Hun lukker øynene.
Ønsker å forsvinne
et lite øyeblikk bare
fra virkelighetens fangenskap.
Musikken griper henne.
Tar henne med langt fra dagen i dag
Flyr henne langt, langt vekk
fra virkelighetens lyd og larm.
Hun er i drømmene sine
der hvor hun lever det livet hun ønsker
Hvor livet er godt og gjemt
fra virkelighetens ensomhet.
For i drømmene
slipper hun usikkerheten
Der kan hun være seg selv
fullt ut uten en fasade
Der kan hun smile og le
med et smil som kommer helt fra dypet
Der kan hun være trygg
og la andre få se den sårbarheten hun bærer
Men her i virkeligheten
Der er sårbarheten og ensomheten gjemt
Der ser alle bare hennes styrke
hennes selvsikkerhet på armlengdes avstand
For ingen må få se
at fasaden skjuler en festning
En festning bygget av svik
på et fundament uten kjærlighet
Bak den lukkede døren renner tårene. Tårer som faller i smerte, lengsel, frykt og sorg. Følelser som har bygget seg opp gjennom mange år. Følelser som gjentar seg, og aldri tar slutt. Følelser som bekreftes om igjen og om igjen, men som aldri motbevises.
Alle ser den sterke kvinnen. Hun som er flink. Hun som mestrer alt. Hun med selvtillit. Hun som smiler. Hun som folk snur seg etter på gata.
Men ingen ser henne. Ingen ser at smilet ikke når øynene. Ingen ser ensomheten bak fasaden. Ingen ser smerten og sorgen. Ingen ser tårene som triller nedover kinnene når døren lukkes og gardinene trekkes for.
Å være sterk er et ensomt sted å være. Å være den selvsikre er et ensomt sted å være.
Alle er så imponert over alt hun får til. Ser opp til henne for styrken og pågangsmotet. Misunnelig på at hun er smart og tøff. Beundrer selvtilliten og hvor langt hun har kommet.
Men ingen ser hvor ensomt det er. For med alt hva hun er, så kommer også hatet, misunnelsen, utenforskapet. For selv med alt hva hun er, så er hun for mye, for lite, for ett-eller-annet, men aldri akkurat passe. Aldri nok.
For hun blir sjelden likt eller tålt. Likt av noen få, men hatet eller oversett av de fleste. Forsøkt holdt nede og satt på plass. «Du skal ikke tro du er noe!» De som beundrer og er imponert over styrken, de gjør det på avstand. Men hun merker det ikke!
Hun får ikke lett venner. Hun blir ikke bedt med. Hun er ikke den folk ønsker å møte. Hun er ikke den folk inviterer inn, og hun er ikke den som savnes når hun er borte. Hun er ikke den som får komplimenter. Hun er ikke den som blir sjekket opp. Hun er ikke den noen forelsker seg i.
Joda, noen menn ville nok grepet muligheten for en natt hvis de hadde fått mulighet. Men hun merker det ikke. Hun kan få hoder som snur seg, men ikke noen som vil prate med henne. Hun kan få blikk opp og ned kroppen, men ikke noen som vil vite hvem hun er. Hun kan være spennende nok for et flyktig bekjentskap, men aldri nok til at noen vil holde fast. Men nå har selv de flyktige bekjentskapene flyktet.
Hennes verdi måles i hva hun får til, at hun er flink pike. Bare noen svært få har viet henne tid nok til å få et glimt av hvem hun er.
Akkurat nå hater hun å være den hun er. Hadde hun bare vært litt mer morsom, litt mer feminin. Hadde hun bare ikke klart alt selv. Hadde hun bare vært litt mer søt og snill. Ikke tatt så mye plass. Ikke vært så selvsikker. Ikke vært så sterk. Ikke hatt så mye meninger. Vært litt mer føyelig. Ikke vært så mye. Ikke vært den hun er.
