The serenity prayer

Vi kjenner til den alle sammen – the Serenity Prayer.

God, give me grace to accept with serenity
the things that cannot be changed,
Courage to change the things
which should be changed,
and the Wisdom to distinguish
the one from the other.
Living one day at a time,
Enjoying one moment at a time,
Accepting hardship as a pathway to peace,
Taking, as Jesus did,
This sinful world as it is,
Not as I would have it,
Trusting that You will make all things right,
If I surrender to Your will,
So that I may be reasonably happy in this life,
And supremely happy with You forever in the next.
Amen.

Jeg er ikke religiøs. Ei heller er jeg med i Anonyme Alkoholikere eller andre organisasjoner som har adoptert denne.

Jeg bare liker budskapet. Særlig i den mest velkjente formen eller omskrivningen av den:

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,
The courage to change the things I can,
And wisdom to know the difference.

Det er viktige ord!

Vi er i dag alt for flinke til å klage over ting vi ikke liker. Vi er alt for flinke til å dømme andre ut fra hvordan vi oppfatter dem. Men, alt for sjelden retter vi blikket på oss selv. Vi er utrolig selvkritiske, men ofte på feil måter.

The Serenity Prayer er ord jeg ofte tenker over. Nesten daglig. Og det er ord jeg forsøker å leve etter.

Jeg prøver å finne roen jeg trenger for å akseptere det jeg ikke kan endre. Jeg forsøker å finne motet til å endre det jeg kan. Og jeg håper og tror at for hver dag, så blir jeg litt klokere og litt mer erfaren på å skille de to.

Det vi ikke kan endre, er det ikke mye å gjøre med. Vi må bare akseptere at det er slik. Og slutte fred med det. Enten vi liker det eller ikke.

Men, det er så mye vi kan endre. Hvis vi bare tør og vil.

Selv holder jeg på med en daglig kamp med å endre enn av mine store svakheter som menneske. Mangel på åpenhet. Manglende evne til å slippe andre innpå meg. Og ikke minst, redselen for å stole på andre i frykt for svik… Jeg jobber daglig med dette.

For de fleste ser kun de sidene av meg selv som jeg velger å vise frem. Med unntak av noen få, som ser tvers gjennom meg. Som ser meg for alt hva jeg er. Men, dem er det ikke mange av.

For jeg er ikke en som lett stoler på andre. Jeg er ikke den som slipper folk innpå meg med det første. Fordi jeg er redd for hva de ville synes hvis de fikk se. Jeg er redd for at de ikke ville like, og dermed snu ryggen til. Og det sviket er vondt.

Men, jeg vet innerst inne at redselen min er ubegrunnet. Det er bare så vanskelig å tørre. Det er så vanskelig å endre.

Jeg vet at ved å endre, så vil jeg oppleve svik. Men, jeg vet også at jeg vil oppleve mye glede. For de som ser tvers gjennom meg. De som ser hvem jeg er med hele meg. De møter meg med åpne armer. Med en aksept og forståelse som varmer. Og jeg er så takknemlig for det. Jeg trenger det.

Så jeg forsøker å endre. Selv om det er vanskelig. For det er urettferdig for de jeg møter og blir kjent med at jeg ikke lar de bli kjent med meg. At jeg urettmessig tenker at de ikke er til å stole på. At alt jeg gir dem er flyktige bekjentskaper når de tilbyr meg meningsfulle vennskap.

Jeg vil ikke være sånn. For jeg trives ikke med det. Men, det er et forsvar. Et forsvar satt opp i tilfelle et angrep. En overlevelsesmekanisme. Som jeg har båret gjennom hele livet. Jeg vet det er feil, men det er vanskelig å endre. Så gi meg tid!

Men, jeg prøver. Og jeg finner til stadighet litt mer av motet jeg trenger. Gjennom meg selv. Gjennom de herlige menneskene jeg har rundt meg.

For det gir meg roen til å leve en dag om gangen. Det gir meg gleden til å nyte øyeblikkene i livet når de er her. Og det gir meg styrken til å akseptere at livets vanskelige sti er veien til lykke.

Så selv om jeg ikke tror på det religiøse i the Serenity Prayer, så elsker jeg visdommen i ordene.

serenitythumb

Mye mer åpen, men jeg forteller ikke alt!

Jeg har blitt mye mer åpen. Tør å dele mer av meg selv med menneskene rundt meg. Både her, gjennom bloggen, og i virkeligheten. Jeg tør å sette ord på hva som er galt. Jeg tør å fortelle det når jeg har en dårlig dag. Jeg tør å dele det når jeg er høyt oppe. Og ikke minst, jeg tør å dele hvorfor.

Fordi jeg vet at ikke alle har det bra hele tiden. Jeg vet også at alle av og til har et behov for å flykte fra hverdagen. Det er helt normalt! Derfor tør jeg dele mye mer enn jeg gjorde før.

Det handler ikke om tillit. Det handler om aksept for at det er sånn jeg er. Og en generell holdning til at de som ikke liker meg for den jeg er, de får heller se en annen vei!

Jeg viser ikke følelsene, bortsett fra gleden. Men, jeg setter ord på det. For følelsene mine er jeg vant til å gjemme. Og den tilliten å vise dem, den er det få som får. Den sitter så vanvittig langt inne. Jeg klarer rett og slett ikke gi den…

Så jeg kan fortelle mye, men viser bare gleden.

Men, jeg forteller ikke alt!

Det bor noe i meg. Følelser. Tanker. Som jeg ikke deler med noen…

De innerste tankene mine. De innerste følelsene mine. De er det ingen som får se eller høre!

De kan være gode. De kan være vonde. De kan være helt greie. De kan være direkte uakseptable. Men, de er der. Og jeg deler dem ikke!

Jeg er redd jeg vil dømmes for dem. Jeg er redd folk vil se rart på meg. Jeg er redd ingen vil forstå. For de er irrasjonelle. De styres av impulser. De styres av hjertet. De styres av mitt indre. Og jeg kan ikke kontrollere dem.

For hvordan kan noen forstå, når jeg ikke forstår det selv?

silence1Bildet er herfra

Mer åpenhet?

Det siste døgnet er det en ting som har gått igjen i samtaler med andre og tilbakemeldinger på blogg – åpenhet! Først og fremst min kjære nevnte dette. Jeg var skeptisk til innlegget «Hvor er jeg?«. Usikker fordi jeg var mer ærlig og direkte enn jeg pleier. Åpnet meg opp på en måte jeg aldri har gjort før. Åpnet opp og latt folk se hva som plager meg innerst inne…

Kanskje jeg trenger å bli mer åpen?

En ting skal min kjære ha… Han er en vanvittig smart mann. Han leser meg som en åpen bok. Jeg er ikke vant til at folk tenker på hva som er bra for meg. Derfor sitter det langt inne å lytte til noen når de gir meg råd. Gang på gang må jeg bite i det sure eplet. Må innrømme at han hadde rett. Jeg burde lyttet til han fra første stund.

Så han har sikkert et poeng denne gangen også. At jeg burde bli mer åpen…

Det er ikke så lett når man er vant til å være lukket. Jeg føler meg avkledd. Naken. Som om hodet mitt er lagt i giljotinen bare ventende på første hogget. Som festet til en gapestokk til spott og spe for enhver som måtte ønske.

Jeg skal innrømme at jeg er livredd! Nesten så jeg kjenner angsten komme bare ved tanken….

Så bær over med meg. Dette er nytt. Dette er uvant. Jeg kommer til å famle i blinde. Jeg vil trå feil. Falle. Reise meg igjen, for så å falle på nytt…

Det er skummelt, men jeg skal prøve…