Bagasjen vi alle bærer på…

imagesCA61N1QZ

Det er ikke mange som er villige til å innrømme det. At de har bagasje. At de drasser med på et større eller mindre lass av tidligere erfaringer.

Jeg innrømmer det lett – jeg har bagasje! Ikke bare litt heller. Jeg tror jeg kunne fylt et par semitrailere, og mer til. Sånn er det bare.

Bagasje er noe vi alle bærer på. Noen, som meg, har tonnevis med ballast og tunge kofferter. Andre har bare en lett skulderveske. Men, med mindre man lider av amnesi, så har man en eller annen form av denne ballasten.

Det lyder jo så negativt. Bagasje. Det er noe som tynger. Som hindrer deg. Det finnes nok av de som skyr ordet. De som rømmer så fort de skjønner at det ville blitt dyrt om du skulle tatt med alt på et fly.

Men, dem om det!

Jeg har som sagt en hel haug. Mer enn mange, mindre enn få. Men, ikke mer enn jeg klarer å ha oversikt over.

I dag er jeg veldig komfortabel med min bagasje. Den rommer erfaringene mine. Mine opplevelser på godt og vondt. Mitt liv. Selv om enkelte av koffertene er tunge som bly, så ville jeg ikke vært de foruten.

Hvis man legger all min bagasje på en vektskål, så vil det synes som en heftig utfordring å få den andrevektskålen i likevekt. Likevel…. Opp i den andre vektskålen klatrer jeg. Og brått så er det en perfekt balanse. Bagasjen min er tross alt livet mitt. Alt jeg har vært med på, vært gjennom. Fra jeg ble født og frem til i dag. Det har gjort meg til den jeg er.

Fjerner jeg for mye av bagasjen. Da forsvinner likevekten. Da vil jeg ikke lenger være i balanse. Jeg vil ikke lenger være det fulle og hele jeget som utgjør personen meg.

Det har hendt at jeg har måttet gjøre noe med bagasjen jeg bærer. Ikke fjerne den i sin helhet. Ikke forsøke å kvitte meg med de tyngste kiloene med ballast. Det går ikke. Det har jeg heller intet ønske om.  Men, det hender jeg rydder i den. Sorterer. Pakker om. Legger de forskjellige tingene i rett koffert eller eske. Der det hører hjemme. For så å lukke det godt. Deretter gjør jeg plass til ny bagasje. Nye erfaringer. Nye reiser.

Jeg fjerner ikke mye. For balansen meg må opprettholdes. Jeg bare gjør bagasjen litt mer oversiktlig. Litt mer håndterlig. Gir meg selv muligheten til å se over hva jeg bærer på. Gir meg selv muligheten til å kvitte meg med de små overflødige bagatellene. Slik at jeg har plass til nye minner.

Bagasjen vi bærer. Bagasjen alle bærer. Er like forskjellig fra person til person som alt annet ved oss. Bagasjen er unik. Akkurat sånn som jeg er. Som du er.

Ikke frykt din egen bagasje. Ikke frykt andres bagasje. Det kan synes uoverkommelig. Det kan synes umulig. Likevel, det er ikke mengden bagasje som avgjør hvem vi er.

Du skal ikke frykte den som står og lemper koffert etter koffert. Vedkommende er i det minste handlekraftig og sterk nok til å klare vekten av den. H*n vil sikkert kunne sette pris på en hjelpende hånd innimellom. Når ryggen er sliten og skuldrene verker. Men, h*n klarer det!

Skal du først være skeptisk. Da skal du være det mot den som står mellom noen få små vesker og hyler ut om hvor tungt det er. Som står handlingslammet og ikke vet hvor man skal begynne. H*n som hyler etter hjelp før h*n prøver. H*n som ikke klarer noe som helst selv.

Bagasjen vi bærer på. Den er vår egen å bære. Derfor må man bare lære seg til å leve med den. Finne ut hvordan man enklest kan ha oversikt og håndtere den.

De menneskene man omgir seg med. De må akseptere den bagasjen du har. Det nytter ikke å dele livet med en. Som setter seg ned på den tyngste kofferten du bærer. Den som veier mest. Den som kan påføre deg skade om du ikke bærer den riktig. Hvis vedkommende setter seg ned der. Bare ser på deg og poengterer hvor mye du har å dra på. Gjør deg selv den beste tjenesten. Ikke dra på h*n.

