To hjerter og en sjel

To hjerter og en sjel

To dråper faller ned

Faller ned og blir til en

Som to hjerter og en sjel

 

Du trenger bare en å dele med

For to par øyne de ser mer

Blir man ikke sett er man ingenting

Du trenger bare en for å kjenne deg til

To skjebner og en drøm som ber den samme bønn

 

To hjerter og en sjel

To dråper faller ned

Faller ned og blir til en

Som to hjerter og en sjel

 

Du trenger bare en å dele med

For to par øyne de ser mer

Blir man ikke sett er man ingenting

Du trenger bare en for å kjenne deg til

To skjebner og en drøm som ber den samme bønn

 

To hjerter og en sjel…..

********************

Noen ganger sier andre det bedre… Som CC Cowboys denne gang (fant dessverre ikke den på youtube).

Illusjonen

Jeg fjerner meg fra den virkelige verden. Sperrer den ute. Lar den gå sin egen gang. Vil ikke ta del i den. Orker ikke. For hver gang jeg prøver, så gjør den meg bare vondt.

Den virkelige verden. Dens ord er krasse. Den skulder er kald. Dens piskeslag er harde. Dens ensomhet er tom og mørk.

Jeg står i den. Og skriker av full hals. Men ingen hører. Og ingen ser. Jeg er usynlig…

Jeg lukker øynene. Stenger den virkelige verden ute. Beveger meg mot drømmene. De snille, gode drømmene.

I drømmene er verden glad. Jeg smiler og ler. Verden er god mot meg. Den ser meg. Omfavner meg.

I drømmene vil jeg leve.

Så åpner jeg øynene igjen. Og verden står der kald og hard. Og smerten svir umiddelbart.

Jeg innser… At det jeg drømmer om. Er nettopp bare det. En drøm. Et speilbildet av hva hjertet ønsker, men som verden ikke kan gi meg. Bare en drøm.

En illusjon. Et bedrag. Av verste sort. For det gir meg ønsker om en fremtid, et liv, som ikke kan eksistere.

Her i den virkelige verden. Finnes bare den vonde ensomheten…

urlBildet er herfra

Noen dager…

Noen dager ønsker jeg bare å gjemme meg. Krype sammen og være liten. Dager som i dag. Hvor intet skjer, og jeg er overlatt til meg selv…

Noen dager trenger jeg bare noen som er der. Som ser meg, og lar meg være meg. Uten maske.

Noen dager så trenger jeg bare en klem. Noen som stryker meg over kinnet, ser meg i øynene og sier at alt kommer til å bli bra.

Noen dager trenger jeg at noen forteller meg at det er greit å være frustrert og motløs.

Noen dager trenger jeg noen å være stille med. Som bare er der.

Noen dager så ønsker jeg at noen kan lytte. Ikke snakke ihjel, bare lytte.

Noen dager ønsker jeg å bare være. Slippe å gjøre meg til, gjemme meg bak fasaden. Bak smilet som ikke når øynene.

Noen dager så trenger jeg bare en venn. Som er der. Som forstår uten ord.

urlBildet er herfra

Den evige ventingen…

Hun rusler fra jobb. Glad arbeidsdagen er over. Glad for å ha noen dager fri. Hun trenger det…

På turen hjem ser hun solen, som sakte forsvinner bak et tykkere og tykkere tåkelag. Solen som skinte et lite øyeblikk, er igjen i ferd med å gjemme seg.

Hun kommer hjem. Lager seg en kaffe. Nyter de varme, deilige dråpene på trappen. Det er godt å være hjemme tenker hun. Få slappet av. Hun trenger virkelig det. Hun har ikke energi igjen…

Kaffekoppen er tom. Hun går inn på stuen. Setter seg ned i sofaen. Hva nå?

Tomheten fyller henne. Hun sitter her igjen. Alene. Slik hun gjorde i går. Og dagen før der. Og dagen før der igjen. Bare tomt…

Hun har mest lyst til å skrike. Kaste ting rundt seg. Få ut all frustrasjonen hun bærer på. Gråte ut alle vonde følelser. En gang for alle. Men, hun sitter i ro. Vet det ikke er sånn det fungerer. Det er godt å få det ut. Det er godt en liten stund etterpå. Så er hun tilbake der hun var. Alene i tomheten.

For hun vil ikke være alene, men det er slik det er. Nesten alltid. Bare henne og tankene.

