Redselen sniker seg frem…

Jeg skrev for snart halvannet år siden om redselen som bor i meg:

Jeg er redd.

Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.

Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.

Jeg er redd. Jeg er livredd.

Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.

Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.

Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.

Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.

Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.

Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.

For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.

Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.

Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.

Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.

Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.

Men, redselen er der. Alltid!

Redselen min er ikke borte. Mine erfaringer siden da har derimot gjort den sterkere. Fordi jeg har opplevd svik. Opplevd bedrag. Igjen…

Det er ingen lett oppgave, å bære denne redselen i seg. Å alltid frykte når jeg starter å føle. Å alltid bære en indre tvil. Å alltid forvente svik.

Jeg må innrømme. At nå når jeg igjen føler. Nå når jeg igjen har falt. Nå når jeg igjen kjenner forelskelsens herlige varme. Så kommer redselen. Ikke hele tiden. Men, den lurer der. Sniker seg uventet opp på meg. Viser meg sin tilstedeværelse. Før den igjen legger seg på lur i skyggene.

Redselen setter tankene mine i spinn. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

Jeg er jo så vant til svik. Jeg vet hvor vondt svikene gjør. Jeg vet hvor inderlig sårene svir i det de flerres åpne. Jeg har kjent den sviende kløen når de gror. Hvordan smerten griper om meg når noe river sårene delvis åpne igjen. Jeg har sett hvor stygge arrene kan bli. De arrene jeg bærer på mitt indre. De arrene som vitner om mine svikefulle erfaringer.

Når redselen sniker seg frem. Spøker med meg fra sine lumske skygger. Leker med tankene mine. Da spør jeg meg selv: «Hvorfor ta sjansen? Hvorfor utsette deg selv for denne faren en gang til? Når du vet det sviket som kommer gjør så vondt. Hvorfor ikke holde deg lukket, slik at svikene ikke når inn?».

Redselen lurer meg. Til å stille spørsmål. Ved deg. Ved oss. For hvordan kan jeg vite. At jeg ikke blir lurt denne gangen? At det ikke er et spill for deg? At du faktisk føler slik som jeg gjør? Hvordan kan jeg vite. At det ikke denne gangen, som alltid før, ender med svik?

Det føles så fantastisk. Dette som vi nå deler. Hvordan kan det vare? Når all min erfaring. Når alle mine tidligere svik. All min redsel. Forteller meg at dette fantastiske umulig kan være reelt. Hvordan kan jeg da tørre å nyte det? Tørre å risikere nye svik?

Sannheten er at jeg ikke kan vite. Ingenting i livet kommer med garantier. Særlig ikke følelser. Følelser er flyktige. De er irrasjonelle. Vi kontrollerer dem ikke selv. Så jeg kan ikke vite, om jeg bærer min redsel med rette eller som en unødvendig bør. Jeg kan ikke vite. Ingen kan vite.

Så jeg må tørre. Våge å gjøre meg sårbar. Våge å gjøre meg tilgjengelig for nye sår og arr. For jeg kan ikke sperre meg inne. Kan ikke låse inn sjelen min og kaste nøkkelen. Og la den ligge urørt og slikke sine sår. Det er ikke et liv verdt å leve.

Dette fantastiske. Som jeg føler så sterkt. Som du sier du føler like sterkt. Det er vakkert. Det er verdt risikoen, selv om innsatsen er høy.

Når jeg ser deg inn i øynene. Ser hvordan du ser på meg. Ser hvordan du smiler til meg. Kjenner hvordan dine hender så mykt stryker over meg. Da er jeg ikke redd. Da holder redselen seg i skyggene. Viker unna for deg. Den gleden du gir meg. Alt du vekker i meg. Det overskygger all redsel, når du er nær.

Derfor tør jeg ta sjansen, selv om jeg er redd. Derfor våger jeg å føle, selv om jeg risikerer nye svik. Nye sår. Nye arr.

Reklame