Hør meg, her jeg skriker
Jeg har det vondt
Det gjør så vanvittig vondt
Kan noen ta bort denne smerten
Ta den bort, TA DEN BORT
Jeg klarer den ikke mer
Det gjør for vondt
Hør meg, her jeg skriker
Jeg har det vondt
Bildet er herfra
-
Følg meg
Følger
Har du allerede en WordPress.com-konto? Logg inn nå.
TONER AV TANKER 
6 svar til “Hør meg, her jeg skriker”
Jeg kjenner at jeg får en bekymringsfølelse for deg her jeg sitter og leser det du deler i dag….. Det er ingenting som er så vanskelig som å spørre om hjelp for mange – jeg er en slik , tidvis. Etterhvert har jeg fått det til mere og mere, og det er en gave jeg har gitt meg selv som er en av de fineste gavene jeg kan gi meg. Jeg vet ikke noe om bakgrunnen for at du har det som du har det akkurat nå- og hvorfor det er slik. Jeg vet ikke om du har bedt om hjelp, jeg vet ikke om du har noen du kan snakke med, venner er godt å snakke med- om vi har en slik venn. Og ofte er det slik at det å søke hjelp utenfra er det riktige. Jeg fant en slik- jobbet jevnt og trutt med meg selv i mange år. Fortsetter nå også på egen hånd- for livet er en reise inni seg selv. Og hele tiden kommer det nye opplevelser og utfordringer. Etterhvert blir det spennende å bli kjent med seg selv 🙂 En ting vet jeg sikkert- da JEG tok fatt i min smerte – som jeg sikkert kunne beskrevet slik du beskriver din smerte – så ble det etterhvert lettere og lettere. Plutselig en dag så forsto jeg smerten, hørte småfuglene synge på våren, taklet vanskelige situasjoner, fikk til å ta ansvar og sette mye i handling istedet for å være handlingslammet i frykt, sorg og emosjonell smerte. Kraften kom tilbake, handlingslammelsen forsvant. Og livet ble godt. Så er det nå en gang slik at livet kommer i klumper, og vanskelige dager kommer jevnt og trutt- men det finnes verktøy i oss selv vi kan bruke når vi har vært der før. Og møtt noen som kan vise oss slike verktøy.
Ta kontakt med noen kjære deg ❤
Takk for gode ord!
Joda, jeg har søkt hjelp… Jeg har det. Visste a tjeg måtte. At jeg ikke kunne bære denne smerten alene. At jeg trenger hjelp for å komme gjennom det, og få lysere dager.
Og jeg har venner rundt meg. Som vet og som støtter meg. Jeg har det! Likevel, har jeg ikke det jeg aller mest vil ha. Noe jeg dessverre ser mørkt på å kunne få tilbake…
Så bra at du har søkt hjelp 🙂 Å bære smerte alene er tungt, å ha venner som kan hjelpe å bære er godt, å få hjelp til å finne en måte å «sette fra deg det du bærer på» er det beste ! Da behøver du ikke å bære det . OG det er mulig 🙂 Å ønske seg noe så sterkt som du beskriver og ikke få det kan oppleves veldig vondt .
MEN det er ikke alltid at vi ønsker oss det vi egentlig vil ha – eller behøver…..
Det å «miste» kan i seg selv noen ganger være det aller såreste, og kan oppleves som noe en vil ha tilbake….. når en har kommet over «mistingen» så er det kanskje noe helt annet vi ønsker oss 🙂
Klemmer deg varmt 🙂
Å sitte ensom i smertene er den verste ensomheten som finnes. Så det er godt å få hjelp, både fra den ene og andre. Og å ha venner som ser og bryr seg, som jeg kan være meg selv rundt. Slippe fasaden, og tillate meg å være sårbar og ha det vondt…
Ja, jeg ønsker sterkt, men jeg kan ikke få. Det er vondt. Særlig når det føles så nært, men likevel er fjernt.
Du har et poeng. Det er ikke alltid vi egentlig vil ha det vi ønsker oss. Eller at det vi ønsker oss er bra for oss. Man savner bare det som var fordi alt føltes bedre da. Og fordi det vil lindre smerten ved å miste. Men, hva når man ikke føler det er slik? Når man føler at det man har mistet er det som er rett på alle måter?
Det finner vi ut av når vi har kommet gjennom den værste smerten- når vi har fått sortert og det føles bedre ett sted- perspektivet blir anderledes og så er det lettere å se på hvor smerten kommer fra inni oss selv. Det blir litt sånn ett skritt av gangen- selv det kan være vanskelig for mange av oss- fordi vi vil ha bort vondtet med en gang. Akkurat da blir det viktigste » å få bort vondtet » .
Så tenker vi på hvor godt det var før det ble vondt- og så vil vi tilbake dit. FORBI vondtet.
Og for en utålmodig sjel som meg så er det i seg selv iallefall en skikkelig prøvelse 🙂 Ofte har jeg opplevd at det hele gjentok seg når jeg løste opp i «vondtet» på den måten. Det ble godt en stund og så var det på ´n igjen. Helt til jeg fant ut hva det var og begynte å gjøre det på en annen måte. Å mestre seg selv er det viktigste i hele verden .
Ja, man vil ha bort vondtet! For det gjør så vanvittig vondt!