noe for å få det bedre. Så banalt som klisjeen «Think positive thoughts!»

images

Så da gjør jeg noe med det! Gjør positive ting for meg selv. Fokuserer på det som er bra….

En av grunnene er fordi «Serenty prayer» har hengt seg opp i bakhodet mitt de siste dagene. Ikke fordi jeg er religiøs. Og ei heller har jeg hatt noe med Anonyme Alkoholikere å gjøre. Men, det er noe i den…

«God, give me grace to accept with serenity the things that cannot be changed,
Courage to change the things which should be changed,
and the Wisdom to distinguish the one from the other.»

For i bunn og grunn så er dette noe flere burde leve etter. Å med ro kunne akseptere tingene som ikke kan endres. Å kunne finne mot til å endre det som kan og bør endres. Og å kunne ha visdommen til å skille mellom de to.

Så det er det jeg har gjort…

Jeg har akseptert at enkelte ting er som de er, uten at jeg kan gjøre noe med det. Og jeg har funnet ut hva jeg kan gjøre noe med, og gjør da det som må gjøres.

Økonomien min er i ferd med å stabilisere seg. Den er ikke god, men i alle fall snart oversiktlig. Og selv om det blir tøft i tiden som kommer, så ser jeg at det går fremover, og at jeg en dag, om noen år, er gjeldfri. Det er en deilig følelse!

Jeg har ikke råd til å flytte, enda jeg har så lyst, så lyst. Det må jeg bare akseptere. Så da har jeg heller gjort om litt hjemme. Fått litt endringer. Gjort det beste ut av det. Så får jeg heller fokusere på at jeg kan kjøpe meg bolig når jeg er gjeldfri. Mitt eget hjem! Det er ikke mange årene unna.

Jeg omgir meg med mennesker som gir meg noe positivt. Mennesker som aksepterer meg for den jeg er fullt ut. Som tillater meg å ha en dårlig dag. Som respekterer og forstår at ikke alle dager er like gode. Mennesker som lar meg være meg selv, som jeg slipper å gjemme sider av meg selv for. Det er godt! For når jeg kan være meg selv sammen med andre, så har jeg også mye mer å gi tilbake.

Så har jeg endelig begynt å ta vare på helsa igjen. Jeg begynner å få tilbake nattesøvnen. Jeg begynner å få tilbake matlysten. Fordi jeg vet at det ikke er sunt for meg å ikke sove eller spise. Så jeg gjør det fordi jeg må. Fordi jeg har godt av det. Til og med trening har jeg klart å få på plass. Jeg trenger det! Og midt oppe i det hele så kan jeg motivere meg med noe så banalt som bikinisesongen som kommer. For mangel på matlyst har medført et stort vekttap. Og da er det ikke store oppstrammingen som skal til før jeg har den kroppen jeg alltid har drømt om. Så hvorfor ikke? Når jeg først har muligheten…

Jobben, joda mye gjenstår der. Det er ting som må gjøres der også, og prosessen er i gang. Den får gå parallelt med at jeg søker andre jobber. Så får jeg se hva fremtiden bringer karrieremessig.

Og depresjonen min slipper sakte men sikkert taket. Det begynner å bli en liten stund siden jeg hadde maktesløse og apatiske dager. Der har terapien hjulpet veldig. Og bedre skal det bli. Får jeg kjenner at energien vender tilbake. Jeg kjenner at jeg er mindre sliten. Jeg finner noe å le og smile av hver dag. Og det går lenger og lenger mellom dagene hvor tårene kommer. Enkelte dager kan jeg faktisk gå helt uten negative tanker overhode! For en lettelse det er! Og ikke minst; jeg har funnet roen til å trives i mitt eget selskap igjen. Jeg klarer å være alene uten at de negative tankene kommer. Bare slappe av og nyte roen i stedet. Det har jeg savnet!

Jeg er sterk! Jeg har vært gjennom mye! Men, dette skal ikke få knekke meg dette heller. Jeg kommer gjennom det! Og i andre enden kommer jeg ut sterkere, klokere og med ny lærdom og nye erfaringer. For jeg er ikke den som setter meg ned og gir opp!

Så det går rett vei!

Terapi, positive mennesker, gode tanker, sol og vår…. Det hjelper på!

