Jeg vil så gjerne elske deg. Jeg vil så gjerne elske deg med hele mitt hjerte. Bare omfavne deg med all min kjærlighet, som beskyttende vinger. Vinger som holder rundt deg og beskytter deg fra all smerte og harme inntil du lærer å elske deg selv.
Jeg vil så gjerne elske deg. For du trenger det så inderlig. Jeg vil så gjerne elske deg.
Men, jeg kan ikke. Jeg kan ikke elske deg. Fordi jeg kan ikke elske deg samtidig som jeg elsker meg.
Hvis jeg skulle elske deg, så vil du fortære meg fullstendig. Jeg ville gitt deg mitt alt. Uten å se at du ikke kunne gi meg tilstrekkelig tilbake.
Hvis jeg skulle elske deg, så ville jeg lagt ut på en ferd langs den smale sti av ødeleggelse. Hvor kjærligheten til deg sakte, men sikkert, vil ødelegge meg. For dine behov for oppmerksomhet, for bekreftelse, kan ikke stå side om side med mine behov for trygghet.
Hvis jeg skulle elske deg, så ville jeg kastet meg ut i et inferno. Et inferno av tanker og kaos som jeg har vandret i så mange ganger før. Som jeg har kjempet meg gjennom, og seiret. Et inferno som sakte bryter meg selv ned mens jeg bygger deg opp.
Så jeg kan ikke elske deg. For jeg er nødt til å elske meg selv.
Hun lukker øynene.
Ønsker å forsvinne
et lite øyeblikk bare
fra virkelighetens fangenskap.
Musikken griper henne.
Tar henne med langt fra dagen i dag
Flyr henne langt, langt vekk
fra virkelighetens lyd og larm.
Hun er i drømmene sine
der hvor hun lever det livet hun ønsker
Hvor livet er godt og gjemt
fra virkelighetens ensomhet.
For i drømmene
slipper hun usikkerheten
Der kan hun være seg selv
fullt ut uten en fasade
Der kan hun smile og le
med et smil som kommer helt fra dypet
Der kan hun være trygg
og la andre få se den sårbarheten hun bærer
Men her i virkeligheten
Der er sårbarheten og ensomheten gjemt
Der ser alle bare hennes styrke
hennes selvsikkerhet på armlengdes avstand
For ingen må få se
at fasaden skjuler en festning
En festning bygget av svik
på et fundament uten kjærlighet
Alle ser den sterke kvinnen. Hun som mestrer alt. Hun som er sterk. Hun med selvtillit. Hun som smiler. Hun som folk snur seg etter på gata fordi hun har attitude og ser bra ut.
Men ingen ser henne. Ingen ser ensomheten bak fasaden. Ingen ser smerten og ensomheten. Ingen ser tårene som triller nedover kinnene når døren lukkes og gardinene trekkes for.
Å være sterk er et ensomt sted å være. Å være den selvsikre som får til alt er et ensomt sted å være.
Alle er så imponert over alt hun får til. Ser opp til henne for styrken og pågangsmotet. Beundrer selvtilliten og hvor langt hun har kommet.
Men ingen ser hvor ensomt det er. For med alt hva hun er, så kommer også hatet, misunnelsen. Og med alt hva hun er, så skremmer hun folk unna.
For hun blir ikke likt av alle. Likt av noen få, men hatet av flere. De som beundrer og er imponert, de gjør det på avstand. Hun blir ikke bedt med på ting. Hun er ikke den folk ønsker å møte for en kaffe. Hun er ikke den som får masse komplimenter. Hun blir aldri bedt på en date. Hun er ikke den folk vil ha som en venn. Hun er ikke den som blir sjekket opp. Hun er ikke den noen forelsker seg i.
Joda, nok av menn ville nok grepet muligheten til en runde hvis de hadde fått mulighet. Men hun merker det ikke. Hun får hoder som snur seg, men ikke noen som vil prate med henne. Hun får blikk opp og ned kroppen, men ikke noen som vil vite hvem hun er.
Akkurat nå hater hun å være den hun er. Hadde hun bare vært litt mer feminin. Hadde hun bare ikke klart alt selv. Hadde hun bare vært litt mer forsiktig. Ikke tatt så mye plass. Ikke vært så selvsikker. Ikke vært så sterk. Ikke hatt så mye meninger. Vært litt mer føyelig. Ikke vært så mye. Ikke vært den hun er.
Kanskje hun da hadde vært lettere å like. Lettere å være glad i. Lettere å elske.
