Redselen sniker seg frem…

Jeg skrev for snart halvannet år siden om redselen som bor i meg:

Jeg er redd.

Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.

Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.

Jeg er redd. Jeg er livredd.

Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.

Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.

Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.

Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.

Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.

Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.

For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.

Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.

Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.

Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.

Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.

Men, redselen er der. Alltid!

poetry_92825_top

Redselen min er ikke borte. Mine erfaringer siden da har derimot gjort den sterkere. Fordi jeg har opplevd svik. Opplevd bedrag. Igjen…

Det er ingen lett oppgave, å bære denne redselen i seg. Å alltid frykte når jeg starter å føle. Å alltid bære en indre tvil. Å alltid forvente svik.

Jeg må innrømme. At nå når jeg igjen føler. Nå når jeg igjen har falt. Nå når jeg igjen kjenner forelskelsens herlige varme. Så kommer redselen. Ikke hele tiden. Men, den lurer der. Sniker seg uventet opp på meg. Viser meg sin tilstedeværelse. Før den igjen legger seg på lur i skyggene.

Redselen setter tankene mine i spinn. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

Jeg er jo så vant til svik. Jeg vet hvor vondt svikene gjør. Jeg vet hvor inderlig sårene svir i det de flerres åpne. Jeg har kjent den sviende kløen når de gror. Hvordan smerten griper om meg når noe river sårene delvis åpne igjen. Jeg har sett hvor stygge arrene kan bli. De arrene jeg bærer på mitt indre. De arrene som vitner om mine svikefulle erfaringer.

Når redselen sniker seg frem. Spøker med meg fra sine lumske skygger. Leker med tankene mine. Da spør jeg meg selv: «Hvorfor ta sjansen? Hvorfor utsette deg selv for denne faren en gang til? Når du vet det sviket som kommer gjør så vondt. Hvorfor ikke holde deg lukket, slik at svikene ikke når inn?».

Redselen lurer meg. Til å stille spørsmål. Ved deg. Ved oss. For hvordan kan jeg vite. At jeg ikke blir lurt denne gangen? At det ikke er et spill for deg? At du faktisk føler slik som jeg gjør? Hvordan kan jeg vite. At det ikke denne gangen, som alltid før, ender med svik?

Det føles så fantastisk. Dette som vi nå deler. Hvordan kan det vare? Når all min erfaring. Når alle mine tidligere svik. All min redsel. Forteller meg at dette fantastiske umulig kan være reelt. Hvordan kan jeg da tørre å nyte det? Tørre å risikere nye svik?

Sannheten er at jeg ikke kan vite. Ingenting i livet kommer med garantier. Særlig ikke følelser. Følelser er flyktige. De er irrasjonelle. Vi kontrollerer dem ikke selv. Så jeg kan ikke vite, om jeg bærer min redsel med rette eller som en unødvendig bør. Jeg kan ikke vite. Ingen kan vite.

Så jeg må tørre. Våge å gjøre meg sårbar. Våge å gjøre meg tilgjengelig for nye sår og arr. For jeg kan ikke sperre meg inne. Kan ikke låse inn sjelen min og kaste nøkkelen. Og la den ligge urørt og slikke sine sår. Det er ikke et liv verdt å leve.

Dette fantastiske. Som jeg føler så sterkt. Som du sier du føler like sterkt. Det er vakkert. Det er verdt risikoen, selv om innsatsen er høy.

Når jeg ser deg inn i øynene. Ser hvordan du ser på meg. Ser hvordan du smiler til meg. Kjenner hvordan dine hender så mykt stryker over meg. Da er jeg ikke redd. Da holder redselen seg i skyggene. Viker unna for deg. Den gleden du gir meg. Alt du vekker i meg. Det overskygger all redsel, når du er nær.

Derfor tør jeg ta sjansen, selv om jeg er redd. Derfor våger jeg å føle, selv om jeg risikerer nye svik. Nye sår. Nye arr.

7210_1

Advertisements

Fordi jeg er verdt det…

Ikke en tåre har trillet for deg.
Ikke en eneste tåre.
Du er ikke verdt det.

Ingen sorg. Intet savn.
Ingenting.
Du er ikke verdt det.

Bare lettelse.
Over å ha valgt rett.
Fordi jeg er verdt det.

Bare glede.
Over fremtiden.
Fordi jeg er verdt det.