I-am-in-the-process-of-positive-changes.

Det er styrke i svakhet…

Jeg har vært svak i det siste. Veldig svak.

Har trengt noen der. Noen til å holde meg. Til å legge armen beskyttende rundt meg. En jeg kan krype inntil å føle meg liten. Bare være sårbare, lille meg. En som forteller meg at det er greit å være svak. At det er greit å være sårbar og liten. At det er greit å ha det vondt. En som stryker meg over kinnet. Kysser meg på pannen. En som ser meg i øynene, og sier at alt blir bra til slutt.

Det hadde vært så godt.

Og jeg har vist meg svak. Jeg har latt andre se smerten jeg bærer på. Jeg har latt andre se tårene jeg har felt. Jeg har latt andre få se meg svak.

Aldri har jeg gjort det før. Jeg har alltid båret min egen smerte. Båret den dypt inne i meg. Gjemt fra omverden. Aldri sluppet noen inn på meg. Aldri latt noen se bak fasaden jeg bærer. Smerten har vært min egen.

Derfor har jeg også vært ensom. Ensom i smerten. Uansett hvor mange jeg har hatt rundt meg, så har jeg følt meg alene. Og ensom. Veldig ensom. Fordi jeg ikke klarte dele. Klarte ikke dele det vonde jeg bar på. Og siden ingen så. Siden ingen visste. Så var jeg alltid ensom. Ensom i mitt eget mørke.

Og jeg famlet i mørke. Lette etter veien ut. Alene. Fordi jeg ikke lot noen vise meg veien. Lot ikke de som har gått den før, lede meg mot lyset. Jeg vandret i mørket uten å vite hvor jeg skulle. Alene. Fordi jeg ikke turte dele.

Denne gangen har jeg turt å vise meg svak. Og det eneste jeg angrer på er at jeg ikke har gjort det før. For det er godt å slippe å føle seg ensom i smerten. Det er godt å være rundt noen som forstår. Det er godt å slippe fasaden. Slippe skuespillet og bedraget med å gjemme smerten.

Ingen kan fjerne min smerte. Ingen kan ta den fra meg. Den er min byrde å bære.

Men, jeg kan la andre se min kamp. La andre få stå ved siden av meg, og holde hånden min når jeg er redd.

Jeg er ikke lenger redd for å vise meg svak. For i min svakhet finner jeg styrke. En styrke mye større enn å stå gjennom det alene.

For det krever styrke å vise seg svak. Det krever mot å vise seg svak. En styrke og mot større enn noe annet. Men, det gir også en styrke og et mot tilbake. Mye sterkere enn det man ga for å vise.

427370_10150523626447493_2041758670_n

Hverdagen er her igjen…

Hverdagen er her igjen. Jeg har fryktet den i en uke.

For hverdagen er ikke slik den en gang var. Hverdagen er endret. Jeg endret den.

Ikke til det bedre. Jeg endret den, uten å kjenne konsekvensen. Uten å kjenne etter, hva jeg egentlig ville. Uten å lytte til stemmen, som bor innerst i mitt hjerte.

Jeg lyttet til alt annet. Til kaoset, til feiltolkninger, til en vridd oppfatning.

Først når roen fant meg skjønte jeg. Skjønte rekkevidden av hva jeg gjorde. Skjønte sannheten bak kaoset.

Kaoset fortalte meg en enkel løsning. Jeg lyttet til det. Jeg burde holdt meg sterk.

For den enkle løsningen var alt annet enn enkel. Den såret. Det var svik. Det var feil. Hvorfor lyttet jeg?

For jeg burde visst. At den enkle løsning var alt annet enn enkel.

Sannheten er enkel. Nå som jeg ser den så åpenbar. Sannheten er enkel.

Sannheten er at jeg tok feil. Sannheten er at jeg ikke burde lyttet til kaoset. Jeg burde lyttet til hjertet. For hjertet er rent. Der når intet kaos frem. Hjertet vet hva hjertet vil.

Kaoset har lagt seg nå. Stormen har stilnet. Jeg har endelig klar sikt. Og hjertet er mitt kompass på veien videre.

Men, hverdagen er her igjen. Den er ikke hva den en gang var….

imgresBildet er herfra

 

Mer åpenhet?