Hun er den alle tror at har alt. Hun som alle tror har det perfekte livet. Hun som alle tror får til alt. Men alle bare tror.
Realiteten er at hun er den som må være sterk, for det er aldri noen der for henne som hun kan lene seg på. Hun må ha tro på seg selv, fordi ingen andre tror på henne. Hun må smile til alle, fordi ingen smiler til henne først. Hun må være den hun er, fordi hun alltid er alene.
Så hun er den hun er. Det er hennes velsignelse og forbannelse. Velsignelse fordi hun får beundring. Forbannelse fordi det skremmer alle bort. Forbannelse fordi det er så forbannet ensomt.
Det er helt uvirkelig. Å plutselig stå i seg selv og ha det helt fint. Ingenting som skurrer. Ingen sår som svir.
Jeg har vært lykkelig før. Kjent på en lykke som var så deilig og så skummel på en gang. Deilig fordi mørket endelig hadde sluppet taket. Skummelt fordi jeg endelig kjente hvor godt livet kunne være, og var livredd for å igjen miste lykken.
Men, jeg har aldri vært lykkelig som nå. Lykkelig i det uperfekte livet. Lykkelig og rolig på samme tid. Rolig på at livet vil by på utfordringer, men at det går bra. Roen om at livet er bra uansett, og at alt ordner seg til det beste – alltid.
Det er som om alle sårene har grodd. Alle arrene er i ferd med å blekne. De kan aldri bli helt borte, men de begynner å bli så små at jeg ikke merker dem lenger. Er det dette som kalles å lege sine sår?
Joda, jeg kan fortsatt kjenne på at noe vekker de gamle sårene mine. Trigger usikkerhetene mine. Men før var det som om sår ble revet åpne igjen, og de som såret meg stod gjerne med saltet og gned det inn – raust og jævlig. Nå er det bare som det prikker litt i arret. Noen tanker melder seg, og jeg blir kanskje låst i mitt eget hode en dag eller to. Så er jeg ferdig. Da slutter arret å prikke, og det blekner igjen. Jeg glemmer at det er der. Er det dette som kalles å lege sine sår?
Min største frykt og min verste smerte har alltid vært kjærligheten. Kjærligheten er vakker. Bare ikke for meg. Jeg har aldri klart å ta imot kjærlighet. Jeg har aldri klart å tro på kjærlighet til meg. Selv om jeg har hatt aldri så mye kjærlighet å gi, og gladelig har spredd den kjærligheten ut til alle rundt meg, så har jeg aldri klart å motta kjærlighet. For den var ikke ment for meg. Jeg var ikke ment å bli elsket.
For ingen klarte å se en sterk kvinne være sårbar. Ingen klarte å elske demonene som gjemte seg i mørket og kun viste seg når døren lukkes bak meg. Ingen har klart å forstå at den lille piken i meg fortsatt stod der med musefletter og ventet på å bli elsket.
Når jeg tidligere har kjent på kjærlighet, så har jeg alltid blitt forlatt, blitt sviktet, blitt utnyttet, blitt snudd ryggen til. Det har alltid vært noen som har dolket meg i ryggen. Og da har mine demoner stått klare til å åpne såret enda mer. Jeg har alltid forventet at kjærligheten er ment for alle andre enn meg. At mitt liv er ment til å være en ensom ferd med rak rygg, stolthet, styrke og en maske å bære. En ensom ferd for å vise verden at ingenting knekker meg selv om det bak masken er en liten pike med musefletter som venter på å bli elsket.
Men så skjedde det… Jeg innså at sårene mine var leget. Jeg innså at den lille piken med musefletter har fått sin kjærlighet, og nå står i solen og hopper tau med et smil om munnen.
Deler av det er din skyld. Du kom inn i livet mitt, og ble sakte en av mine beste og nærmeste venner. Du turte å vise deg sårbar for meg. Sakte men sikkert åpnet du deg om dine kamper. For du er der jeg en gang var. Med demoner i skyggene som du strever med å holde unna. Som hjemsøker deg når du lukker øynene. Som lurer i krokene, og grådig venter på en bitteliten åpning så de kan klamre seg fast i deg mens du er våken. Som suger energien ut av deg, og etterlater deg motløs fordi ingenting hjelper. Etterlater deg apatisk, fordi du har nok med å holde deg oppreist.
