You’re like a rose. So pretty I could watch you all day, never minding you hurting me as your thorns carve into my hand giving me scars that will never fade.
I look at you, wondering why nobody else sees what I see. They see your beautiful smile, but they don’t see that your smile doesn’t reach your eyes.
Your eyes. I could drown in them, fully aware that I’ll never see shore again if I do. But your eyes, as beautiful as they are, holds a sorrow few will understand. They speak of nightmares, of lonely nights fighting demons, of tears falling behind the curtains when nobody is watching. They speak your mind, and they speak your heart.
Oh, how I wish I could hold your heart. Not tight, because I want it to beat freely. But just let it rest peacefully in my hands to protect you from harm. Protect you from being hurt. That caring heart of yours, that craves to be loved but are too afraid to let someone in.
Too many times have you been hurt. Too many times have you been let down. Too many times have you been fighting battles alone. A lifetime down the narrow, dark path that became your faith. A path filled with pain and stormy nights. The path you’ve been walking alone, because nobody where strong enough to stay by your side. Because nobody was brave enough to love you even in the darkest corners.
Oh, how I wish I could hold you tight. Not too tight, but just tight enough for you to feel loved. Because you are loved my darling. You are loved. Just let my arms give you the unconditional warmth that you’re starving for. Just let my arms speak to your heart to tell you that you my darling, you are good enough. You are worthy of love. Even the darkest corners of your soul deserve all the love in the world.
But you are too afraid to be hurt again to let anyone in. You’ve been hurt too many times to dare to love again. So, you don’t let anyone in. You don’t accept the love that’s offered to you.
You seek temporary connections to fill your needs. A temporary lover to give you warmth and hold you for a moment, before you let go when they come to close to your heart. Then you wander off to a new temporary lover. An evanescent illusion of love.
I know I from time to time fill that temporary need you have. And between those moments I have to watch you fight your battles and crave for love alone on a path where I can’t follow. You’re not willing to widen that path to make room for me by your side. You’re not ready to open your heart to recieve the love I have to give.
One day maybe you’ll be brave enough to let someone in. That someone will be someone else but me. So I’ll admire you from afar. Watch you blossom into all you can be. Because you’re like a rose. So pretty I could watch you all day, never minding you hurting me as your thorns carve into my hand giving me scars that will never fade.
Alle ser den sterke kvinnen. Hun som mestrer alt. Hun som er sterk. Hun med selvtillit. Hun som smiler. Hun som folk snur seg etter på gata fordi hun har attitude og ser bra ut.
Men ingen ser henne. Ingen ser ensomheten bak fasaden. Ingen ser smerten og ensomheten. Ingen ser tårene som triller nedover kinnene når døren lukkes og gardinene trekkes for.
Å være sterk er et ensomt sted å være. Å være den selvsikre som får til alt er et ensomt sted å være.
Alle er så imponert over alt hun får til. Ser opp til henne for styrken og pågangsmotet. Beundrer selvtilliten og hvor langt hun har kommet.
Men ingen ser hvor ensomt det er. For med alt hva hun er, så kommer også hatet, misunnelsen. Og med alt hva hun er, så skremmer hun folk unna.
For hun blir ikke likt av alle. Likt av noen få, men hatet av flere. De som beundrer og er imponert, de gjør det på avstand. Hun blir ikke bedt med på ting. Hun er ikke den folk ønsker å møte for en kaffe. Hun er ikke den som får masse komplimenter. Hun blir aldri bedt på en date. Hun er ikke den folk vil ha som en venn. Hun er ikke den som blir sjekket opp. Hun er ikke den noen forelsker seg i.
Joda, nok av menn ville nok grepet muligheten til en runde hvis de hadde fått mulighet. Men hun merker det ikke. Hun får hoder som snur seg, men ikke noen som vil prate med henne. Hun får blikk opp og ned kroppen, men ikke noen som vil vite hvem hun er.
Akkurat nå hater hun å være den hun er. Hadde hun bare vært litt mer feminin. Hadde hun bare ikke klart alt selv. Hadde hun bare vært litt mer forsiktig. Ikke tatt så mye plass. Ikke vært så selvsikker. Ikke vært så sterk. Ikke hatt så mye meninger. Vært litt mer føyelig. Ikke vært så mye. Ikke vært den hun er.
Kanskje hun da hadde vært lettere å like. Lettere å være glad i. Lettere å elske.
Hun er den alle tror at har alt. Hun som alle tror har det perfekte livet. Hun som alle tror får til alt. Men alle bare tror.
