I’m never to be loved

It’s the same. Always the same. I offer love. I offer everything. But I’m never to be loved. Never.

I’m the temporary lover. The temporary friend. But not the forever. Never.

Because every time I start to care, I start to love. I give, but I’m not to be given. Never.

And every time I start to hope for someone to stay. They leave. I’m left. No one stays. Never.

So it’s always the same. I offer love. I offer everything. But I’m never to be loved. Never.

Reklame

Redselen sniker seg frem…

Jeg skrev for snart halvannet år siden om redselen som bor i meg:

Jeg er redd.

Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.

Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.

Jeg er redd. Jeg er livredd.

Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.

Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.

Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.

Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.

Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.

Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.

For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.

Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.

Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.

Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.

Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.

Men, redselen er der. Alltid!

Redselen min er ikke borte. Mine erfaringer siden da har derimot gjort den sterkere. Fordi jeg har opplevd svik. Opplevd bedrag. Igjen…

Det er ingen lett oppgave, å bære denne redselen i seg. Å alltid frykte når jeg starter å føle. Å alltid bære en indre tvil. Å alltid forvente svik.

Jeg må innrømme. At nå når jeg igjen føler. Nå når jeg igjen har falt. Nå når jeg igjen kjenner forelskelsens herlige varme. Så kommer redselen. Ikke hele tiden. Men, den lurer der. Sniker seg uventet opp på meg. Viser meg sin tilstedeværelse. Før den igjen legger seg på lur i skyggene.

Redselen setter tankene mine i spinn. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

Jeg er jo så vant til svik. Jeg vet hvor vondt svikene gjør. Jeg vet hvor inderlig sårene svir i det de flerres åpne. Jeg har kjent den sviende kløen når de gror. Hvordan smerten griper om meg når noe river sårene delvis åpne igjen. Jeg har sett hvor stygge arrene kan bli. De arrene jeg bærer på mitt indre. De arrene som vitner om mine svikefulle erfaringer.

Når redselen sniker seg frem. Spøker med meg fra sine lumske skygger. Leker med tankene mine. Da spør jeg meg selv: «Hvorfor ta sjansen? Hvorfor utsette deg selv for denne faren en gang til? Når du vet det sviket som kommer gjør så vondt. Hvorfor ikke holde deg lukket, slik at svikene ikke når inn?».

Redselen lurer meg. Til å stille spørsmål. Ved deg. Ved oss. For hvordan kan jeg vite. At jeg ikke blir lurt denne gangen? At det ikke er et spill for deg? At du faktisk føler slik som jeg gjør? Hvordan kan jeg vite. At det ikke denne gangen, som alltid før, ender med svik?

Det føles så fantastisk. Dette som vi nå deler. Hvordan kan det vare? Når all min erfaring. Når alle mine tidligere svik. All min redsel. Forteller meg at dette fantastiske umulig kan være reelt. Hvordan kan jeg da tørre å nyte det? Tørre å risikere nye svik?

Sannheten er at jeg ikke kan vite. Ingenting i livet kommer med garantier. Særlig ikke følelser. Følelser er flyktige. De er irrasjonelle. Vi kontrollerer dem ikke selv. Så jeg kan ikke vite, om jeg bærer min redsel med rette eller som en unødvendig bør. Jeg kan ikke vite. Ingen kan vite.

Så jeg må tørre. Våge å gjøre meg sårbar. Våge å gjøre meg tilgjengelig for nye sår og arr. For jeg kan ikke sperre meg inne. Kan ikke låse inn sjelen min og kaste nøkkelen. Og la den ligge urørt og slikke sine sår. Det er ikke et liv verdt å leve.

Dette fantastiske. Som jeg føler så sterkt. Som du sier du føler like sterkt. Det er vakkert. Det er verdt risikoen, selv om innsatsen er høy.