Du turte å slippe meg inn. Og jeg turte å slippe deg inn. Lot deg se litt av min sårbarhet. Du har tillatt meg å hjelpe deg når du trenger det mest. Og jeg har turt å be om hjelp. Du har blitt min kryptonitt. Du gjør meg sårbar og du gjør meg mer følsom. Men, på en god måte. For du tåler min sårbarhet. Du rømmer ikke, slik så mange har gjort før deg. Du lytter, forstår og du møter meg slik jeg trenger å bli møtt.
Men, du avviste meg også. Jeg fikk følelser. Følelser du ikke gjengjelder. Du verdsetter vennskapet. Det er for dyrbart til at du ønsker å miste det. Men følelsene jeg fikk, de var ikke vekket hos deg. Så du avviste meg, fordi du må fokusere på deg og dine demoner. Du må stå i det, og kan ikke gi meg det jeg fortjener.
Og takk for at du avviste meg! Uten den avvisningen hadde ikke jeg fått vite at mine sår er leget. Avisningen gjorde meg ikke trist. Jeg ble ikke lei meg. Jeg følte ikke lenger på at jeg var god nok for en liten stund, men ikke god nok til å bli satset på. Jeg følte meg ikke utnyttet. Jeg følte meg ikke engang avvist. Den lille piken med musefletter fikk ikke nok et bevis på at hun ikke kan bli elsket. Nei, den lille piken med musefletter hopper fortsatt tau med et smil om munnen.
Avvisningen din fikk meg til å kjenne en indre ro. Jeg ble så glad når du valgte deg selv. For jeg er så glad i deg og vennskapet vårt at jeg så inderlig ønsker å se deg bli lykkelig. Se deg kjempe deg gjennom og komme dit jeg er.
Og jeg har en indre ro. Fordi jeg fortjener kjærlighet. Du har vist meg at jeg er verdt å være glad i. At jeg er verdt å ha i livet, og at jeg er for verdifull til å miste. Selv som en venn. Og jeg har roen til å være enig. Jeg er verdifull. Jeg er verdt å elske.
Så avvisningen din ga meg ro. Fordi jeg vet at jeg fortjener intet mindre enn en mann som er 100 % sikker på at det er meg han vil ha, at det er meg han vil satse på. Du er ikke der, og det er helt greit. Da er det venner vi er ment å være for hverandre. Da er det en annen kjærlighet som kanskje venter på meg der ute.
Så jeg har indre ro. En ro som bare kommer av å elske seg selv.
Hvor ble det av alle traumene? All bagasjen som jeg har båret på? Alle sårene etter de mange, mange dolkene jeg har fått i ryggen? Alle merkene etter livets sviende piskeslag mot hode og kropp? Alle demonene som lurte i skyggene?
De er borte. Nesten helt borte. Noen ganger kommer en liten skygge på besøk, men lyset inne i meg skinner så mye sterkere. Så skyggene har ikke lenger plass. Er det dette som kalles å lege sine sår?
Jeg tror faktisk det! Jeg tror faktisk jeg endelig har klart å omfavne min sårbarhet. Klart å omfavne mine følelser. Klart å seire over demonene. Klart å finne roen i at jeg – akkurat slik jeg er – er god nok. Klart å finne roen i meg over at jeg er verdt å ha i livet. Klart å finne roen i at jeg er verdt å være glad i som en venn. Klart å finne roen om at jeg er verdt å elske den dagen kjærligheten finner min vei.
Jeg har endelig funnet roen i å være glad i meg selv – hele meg selv. Og den lille piken med musefletter har endelig funnet sin ro, og smiler fordi hun vet at det ikke var hennes skyld at hun ikke var elsket. Hun står ikke lenger med tårer i øynene og venter på å bli elsket. Hun har endelig fått lov til å være et barn. Hun var også verdt å elske!
Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg.
Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.
Jeg tror ikke på kjærligheten. Hvordan kan jeg?
Jeg har opplevd for mange svik. Opplevd å bli såret for mange ganger. Hvordan kan jeg tro, at kjærligheten er for meg?
Rundt meg ser jeg kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre. Som gir hverandre sitt alt. Som stråler i sin lykke, over dette varme de deler med hverandre. Deres kjærlighet er tydelig. Deres kjærlighet er vakker. Deres kjærlighet kan jeg tro.
Jeg kjenner også kjærlighet. For de som står meg nær. For de som har kapret en plass hos meg. Kjenner hvordan bare en liten tanke i deres retning, fyller meg med varme og glede. Min kjærlighet er klar. Min kjærlighet er god. Min kjærlighet kan jeg tro.
