Tro, håp og kjærlighet

Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg.

Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.

Jeg tror ikke på kjærligheten. Hvordan kan jeg?

Jeg har opplevd for mange svik. Opplevd å bli såret for mange ganger. Hvordan kan jeg tro, at kjærligheten er for meg?

Rundt meg ser jeg kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre. Som gir hverandre sitt alt. Som stråler i sin lykke, over dette varme de deler med hverandre. Deres kjærlighet er tydelig. Deres kjærlighet er vakker. Deres kjærlighet kan jeg tro.

Jeg kjenner også kjærlighet. For de som står meg nær. For de som har kapret en plass hos meg. Kjenner hvordan bare en liten tanke i deres retning, fyller meg med varme og glede. Min kjærlighet er klar. Min kjærlighet er god. Min kjærlighet kan jeg tro.

Men, jeg tror ikke jeg vil oppleve kjærlighet. Jeg tror ikke den type kjærlighet kan vare.

For redselen i meg. Det skaper så mye mistro. Redselen husker. Husker de svikefulle erfaringene. Husker bedrag. Ser de arrene tidligere tiders sår har gitt meg.

Redselen forsvarer meg. Skaper en mur rundt meg. En festning, slik at nye svik ikke kan trenge inn. Men, den sperrer også troen ute. Troen på dette vakre, varme og gledelige.

Redselen forbereder seg alltid på angrep. På nye svik. Nye sår. Så min festning er alltid klar til krig. For redselen vet, at hvis jeg er forberedt. Da tar jeg mindre skade. Da er smerten lettere å bære. Mine sår blir litt mindre da.

For den forventede smerte er enklere å bære. Den rammer, men ikke like hardt. Jeg rekker å ta på min rustning. Jeg er mindre sårbar da.

Det hender ofte. At jeg selv angriper. Fordi ventetiden. Det å vente på angrepet. Vente på sviket. Det er en lidelse i seg selv. Så når min redsel tror at tiden er inne. At kampen nærmer seg. Da angriper jeg selv. Jeg vet jeg vil bli såret i slaget. Men, den forventede og forutsigbare smerten kan jeg bære.

Da slipper jeg å utsette meg for det uventede svik. Da slipper jeg et uforberedt angrep. Da blir jeg ikke overrasket når bedraget avsløres. For den smerten jeg ikke ser komme. Den lunefulle, uforberedte smerten. Det er den som virkelig gjør vondt. Det er den som gir de dypeste sår, de styggeste arr.

Så min festning er alltid klar. Klar til å ta i mot det den vet at kommer.

I min festning slipper ikke troen inn. Der er det ikke plass til å tro på kjærligheten. Fordi min festning alltid venter på det smertefulle angrepet på mitt indre. Men, i min festning. Der er jeg innelåst. Innelåst med mitt håp. Et håp om at også jeg, kanskje en dag kan få oppleve. Oppleve den gjensidige, lykkelige og varme kjærligheten. Som jeg ser rundt meg.

I min festning er jeg låst. Min festning stanser alle forsøkt på å trenge inn til mitt indre. Min festning stenger ute troen. Stenger ute kjærligheten. Og min festning holder meg innelåst med mitt håp.

walls

Advertisements

Tvilen…

Jeg kan kjenne følelsen. Som en klam, kald hånd. Der den legger seg rundt halsen min, før den sakte strammer sitt grep. Så lett, så forsiktig. Men nok til at mine lykkelige åndedrag blir svakere, grunnere. Sammen med denne hånden, som stjålent kveler meg. En ubeskrivelig tyngde som legger seg over mitt bryst. Som hindrer meg å bevege meg. Holder meg nede.

Denne tvilen. Denne usikkerheten. Det er slik den føles.

Jeg vet den er bare er et minne. Men, den er et minne så sterkt. Så ufattelig levende. Der den smyger seg om meg på alle kanter. Der den svever rundt min kropp, som en listig tåke.

Den hvisker til meg. Konstant. Hvisker sine dødelige ord. Minner meg om fortiden. Om alle de følelser jeg en gang bar. Om alle svikene jeg kjente. Om alle sårene som sved. En lunefull hvisken.

Den viser meg alle mine sår. Lar sitt spinkle skinn lyse over. Over det som vitner om mine tidligere ferder. Lar meg igjen se mine arr, dype som bunnløse hav.

Dens djevelske stemme synger for meg. En sørgmodig sang om sarte tårer og mørke netter. Ord fylt med sorg og ensomhet. Bitre toner som ble skapt av fortidens mange bedrag.

Tvilen forkler seg som den reddende engelen. Ridderen med den skinnende rustning. Fremstiller seg som min redning, min frelse. Prøver å vise meg farene. Vise meg tegnene. For at jeg ikke skal bli såret igjen. For at jeg ikke skal oppleve nye svik. Hvisker i mitt øre. At jeg innerst inne vet at det kommer. At jeg vet, men bare har glemt. Minner meg på. Hvordan det alltid har vært. Hvisker med sin troløse tunge, at sviket er uunngåelig.

