Ikke en tåre har trillet for deg.
Ikke en eneste tåre.
Du er ikke verdt det.
Ingen sorg. Intet savn.
Ingenting.
Du er ikke verdt det.
Bare lettelse.
Over å ha valgt rett.
Fordi jeg er verdt det.
Bare glede.
Over fremtiden.
Fordi jeg er verdt det.
Bare begeistring.
Over å ha vunnet friheten tilbake.
Fordi jeg er verdt det.
Bare frihet og lykke.
Over igjen være bare meg.
Fordi jeg er verdt det.
Oktober skrur lyset ned. Lar lyset sakte falme. Den blå himmelen overdøves av den mørke høstkveldens dype røst.
Oktobers nattlige mørke. Griper over fuktige, tåkekledde enger. Sprer sine altomgripende vinger. Over naturens døende liv og ynde.
Natten er enkel, men med trollskap i sitt mørke. Den mystiske, ukjente natten. Under det lumske måneskinnet. Får all naturens skjønnhet, en skygge i blålig skinn. En forheksende dushet, som i et fagert fortapt eventyr.
All larm og leven dempes. Pakkes inn av mulm og mørke. Underkaster seg tåkens tetthet. Forstummes i en dunkel tristhet. Som den vakre melankolien i en dyster melodi.
Små regndråper fester seg til restene av et edderkoppspinn. Som små, såre tårer. Tårer naturen har latt falle. I sorg. Over minnet av livet som engang levde der.
Bladene forsøker å klamre seg fast. Holder fast i sin stamme. Kjemper for å ikke skilles. En kamp de ikke kan vinne. Oktobervinden er for sterk. River bladene med seg. Lar det løse løvet duve ned mot bakken. Falmende. Visnende. På sin siste, døende ferd.
Tåken ligger tett over bakken. Som et fullkomment teppe. Beskyttende. Truende. Tar naturen i sin favn. Viser bare frem små glimt. I et lite øyeblikk. Der det hvite dekket glemmer å holde vakt. I et lite øyeblikk. Der tåken letter lenge nok. Til å vise frem landskapet. I all sin fargeprakt. I alt sitt forfall.
Oktobers nattlige mørke. Farger de triste grå skygger i en tone av blått. Med et dryss av regnets sørgmodige tårer. Et bedrøvet uttrykk, over fortapelsen i naturens undergang.
Oktober skrur lyset ned. Lar lyset sakte falme. Den blå himmelen overdøves av den mørke høstkveldens dype røst.
********************
Takk til @SvevePer for inspirasjon til innlegget ved sin tweet
Den hvite stillheten har lagt seg som et mykt teppe. Over blader og gress. Over stein og stubbe. Brer over sin vakkerhet. Og sprer lys og håp.
Den hvite stillheten visker meg i øret. Så lett og forsiktig. At denne dagen. Denne dagen blir magisk.
Jeg skuer ut mot dagen. Med et forventningsfullt smil. Med barnlig glede. Med håp og lyst.
Den hvite stillheten med sine små dalende engler. De vakre englene som danser i luften. Danser på sin lange ferd. Ned mot bakken. Hvor englene holder hender. Og danner det hvite teppet av stillhet.
Jeg ser opp mot skyene. Ser på englenes fallende dans. Ned. Til de treffer mitt kinn.
Og der, på kinnet. Ligger den hvite engelen i ro. Noen få sekunder. Før engelen forvandles. Til en dråpe av vann. Som renner ned over kinnet. Gjør sin siste dans i luften. Før den treffer bakken.
Stillhetens hvite engler hvisker i sin dans. Gjentar. Denne dagens magi. Jeg løfter hånden mot englene. Og lover. Gir mitt løfte. Om å gripe dagen. Med smil. Skape magien. Som englene hvisker om.