Hun vet det vil være sånn resten av dagen. Hun vet det vil være sånn dagen etter det igjen også. Og mesteparten av dagen etter det igjen… Men så, kanskje noen timer med selskap en kort kveld. Kanskje en natt i en armkrok. Kanskje en morgen med noen ved siden av seg. Hvis hun er heldig. Hun håper det. Håper på det lille døgnet hun har med selskap. Men, tør ikke forvente det. Eller ta det for gitt.

Nå er hun overlatt til ensomheten. Minutter, timer, dager alene. Hvor ingenting skjer. Hvor hun vil sitte alene. Se minuttene skli sakte unna… Bare vente… På at tiden skal gå.

For første gang ønsker hun at hun var noen annen. Hun ønsker seg et annet liv. Et lykkelig liv. Et liv fylt med glede, latter og mennesker. Hun vil være en annen. Så hun kan nyte livet. Leve livet.

Hun vil nyte minuttene. Ikke se de sakte sklir forbi mens hun venter på bedre tider. Tider som ligger så langt frem at hun ikke kan se dem. Hun vil ikke sitte stille å vente. Men, det er det hun gjør. Livet sklir forbi, mens hun sitter stille alene og venter. Eldes for vært minutt. Svinner hen. Blir en skygge av seg selv.

De neste dagene kommer hun til å sove mye. Hun er sliten. Sliten av tanker som aldri forsvinner. Sliten av alt det negative. Sliten av å prøve å lete etter svar som ikke finnes. Sliten av å håpe. Sliten av å bli skuffet… Hun er utslitt! Men, det er ikke derfor hun sover. Hun sover for å få tiden til å gå. Fordi hun ikke klarer å være våken i sin egen ensomhet. Orker ikke kjenne på den. Orker ikke flere vonde tanker. Orker ikke flere tårer.

I søvnen er hun fri. Hun kan drømme om det livet hun ønsker seg, men ikke kan få. I drømmene lever hun. Hun realiserer sine mål. Hun er lykkelig. Hun smiler og ler.

I  drømmene kan hun kan gjemme seg for virkeligheten. Søvnen er hennes flukt. Hennes tidsfordriv. I søvnen merker hun ikke de ensomme minuttene, timene som sklir forbi.

Så våkner hun igjen. Til virkeligheten. Tynges når hun må innse at drømmen ikke kan bli sann. Ikke enda. Ikke på lenge. Den må forbli hennes flukt. Hun er fanget av virkeligheten. De ensomme, lange minuttene. Som sklir forbi.

Det er livet hennes. Det eneste livet hun har. Hun venter på at livet skal kunne begynne. Men mens hun venter, så sklir livet forbi henne. Hun lever det ikke. Hun venter det.

waiting_girlBildet er herfra

Livet og tankene

Tankene flakser
vilt rundt
i overfylt hode.

Jeg er i tankene,
ikke her
hvor jeg eksisterer.

Tankene tar meg med,
til steder
jeg ikke vil være.

Et mørkt rom
av farer
og skumle feller.

Der er jeg,
i tankene
mens tiden går.

Forbi meg
suser minuttene,
dager og uker forsvinner.

Apatisk følger jeg
det som skjer,
det som kalles livet.

Livet suser forbi
uten at jeg klarer
å ta del i det.

Jeg bare er,
eksisterer,
fortapt i egne tanker.

«Våre liv er det tankene våre gjør det til.»

Marcus Aurelius

Jeg klarer ikke se fremover!

Jeg har hatt en del gode dager i det siste… Rett og slett fordi jeg har klart å la være å tenke på det som plager meg. Eller, klart å skyve det unna. Gjemme det. Stukket hodet i sanden…

Men, jeg har bra noen gode dager. Innimellom… Jeg har det ikke bra!

For jeg klarer ikke se fremover… Jeg klarer ikke se positivt på tiden som kommer. Jeg ser frustrasjoner. Jeg ser dårlige dager. Jeg ser ensomhet. Jeg ser bekymringer. Og jeg ser ruin.

For økonomien tynger meg. Mer for hver dag som går. Fordi jeg ser at det ikke går fremover. Jeg står på stedet hvil. Det er  ingen utvei. Ingen løsning i sikte. Ingen dag jeg kan telle ned til hvor jeg vil bli gjeldfri.