Kanskje hun da hadde vært lettere å like. Lettere å være glad i. Lettere å elske. Kanskje noen da kunne se at også hun har en verdi. At hun er god nok. At hun er et sårbart menneske hun også.
For hun er den alle tror at har alt. Hun som alle tror har det perfekte livet. Hun som alle tror får til alt. Men alle bare tror. For det hun selv mener hun har å tilby, det er det ingen som vil ha. Hun er selvsikker, men hva er det verdt når ingen andre ser det hun ser?
Realiteten er at hun er den som må være sterk, fordi hun ikke er vant til at noen der for henne. Hun må ha tro på seg selv, fordi hun hører ikke at andre heier på henne. Hun må smile til alle, fordi ingen smiler til henne først. Hun må holde hodet hevet, for ingen tåler å se henne svak. Hun må trives alene, fordi hun aldri passer inn. Hun må elske seg selv, fordi ingen andre elsker. Hun må være den hun er, fordi hun alltid er alene. Hun må være sterk, fordi hvis ikke knekker hun sammen.
Så hun er den hun er. Det er hennes velsignelse og forbannelse. Velsignelse fordi hun får til alt alene. Forbannelse fordi det er så forbannet ensomt.
Det er helt uvirkelig. Å plutselig stå i seg selv og ha det helt fint. Ingenting som skurrer. Ingen sår som svir.
Jeg har vært lykkelig før. Kjent på en lykke som var så deilig og så skummel på en gang. Deilig fordi mørket endelig hadde sluppet taket. Skummelt fordi jeg endelig kjente hvor godt livet kunne være, og var livredd for å igjen miste lykken.
Men, jeg har aldri vært lykkelig som nå. Lykkelig i det uperfekte livet. Lykkelig og rolig på samme tid. Rolig på at livet vil by på utfordringer, men at det går bra. Roen om at livet er bra uansett, og at alt ordner seg til det beste – alltid.
Det er som om alle sårene har grodd. Alle arrene er i ferd med å blekne. De kan aldri bli helt borte, men de begynner å bli så små at jeg ikke merker dem lenger. Er det dette som kalles å lege sine sår?
Joda, jeg kan fortsatt kjenne på at noe vekker de gamle sårene mine. Trigger usikkerhetene mine. Men før var det som om sår ble revet åpne igjen, og de som såret meg stod gjerne med saltet og gned det inn – raust og jævlig. Nå er det bare som det prikker litt i arret. Noen tanker melder seg, og jeg blir kanskje låst i mitt eget hode en dag eller to. Så er jeg ferdig. Da slutter arret å prikke, og det blekner igjen. Jeg glemmer at det er der. Er det dette som kalles å lege sine sår?
Min største frykt og min verste smerte har alltid vært kjærligheten. Kjærligheten er vakker. Bare ikke for meg. Jeg har aldri klart å ta imot kjærlighet. Jeg har aldri klart å tro på kjærlighet til meg. Selv om jeg har hatt aldri så mye kjærlighet å gi, og gladelig har spredd den kjærligheten ut til alle rundt meg, så har jeg aldri klart å motta kjærlighet. For den var ikke ment for meg. Jeg var ikke ment å bli elsket.
For ingen klarte å se en sterk kvinne være sårbar. Ingen klarte å elske demonene som gjemte seg i mørket og kun viste seg når døren lukkes bak meg. Ingen har klart å forstå at den lille piken i meg fortsatt stod der med musefletter og ventet på å bli elsket.
Når jeg tidligere har kjent på kjærlighet, så har jeg alltid blitt forlatt, blitt sviktet, blitt utnyttet, blitt snudd ryggen til. Det har alltid vært noen som har dolket meg i ryggen. Og da har mine demoner stått klare til å åpne såret enda mer. Jeg har alltid forventet at kjærligheten er ment for alle andre enn meg. At mitt liv er ment til å være en ensom ferd med rak rygg, stolthet, styrke og en maske å bære. En ensom ferd for å vise verden at ingenting knekker meg selv om det bak masken er en liten pike med musefletter som venter på å bli elsket.