Det siste døgnet er det en ting som har gått igjen i samtaler med andre og tilbakemeldinger på blogg – åpenhet! Først og fremst min kjære nevnte dette. Jeg var skeptisk til innlegget «Hvor er jeg?«. Usikker fordi jeg var mer ærlig og direkte enn jeg pleier. Åpnet meg opp på en måte jeg aldri har gjort før. Åpnet opp og latt folk se hva som plager meg innerst inne…

Kanskje jeg trenger å bli mer åpen?

En ting skal min kjære ha… Han er en vanvittig smart mann. Han leser meg som en åpen bok. Jeg er ikke vant til at folk tenker på hva som er bra for meg. Derfor sitter det langt inne å lytte til noen når de gir meg råd. Gang på gang må jeg bite i det sure eplet. Må innrømme at han hadde rett. Jeg burde lyttet til han fra første stund.

Så han har sikkert et poeng denne gangen også. At jeg burde bli mer åpen…

Det er ikke så lett når man er vant til å være lukket. Jeg føler meg avkledd. Naken. Som om hodet mitt er lagt i giljotinen bare ventende på første hogget. Som festet til en gapestokk til spott og spe for enhver som måtte ønske.

Jeg skal innrømme at jeg er livredd! Nesten så jeg kjenner angsten komme bare ved tanken….

Så bær over med meg. Dette er nytt. Dette er uvant. Jeg kommer til å famle i blinde. Jeg vil trå feil. Falle. Reise meg igjen, for så å falle på nytt…

Det er skummelt, men jeg skal prøve…

Drømmen om en hvit jul!

Snøen laver ned utenfor vinduet. Det ligger et hvitt teppe over bakker og li. Hvitt og vakkert! Det er 8 dager igjen til jul! Med andre ord – det ser ut som om det blir hvit jul i år! Julen ringes inn i et vakkert Winter Wonderland!

Da burde alle vel alle barn få drømmen oppfylt? Sant? Den evige drømmen om en hvit jul.

xdpVYGbKuEgnqOdvjUFS8wJex0LsoICLR4ojV1rvz5HgBilde fra yr.no

Det er dessverre ikke alle barn som får den hvite julen de ønsker seg. Da sikter jeg ikke til snøfattige steder i vårt langstrakte land. Ei heller sikter jeg til det regnværet som er meldt her på østlandet i disse dager….

Jeg snakker om alkohol – igjen!

Jeg vet jeg har blogget mye om dette. Dere er kanskje lei… Men, det er en av mine store hjertesaker. Jeg klarer ikke å la være å bry meg. Jeg klarer ikke å la være å la meg beveges av dette. Jeg vet så alt for godt hvordan dette kjennes på kroppen. Hvordan det føles. Hvordan det skremmer. Og hvordan det påvirker resten av livet.

Dagbladet har i dag en artikkel om barn som gruer seg til jul nettopp på grunn av de voksnes alkoholvaner. Denne gangen er det vår kjære helseminister, Joans Gahr Støre, som er bekymret for julefylla. Han støtter kampanjen til Av-og-til som foregår om dagen. En fantastisk kampanje spør du meg! Organisasjonen har gjort en god jobb med å sette fokus på dette med barn og alkohol i disse dager.

Støre oppfordrer folk til å banke på dører. Rett og slett banke på døra til naboen hvis man vet at jula er av det fuktige slaget. Og folk må snakke om alkoholforbruk i juletiden.

Tanken er god. Tanken er VELDIG god!

Men, den vil ALDRI fungere i praksis!!!

Denne julen forsøkte jeg å snakke med øvrige voksne i familien om alkoholkonsum i jula. I alle fall de timene som mitt barn ville være til stede. Resultatet ble at jeg ble ansett som moraliserende, i overkant prippen og direkte kjedelig. For hvem vil vel spise ribbe uten øl og akevitt? Hvem vil ha gløgg uten rødvin eller sterkere saker? Hvem vil vel drikke julekaffe uten en vanvittig dyr cognac i glasset?

jente-alkohol-_1019672qBildet er fra tv2.no

Problemet er ikke at voksne tar seg ett glass til maten! Barn tar ikke skade av dette. Ett glass er sjelden til skade for noen.