Bare begeistring.
Over å ha vunnet friheten tilbake.
Fordi jeg er verdt det.

Bare frihet og lykke.
Over igjen være bare meg.
Fordi jeg er verdt det.

enjoy_life_by_beyondtheview-d4mkzgz

Tonenes lidenskap

Hun er fanget
Fanget i musikkens vrede
I dens galskap
I dens ville rymter

Musikken tar henne
I tanker, i sinn
Fyller henne
Med alt hva den er

Dens lidenskap
Skyller gjennom henne
Og hun lar seg
Så villig rive med

Hun kjenner hver tone
Hvert slag, hver rytme
Gjennom hele kroppen
som vugger i takt

Tonenes varme
Brer seg over henne
Som ild
Som lidenskapelig begjær

Musikkens elskov
Så vakker
Så begjærlig
Hun er fortapt

url

Den som bare kunne skrike….

Den som bare kunne skrike.

Stå alene på toppen av et fjell.

Hyle til det ikke er mer stemme igjen.

Skrike ut all smerte og sorg.

All frustrasjon, alt sinne.

Bare skrike alt man klarte.

Tømme alt det vonde

mot ekkoet av tomme daler.

Kvitte seg med vondtet

en gang for alle.

Den som bare kunne skrike.

Hyle med den høyeste røst.

Til det ikke var stemme igjen.

Få ut all smerten man bar,

som hviler som forbannelse

over kropp, og over sinn.

Slik at den aldri fant veien hjem.

Bare skrike seg helt tom

Og forlate smerten der.

Den som bare kunne skrike.

jo_screamBildet er herfra

Taushet!

Taushet.

Intet mer,

intet mindre.

Bare min taushet.

Det er det du får.

Ingen lyd,

ingen ord.

Bare min taushet.

Når du ikke forstår,

at ditt vet ikke

er like vondt,

like vanskelig,

like frustrerende

som mine spørsmål.

Da får du det du ønsker,

min taushet.

Og jeg kan ikke

gi deg løfter

om hva tausheten bringer,

om hva den vil gjøre

med meg.

Men ikke et ord,

ikke en lyd.

Bare  min taushet.

imagesBildet er herfra

Hør meg, her jeg skriker

Hør meg, her jeg skriker
Jeg har det vondt
Det gjør så vanvittig vondt
Kan noen ta bort denne smerten
Ta den bort, TA DEN BORT
Jeg klarer den ikke mer
Det gjør for vondt
Hør meg, her jeg skriker
Jeg har det vondt

screamingBildet er herfra

Reprise – Weight of the world

Når jeg deler musikk, tekster eller videoer, så er ikke det uten grunn. Da er det en sang som betyr noe for meg. En sang som har noe å fortelle. For, hvorfor prøve å si noe, når noen andre har sagt det så mye bedre før?

Denne har jeg publisert før. For et halvt år siden…. En sang som har spunnet i bakhodet ofte den siste tiden….

«Weight Of The World»

Who’s to say there’s a way this has to end?
We’re writing our own rules
Who’s to blame?
Give me names and what they said.
Oh how could they hurt you?
And when you crumble away under pressure…
You need to borrow my strength and I’ll let ya.
It’s getting heavier hold, hold it steadier.
I see…

Life is throwing you curves.
You can make it
Take it in, try again, you don’t deserve this
I just wanna save you.
You can take it on the chin.
Try again.
You’ll make it…
You don’t have to carry the weight of the world.
You don’t have to carry the weight of the world.

Separate what you hate from what you love.
Once and for all…
And if you tumble my way I can catch ya.
If you follow my lead,
And I’ll bet ya its feeling heavier.
Hold, hold it steadier.
I see…

Life is throwing you curves.
You can make it.
Take it in, try again, you don’t deserve this.
I just wanna save you.
You can take it on the chin.
Try again.
You’ll make it…
You don’t have to carry the weight of the world.
You don’t have to carry the weight of the world.

Life is throwing you curves.
You can make it.
Take it in, try again, you don’t deserve this.
I just wanna save you.
You can take it on the chin.
Try again.
You’ll make it…
You don’t have to carry the weight of the world.
Don’t have to… carry the weight…
You don’t have to carry the weight of the world.
Carry the weight of the world.

Who’s to say there’s a way this has to end?