Mitt alter ego og mitt dype, sanne selv

Kjære mitt alter ego!

Du som forsvant for et år siden. Sakte skrellet vekk. Bleknet, mens jeg sakte krøp ut mot solen.

Jeg stod igjen alene. Bare mitt dype, sanne selv. Lot det sakte komme til overflaten. Viste meg frem. For første gang. Viste jeg, hva som bor innerst i meg. Kjente solstrålene for første gang. Først blendet av det sterke lyset. Så, kjente jeg varmen fra dem.

Ingen beskyttelse. Ingen å gjemme meg bak. Bare mitt dype, sanne selv. Og det var godt. Veldig godt! Ingen maske. Ingen fasade. Bare en sårbar liten pike. Usikker og skjelvende.

Jeg ble såret. Dypt og inderlig. Det gjorde vondt. Fryktelig vondt! En smerte jeg aldri har kjent før. Følte meg sviktet. Følte mitt dype, sanne selv var for stygt til å takle virkeligheten. At mine svakheter, mine sårbare punkter, var for skremmende.

Akkurat da følte jeg at jeg trengte deg, mitt kjære alter ego. Du er kald, kynisk og hard. Sterkere enn noen annen. Selvsikker og trygg. Alt skreller av på deg. Du takler enhver utfordring med et smil. Når noe gjør vondt, snur du ryggen til og går. Og du går med rak rygg. Kjenner ikke smerten. Bare går med hevet hode og et smil om munnen. Klar for nye utfordringer.

Ikke sårbar og liten. Som meg, mitt dype, sanne selv.

Og da smerten var på sitt sterkeste. Da savnet jeg deg, mitt alter ego. Savnet å kunne gjemme meg bak deg. La deg ta støyten, du som takler slikt.

Kjære mitt, dype sanne selv!

Jeg er her. Jeg står alltid klar til å beskytte deg. Jeg forsvant aldri. Du bare glemte meg et øyeblikk. Jeg er her!

Du kan gjemme deg bak meg. Du kan krype inn i skallet ditt igjen. Hvor det er trygt og godt. Jeg skal passe på deg. Holde verden på en armlengdes avstand.

Du kan være trygg nå. Jeg beskytter deg. Jeg tar støyten for deg. Du har skapt meg, ditt alter ego, til dette formål. Så du skal slippe å bli såret.

Du kan krype inn i skallet ditt igjen. Jeg skal lime igjen sprekkene og lukene du skapte. Slik at ingen igjen kan såre deg, mitt dype, sanne selv. Bare kryp inn igjen. Gjem deg bak meg. Jeg skal passe på deg.

Aldri igjen skal du behøve å kjenne slik smerte. Aldri igjen skal du behøve å bli såret. Aldri igjen skal du måtte blottlegge deg, utsette deg for svik.

Jeg er her for deg, mitt dype, sanne selv. Jeg beskytter deg. Gjemmer deg. Er sterk for deg. Jeg er ditt alter ego. Du har skapt meg. Jeg skylder deg det!

imgresBildet er herfra

Farvel mitt alter ego!

Dine ord er så lokkende. Tilbudet så fristende.

Det vil være så lett å flykte. Bare rømme, og gjemme meg bort. Bare løpe fra denne frykten. Slippe å bli såret igjen. Slippe sviket igjen. Bare være liten og sårbar. Og la deg, mitt alter ego, være sterk for meg.

Men, jeg kan ikke. Ikke denne gangen.

Jeg har kjent solens stråler. De vakre, vakre stråler. Selv om det kommer mange skygger, og mange regnfulle dager. Solens varme vil jeg aldri klare å glemme.

Du, mitt alter ego. Du er kald, hard og kynisk. Andre ser opp til deg. Du er sterk, og går med hevet hode uansett hva du møter. Selvsikkerheten du viser setter sine spor.

Men ingen liker deg egentlig. Du er kald. Følelsesløs. Ingenting går inn på deg. Ingen følelser er ekte. Bare en hard overflate av falske smil og selvgodhet.

Jeg vil ikke rømme lenger. Jeg vil ikke gjemme meg. Jeg vil bare være meg selv. Mitt dype, sanne selv.

Det vil til tider gjøre vondt. Jeg vil bli såret igjen. Og sviktet. Og tider vil komme hvor jeg vil savne deg, mitt alter ego.  Men, jeg er lei av å flykte. Jeg er lei av å være redd. Kan kan ikke lenger være feig. Vil ikke krype inn i skallet, for aldri å komme ut. Jeg vil ikke tilbake dit!

Jeg har sett at solen kan skinne. Jeg har kjent at hjertet kan slå. Jeg kan ikke glemme det. Sorgen vil komme igjen, men uten den vil jeg ikke kjenne glede. Og gleden, om enn hvor kortvarig den er. Gleden vil alltid være verdt det.

Så mitt alter ego. Dette er farvel. Jeg trenger deg ikke lenger. Du har alt for lenge vært en del av meg.

Jeg skal tørre å stå i stormen. Jeg beholder din styrke. Men, du mitt alter ego. Din tid er forbi. Jeg har valgt å følge hjertet. Lar det vise meg vei. Selv om jeg vil føle meg svak. Selv om jeg vil være redd. Så er hjertet i det minste ekte. Det vil vise meg vei.

Så farvel mitt alter ego. Jeg trenger deg ikke lenger. Jeg vil bare være meg selv. Mitt dype, sanne selv.

Advertisements

3 Svar til “Mitt alter ego og mitt dype, sanne selv

  1. Tilbaketråkk: So far, so good! | Toner av tanker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s