Utfordringen rundt dette med barn og alkohol er at de som drikker for mye ikke innser at de gjør det! Eller de fornekter det! De skjønner ikke at barn merker endringen i adferd lenge før man selv kjenner tegn til alkoholrusen. De skjønner ikke at deres alkoholinntak kan ha negativ effekt på barna. For hvis de innrømmer det, så innrømmer de å ha et alkoholproblem! For normale og gode familier ikke utsetter ikke barna for negativ påvirkning grunnet alkohol. Nordmenn er så stigmatiserende at det bare er dårlige foreldre som gjør slikt. Og hvem vil innrømme at man er en dårlig forelder???

Og hvordan tror dere at folk vil reagere dersom uvedkommende kommer på døra og sier: «Jeg synes dere drikker for mye!». Vi er ikke akkurat et utadvendt folkeslag. Det er bare å ta seg en tur til Oslo sentrum for å få dette illustrert.  Vi snakker ikke til fremmede. Vi smiler ikke. Vi hjelper ikke! I alle fall ikke hvis det ikke kan gi oss masse kred og likes på sosiale medier. Vi bryr oss ikke, og man skal ikke legge seg bort i hva andre driver med. Nei, først meg sjøl, og så meg sjøl. Og nåde den som prøver å fortelle meg at jeg gjør noe galt. I alle fall hvis de tror de vet hva som er best for meg eller barna mine!!!

Jeg skulle virkelig ønske at det var så enkelt at man bare kunne snakke om det. Eller kunne si i fra når det blir for mye. Det er ikke så enkelt. Ola og Kari Nordmann er stigmatiserende og fordømmende. Og vi vil ikke sette oss selv i samme kategori som de med et alkoholproblem. Det er jo bare de som er så desperate at de må ha en liten tår med en gang de våkner som har et alkoholproblem. Kun de som står og tripper utenfor butikken eller vinmonopolet før åpningstid. Skjelvende på hånden av abstinenser. Nei, ingen av oss er der, så alkoholinntaket er ikke et problem! Vi bare nyter litt til maten. I våre øyne er det i alle fall bare litt. I barnas øyne så er det alt for mye!

Barna lider faktisk under de voksnes alkoholhygge. Det er ikke mye som skal til før barn merker endringene hos de voksne. Endringer vi ikke ser selv. De merker at volumet blir høyere. Vi prater mer. Latteren sitter løsere. Dere kjenner det igjen. Når vi voksne fortsatt er oss selv, i våre øyne. Vi har bare funnet roen og kommet i julestemning. Ikke sant? Sett fra barneøyne så ser det ikke slik ut. Mamma og pappa har endret adferd. De oppfører seg annerledes enn det de gjør til vanlig. Det gjør barnet usikkert og redd. Det vet ikke hvordan det skal forholde seg til mamma og pappa. Det vet ikke hva det kan forvente av mamma og pappa lenger. Har barnet i tillegg hatt en ubehagelig opplevelse rundt alkohol tidligere, så medfører denne lille endringen i adferdsmønster stor redsel. Redsel for at det som skjedde da skal gjenta seg. Redsel fordi alt blir uforutsigbart. Redsel fordi plutselig så er mamma og pappa noe annnet!!!

Det enkleste er å gjøre noe med eget alkoholinntak. Det handler bare om å bestemme seg og gjennomføre det. Det er råder man over helt selv, og ingen kan tvinge deg til å drikke mer enn man vil. Det handler om å ta et valg og ha styrke til å stå for det. Så enkelt er det ikke å endre andres alkoholvaner. Der er det dessverre lite man kan gjøre! Snakker man om alkohol som noe negativt, så stigmatiseres mann som moraliserende. Det er ikke så lett å stå på den siden av bordet alene. Derfor er det vanskelig å gjøre noe for de barna som lider under foreldrenes alkoholinntak. Det er ikke så mye man får gjort. Men, noe er det….

Det som derimot kan gjøres er enkelt, og etter min mening to ting. Man kan invitere barnet eller barna hjem til seg en liten stund. Finne på en unnskyldning til hvorfor du har lyst på besøk en liten time. Gi barna et friminutt hvor de kan slappe av! Har man barn selv så kan man kanskje til og med invitere til overnattingsbesøk.