Men, jeg tror ikke jeg vil oppleve kjærlighet. Jeg tror ikke den type kjærlighet kan vare.
For redselen i meg. Det skaper så mye mistro. Redselen husker. Husker de svikefulle erfaringene. Husker bedrag. Ser de arrene tidligere tiders sår har gitt meg.
Redselen forsvarer meg. Skaper en mur rundt meg. En festning, slik at nye svik ikke kan trenge inn. Men, den sperrer også troen ute. Troen på dette vakre, varme og gledelige.
Redselen forbereder seg alltid på angrep. På nye svik. Nye sår. Så min festning er alltid klar til krig. For redselen vet, at hvis jeg er forberedt. Da tar jeg mindre skade. Da er smerten lettere å bære. Mine sår blir litt mindre da.
For den forventede smerte er enklere å bære. Den rammer, men ikke like hardt. Jeg rekker å ta på min rustning. Jeg er mindre sårbar da.
Det hender ofte. At jeg selv angriper. Fordi ventetiden. Det å vente på angrepet. Vente på sviket. Det er en lidelse i seg selv. Så når min redsel tror at tiden er inne. At kampen nærmer seg. Da angriper jeg selv. Jeg vet jeg vil bli såret i slaget. Men, den forventede og forutsigbare smerten kan jeg bære.
Da slipper jeg å utsette meg for det uventede svik. Da slipper jeg et uforberedt angrep. Da blir jeg ikke overrasket når bedraget avsløres. For den smerten jeg ikke ser komme. Den lunefulle, uforberedte smerten. Det er den som virkelig gjør vondt. Det er den som gir de dypeste sår, de styggeste arr.
Så min festning er alltid klar. Klar til å ta i mot det den vet at kommer.
I min festning slipper ikke troen inn. Der er det ikke plass til å tro på kjærligheten. Fordi min festning alltid venter på det smertefulle angrepet på mitt indre. Men, i min festning. Der er jeg innelåst. Innelåst med mitt håp. Et håp om at også jeg, kanskje en dag kan få oppleve. Oppleve den gjensidige, lykkelige og varme kjærligheten. Som jeg ser rundt meg.
I min festning er jeg låst. Min festning stanser alle forsøkt på å trenge inn til mitt indre. Min festning stenger ute troen. Stenger ute kjærligheten. Og min festning holder meg innelåst med mitt håp.
Øynene våre møtes. To par øyne som finner hverandre. Blikket ditt, først beskjedent og litt lekent. Før jeg kan se hvordan øynene dine fylles med ømhet. Blikket blir dypere, kjærligere. Du løfter hånden din. Stryker meg over kinnet.
Jeg kjenner all denne ømheten. Jeg kjenner din varme hånds kjærlige berøring. Jeg kjenner det, og jeg nyter det. Lukker øynene et lite sekund og bare sanser dette. Så enkelt, så vakkert.
Hele meg fylles med en dyp varme. En varme skapt av dette beskjedne øyeblikket. Jeg legger min hånd på ditt kinn. Holder ditt blikk, og håper du hører hva min hånd forteller deg. Håper du hører min hånds tale om hengivenhet, om kjærlighet.
Mine lepper har lyst til å ytre ordene. Min tunge har lyst til å tale alt dette gode du vekker i meg. Men, min tunge er bundet. Og mine lepper klarer ei uttale annet en mine varme åndedrag.
Jeg klarer ikke betro deg, alle disse ordene som formes for deg. Til deg. For mitt hjerte kjenner redselen av tidligere tiders smertefulle svik. Mine tanker husker hvordan hjertet før har bristet og grått.
Min tunge tier. Og mine lepper vokter hvert ord som passerer. Leppene vet. At ord de har ytret aldri kan kalles tilbake. Aldri igjen kan bli uuttalt.
Disse ordene. Som kjemper for sin frihet. Kjemper for sin eksistens. Ivrer etter å bli formet inn i virkeligheten. De holdes tilbake. Holdes fanget. Av hjertets redsel. Av tankenes minner. Av leppenes ulastelige forsvar av min yndige sårbarhet.
Så til den dag da mine lepper lar passere. Alle disse vakre ordene min tunge kan forme. Ord om alt dette du vekker i meg. Med ditt ømme blikk. Med din kjærlige berøring. Til den dagen min kjære. Til da, lytt til min hånds tale.