Men så skjedde det… Jeg innså at sårene mine var leget. Jeg innså at den lille piken med musefletter har fått sin kjærlighet, og nå står i solen og hopper tau med et smil om munnen.
Deler av det er din skyld. Du kom inn i livet mitt, og ble sakte en av mine beste og nærmeste venner. Du turte å vise deg sårbar for meg. Sakte men sikkert åpnet du deg om dine kamper. For du er der jeg en gang var. Med demoner i skyggene som du strever med å holde unna. Som hjemsøker deg når du lukker øynene. Som lurer i krokene, og grådig venter på en bitteliten åpning så de kan klamre seg fast i deg mens du er våken. Som suger energien ut av deg, og etterlater deg motløs fordi ingenting hjelper. Etterlater deg apatisk, fordi du har nok med å holde deg oppreist.
Du turte å slippe meg inn. Og jeg turte å slippe deg inn. Lot deg se litt av min sårbarhet. Du har tillatt meg å hjelpe deg når du trenger det mest. Og jeg har turt å be om hjelp. Du har blitt min kryptonitt. Du gjør meg sårbar og du gjør meg mer følsom. Men, på en god måte. For du tåler min sårbarhet. Du rømmer ikke, slik så mange har gjort før deg. Du lytter, forstår og du møter meg slik jeg trenger å bli møtt.
Men, du avviste meg også. Jeg fikk følelser. Følelser du ikke gjengjelder. Du verdsetter vennskapet. Det er for dyrbart til at du ønsker å miste det. Men følelsene jeg fikk, de var ikke vekket hos deg. Så du avviste meg, fordi du må fokusere på deg og dine demoner. Du må stå i det, og kan ikke gi meg det jeg fortjener.
Og takk for at du avviste meg! Uten den avvisningen hadde ikke jeg fått vite at mine sår er leget. Avisningen gjorde meg ikke trist. Jeg ble ikke lei meg. Jeg følte ikke lenger på at jeg var god nok for en liten stund, men ikke god nok til å bli satset på. Jeg følte meg ikke utnyttet. Jeg følte meg ikke engang avvist. Den lille piken med musefletter fikk ikke nok et bevis på at hun ikke kan bli elsket. Nei, den lille piken med musefletter hopper fortsatt tau med et smil om munnen.
Avvisningen din fikk meg til å kjenne en indre ro. Jeg ble så glad når du valgte deg selv. For jeg er så glad i deg og vennskapet vårt at jeg så inderlig ønsker å se deg bli lykkelig. Se deg kjempe deg gjennom og komme dit jeg er.
Og jeg har en indre ro. Fordi jeg fortjener kjærlighet. Du har vist meg at jeg er verdt å være glad i. At jeg er verdt å ha i livet, og at jeg er for verdifull til å miste. Selv som en venn. Og jeg har roen til å være enig. Jeg er verdifull. Jeg er verdt å elske.
Så avvisningen din ga meg ro. Fordi jeg vet at jeg fortjener intet mindre enn en mann som er 100 % sikker på at det er meg han vil ha, at det er meg han vil satse på. Du er ikke der, og det er helt greit. Da er det venner vi er ment å være for hverandre. Da er det en annen kjærlighet som kanskje venter på meg der ute.
Så jeg har indre ro. En ro som bare kommer av å elske seg selv.
Hvor ble det av alle traumene? All bagasjen som jeg har båret på? Alle sårene etter de mange, mange dolkene jeg har fått i ryggen? Alle merkene etter livets sviende piskeslag mot hode og kropp? Alle demonene som lurte i skyggene?
De er borte. Nesten helt borte. Noen ganger kommer en liten skygge på besøk, men lyset inne i meg skinner så mye sterkere. Så skyggene har ikke lenger plass. Er det dette som kalles å lege sine sår?