Og er alkoholforbruket virkelig ille… Da er det eneste riktige å varsle! Varsle de myndigheter som har mulighet til å gripe inn å hjelpe barnet.

Alkohol er et stort problem! For skålen vår når klokken slår fem og julen ringes inn, den skal ingen ta fra oss!

Ta deg tid til å se denne fra Helsedirektoratet!

Det føles ekkelt å se den, gjør det ikke? Jeg synes i alle fall det… Hvordan tror du da barn har det under slike forhold?

********************

Øvrige innlegg om barn og alkohol i julen:

Julens ensomhet

Gledelig jul – ikke for alle

Til helvete og tilbake igjen – del 2, en annerledes jul

Den ensomme sti

Veien foran henne

Mørk,

og lang.

Ensom

må hun gå den.

Ingen kan gå den for henne

Ingen kan hun be

om å gå den sammen henne

Hun må gå den alene

 

Hun har valgt det

Helt selv.

Den mørke veien

Den vanskelige veien

Ved å velge den lette

så mange ganger før.

Det er straffen

Hennes straff

og den kan hun kun bære alene.

Det er hennes straff å ta.

 

Første steg så vaklende

inn i mørket

inn i det ukjente

Andre steg

enda mer usikkert

Hun vil snu

løpe tilbake

der det var trygt

eller i alle fall kjent,

og bare glemme,

fornekte.

 

Men glemme kan hun ikke.

Mørket sluker henne nå

Brer seg om henne

som en kappe

en tung, tung kappe

som ikke kan tas av.

Trekker henne ned,

trekker henne inn

lenger inn i mørket,

lenger inn i det ukjente

 

Ikke vet hun

om den mørke veien foran henne,

den ukjente stien

av hinder,

av feller,

av fallgruver

vil lede til lyset

eller avgrunnen.

«La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt.»

Bibelen

Kveldsåpne barnehager – til barnets beste?

De siste dagene har det vært debattert hvorvidt landets barnehager bør ha utvidet eller fleksibel arbeidstid. Trenger vi dette?

To av LOs største fagfurbund ønsker en slik ordning, med barnehager som er kveldsåpne. Årsaken til dette er at mange yrkesaktive foreldre har jobber utenom det som kalles normal arbeidstid. De har for så vidt et poeng.

Barnehager er stort sett åpne fra rundt kl 07:00 og stenger rundt kl 17:00. Det gjør den ideell for de som jobber i den tradisjonelle kontorjobben. Men hva med alle i turnusjobber? Sykepleiere, politiet, brannvesen, legevakt, handelsstanden. Dette er yrker som sjeldent følger normalarbeidstiden. Det gjelder for mange av de viktigste yrkene her i landet. Vi er avhengige av at helsevesen, politi, brannvesen osv. osv. fungerer døgnet rundt. Det betyr at vi må ha folk i jobb til alle døgnets tider.

Ikke alle som jobber turnus har noen til å ta vare på barna når de selv jobber til ubekvemme tider. Enkelte er enslig forsørgere. Enkelte har en partner som også jobber turnus. Besteforeldre bor kanskje langt unna, og man har ikke mulighet til å leie inn barnevakt til å passe barna når det jobbes sene kvelder.

Ove Magnus Halkjær, avdelingsleder i informasjonsavdelingen i Handel og Kontor uttrykker:

«Kveldsåpne barnehager vil være et veldig viktig tilbud for mange av våre medlemmer, som jobber sent i butikk og på kjøpesentre. Når man legger til rette for og heier fram et fleksibelt samfunn, må man ta konsekvensen av det»

Han har et poeng. Som forbrukere krever vi mer og mer av samfunnet. Det stilles stadig større krav til tilgjengeligheten av varer og tjenester. Butikkene har stadig lenger åpningstider, og er ofte åpent 7 dager i uken. Det er et resultat av etterspørsel. Vi vil ha tilbudene tilgjengelig for oss når vi har tid til å benytte oss av dem. Da sier det seg selv at noen må betjene disse stedene også.

Fellesforbundet er enige:

”Fellesforbundet mener at barnehager skal ha åpningstider som er tilpasset arbeidslivet. Det betyr ikke nødvendigvis at alle barnehager skal være døgnåpne, men foreldre som for eksempel arbeider skift må også kunne få tilbud om barnehageplass. Alle mennesker skal ha rett til nødvendige helsetjenester og omsorg i alle faser i livet”.