Denne tvilen. Denne usikkerheten. Den gir ikke slipp på meg. Den har kloret seg fast i de ubevisste tanker. Der ligger den og sakte forderver mitt sinn. Sprer sin gift, en dråpe av gangen. Giften som sløver mine sanser. Giften som dråpe for dråpe gjør meg apatisk til min egen lykke.

For hver dråpe av denne tvilen. Denne giften. Denne lykkens fiende. Hver dråpe bringer med seg minner. Om likheter mellom da. Og nå.

Masked_Insecurities_by_myxsummerxrain

Redselen sniker seg frem…

Jeg skrev for snart halvannet år siden om redselen som bor i meg:

Jeg er redd.

Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.

Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.

Jeg er redd. Jeg er livredd.

Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.

Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.

Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.

Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.

Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.

Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.

For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.

Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.

Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.

Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.

Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.

Men, redselen er der. Alltid!

poetry_92825_top

Redselen min er ikke borte. Mine erfaringer siden da har derimot gjort den sterkere. Fordi jeg har opplevd svik. Opplevd bedrag. Igjen…

Det er ingen lett oppgave, å bære denne redselen i seg. Å alltid frykte når jeg starter å føle. Å alltid bære en indre tvil. Å alltid forvente svik.

Jeg må innrømme. At nå når jeg igjen føler. Nå når jeg igjen har falt. Nå når jeg igjen kjenner forelskelsens herlige varme. Så kommer redselen. Ikke hele tiden. Men, den lurer der. Sniker seg uventet opp på meg. Viser meg sin tilstedeværelse. Før den igjen legger seg på lur i skyggene.

Redselen setter tankene mine i spinn. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

Jeg er jo så vant til svik. Jeg vet hvor vondt svikene gjør. Jeg vet hvor inderlig sårene svir i det de flerres åpne. Jeg har kjent den sviende kløen når de gror. Hvordan smerten griper om meg når noe river sårene delvis åpne igjen. Jeg har sett hvor stygge arrene kan bli. De arrene jeg bærer på mitt indre. De arrene som vitner om mine svikefulle erfaringer.

Når redselen sniker seg frem. Spøker med meg fra sine lumske skygger. Leker med tankene mine. Da spør jeg meg selv: «Hvorfor ta sjansen? Hvorfor utsette deg selv for denne faren en gang til? Når du vet det sviket som kommer gjør så vondt. Hvorfor ikke holde deg lukket, slik at svikene ikke når inn?».

Redselen lurer meg. Til å stille spørsmål. Ved deg. Ved oss. For hvordan kan jeg vite. At jeg ikke blir lurt denne gangen? At det ikke er et spill for deg? At du faktisk føler slik som jeg gjør? Hvordan kan jeg vite. At det ikke denne gangen, som alltid før, ender med svik?

Det føles så fantastisk. Dette som vi nå deler. Hvordan kan det vare? Når all min erfaring. Når alle mine tidligere svik. All min redsel. Forteller meg at dette fantastiske umulig kan være reelt. Hvordan kan jeg da tørre å nyte det? Tørre å risikere nye svik?

Sannheten er at jeg ikke kan vite. Ingenting i livet kommer med garantier. Særlig ikke følelser. Følelser er flyktige. De er irrasjonelle. Vi kontrollerer dem ikke selv. Så jeg kan ikke vite, om jeg bærer min redsel med rette eller som en unødvendig bør. Jeg kan ikke vite. Ingen kan vite.

Så jeg må tørre. Våge å gjøre meg sårbar. Våge å gjøre meg tilgjengelig for nye sår og arr. For jeg kan ikke sperre meg inne. Kan ikke låse inn sjelen min og kaste nøkkelen. Og la den ligge urørt og slikke sine sår. Det er ikke et liv verdt å leve.

Dette fantastiske. Som jeg føler så sterkt. Som du sier du føler like sterkt. Det er vakkert. Det er verdt risikoen, selv om innsatsen er høy.

Når jeg ser deg inn i øynene. Ser hvordan du ser på meg. Ser hvordan du smiler til meg. Kjenner hvordan dine hender så mykt stryker over meg. Da er jeg ikke redd. Da holder redselen seg i skyggene. Viker unna for deg. Den gleden du gir meg. Alt du vekker i meg. Det overskygger all redsel, når du er nær.

Derfor tør jeg ta sjansen, selv om jeg er redd. Derfor våger jeg å føle, selv om jeg risikerer nye svik. Nye sår. Nye arr.

7210_1

Mitt alter ego og mitt dype, sanne selv

Kjære mitt alter ego!

Du som forsvant for et år siden. Sakte skrellet vekk. Bleknet, mens jeg sakte krøp ut mot solen.

Jeg stod igjen alene. Bare mitt dype, sanne selv. Lot det sakte komme til overflaten. Viste meg frem. For første gang. Viste jeg, hva som bor innerst i meg. Kjente solstrålene for første gang. Først blendet av det sterke lyset. Så, kjente jeg varmen fra dem.