Når jeg ser deg inn i øynene. Ser hvordan du ser på meg. Ser hvordan du smiler til meg. Kjenner hvordan dine hender så mykt stryker over meg. Da er jeg ikke redd. Da holder redselen seg i skyggene. Viker unna for deg. Den gleden du gir meg. Alt du vekker i meg. Det overskygger all redsel, når du er nær.

Derfor tør jeg ta sjansen, selv om jeg er redd. Derfor våger jeg å føle, selv om jeg risikerer nye svik. Nye sår. Nye arr.

Sviket

Dagen er trist og grå. Regnet ligger i luften. Som tunge, dystre tårer. Trærne henger med hodet. Bøyd under gråheten.

Jeg er urolig. Kjenner en indre rastløshet jeg ikke blir kvitt. Har lyst til å skrike. Kaste ting i veggen. Få ut alt sammen. Sinnet. Skuffelsen. Sviket.

Ikke en eneste gang har jeg sett meg tilbake. Ikke én!

Men, det er mye å prosessere. Mye å bearbeide. Mange sannheter å fordøye.

Matlysten har forsvunnet. Jeg går med en hul kvalme i hele kroppen. Spiser fordi jeg vet jeg må. Et måltid om dagen. Kanskje to hvis jeg er heldig. Merker at klærne begynner å sitte løst. Ser at kroppsdeler blir mindre. Smalere. Men, jeg gleder meg ikke over det. Vet dette ikke er sunt. Det er ikke bra for meg. Vekten ville ikke fortelle meg sannheten. Nektet å vise meg. Error. Selv den visste at dette er feil.

Sannheten er ikke det verste. Den er så klar. Lar seg ikke fornekte. Den er konstaterbar og ubestridelig. Den kan jeg håndtere.

Det verste er sviket.

For det gir dype arr. Når noen utnytter det kjæreste og skjøreste vi har. Følelsene våre. Spiller på din medmenneskelighet. Spiller på din kjærlighet. Spiller på din svakhet.

Det er et åpent sår at jeg stolte på han. Ga han mitt alt. Lot han se meg for hvem jeg er. Viste han kroker at mitt mørke som få har sett. Lot han gå på oppdagelsesferd i alle mine sjelelige brennmerker. Slapp han inn.

For han var det et spill. Han var aldri interessert. Han var aldri engasjert. Når han sa «jeg elsker deg». Det var den søte, uimotståelige giften. Som rovdyret sprer for å lamme sitt bytte.

Men, jeg lot han se. Han så. Han tok det til seg, med seg. Ikke fordi han brydde seg om meg. Det gjorde han nok aldri. Hans oppdagelsesferd i mennesket meg ga han kunnskap. Lærdom om mine svakheter. Slik at han senere visste hvor han kunne såre meg mest. Hvilke knapper han kunne trykke på for å få meg til å falle momentant. Han visste hva han kunne si for å umiddelbart få meg til å krympe meg. Bli sårbar. Bli en tone i hans svikefulle symfoni.

Sviket. Det er det verste. Ikke fordi han svek meg. Han betyr ingenting for meg lenger. Han er ikke det verste. Men at noen har utnyttet mine svakheter, mine følelser. Så kaldt. Så kynisk. Det er det som er sårt.

På armen min står det skrevet i blekk «Trust no one». Hvorfor hørte jeg ikke på meg selv?

Sviket får meg til å lukke meg. Bli usikker. På om jeg vil la noen få se igjen. På om jeg tør å la noen se meg sårbar igjen.

 

Kan jeg få være liten og sårbar?

Det er en SÅNN dag i dag….

En dag hvor jeg bare vil være liten og sårbar. Bare har lyst til å krype sammen, og la tårene falle.

En dag hvor jeg skulle ønske jeg kunne krype inn i en armkrok. Krype tett inntil noen. Kjent varme, sterke armer rundt meg. Som beskyttet meg. Ga meg trygghet. Tillot meg å være så liten og sårbar som jeg føler meg.