Jeg har en endeløs rekke av dager, uker, måneder, år… Hvor økonomien er stram. Hvor jeg ikke kan unne meg den minste ting. Dager som kommer, dager som går. Det samme hver bidige dag. Det tar ingen ende!

Dårlig samvittighet for hver krone som brukes. Selv om jeg må. Selv om det er til nødvendigheter. En endeløs rekke av dårlig samvittighet…

Normalt ville jeg nå gledet meg over at vi går lysere tider i møte. At det snart er vår, og så sommer. Ferie, helligdager. Fri til å nyte etterlengtet solskinn og varme i kinnene.

Jeg ser ikke gleden i det lenger. For hva er våren verdt når man ikke kan nyte den? Når hvert bidige minutt går til bekymringer over det man ikke kan gjøre noe med?

For hvorfor skal man glede seg til sommer og fri, når man ikke kan nyte det? Når man ikke har råd til å fylle fridagene med noe som helst? Når tanken på sommer som nærmer seg, bare gir bekymringer for feriens kjedsommelighet? Og ulykkelige tanker om en liten gutt som ikke får reise på ferie? Fordi mor ikke har råd til å reise utenfor gårdsplassen.

For når de små timene jeg har med fritid nå, bare gir meg vonde tanker. Vonde tanker fordi jeg ikke kan. Vonde tanker om en fremtid uten plan, uten mål, uten noe å strekke seg etter. Vonde tanker i ensomhet… Hvordan skal jeg da klare timer, dager, uker med fritid?

Minuttene, timene, dagene, ukene glir forbi meg. Jeg vet jeg burde leve i dem. I nået. For det er nå livet er. Men, jeg kan ikke leve i nået. Fordi jeg må bekymre meg for fremtiden. For løsninger som ikke finnes. For ensomheten som omgir meg nå. For ensomheten som venter i morgen, og dagen etter.

Jeg har lyst til å gi opp. Skrike ut at jeg ikke orker mer. Falle sammen. Bare la mørket fange meg. Og sluke meg. For mørkets apati er mindre smertefullt enn slik jeg har det. Når frustrasjonene tar meg. Når jeg ikke ser håpet. Når jeg står alene og vakler. Når jeg trenger noen til å holde meg, men finner meg selv stående alene…

Jeg klarer ikke se fremover. Jeg klarer ikke å se noe positivt vente på meg der fremme. Alt som venter er nye frustrasjoner, og ensomhet.

Den lange reisen

Et lite frø.
En spire av håp.
En start.
Det burde føles godt,
men gjør det ei.

Det gjør vondt.
Fryktelig vondt.
Fordi hun vet
at det bare er en start.
En start
helt uten et mål.
En evig reise
uten endestasjon.

For starten er
intet steg fremover.
Hun står fortsatt
på stedet hvil

Og der vil hun stå
en halv evighet,
før hun kanskje ser
et lite steg frem.
Hun må bare håpe
hun ikke faller
av utmattelse,
eller frustrasjon,
før steget kan tas.

For reisen er lang.
Helt uten ende.
Uten skue
for mållinjen.
Hun vet ikke engang
om den finnes…

«Jeg vet ikke hvor jeg skal denne gangen, men jeg vet jeg skal reise langt.»

Odd Børretzen

Tankene tar meg med!

Tankene tar meg med.
Til et sted jeg ikke vil være.

Et sted der mørket hersker.
Hvor jeg holdes låst i det sorte
og ikke klarer å kjempe meg fri

Et sted hvor sjalusien fråder.
Hvor jeg såres av de enkleste ord
som egentlig ikke betyr noen ting.

Et sted hvor kaoset overvelder.
Hvor jeg tynges ned av alt
som jeg ikke får forhindret.

Et sted hvor ensomheten finner meg.
Hvor jeg ikke ser hensikten
med egen eksistens i dette intet.

Jeg vil ikke være her,
men tankene tar meg med.

«En tanke kan ikke våkne uten å vekke andre tanker.»

Marie von Ebner-Eschenbach

Hun søker seg til vannet!

Hun søker seg til vannet. Til sjøen. Hun vet hun finner ro der. Hun gjør alltid det.

DSC_4219

Sinnet hennes har vært urolig det siste døgnet. Veldig urolig. Like urolig som havet. Når det er på sitt villeste. Mest uregjerlige. Sitt vakreste.

Nå ligger sjøen i ro. Men dråpene husker. Bærer med seg minnene. Av de kreftene kun havet har.

