Den lange reisen

Et lite frø.
En spire av håp.
En start.
Det burde føles godt,
men gjør det ei.

Det gjør vondt.
Fryktelig vondt.
Fordi hun vet
at det bare er en start.
En start
helt uten et mål.
En evig reise
uten endestasjon.

For starten er
intet steg fremover.
Hun står fortsatt
på stedet hvil

Og der vil hun stå
en halv evighet,
før hun kanskje ser
et lite steg frem.
Hun må bare håpe
hun ikke faller
av utmattelse,
eller frustrasjon,
før steget kan tas.

For reisen er lang.
Helt uten ende.
Uten skue
for mållinjen.
Hun vet ikke engang
om den finnes…

«Jeg vet ikke hvor jeg skal denne gangen, men jeg vet jeg skal reise langt.»

Odd Børretzen

Tankene tar meg med!

Tankene tar meg med.
Til et sted jeg ikke vil være.

Et sted der mørket hersker.
Hvor jeg holdes låst i det sorte
og ikke klarer å kjempe meg fri

Et sted hvor sjalusien fråder.
Hvor jeg såres av de enkleste ord
som egentlig ikke betyr noen ting.

Et sted hvor kaoset overvelder.
Hvor jeg tynges ned av alt
som jeg ikke får forhindret.

Et sted hvor ensomheten finner meg.
Hvor jeg ikke ser hensikten
med egen eksistens i dette intet.

Jeg vil ikke være her,
men tankene tar meg med.

«En tanke kan ikke våkne uten å vekke andre tanker.»

Marie von Ebner-Eschenbach

Ensomheten

Ensomheten

Den som en gang var min venn

er nå en fiende

Den verste av fiender

 

Ensomheten

snur glede til sorg

Lykke til dysterhet

Lys til mørke

 

Ensomheten

borer seg gjennom meg

mørklegger alle tanker

sluker dem

 

Ensomheten

fjernet det som en gang

spiret av godhet

og tynger meg

 

Ensomheten

som burde fordrives

er det eneste jeg ikke

kan bekjempe alene

 

«Et ensomt menneske er en ulykke som heldigvis kommer alene.»

Nils-Fredrik Nielsen

Dark are my thoughts

Dark are my thoughts.

Dark as the night.

As the night,

where no stars,

no moon

is there

to show a light.

A light of hope.

 

I fear them

As I fear myself.

Fear my loneliness.

What it does to me.

To my thoughts.

My clouded mind.

My dark mind.

 

My thoughts,

as dark as they are.

Scared of them.

Scared to life.

Cause life itself,

seems like a curse.

A curse,

I can not

free myself from.

 

Dark are my thoughts.

Dark as the night.

 

«When the past no longer illuminates the future, the spirit walks in darkness.»

Alexis de Tocqueville

 

I’m falling

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

My soul is damaged of hidden scars
Of loneliness and broken hearts
Darkness always keeps finding me
My sorrows still are blinding me
Is there a hope for this soul of mine
Is there salvation, or end of time

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

In my thoughts there’s only rain
I’m tortured by all this pain
Hope  is lost, and can’t be found
I’m screaming but there’s no sound
On the alter of life I’m sacrificed
Now the darkness can be satisfied

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

How am I to find my way out of all I feared
How am I to to fight this when I’m so scared
Because my soul is lost in all this darkness
My soul is lost in all this darkness

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

 

Ingen er der

Klumpen i halsen

Den vonde

som alltid er der

som et sårt minne

Om det som er

men ikke burde

Om det som ikke er

men som savnes

 

Slørede øyne

Av tårer

som så gjerne

vil trille nedover

sarte kinn

Salte

i rad og rekke

 

Stemme

som brister

som ikke klarer

ytre de ord

som gjerne vil ut

som gjerne vil deles

 

Men ingen er der

til å lindre klumpen i halsen

ingen er der

til å tørke tårene på kinn

ingen er der

til å høre den bristende røst

ingen er der

når det som trengs er en klem

 

«Jeg lekte med tanken. Det var den jeg lekte mest med. Jeg hadde ingen andre å leke med.»

Lars Saabye Christensen

Snøfnugget

Snøfnugg

så vakkert

så unikt

daler så lett

ned fra en mørk og klar himmel

Som en engel

kledd i hvit uskyld

 

Vi er alle et snøfnugg

Vakre og unike

alle som en

Sakte vil vi forsvinne

blekne mot solen

smelte og renne bort

 

Snøfnugget

Bli en dråpe

Som baner vei

Og gir næring

til en ny vår

 

Men minnet

om snøfnugget som dalte

og smeltet på et kinn

vil blekne

men aldri forsvinne

 

untitledBildet er herfra

Den ensomme sti

Veien foran henne

Mørk,

og lang.

Ensom

må hun gå den.

Ingen kan gå den for henne

Ingen kan hun be

om å gå den sammen henne

Hun må gå den alene

 

Hun har valgt det

Helt selv.

Den mørke veien

Den vanskelige veien

Ved å velge den lette

så mange ganger før.

Det er straffen

Hennes straff

og den kan hun kun bære alene.

Det er hennes straff å ta.

 

Første steg så vaklende

inn i mørket

inn i det ukjente

Andre steg

enda mer usikkert

Hun vil snu

løpe tilbake

der det var trygt

eller i alle fall kjent,

og bare glemme,

fornekte.

 

Men glemme kan hun ikke.

Mørket sluker henne nå

Brer seg om henne

som en kappe

en tung, tung kappe

som ikke kan tas av.

Trekker henne ned,

trekker henne inn

lenger inn i mørket,

lenger inn i det ukjente

 

Ikke vet hun

om den mørke veien foran henne,

den ukjente stien

av hinder,

av feller,

av fallgruver

vil lede til lyset

eller avgrunnen.

«La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt.»

Bibelen

Havets mørke

Havet

Så vakkert

Så mektig

Så uforutsigbart

Så ukontrollerbart

 

Havet

Omslutter henne

På alle kanter

Kaller på henne

 

Hun kjenner

havets krefter

river i henne

Så umulig å kjempe

Så nyttesløst

 

Det lille halmstrået

Som hun så håpefullt

klamret seg til

Det brast

Som håpet

om en bedre hverdag

Smuldret opp

mellom fingrene hennes

Forsvant

 

Havet sluker henne

bruker alle sine krefter

Trekker henne ned

Ned i dypet

Inn i mørket

Hvor håpets lys

Ikke finner vei

«The sea calls – come live in my heart and pay no rent…»

(Unknown)