Ingen beskyttelse. Ingen å gjemme meg bak. Bare mitt dype, sanne selv. Og det var godt. Veldig godt! Ingen maske. Ingen fasade. Bare en sårbar liten pike. Usikker og skjelvende.

Jeg ble såret. Dypt og inderlig. Det gjorde vondt. Fryktelig vondt! En smerte jeg aldri har kjent før. Følte meg sviktet. Følte mitt dype, sanne selv var for stygt til å takle virkeligheten. At mine svakheter, mine sårbare punkter, var for skremmende.

Akkurat da følte jeg at jeg trengte deg, mitt kjære alter ego. Du er kald, kynisk og hard. Sterkere enn noen annen. Selvsikker og trygg. Alt skreller av på deg. Du takler enhver utfordring med et smil. Når noe gjør vondt, snur du ryggen til og går. Og du går med rak rygg. Kjenner ikke smerten. Bare går med hevet hode og et smil om munnen. Klar for nye utfordringer.

Ikke sårbar og liten. Som meg, mitt dype, sanne selv.

Og da smerten var på sitt sterkeste. Da savnet jeg deg, mitt alter ego. Savnet å kunne gjemme meg bak deg. La deg ta støyten, du som takler slikt.

Kjære mitt, dype sanne selv!

Jeg er her. Jeg står alltid klar til å beskytte deg. Jeg forsvant aldri. Du bare glemte meg et øyeblikk. Jeg er her!

Du kan gjemme deg bak meg. Du kan krype inn i skallet ditt igjen. Hvor det er trygt og godt. Jeg skal passe på deg. Holde verden på en armlengdes avstand.

Du kan være trygg nå. Jeg beskytter deg. Jeg tar støyten for deg. Du har skapt meg, ditt alter ego, til dette formål. Så du skal slippe å bli såret.

Du kan krype inn i skallet ditt igjen. Jeg skal lime igjen sprekkene og lukene du skapte. Slik at ingen igjen kan såre deg, mitt dype, sanne selv. Bare kryp inn igjen. Gjem deg bak meg. Jeg skal passe på deg.

Aldri igjen skal du behøve å kjenne slik smerte. Aldri igjen skal du behøve å bli såret. Aldri igjen skal du måtte blottlegge deg, utsette deg for svik.

Jeg er her for deg, mitt dype, sanne selv. Jeg beskytter deg. Gjemmer deg. Er sterk for deg. Jeg er ditt alter ego. Du har skapt meg. Jeg skylder deg det!

imgresBildet er herfra

Farvel mitt alter ego!

Dine ord er så lokkende. Tilbudet så fristende.

Det vil være så lett å flykte. Bare rømme, og gjemme meg bort. Bare løpe fra denne frykten. Slippe å bli såret igjen. Slippe sviket igjen. Bare være liten og sårbar. Og la deg, mitt alter ego, være sterk for meg.

Men, jeg kan ikke. Ikke denne gangen.

Jeg har kjent solens stråler. De vakre, vakre stråler. Selv om det kommer mange skygger, og mange regnfulle dager. Solens varme vil jeg aldri klare å glemme.

Du, mitt alter ego. Du er kald, hard og kynisk. Andre ser opp til deg. Du er sterk, og går med hevet hode uansett hva du møter. Selvsikkerheten du viser setter sine spor.

Men ingen liker deg egentlig. Du er kald. Følelsesløs. Ingenting går inn på deg. Ingen følelser er ekte. Bare en hard overflate av falske smil og selvgodhet.

Jeg vil ikke rømme lenger. Jeg vil ikke gjemme meg. Jeg vil bare være meg selv. Mitt dype, sanne selv.

Det vil til tider gjøre vondt. Jeg vil bli såret igjen. Og sviktet. Og tider vil komme hvor jeg vil savne deg, mitt alter ego.  Men, jeg er lei av å flykte. Jeg er lei av å være redd. Kan kan ikke lenger være feig. Vil ikke krype inn i skallet, for aldri å komme ut. Jeg vil ikke tilbake dit!

Jeg har sett at solen kan skinne. Jeg har kjent at hjertet kan slå. Jeg kan ikke glemme det. Sorgen vil komme igjen, men uten den vil jeg ikke kjenne glede. Og gleden, om enn hvor kortvarig den er. Gleden vil alltid være verdt det.

Så mitt alter ego. Dette er farvel. Jeg trenger deg ikke lenger. Du har alt for lenge vært en del av meg.

Jeg skal tørre å stå i stormen. Jeg beholder din styrke. Men, du mitt alter ego. Din tid er forbi. Jeg har valgt å følge hjertet. Lar det vise meg vei. Selv om jeg vil føle meg svak. Selv om jeg vil være redd. Så er hjertet i det minste ekte. Det vil vise meg vei.

Så farvel mitt alter ego. Jeg trenger deg ikke lenger. Jeg vil bare være meg selv. Mitt dype, sanne selv.