Derimot håper jeg at alle er like heldige som jeg er. Som har funnet en jeg vil dele livet mitt med. En som har fått et innblikk i hvor mye bagasje jeg har. Som likevel respekterer og aksepterer. Som likevel ser meg som den jeg er i dag. Som likevel elsker meg.

For det gjør godt å vite. At den ved din side. Kjenner store deler av deg. Av alt hva du er. Kjenner din mengde bagasje. Det som får deg i likevekt. Og det gjør godt å vite at det er helt greit.

Jeg kunne aldri delt livet med en, som ville ønsket bagasjen min vekk. Som ville oppfordret meg til å slenge en god del av koffertene jeg bærer på havet. Det ville vært som å fjerne en del av meg. Fjerne en del av livet mitt.

Bagasjen min er en del av meg. Den gjør meg komplett. Jeg er stolt av den.

Vi bærer alle vår egen bagasje. Den er en del av oss. Den gjør oss til de vi er. Bagasjen du bærer, bær den med stolthet!

vektskålTakk til min gode venn André for bildet

Reklamer

Mitt alter ego og mitt dype, sanne selv

Kjære mitt alter ego!

Du som forsvant for et år siden. Sakte skrellet vekk. Bleknet, mens jeg sakte krøp ut mot solen.

Jeg stod igjen alene. Bare mitt dype, sanne selv. Lot det sakte komme til overflaten. Viste meg frem. For første gang. Viste jeg, hva som bor innerst i meg. Kjente solstrålene for første gang. Først blendet av det sterke lyset. Så, kjente jeg varmen fra dem.

Ingen beskyttelse. Ingen å gjemme meg bak. Bare mitt dype, sanne selv. Og det var godt. Veldig godt! Ingen maske. Ingen fasade. Bare en sårbar liten pike. Usikker og skjelvende.

Jeg ble såret. Dypt og inderlig. Det gjorde vondt. Fryktelig vondt! En smerte jeg aldri har kjent før. Følte meg sviktet. Følte mitt dype, sanne selv var for stygt til å takle virkeligheten. At mine svakheter, mine sårbare punkter, var for skremmende.

Akkurat da følte jeg at jeg trengte deg, mitt kjære alter ego. Du er kald, kynisk og hard. Sterkere enn noen annen. Selvsikker og trygg. Alt skreller av på deg. Du takler enhver utfordring med et smil. Når noe gjør vondt, snur du ryggen til og går. Og du går med rak rygg. Kjenner ikke smerten. Bare går med hevet hode og et smil om munnen. Klar for nye utfordringer.

Ikke sårbar og liten. Som meg, mitt dype, sanne selv.

Og da smerten var på sitt sterkeste. Da savnet jeg deg, mitt alter ego. Savnet å kunne gjemme meg bak deg. La deg ta støyten, du som takler slikt.

Kjære mitt, dype sanne selv!

Jeg er her. Jeg står alltid klar til å beskytte deg. Jeg forsvant aldri. Du bare glemte meg et øyeblikk. Jeg er her!

Du kan gjemme deg bak meg. Du kan krype inn i skallet ditt igjen. Hvor det er trygt og godt. Jeg skal passe på deg. Holde verden på en armlengdes avstand.

Du kan være trygg nå. Jeg beskytter deg. Jeg tar støyten for deg. Du har skapt meg, ditt alter ego, til dette formål. Så du skal slippe å bli såret.

Du kan krype inn i skallet ditt igjen. Jeg skal lime igjen sprekkene og lukene du skapte. Slik at ingen igjen kan såre deg, mitt dype, sanne selv. Bare kryp inn igjen. Gjem deg bak meg. Jeg skal passe på deg.

Aldri igjen skal du behøve å kjenne slik smerte. Aldri igjen skal du behøve å bli såret. Aldri igjen skal du måtte blottlegge deg, utsette deg for svik.

Jeg er her for deg, mitt dype, sanne selv. Jeg beskytter deg. Gjemmer deg. Er sterk for deg. Jeg er ditt alter ego. Du har skapt meg. Jeg skylder deg det!

imgresBildet er herfra

Farvel mitt alter ego!

Dine ord er så lokkende. Tilbudet så fristende.

Det vil være så lett å flykte. Bare rømme, og gjemme meg bort. Bare løpe fra denne frykten. Slippe å bli såret igjen. Slippe sviket igjen. Bare være liten og sårbar. Og la deg, mitt alter ego, være sterk for meg.

Men, jeg kan ikke. Ikke denne gangen.