Jeg kan kjenne følelsen. Som en klam, kald hånd. Der den legger seg rundt halsen min, før den sakte strammer sitt grep. Så lett, så forsiktig. Men nok til at mine lykkelige åndedrag blir svakere, grunnere. Sammen med denne hånden, som stjålent kveler meg. En ubeskrivelig tyngde som legger seg over mitt bryst. Som hindrer meg å bevege meg. Holder meg nede.
Denne tvilen. Denne usikkerheten. Det er slik den føles.
Jeg vet den er bare er et minne. Men, den er et minne så sterkt. Så ufattelig levende. Der den smyger seg om meg på alle kanter. Der den svever rundt min kropp, som en listig tåke.
Den hvisker til meg. Konstant. Hvisker sine dødelige ord. Minner meg om fortiden. Om alle de følelser jeg en gang bar. Om alle svikene jeg kjente. Om alle sårene som sved. En lunefull hvisken.
Den viser meg alle mine sår. Lar sitt spinkle skinn lyse over. Over det som vitner om mine tidligere ferder. Lar meg igjen se mine arr, dype som bunnløse hav.
Dens djevelske stemme synger for meg. En sørgmodig sang om sarte tårer og mørke netter. Ord fylt med sorg og ensomhet. Bitre toner som ble skapt av fortidens mange bedrag.
Tvilen forkler seg som den reddende engelen. Ridderen med den skinnende rustning. Fremstiller seg som min redning, min frelse. Prøver å vise meg farene. Vise meg tegnene. For at jeg ikke skal bli såret igjen. For at jeg ikke skal oppleve nye svik. Hvisker i mitt øre. At jeg innerst inne vet at det kommer. At jeg vet, men bare har glemt. Minner meg på. Hvordan det alltid har vært. Hvisker med sin troløse tunge, at sviket er uunngåelig.
Denne tvilen. Denne usikkerheten. Den gir ikke slipp på meg. Den har kloret seg fast i de ubevisste tanker. Der ligger den og sakte forderver mitt sinn. Sprer sin gift, en dråpe av gangen. Giften som sløver mine sanser. Giften som dråpe for dråpe gjør meg apatisk til min egen lykke.
For hver dråpe av denne tvilen. Denne giften. Denne lykkens fiende. Hver dråpe bringer med seg minner. Om likheter mellom da. Og nå.
Mine indre demoner kaller på meg. Spøkelsene fra en svunnen fortid. De roper mitt navn. Påkaller min oppmerksomhet. Jeg lar meg kalle. Gir dem mine tanker. Jeg klarer ikke stå imot.
Røstene til dette mørket er overveldende. Der de skriker mot meg. Jeg prøver å få dem til å tie. Jeg forsøker med hele meg å dempe dem. De lar seg ikke temme. De er for ville. For rå. De overmanner meg. Spøkelsene drar meg inn i sin dans, og jeg klarer ikke annet enn å la meg lede.
Jeg har selv skapt demonene. Jeg er selv skyld i at spøkelsene har liv. Mange ganger har jeg overvunnet dem. Midlertidig. Før mine valg på nytt har gitt dem næringen de trenger. For å igjen kunne vokse seg store og endeløse.
Deres styrke i dag er enorm. Uovervinnelig. Jeg klarer ikke lenger stå imot deres kraft. Jeg har ikke lenger midler til å kjempe. Jeg klarer ikke kue deres vilje. Jeg prøver å stå støtt. Men spøkelsenes lunefulle vind får meg til å falle over ende. Gang, etter gang, etter gang. Selv om jeg er ukrenkelig, så er demonene sterkere. De er laget av mitt innerste. De er skapt av mitt indre selv. Jeg har intet våpen igjen, i kampen mot dem. En kamp jeg innerst inne vet de har vunnet.
Du har enda ikke møtt mine indre demoner. Ikke sett disse spøkelsene som lusker i mine skygger. Din tilstedeværelse overdøver dem. De trekker seg tilbake. Lar meg være i fred. En liten stund. For den berusende forelskelsen som ditt nærvær gir meg. Den forstyrrer de mørke stemmers røst. Og jeg kan glemme, om bare for et øyeblikk.
De trenger ikke utfordre meg, når du er her. Demonene vet at de har beseiret meg. Spøkelsene kan danse grasiøst i skyggene, uten å la deg merke hvilken makt de har over meg. De vet du ikke kan utfordre dem. At heller ikke du vil klare å beseire dem. De vet at deres autoritet er absolutt.