I vannkanten ligger tynne isflak. Så skjøre og delikate. Lik sjelen hennes. Isflakene beveger seg lett. I de små krusningene som når vannoverflaten. Danser lett mot hverandre. Før de sakte sklir tilbake på plass. Forsøker å komme seg fri. Fra vinterens, isens makt.

DSC_4268

En båt kjører forbi i det fjerne. Skaper større bevegelse i vannoverflaten. Isflakene sparker fra land. Setter fart. Mot friheten. Hun kan nesten kjenne gleden i dem. Så stopper de brått. Møter det islagte havet. Vugger litt frem og tilbake. Vil ikke gi opp håpet. Men, motstanden er for stor. De må sakte skli tilbake igjen.

Hun kjenner igjen dansen. Den er den samme. Den samme dansen hun selv danser hver dag. I den dansen er hun isflakene. Vannkanten er mørket i sinnet hennes. Bevegelsen i vannet er håpet, de gode dagene. Det som gir henne energi og mot. Det islagte havet er problemene hennes. Livet. Den gjengrodde stien.

Litt lenger bort ligger en båt i ro. Bundet fast til en falleferdig brygge. Den er frosset fast. Fanget av den islagte sjøen. Kjenner ikke de små krusningene i vannet som lever under isen. Den ligger urørlig. Glemt. Fanget. Med sine minner om gode, varme tider. Minner om lek og latter. Nå kan den intet annet gjøre. Enn å vente. Håpe. På at gode, varme dager igjen skal finne den.

DSC_4227

Hun kjenner det igjen. Det er de mørke dagene hennes. Da er hun båten. Frosset fast i sitt eget mørke. Fanget. Enser ikke livet som suser forbi. Føler seg glemt, bortgjemt, fanget. Hvor dager fylt av lek og latter kun er et blottet minne. Hun er fanget i sitt mørke som båten er i isen. Evner ikke selv å komme løs. Og bare håper at de gode dagene igjen skal komme.

Hun rusler bortover langs vannkanten. Minnes følelsen av varm, våt sand mellom tærne. Nå knitrer snø og is under føttene hennes. Hun må kjempe seg frem. Opp og ned. Over store isflak. Må passe seg. Så hun ikke detter, og faller. Blir sittende i det våte dypet mellom dem. Hun kan ikke se opp. Hun kan ikke løfte blikket og se hvor hun er på vei. Det er for farlig. Hun må vokte hver steg hun tar. Hvert minste lille skritt. Så hun ikke faller.

DSC_4291

Et øyeblikk stopper hun opp. Hever blikket. Står stille og ser en ferge passere. Ser hvordan den brøyter seg frem gjennom den islagte sjøen. Ser hvordan isen pløyes til side. Viker for dens krefter. Bøyer seg for noe større og sterkere. Spretter til side og slipper den frem.

Hun skulle ønske hun hadde fergens krefter.

Foran føttene hennes ligger et lite blåskjell. Forfrosset. Ødelagt. Det som en gang rommet et lite liv. Noe skjørt. Er nå splittet. Ligger alene. Har tapt kampen.

DSC_4237

Bølgene fra fergen treffer land. De har vandret under isen. Treffer land med voldsom kraft. De små, skjøre isflakene som en gang var der. Knuses mot steinene. Igjen og igjen.

DSC_4279

Når sjøen igjen er stille, ligger kun små, små biter igjen. De står ikke lenger samlet. Isflakene. Hvert bittelille flak må nå kjempe på egenhånd. Mot den store kalde massen.

Hun forlater sjøen. Den ligger rolig nå. Det samme gjør sinnet hennes. Men både sinnet og sjøen har minnene. Om stormen.

DSC_4236

 

********************

Alle bilder i innlegget er egne.

Ensomheten

Ensomheten

Den som en gang var min venn

er nå en fiende

Den verste av fiender

 

Ensomheten

snur glede til sorg

Lykke til dysterhet

Lys til mørke

 

Ensomheten

borer seg gjennom meg

mørklegger alle tanker

sluker dem

 

Ensomheten

fjernet det som en gang

spiret av godhet

og tynger meg

 

Ensomheten

som burde fordrives

er det eneste jeg ikke

kan bekjempe alene

 

«Et ensomt menneske er en ulykke som heldigvis kommer alene.»

Nils-Fredrik Nielsen