Jeg har kjent solens stråler. De vakre, vakre stråler. Selv om det kommer mange skygger, og mange regnfulle dager. Solens varme vil jeg aldri klare å glemme.

Du, mitt alter ego. Du er kald, hard og kynisk. Andre ser opp til deg. Du er sterk, og går med hevet hode uansett hva du møter. Selvsikkerheten du viser setter sine spor.

Men ingen liker deg egentlig. Du er kald. Følelsesløs. Ingenting går inn på deg. Ingen følelser er ekte. Bare en hard overflate av falske smil og selvgodhet.

Jeg vil ikke rømme lenger. Jeg vil ikke gjemme meg. Jeg vil bare være meg selv. Mitt dype, sanne selv.

Det vil til tider gjøre vondt. Jeg vil bli såret igjen. Og sviktet. Og tider vil komme hvor jeg vil savne deg, mitt alter ego.  Men, jeg er lei av å flykte. Jeg er lei av å være redd. Kan kan ikke lenger være feig. Vil ikke krype inn i skallet, for aldri å komme ut. Jeg vil ikke tilbake dit!

Jeg har sett at solen kan skinne. Jeg har kjent at hjertet kan slå. Jeg kan ikke glemme det. Sorgen vil komme igjen, men uten den vil jeg ikke kjenne glede. Og gleden, om enn hvor kortvarig den er. Gleden vil alltid være verdt det.

Så mitt alter ego. Dette er farvel. Jeg trenger deg ikke lenger. Du har alt for lenge vært en del av meg.

Jeg skal tørre å stå i stormen. Jeg beholder din styrke. Men, du mitt alter ego. Din tid er forbi. Jeg har valgt å følge hjertet. Lar det vise meg vei. Selv om jeg vil føle meg svak. Selv om jeg vil være redd. Så er hjertet i det minste ekte. Det vil vise meg vei.

Så farvel mitt alter ego. Jeg trenger deg ikke lenger. Jeg vil bare være meg selv. Mitt dype, sanne selv.

Kampen om selvet

Verden utenfor går sin vante gang. Mennesker på vei hit og dit. Har sitt å gjøre. Sine oppgaver, sine gjøremål, sine avtaler.

Jeg er ikke en del av det….

Verden stenges ute. Ikke engang dagslyset får trenge inn. Jeg lukker meg for det som skjer. Stenger av. Fjerner meg fra omverdenen. Orker ikke ta del i den. Ikke i dag. I dag trenger jeg å være alene. I mørket.

Bare være meg. Bare være alene med kaoset av tanker og følelser. Bare kjenne på hvem jeg er. Hva jeg vil. Hvor jeg vil. Finne ut av ting. Hente frem alt av tanker og følelser. Hente frem. Kjenne på. Sortere. Kaste eller beholde. Vårrengjøring i hodet.

For jeg har mistet noe av meg selv. Jeg kjenner ikke igjen hun som stirrer tilbake på meg i speilet.

Jeg ser tomme, livløse øyne hvor det en gang var stråler av liv og latter.
Jeg ser poser under øynene etter utallige søvnløse netter hvor det en gang var små, små smilerynker
Jeg ser rødflammet hud etter stress og mas hvor det en gang var friske roser i kinnene.
Jeg ser stramme lepper som skjelver hvor det en gang var et smittende smil.
Jeg ser en sliten, liten pike hvor det en gang var en selvsikker, sprudlende dame.

Hvor har det blitt av meg? Jeg savner meg selv.

Jeg savner hun som alltid smiler og ler.
Jeg savner hun som har sine egne meninger.
Jeg savner hun som går sine egne veier.
Jeg savner hun som med selvtillit takler alt på strak arm.
Jeg savner hun jeg egentlig er.

Jeg trenger å finne meg selv igjen. Finne ut hvem jeg egentlig er. Finne henne igjen. Hun som er savnet, men ingen har søkt etter. Hun som forsvant, uten at noen merket det.

Hvor står jeg nå?
Hva vil jeg?
Hvor går veien videre?
Hvilken retning vil jeg gå i?
Hvem står ved siden av meg på ferden?

Så jeg stenger verden ute. Orker ikke tenke på den. Den får gå videre uten meg. Akkurat nå…. Den merker ikke engang mitt fravær. Verden utenfor går sin gang. Så nært. Likevel så fjernt…

Jeg og mitt mørke. Vi må møtes. Til kampen. Om nåtiden. Om fremtiden. Om meg!