Hun er fanget
Fanget i musikkens vrede
I dens galskap
I dens ville rymter
Musikken tar henne
I tanker, i sinn
Fyller henne
Med alt hva den er
Dens lidenskap
Skyller gjennom henne
Og hun lar seg
Så villig rive med
Hun kjenner hver tone
Hvert slag, hver rytme
Gjennom hele kroppen
som vugger i takt
Tonenes varme
Brer seg over henne
Som ild
Som lidenskapelig begjær
Musikkens elskov
Så vakker
Så begjærlig
Hun er fortapt
I feel like crying
The honesty was to much
To honest, to real
It made me have to feel
What I’ve been hiding
For so long
Hidden in my soul
in the darkest hole
To share this
The secret inside
The missing of a friend
Who’ll be there in the end
It’s hard to share
To be this honest
To say what’s true
Why I still feel blue
I cannot trust
I cannot tell it all
I cannot share
it’s my burden to bear
I’m damaged
I’m scared for life
A story to keep
Of wounds so deep
I’ll never be whole
I’ll never give it all
I have to many scars
To many feelings behind bars
Maybe one day
I’ll be able to trust
To find the one friend
Who’ll be there to the end
Bildet er herfra
Den som bare kunne skrike.
Stå alene på toppen av et fjell.
Hyle til det ikke er mer stemme igjen.
Skrike ut all smerte og sorg.
All frustrasjon, alt sinne.
Bare skrike alt man klarte.
Tømme alt det vonde
mot ekkoet av tomme daler.
Kvitte seg med vondtet
en gang for alle.
Den som bare kunne skrike.
Hyle med den høyeste røst.
Til det ikke var stemme igjen.
Få ut all smerten man bar,
som hviler som forbannelse
over kropp, og over sinn.
Slik at den aldri fant veien hjem.
Bare skrike seg helt tom
Og forlate smerten der.
Den som bare kunne skrike.
Bildet er herfra
Hvorfor?
Jeg skjønner det ikke.
Jeg finner ingen svar.
Jeg får ingen svar.
Hvorfor?
Når det egentlig ikke må.
Når det kunne vært.
Når det gjør så vondt.
Hvorfor?
Når det føles så rett.
Når uten føles galt.
Når ingen har det godt nå.
Hvorfor?
Jeg skjønner det ikke.
Jeg finner ingen svar.
Jeg får ingen svar.
Hør meg, her jeg skriker
Jeg har det vondt
Det gjør så vanvittig vondt
Kan noen ta bort denne smerten
Ta den bort, TA DEN BORT
Jeg klarer den ikke mer
Det gjør for vondt
Hør meg, her jeg skriker
Jeg har det vondt
Bildet er herfra
Hvis jeg kunne ta tiden tilbake.
Det er så mye jeg skulle sagt.
Så mye jeg skulle ha ugjort.
Så mye som nå er tapt.
Hvis jeg kunne ta tiden tilbake,
Da skulle jeg lyttet mer.
Jeg skulle vært mer til stede,
og vist at jeg faktisk ser.
Hvis jeg kunne ta tiden tilbake,
hadde jeg aldri stilt spørsmål ved
det som egentlig var så godt
Som jeg så feil kastet avsted.
Hvis jeg kunne ta tiden tilbake
Jeg kunne ofret alt for det.
Nå må jeg bare vente og håpe
På tilgivelse og din kjærlighet.
Bildet er herfra
Tankene flakser
vilt rundt
i overfylt hode.
Jeg er i tankene,
ikke her
hvor jeg eksisterer.
Tankene tar meg med,
til steder
jeg ikke vil være.
Et mørkt rom
av farer
og skumle feller.
Der er jeg,
i tankene
mens tiden går.
Forbi meg
suser minuttene,
dager og uker forsvinner.
Apatisk følger jeg
det som skjer,
det som kalles livet.
Livet suser forbi
uten at jeg klarer
å ta del i det.
Jeg bare er,
eksisterer,
fortapt i egne tanker.
«Våre liv er det tankene våre gjør det til.»
Marcus Aurelius
TONER AV TANKER 