En dag hvor jeg skulle ønske jeg kunne ligget i senga hele dagen. Sammen med noen som ga meg nærhet. Koste på meg. Ja, pjusket med meg rett og slett. Bare stryk over kinn og rygg. Nærhet og varme.

En dag hvor jeg trenger å høre at noen er glad i meg. Trenger å høre at jeg betyr noe spesielt. Trenger å føle meg elsket.

Fordi jeg føler meg liten. Jeg føler meg sårbar.

En dag hvor jeg skulle ønske, men ikke kan få….

Sukk…

Bildet er herfra

Mitt alter ego og mitt dype, sanne selv

Kjære mitt alter ego!

Du som forsvant for et år siden. Sakte skrellet vekk. Bleknet, mens jeg sakte krøp ut mot solen.

Jeg stod igjen alene. Bare mitt dype, sanne selv. Lot det sakte komme til overflaten. Viste meg frem. For første gang. Viste jeg, hva som bor innerst i meg. Kjente solstrålene for første gang. Først blendet av det sterke lyset. Så, kjente jeg varmen fra dem.

Ingen beskyttelse. Ingen å gjemme meg bak. Bare mitt dype, sanne selv. Og det var godt. Veldig godt! Ingen maske. Ingen fasade. Bare en sårbar liten pike. Usikker og skjelvende.

Jeg ble såret. Dypt og inderlig. Det gjorde vondt. Fryktelig vondt! En smerte jeg aldri har kjent før. Følte meg sviktet. Følte mitt dype, sanne selv var for stygt til å takle virkeligheten. At mine svakheter, mine sårbare punkter, var for skremmende.

Akkurat da følte jeg at jeg trengte deg, mitt kjære alter ego. Du er kald, kynisk og hard. Sterkere enn noen annen. Selvsikker og trygg. Alt skreller av på deg. Du takler enhver utfordring med et smil. Når noe gjør vondt, snur du ryggen til og går. Og du går med rak rygg. Kjenner ikke smerten. Bare går med hevet hode og et smil om munnen. Klar for nye utfordringer.

Ikke sårbar og liten. Som meg, mitt dype, sanne selv.

Og da smerten var på sitt sterkeste. Da savnet jeg deg, mitt alter ego. Savnet å kunne gjemme meg bak deg. La deg ta støyten, du som takler slikt.

Kjære mitt, dype sanne selv!

Jeg er her. Jeg står alltid klar til å beskytte deg. Jeg forsvant aldri. Du bare glemte meg et øyeblikk. Jeg er her!

Du kan gjemme deg bak meg. Du kan krype inn i skallet ditt igjen. Hvor det er trygt og godt. Jeg skal passe på deg. Holde verden på en armlengdes avstand.

Du kan være trygg nå. Jeg beskytter deg. Jeg tar støyten for deg. Du har skapt meg, ditt alter ego, til dette formål. Så du skal slippe å bli såret.

Du kan krype inn i skallet ditt igjen. Jeg skal lime igjen sprekkene og lukene du skapte. Slik at ingen igjen kan såre deg, mitt dype, sanne selv. Bare kryp inn igjen. Gjem deg bak meg. Jeg skal passe på deg.

Aldri igjen skal du behøve å kjenne slik smerte. Aldri igjen skal du behøve å bli såret. Aldri igjen skal du måtte blottlegge deg, utsette deg for svik.

Jeg er her for deg, mitt dype, sanne selv. Jeg beskytter deg. Gjemmer deg. Er sterk for deg. Jeg er ditt alter ego. Du har skapt meg. Jeg skylder deg det!

Bildet er herfra

Farvel mitt alter ego!

Dine ord er så lokkende. Tilbudet så fristende.

Det vil være så lett å flykte. Bare rømme, og gjemme meg bort. Bare løpe fra denne frykten. Slippe å bli såret igjen. Slippe sviket igjen. Bare være liten og sårbar. Og la deg, mitt alter ego, være sterk for meg.