Det er klart at vi har mange foreldre som jobber til alle tider av døgnet. Mange av dem igjen har viktige jobber, ja til og med livsviktige jobber. De holder ro og orden i samfunnet, bekjemper kriminalitet, slukker branner, redder liv. Vi hadde ikke klart oss uten! Og for disse foreldrene så er ikke dagens barnehageløsning ideell. De er tvunget til å finne et alternativ til barnehage. Hvis de i tillegg er enslige foreldre, så kan det bli enda vanskeligere. De kan kanskje bli tvunget til å skifte jobb på grunn av barna. Det kan medføre at dyktige og engasjerte mennesker ikke er der det er mest samfunnsnyttig å ha dem i jobb.

Debatten er ikke ny. Kombinasjonen turnusarbeid og barn har vært en utfordring lenge. Dette innlegget ble publisert i Aftenposten i januar 2011:

Jeg ser samfunnets behov for kveldsåpne eller fleksible barnehager. Likevel er det noe i denne debatten som skurrer for meg… Hva med barna?

I artikkelen i Aftenposten fra 2011 leste jeg følgende:

Her blir de lagt og badet akkurat som hjemme. Og så blir de båret sovende ut i bilen når foreldrene henter dem, forklarer fungerende styrer i barnehagen, Synve Reitan.

Gardermoen Park barnehage er en kveldsåpen barnehage som lovprises av mange foreldre. Barnehagen åpner kl. 05:00 og stenger kl. 23:00. Foreldrene påpeker at uten barnehagen hadde de aldri kunne hatt den jobben de har. Jeg leser utsagnet igjen, og kjenner jeg får vondt langt inn i hjerterota. Jeg er kanskje gammeldags til tross for at jeg er ung. Jeg er kanskje ikke like positiv til dette som majoriteten. For det som slår meg er; hvor blir det av kvalitetstiden med foreldrenene?

Er det noe jeg elsker å gjøre sammen med mitt eget barn, så er det jo nettopp roen og kosen ved leggetid. Det er så deilig når lillegutt begynner å bli trøtt om kvelden og kommer krypende opp i fanget for kos og nærhet. Det er deilig det!

Er det noe jeg savner i denne debatten, så er det nemlig fokuset på barna. Det fokuseres på arbeidshverdagen til foreldrene. Om jobber med ubekvem arbeidstid. Det fokuseres på likestillingsperspektivet. Det vil visst fremme likestillingen mellom kvinner og menn om barnehagen har åpent lenger. Det fokuseres på samfunnet som er i endring og forbrukeres krav om stadig lenger åpningstid.

Det eneste fokuset jeg finner når det kommer til barn, er at det samtidig debatteres om innføring av  makstid i barnehagen. For det er visst ikke meningen at foreldrene skal jobbe mer. De skal bare få jobbe med det de vil. Tilfredsstille samfunnets behov for tilgjengelighet til alle døgnets tider.

Men hva med barna? Har ikke de behov for en forutsigbar barnehagehverdag? Er det bra for dem å gå i turnus? Hva med barns omsorgsbehov og deres behov for nærhet? Jeg ser mange barn som har et helt annet omsorgs- og nærhetsbehov på kveldstid når de er trøtte enn om morgenen når de er våkne og fulle av energi.

Burde ikke hovedfokus være barnet? Er det riktig at barnas hverdag skal tilpasses foreldrenes yrkeshverdag? Det er foreldrene som har valgt å få barn! Er det ikke da riktig at det er foreldrene som tilpasser seg barna? Så midt i denne debatten spør jeg meg selv:

Hvor er fokuset på barnets beste?

 

En alenemors bekjennelser

Det er mye fokus på småbarnsforeldre om dagen, særlig småbarnsmødre…

Lammelåret hadde et blogginnlegg om mammablogging for noen dager siden. Det ble der stilt spørsmål om mammabloggere og deres manglende innlegg av konstruktiv karakter. Det ble også påpekt at det som fremstilles kun er de vakre sidene av livet.

Dette fikk meg til å tenke. For livet som småbarnsmor kan være så uendelig vakkert. Men, og det er et stort men, det er ikke bare rosenrødt. Tro meg, jeg vet alt om det. Jeg er nemlig alenemor!