Jeg tror faktisk det! Jeg tror faktisk jeg endelig har klart å omfavne min sårbarhet. Klart å omfavne mine følelser. Klart å seire over demonene. Klart å finne roen i at jeg – akkurat slik jeg er – er god nok. Klart å finne roen i meg over at jeg er verdt å ha i livet. Klart å finne roen i at jeg er verdt å være glad i som en venn. Klart å finne roen om at jeg er verdt å elske den dagen kjærligheten finner min vei.
Jeg har endelig funnet roen i å være glad i meg selv – hele meg selv. Og den lille piken med musefletter har endelig funnet sin ro, og smiler fordi hun vet at det ikke var hennes skyld at hun ikke var elsket. Hun står ikke lenger med tårer i øynene og venter på å bli elsket. Hun har endelig fått lov til å være et barn. Hun var også verdt å elske!
Du har igjen forlatt meg, etter å ha vært interessert i meg, glad i meg, bare for et lite øyeblikk. Kanskje du bare i et lite sekund savnet meg. Kanskje du bare i et lite sekund følte deg alene. Eller kanskje jeg bare var lett tilgjengelig i et kjedsomt øyeblikk.
Uansett, for en liten stund var det meg du ville ha. I en liten stund var det sammentreff mellom ditt ønske om kroppskontakt og nytelse, og mitt behov for å føle meg ønsket. Da var jeg der for deg. Og du var der for meg. Da stod du ved min dørterskel, som du kun stiger over når jeg gir etter for deg. Når vi begge for en liten stund kan fylle hverandres behov.
I den stunden smilte du mot meg med munnen som bare møter min i all hemmelighet. I den stunden omfavnet dine armer meg, med hender som bare rører meg i små doser av gangen. I den stunden kunne jeg kjenne dine lepper mot min hud, med en varme som kun eksisterer i gjemte øyeblikk.
I en liten, hemmelig time, så var jeg din og du min. Jeg vet alltid at det er alt jeg får. Men i det lille øyeblikket så er det meg du vil ha. Før du igjen forlater meg uten noen bevis for at du i det hele tatt var nær meg. Ingen bevis etter fingeravtrykkene dine langs min rygg. Ingen bevis etter din varme pust mot min hals.
For når den hemmelige timen er over, så forsvinner du. Jeg blir som luft for deg, og du ser ikke min vei. Du bryr deg bare i de få stundene hvor jeg kan fylle ditt behov. Og jeg fortsetter å la deg gjøre det, fordi du fyller mitt behov for å være ønsket, være elsket. Du har blitt mitt dop, hvor jeg hele tiden higer etter neste lykkerus, neste lille injeksjon av falsk kjærlighet.
Kanskje jeg en dag klarer å la være å tekste deg tilbake. Klarer å stå imot min lengsel etter å la mine lepper møte dine. Klarer å stå imot min lengsel etter dine forsiktige, brennende fingre som kjærtegner meg. Klarer å stå imot mitt savn etter at du er min og jeg er din for en liten, hemmelig stund. Klarer å stå imot fristelsen etter rusen du gir meg.
Jeg gleder meg til den dagen jeg klarer å stå imot. Men jeg gruer meg også. For den dagen blekner jeg i dine øyne. Den dagen glemmer du meg, og jeg sitter igjen med minnene alene. Minner om de hemmelige timene vi nå deler når du husker at jeg eksisterer. Minner om nærhet og varme som betyr så mye for meg, men som betyr ingenting for deg. Minner om gjemte øyeblikk.
I så mange år har ordene stått stille. Tankene har flakset fritt, uten ord som følger med. Tanker som flyr av gårde. Noen ganger i evig kaos. Andre ganger i klare strømmer.
Tanker som surrer, lurer, gleder og uroer. Tanker som inspirerer, og tanker som truer. Men for det meste, tanker om hverdager. Hvor hverdagens fotfeste endelig har satt seg på et godt sted. Men hvor fotfestet til meg selv er mistet et sted på veien.