Når jeg igjen er alene, kaster demonene seg over meg. Minner meg på at min glede er flyktig. Hvisker i mitt øre at mørket snart vil gjøre krav på meg igjen. En hvisken så forførende. Så uimotståelig. Så smertefull.
For skyggene som mine spøkelser danser i. De blir større for hver dag. Solstrålene av glede som du sprer ved ditt nærvær. De holder skyggene på sin plass i et flyktig øyeblikk. Men mine indre demoner vet, slik jeg vet. At skyggene en dag vil hevde sin rett. At skyggene igjen vil overdøve alt lys. Jeg kan ikke stå imot mørkets kraft. Jeg kan ikke stå imot når demonene spiller opp til spøkelsesdans.
Jeg skrev for snart halvannet år siden om redselen som bor i meg:
Jeg er redd.
Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.
Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.
Jeg er redd. Jeg er livredd.
Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.
Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.
Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.
Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.
Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.
Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.
For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.
Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.
Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.
Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.
Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.
Men, redselen er der. Alltid!
Redselen min er ikke borte. Mine erfaringer siden da har derimot gjort den sterkere. Fordi jeg har opplevd svik. Opplevd bedrag. Igjen…
Det er ingen lett oppgave, å bære denne redselen i seg. Å alltid frykte når jeg starter å føle. Å alltid bære en indre tvil. Å alltid forvente svik.
Jeg må innrømme. At nå når jeg igjen føler. Nå når jeg igjen har falt. Nå når jeg igjen kjenner forelskelsens herlige varme. Så kommer redselen. Ikke hele tiden. Men, den lurer der. Sniker seg uventet opp på meg. Viser meg sin tilstedeværelse. Før den igjen legger seg på lur i skyggene.
Redselen setter tankene mine i spinn. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?
Jeg er jo så vant til svik. Jeg vet hvor vondt svikene gjør. Jeg vet hvor inderlig sårene svir i det de flerres åpne. Jeg har kjent den sviende kløen når de gror. Hvordan smerten griper om meg når noe river sårene delvis åpne igjen. Jeg har sett hvor stygge arrene kan bli. De arrene jeg bærer på mitt indre. De arrene som vitner om mine svikefulle erfaringer.
Når redselen sniker seg frem. Spøker med meg fra sine lumske skygger. Leker med tankene mine. Da spør jeg meg selv: «Hvorfor ta sjansen? Hvorfor utsette deg selv for denne faren en gang til? Når du vet det sviket som kommer gjør så vondt. Hvorfor ikke holde deg lukket, slik at svikene ikke når inn?».
Redselen lurer meg. Til å stille spørsmål. Ved deg. Ved oss. For hvordan kan jeg vite. At jeg ikke blir lurt denne gangen? At det ikke er et spill for deg? At du faktisk føler slik som jeg gjør? Hvordan kan jeg vite. At det ikke denne gangen, som alltid før, ender med svik?
Det føles så fantastisk. Dette som vi nå deler. Hvordan kan det vare? Når all min erfaring. Når alle mine tidligere svik. All min redsel. Forteller meg at dette fantastiske umulig kan være reelt. Hvordan kan jeg da tørre å nyte det? Tørre å risikere nye svik?
Sannheten er at jeg ikke kan vite. Ingenting i livet kommer med garantier. Særlig ikke følelser. Følelser er flyktige. De er irrasjonelle. Vi kontrollerer dem ikke selv. Så jeg kan ikke vite, om jeg bærer min redsel med rette eller som en unødvendig bør. Jeg kan ikke vite. Ingen kan vite.
Så jeg må tørre. Våge å gjøre meg sårbar. Våge å gjøre meg tilgjengelig for nye sår og arr. For jeg kan ikke sperre meg inne. Kan ikke låse inn sjelen min og kaste nøkkelen. Og la den ligge urørt og slikke sine sår. Det er ikke et liv verdt å leve.
Dette fantastiske. Som jeg føler så sterkt. Som du sier du føler like sterkt. Det er vakkert. Det er verdt risikoen, selv om innsatsen er høy.
Når jeg ser deg inn i øynene. Ser hvordan du ser på meg. Ser hvordan du smiler til meg. Kjenner hvordan dine hender så mykt stryker over meg. Da er jeg ikke redd. Da holder redselen seg i skyggene. Viker unna for deg. Den gleden du gir meg. Alt du vekker i meg. Det overskygger all redsel, når du er nær.
Derfor tør jeg ta sjansen, selv om jeg er redd. Derfor våger jeg å føle, selv om jeg risikerer nye svik. Nye sår. Nye arr.
TONER AV TANKER 