Å få barn kan være det vakreste som skjer her i livet. Det er en opplevelse som ikke kan beskrives, og det vekker følelser i en som det ikke finnes ord for. Man kan tro man forstår det. Mange tror de forstår. Saken er den at man ikke kan forstå de følelsene et barn vekker før en selv har fått barn! Ingenting kan måle seg med det! Ingenting!

Derimot er ikke barn bare fryd til enhver tid. Misforstå meg rett – jeg elsker barnet mitt over her på denne jord! Likevel er jeg ikke redd for å innrømme at livet hadde vært enklere uten. Jeg tenkte jeg skulle belyse noen av utfordringene ved å være mor, særlig ved å være alenemor.

Det stilles mange krav til oss i dagens samfunn. Man skal ha tid til å gjøre en vellykket karriere. Man skal ha et godt hjem som gjerne ser ut som det er tatt rett ut av et interiørmagasin, fin familie, god og sikker bil. Man skal ha tid til å holde orden hjemme. Man skal være den perfekte kjæreste eller ektefelle. Man skal ha tid til å pleie vennskap. Man skal ha tid til å realisere seg selv gjennom reiser, trening og såkalt meg-tid. I tillegg skal man være den perfekte mor eller far.

Det sier seg selv at denne ligningen ikke lar seg løse. Dagens samfunn er litt annerledes enn da våre besteforeldre var på vår alder.

Karriere er noe jeg rett og slett har måttet legge på hylla inntil videre. Det lar seg ikke kombinere med å være alenemor. La meg forklare…

Jeg har en lang og god utdannelse, og kan vise til resultater som etterspørres i arbeidsmarkedet. Ut i fra tidligere søknadsrunder så vet jeg at min arbeidskraft er etterspurt og ønsket hos flere firmaer. Det gir meg en god følelse. Likevel så må jeg takke nei. Jeg må stå over tilbudene selv om hele mitt intellektuelle selv skriker etter de utfordringene som følger med. Den arbeidshverdag dette representerer er rett og slett ikke mulig når jeg har barn. Jeg er avhengig av at arbeidstiden min passer med barnehagens åpningstider. Jeg er avhengig at at overtid er forutsigbart. Barnevakt lar seg sjelden oppdrive på veldig kort varsel. Jeg er avhengig av å ha en arbeidsgiver som har forståelse for at jeg må være hjemme med sykt barn. Det er ingen å dele det ansvaret med. Det ligger på meg alene. Så selv om mine kunnskaper, mitt engasjement, min arbeidskapasitet i utgangspunktet er tilstrekkelig, så kan jeg ikke. Mine forutsetninger er ikke konkurransedyktige. Jeg vil ikke klare å være like fleksibel for arbeidsgiver som en uten barn.

Aftenposten tok opp tematikken småbarnsforeldre og karriere i dag.

De skriver i denne artikkelen om et forslag som går ut på å gi småbarnsforeldre 35 timers arbeidsuke for å bøte på problemet tidsklemma. Forslaget er i seg selv strålende, og kunne løst mange problemer for meg. Da hadde jeg sluppet en daglig bekymring om å rekke barnehagen. Og jeg hadde fått 5 timer mer med barnet mitt hver uke! Det høres fantastisk ut!

Men er det riktig at staten skal betale for at småbarnsforeldre vil ha karriere? er det riktig at staten skal betale for at småbarnsforeldre i dag har en stressende hverdag? I en kommentar i Aftenposten blir dette problematisert.

I artikkelen står det ganske enkelt: «De unge foreldrene bør heller først droppe en del av luksusvanene sine. Livet blir ikke som før når man får barn.» Jeg kunne ikke vært mer enig! Det hører ingen steds hjemme at staten skal sponse unge foreldres muligheter til å opprettholde det livet de hadde før de fikk barn. Og som det påpekes så vil en slik ordning kunne gjøre godt for flere; tenåringsforeldre, de som tar vare på syke foreldre osv.