Men, jeg kan ikke. Ikke denne gangen.

Jeg har kjent solens stråler. De vakre, vakre stråler. Selv om det kommer mange skygger, og mange regnfulle dager. Solens varme vil jeg aldri klare å glemme.

Du, mitt alter ego. Du er kald, hard og kynisk. Andre ser opp til deg. Du er sterk, og går med hevet hode uansett hva du møter. Selvsikkerheten du viser setter sine spor.

Men ingen liker deg egentlig. Du er kald. Følelsesløs. Ingenting går inn på deg. Ingen følelser er ekte. Bare en hard overflate av falske smil og selvgodhet.

Jeg vil ikke rømme lenger. Jeg vil ikke gjemme meg. Jeg vil bare være meg selv. Mitt dype, sanne selv.

Det vil til tider gjøre vondt. Jeg vil bli såret igjen. Og sviktet. Og tider vil komme hvor jeg vil savne deg, mitt alter ego.  Men, jeg er lei av å flykte. Jeg er lei av å være redd. Kan kan ikke lenger være feig. Vil ikke krype inn i skallet, for aldri å komme ut. Jeg vil ikke tilbake dit!

Jeg har sett at solen kan skinne. Jeg har kjent at hjertet kan slå. Jeg kan ikke glemme det. Sorgen vil komme igjen, men uten den vil jeg ikke kjenne glede. Og gleden, om enn hvor kortvarig den er. Gleden vil alltid være verdt det.

Så mitt alter ego. Dette er farvel. Jeg trenger deg ikke lenger. Du har alt for lenge vært en del av meg.

Jeg skal tørre å stå i stormen. Jeg beholder din styrke. Men, du mitt alter ego. Din tid er forbi. Jeg har valgt å følge hjertet. Lar det vise meg vei. Selv om jeg vil føle meg svak. Selv om jeg vil være redd. Så er hjertet i det minste ekte. Det vil vise meg vei.

Så farvel mitt alter ego. Jeg trenger deg ikke lenger. Jeg vil bare være meg selv. Mitt dype, sanne selv.

Jeg trenger deg!

Av og til, så trenger jeg deg. Så inderlig! Trenger å kjenne armene dine rundt meg. Trenger å kjenne tryggheten du gir meg. Trenger å krype tett inntil. Bare være liten. Bare være sårbar. Ikke si et ord. Bare bli holdt hardt. Lenge. Av sterke varme armer. Gjemme meg i grepet ditt. Få lov til å gi etter. For all maktesløsheten jeg føler. Bare kjenne nærheten.

Av og til, så trenger jeg deg. Så inderlig! Hvorfor tør jeg ikke si det høyt? Hvorfor tør jeg ikke be deg om det? Hvorfor klarer jeg ikke å vise meg sårbar for deg? Når jeg trenger deg så inderlig….

Just one of those days…

Enkelte dager er rare. I dag er en slik dag! Jeg vil ikke nødvendigvis kalle det en dårlig dag. Den er bare rar…

Jeg sliter med migrene. Har ganske sterk migrene også, og anfallene kommer ofte. Som regel får jeg stoppet dem, men ikke de som kommer på natten. Da våkner jeg av en følelse av at hodet skal sprenges. Det er den verste smerten jeg opplever! Og når jeg våkner slik, så er det ingen migrene medisin eller smertestillende som kan bøte på det. Da er det bare å legge seg ned i et kaldt, mørkt og stille rom og vente på at det går over.

I dag har jeg slik migrene. Og det er vel i utgangspunktet det som gjør dagen rar. Ikke migrenen i seg selv, men hvordan jeg føler meg når den begynner å lette.

Jeg får et voldsomt behov for nærhet. Føler meg sårbar. Trenger noen nær meg. Inntil meg. Noen som gir meg en god klem. Et kjærlig kyss. Noen som holder meg hardt. Får et behov for å føle meg liten. Passet på. Elsket.