For ordene har stått stille. De beskrivende ordene, tonene av mine tanker, har blitt tiet og forlatt. Gjemt bort i en stille krok. Og sammen med dem, gjemte jeg en liten del av meg selv.
Nå vil jeg igjen finne ordene. Finne tilbake til tankene. Nå vil jeg igjen høre ordene spille toner av tanker.
I’m no one’s forever person. I’m always the temporary girl. I’m the temporary friend, the temporary lover. But not the forever. Never.
I’m the one you embrace when you meet me. I give you a shoulder to cry on, or hug you dearly when you feel alone. I listen when you need to talk, or sit with you in silence when you need peace. I try not to give you advice, but rather make you reflect so you can do what’s right for you. I cheer you up. I encourage you. I give you my best, even though I don’t get what I give.
And then you leave. Just when I start to care, when I start hoping that you might be the one who stays. You leave. You go on with your journey. You go out into the world to find your forever friends, your forever lover. A journey I’m not invited to.
You meet the world a little braver, a little happier, a little stronger than what you were when you met me. I’ve done that to you. Just because I wanted you to see all you can be, to be all you can be. But you use that strength, that courage, to conquer the world. A conquest where I’m not by your side. You got what you needed for a moment, and now you don’t need me anymore.
So, you leave. And once again I’m left. Once again, I’m the temporary person. The temporary friend, or the temporary lover. But not the forever. Never.
Samvittighet er en følelsesmessig størrelse nært knyttet opp mot empati. Evnen til å forholde seg til å forstå de moralske lover og regler som til enhver tid gjelder i vår kultur og vårt samfunn er på samme måte også nært knyttet til samvittighet. Mens dyr handler ut i fra impulser og instinkter, handler normale mennesker ut i fra sin samvittighet i kombinasjon med sine impulser og instinkter. Moral har en fremtredende plass i vårt samfunnsliv og er en relativ størrelse som kan ha ulikt innhold gitt ulike kulturer og samfunn.
Slik lyder en av mange definisjoner av samvittighet som florerer på nett. Samvittigheten er i følge de intellektuelle vårt indre kompass, som gir oss en ubevisst dom over hvor vidt våre tanker, ord og gjerninger er i samsvar med de moralske og etiske reglene som gjelder for verden rundt oss.
Min samvittighet er slik, men samtidig ikke.
Selvfølgelig har jeg også en samvittighet. Men, det er ikke den indre røsten jeg tenker på når jeg nå vil fortelle mine lesere om min samvittighet. «Samvittigheten min» er den beste beskrivelsen jeg har på en av mine beste venner.
Det er ikke mange årene vi har kjent hverandre. Men, vårt vennskap blomstret opp fort. Du ble raskt en fast samtalepartner. Du ble raskt min samvittighet.
Jeg er en person som ofte handler impulsivt. Som følger de tanker jeg har i øyeblikket, og tar konsekvensene når de kommer. Det er min natur. Det ligger sentralt i min personlighet. Jeg lar meg rive med i øyeblikket. Lar meg lede inn dører som tilfeldighetene åpner på min vei. Jeg er nysgjerrig, leken og lidenskapelig. Lever etter mottoet at det er bedre å angre det man har gjort, enn alle sjanser man lot gå fra seg. Fyller livet mitt med å søke, lete og finne. For hvordan kan man vite, hvis man skal sitte på gjerdet å vurdere konsekvenser til døren er lukket og muligheter til svar har gått tapt?