Å si at staten skal sponse småbarnsforeldrenes tidsklemme blir for enkelt. Her må småbarnsforeldre ta en del kritikk. Hverdagen kan forenkles mye med planlegging. Den som leverer barn i barnehagen behøver ikke å være den samme som henter. Har den ene fleksibel arbeidstid kan f. eks. denne starte dagen tidligere og være tidligere ferdig. Da løsrives en time eller to hver dag. Og de små håpefulle behøver ikke å være med på alt av aktiviteter. Det er vel så viktig å ha tid sammen med barna og se dem!

I mange småbarnsfamilier har både mor og far karriere. Tidsklemma løses ved å ansette en au pair. Det kan være en god løsning – for noen. Aftenposten har også en artikkel om bruken av au pair.

Jeg skal ikke benekte at en au pair ville løst mange av mine hverdagsproblemer. Likevel er jeg enig i mye av det som skrives. En au pair kan ikke erstatte mor eller far. Barnet trenger tross alt foreldrene sine. I en hverdag med jobb og barnehage er det ikke mange timer om dagen jeg får tilbragt sammen med mitt barn. Det begrenser seg til en stressende morgen og noen få timer hver ettermiddag. Det er ikke mye! Samtidig er det mye praktisk som skal gjøres i løpet av disse timene. Om morgenen skal man stelle seg selv og barnet. Man må gjøre seg klar til dagen. Om ettermiddagen skal det lages mat, ryddes, vaskes klær osv. Heldigvis er mitt barn fortsatt så ungt at det ikke er noen ettermiddagsaktiviteter å snakke om. Jeg er heldig sånn. Men, det kommer!

En au pair kan få unna mye av de praktiske gjøremålene i en hektisk hverdag, men kan aldri erstatte en mor eller far. Selv om jeg så hadde hatt råd til å ansette en au pair, ville jeg ikke gjort det. Barnet trenger så mye mer enn tilsyn. Et barn skal stimuleres på så mange vis, og noe av det viktigste etter mitt syn er å gi barnet kjærlighet og trygghet. Vil et barn kunne få den kjærlighet og trygghet det trenger av en fremmed? Vil et barn kunne får den kjærlighet og trygghet det trenger hvis foreldrene aldri er tilstede?

Jeg tror at alt i alt så er det livet vi lever som småbarnsforeldre et resultat av våre valg. Når jeg ser på haugen med klesvask som skulle vært tatt, gulvene som skulle vært vasket, rotet som skulle vært ryddet osv., så er det en deprimerende tanke at jeg har valgt dette. Likevel så står jeg inne for at det er et resultat av mine valg. Jeg har valgt å få barn. Jeg har valgt å bli alenemor. Jeg har valgt den karriereveien jeg går. Og det er mye jeg har valgt bort. Jeg har tatt de valgene jeg synes er de riktige for å få best mulig hverdag.

Småbarnsforeldre burde tenke litt mer gjennom det. Hverdagen med små barn er ikke rosenrød slik den fremstilles i mammabloggene. Det er ikke så enkelt å kombinere barn og karriere som media til tider skal ha det til. Når man får barn så kan man ikke lenger forvente å ha tid til sushi med venninnene hver torsdag, eller fredagspilsen med kompisene hver uke. Man har ikke lenger tid til å jobbe fullt, trene tre dager i uken, pleie vennskap på samme måte, dra på utflukter verden rundt og nyte lørdagsformiddag over en latte. Det er noe viktigere i livet ditt som stjeler det meste av tiden og oppmerksomheten din. Det har vært ditt valg å bringe barnet inn i denne verden. Da er det også ditt ansvar!

Og, som jeg skrev, barn trenger mer enn tilsyn. Du må se barnet ditt. Det handler om å se hva barnet trenger. Man kan ikke gi barnet det det trenger hvis man ikke kjenner det og klarer å se hvilke behov det har. Noen barn trenger mye nærhet og kjærlighet. Noen barn trenger masse aktivitet og stimuli. Det krever mye av oss å se barna våre i en hektisk hverdag. Likevel er det vår jobb som foreldre. Da er vi nødt til å åpne øynene. Da er vi nødt til å innse at hverdagen ikke er rosenrød, men det er et resultat av de valgene vi har gjort. Staten er ikke ansvarlig for hverdagen din. Det er ditt liv og ditt valg. Har du satt et barn til verden, må du også takle konsekvensene av dette. Du må gi barnet ditt det det trenger!

Ser du barnet ditt?