Noen ganger…. Eller egentlig ganske ofte…. Så får jeg lyst til å snakke. Bare fortelle alt jeg har på hjertet. Fortelle hvordan jeg egentlig har det. Hva jeg tenker på. Si alt som det egentlig er. Bare øse ut av meg all elendigheten. Selv om det vil ta flere timer. Bare øse ut av eder og galle. Til noen som lytter. Noen som ikke avbryter meg. Noen som ikke skal begynne å prate om sine egne lignende opplevelser for å vise at de forstår. Bare lytter, og aksepterer det jeg sier uten å dømme.
Det høres egoistisk ut… Men, jeg får så inderlig behov for å tømme meg. Få det ut. Ikke bare bære alt inne i meg – alene… Sette ord på det.
For jeg tør ikke vise hvordan jeg egentlig har det. Jeg tør ikke fortelle hvordan det er innerst inne. Jeg skjuler så godt jeg kan. Jeg pynter på sannheten. Jeg dekker til, og lar ikke noen se. Feier under teppet, og snubler i det når jeg kommer hjem. Alt for å ikke vise sannheten.
Jeg vil ikke la dem se. Jeg vil ikke la noen se meg så sårbar. Vil ikke vise meg så svak. Og jeg vil ikke at andre skal bære byrden av min smerte.
Men, av og til vil jeg bare snakke…
Bildet er herfra
TONER AV TANKER 