På samme tid sier mitt instinkt at jeg skal stille spørsmål ved alt. Ikke godta at «slik er det bare». Men selv kritisk vurdere om det faktisk burde være slik. Særlig gjelder dette alle våre moralske og etiske normer. Selv om alle mener at det skal være sånn eller slik, er det nødvendigvis det rette? En gang mente samfunnet at kvinnens plass var i hjemmet, at en mørkhudet kun egnet seg til å arbeide for den hvite mann og homofili ble straffet med «bål og brand». Slik var det bare. Alle visste jo det. Vi har kommet langt, men har vi kommet langt nok? Samfunnet rundt meg er fylt med normer og regler det kaller moral. Jeg er enig med mye, fordi jeg forstår det. Annet stiller jeg spørsmål ved. Fordi eneste svarene jeg får på hvorfor er «Det er bare slik. Det vet jo alle.» Selv om «alle» mener det skal være slik, er det nødvendigvis rett?
Min nysgjerrighet, min impulsivitet, min manglende evne til å forstå «det som bare er slik». Det leder meg på veier som ikke alltid er farbare. Av og til er impulsene for fristende. Nysgjerrigheten for stor. Mitt iboende instinkt til å bestride samfunnets oppdiktede moralske regler driver meg til å stille spørsmål.
Det er da jeg trenger deg, min samvittighet. Du hindrer meg aldri i det jeg ønsker å si eller gjøre. Du står aldri i veien for mine oppdagelsesreiser. Du er ikke et moralsk fengsel som setter usynlige gitter ved de grenser jeg ønsker å sprenge.
Du er en forsiktig røst. En røst som stiller meg spørsmål. Du stiller spørsmålene jeg enten ikke har sett selv, eller de jeg synes er vanskelig å stille. Du gir meg ikke svarene. Aldri har du gitt meg svar på hva jeg skal eller bør gjøre. Svarene må jeg finne selv. Men, du stiller spørsmålene som får meg til å tenke. Vurdere nye sider. Vurdere konsekvenser.
Når spørsmålene er stilt og svarene er gitt, da gjør du ikke annet enn å se på meg. Da vet du at jeg fortsatt vil handle ut fra hvem jeg er. Men, du har gitt meg de ekstra tankene jeg trengte for å være sikker i mine valg. Og selv om du ikke alltid er enig, så hindrer du meg ikke. For du vet at jeg fortsatt må få være meg selv. Likevel vet du, at jeg trengte dine spørsmål for å kunne være sikker i mitt valg.
Det er deilig å ha det slik. Jeg er heldig som har min samvittighet. Heldig som har denne røsten. Røsten som stiller spørsmål. Spørsmålene som får meg til å tenke og reflektere. Samtidig dømmer du meg aldri. Du gir meg rom til å være meg selv. Rom til å gjøre feil. Rom til å fortsatt kunne være nysgjerrig, impulsiv og lidenskapelig.
Når jeg har tråkket feil, så står alltid kaffekoppen klar hos deg. Enten det er en Starbucks, eller en mer nøytral. Du lytter, stiller spørsmål. Er den forsiktige røsten som hjelper meg å se. Du vil ikke at jeg skal se mine feil. Men, du hjelper meg å se hvorfor jeg gjorde feil, og at feilen ofte var nødvendig. For når tilfeldigheten åpner dører på min ferd og jeg drives til å se hva som er bak dem. Ja, da er det slik at døren av og til smeller igjen bak meg. Og da er feilen gjort, og jeg kan ikke gå ut igjen samme vei jeg kom. Men, feilen var kanskje nødvendig. Fordi jeg ikke hadde klart å passere en åpen dør uten å lukke den på min ferd.
Kjære min samvittighet! Jeg er glad for den røsten du er i min verden. Jeg er glad i deg!
Lenge har ordene i meg vært stille. De har ikke kommet til meg som før. De har ikke danset rundt i mitt sinn. De har vandret på stille stier.
Tankene mine har vært der. Hele tiden. Slik de pleier. Men, tanker og ord har ikke danset i takt. Som mann og kvinne har de danset til hver sin melodi. Rytmer og toner som ikke har latt seg forene. Den ene i en langsom og følsom vals. Den andre i en energisk og voldsom tango. De har ikke evnet å finne hverandre. Selv om de begge har danset, så har de begge danset alene.
