Stillhetens hvite engler

Den hvite stillheten har lagt seg som et mykt teppe. Over blader og gress. Over stein og stubbe. Brer over sin vakkerhet. Og sprer lys og håp.

Den hvite stillheten visker meg i øret. Så lett og forsiktig. At denne dagen. Denne dagen blir magisk.

Jeg skuer ut mot dagen. Med et forventningsfullt smil. Med barnlig glede. Med håp og lyst.

Den hvite stillheten med sine små dalende engler. De vakre englene som danser i luften. Danser på sin lange ferd. Ned mot bakken. Hvor englene holder hender. Og danner det hvite teppet av stillhet.

Jeg ser opp mot skyene. Ser på englenes fallende dans. Ned. Til de treffer mitt kinn.

Og der, på kinnet. Ligger den hvite engelen i ro. Noen få sekunder. Før engelen forvandles. Til en dråpe av vann. Som renner ned over kinnet. Gjør sin siste dans i luften. Før den treffer bakken.

Stillhetens hvite engler hvisker i sin dans. Gjentar. Denne dagens magi. Jeg løfter hånden mot englene. Og lover. Gir mitt løfte. Om å gripe dagen. Med smil. Skape magien. Som englene hvisker om.

Reklame