Tankene og ordene har ikke latt seg forene. De har vandret på hver sin sti. Sakte har deres veier blitt adskilt. Hvert steg har båret dem i forskjellige retninger. Fra hverandre. De har lenge vært på hver sin ferd. En reise de har gjort alene, uten sin faste følgesvenn. Ord og tanker. En lang, lang vandring. I en hvileløs lengsel etter den tid når de igjen ville gjenforenes.
Endelig ser det ut til at ordene og tankene igjen har funnet sammen. Endelig ser det ut til at deres veier igjen har krysset hverandre. Endelig ser det ut til at de igjen beveger seg i takt. At ordene igjen lar seg forføre. At ordene igjen viser sin grasiøsitet. At ordene igjen danser til tonene av mine tanker.
Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg.
Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.
Jeg tror ikke på kjærligheten. Hvordan kan jeg?
Jeg har opplevd for mange svik. Opplevd å bli såret for mange ganger. Hvordan kan jeg tro, at kjærligheten er for meg?
Rundt meg ser jeg kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre. Som gir hverandre sitt alt. Som stråler i sin lykke, over dette varme de deler med hverandre. Deres kjærlighet er tydelig. Deres kjærlighet er vakker. Deres kjærlighet kan jeg tro.
Jeg kjenner også kjærlighet. For de som står meg nær. For de som har kapret en plass hos meg. Kjenner hvordan bare en liten tanke i deres retning, fyller meg med varme og glede. Min kjærlighet er klar. Min kjærlighet er god. Min kjærlighet kan jeg tro.
Men, jeg tror ikke jeg vil oppleve kjærlighet. Jeg tror ikke den type kjærlighet kan vare.
For redselen i meg. Det skaper så mye mistro. Redselen husker. Husker de svikefulle erfaringene. Husker bedrag. Ser de arrene tidligere tiders sår har gitt meg.
Redselen forsvarer meg. Skaper en mur rundt meg. En festning, slik at nye svik ikke kan trenge inn. Men, den sperrer også troen ute. Troen på dette vakre, varme og gledelige.
Redselen forbereder seg alltid på angrep. På nye svik. Nye sår. Så min festning er alltid klar til krig. For redselen vet, at hvis jeg er forberedt. Da tar jeg mindre skade. Da er smerten lettere å bære. Mine sår blir litt mindre da.
For den forventede smerte er enklere å bære. Den rammer, men ikke like hardt. Jeg rekker å ta på min rustning. Jeg er mindre sårbar da.
Det hender ofte. At jeg selv angriper. Fordi ventetiden. Det å vente på angrepet. Vente på sviket. Det er en lidelse i seg selv. Så når min redsel tror at tiden er inne. At kampen nærmer seg. Da angriper jeg selv. Jeg vet jeg vil bli såret i slaget. Men, den forventede og forutsigbare smerten kan jeg bære.
Da slipper jeg å utsette meg for det uventede svik. Da slipper jeg et uforberedt angrep. Da blir jeg ikke overrasket når bedraget avsløres. For den smerten jeg ikke ser komme. Den lunefulle, uforberedte smerten. Det er den som virkelig gjør vondt. Det er den som gir de dypeste sår, de styggeste arr.
Så min festning er alltid klar. Klar til å ta i mot det den vet at kommer.
I min festning slipper ikke troen inn. Der er det ikke plass til å tro på kjærligheten. Fordi min festning alltid venter på det smertefulle angrepet på mitt indre. Men, i min festning. Der er jeg innelåst. Innelåst med mitt håp. Et håp om at også jeg, kanskje en dag kan få oppleve. Oppleve den gjensidige, lykkelige og varme kjærligheten. Som jeg ser rundt meg.
I min festning er jeg låst. Min festning stanser alle forsøkt på å trenge inn til mitt indre. Min festning stenger ute troen. Stenger ute kjærligheten. Og min festning holder meg innelåst med mitt håp.
TONER AV TANKER 