Realiteten er at hun er den som må være sterk, for det er aldri noen der for henne som hun kan lene seg på. Hun må ha tro på seg selv, fordi ingen andre tror på henne. Hun må smile til alle, fordi ingen smiler til henne først. Hun må være den hun er, fordi hun alltid er alene.
Så hun er den hun er. Det er hennes velsignelse og forbannelse. Velsignelse fordi hun får beundring. Forbannelse fordi det skremmer alle bort. Forbannelse fordi det er så forbannet ensomt.
I’m no one’s forever person. I’m always the temporary girl. I’m the temporary friend, the temporary lover. But not the forever. Never.
I’m the one you embrace when you meet me. I give you a shoulder to cry on, or hug you dearly when you feel alone. I listen when you need to talk, or sit with you in silence when you need peace. I try not to give you advice, but rather make you reflect so you can do what’s right for you. I cheer you up. I encourage you. I give you my best, even though I don’t get what I give.
And then you leave. Just when I start to care, when I start hoping that you might be the one who stays. You leave. You go on with your journey. You go out into the world to find your forever friends, your forever lover. A journey I’m not invited to.
You meet the world a little braver, a little happier, a little stronger than what you were when you met me. I’ve done that to you. Just because I wanted you to see all you can be, to be all you can be. But you use that strength, that courage, to conquer the world. A conquest where I’m not by your side. You got what you needed for a moment, and now you don’t need me anymore.
So, you leave. And once again I’m left. Once again, I’m the temporary person. The temporary friend, or the temporary lover. But not the forever. Never.
Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg.
Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.
Jeg tror ikke på kjærligheten. Hvordan kan jeg?
Jeg har opplevd for mange svik. Opplevd å bli såret for mange ganger. Hvordan kan jeg tro, at kjærligheten er for meg?
Rundt meg ser jeg kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre. Som gir hverandre sitt alt. Som stråler i sin lykke, over dette varme de deler med hverandre. Deres kjærlighet er tydelig. Deres kjærlighet er vakker. Deres kjærlighet kan jeg tro.
Jeg kjenner også kjærlighet. For de som står meg nær. For de som har kapret en plass hos meg. Kjenner hvordan bare en liten tanke i deres retning, fyller meg med varme og glede. Min kjærlighet er klar. Min kjærlighet er god. Min kjærlighet kan jeg tro.
Men, jeg tror ikke jeg vil oppleve kjærlighet. Jeg tror ikke den type kjærlighet kan vare.
For redselen i meg. Det skaper så mye mistro. Redselen husker. Husker de svikefulle erfaringene. Husker bedrag. Ser de arrene tidligere tiders sår har gitt meg.
Redselen forsvarer meg. Skaper en mur rundt meg. En festning, slik at nye svik ikke kan trenge inn. Men, den sperrer også troen ute. Troen på dette vakre, varme og gledelige.
Redselen forbereder seg alltid på angrep. På nye svik. Nye sår. Så min festning er alltid klar til krig. For redselen vet, at hvis jeg er forberedt. Da tar jeg mindre skade. Da er smerten lettere å bære. Mine sår blir litt mindre da.
For den forventede smerte er enklere å bære. Den rammer, men ikke like hardt. Jeg rekker å ta på min rustning. Jeg er mindre sårbar da.
Det hender ofte. At jeg selv angriper. Fordi ventetiden. Det å vente på angrepet. Vente på sviket. Det er en lidelse i seg selv. Så når min redsel tror at tiden er inne. At kampen nærmer seg. Da angriper jeg selv. Jeg vet jeg vil bli såret i slaget. Men, den forventede og forutsigbare smerten kan jeg bære.
Da slipper jeg å utsette meg for det uventede svik. Da slipper jeg et uforberedt angrep. Da blir jeg ikke overrasket når bedraget avsløres. For den smerten jeg ikke ser komme. Den lunefulle, uforberedte smerten. Det er den som virkelig gjør vondt. Det er den som gir de dypeste sår, de styggeste arr.
Så min festning er alltid klar. Klar til å ta i mot det den vet at kommer.
I min festning slipper ikke troen inn. Der er det ikke plass til å tro på kjærligheten. Fordi min festning alltid venter på det smertefulle angrepet på mitt indre. Men, i min festning. Der er jeg innelåst. Innelåst med mitt håp. Et håp om at også jeg, kanskje en dag kan få oppleve. Oppleve den gjensidige, lykkelige og varme kjærligheten. Som jeg ser rundt meg.
I min festning er jeg låst. Min festning stanser alle forsøkt på å trenge inn til mitt indre. Min festning stenger ute troen. Stenger ute kjærligheten. Og min festning holder meg innelåst med mitt håp.
Jeg kan kjenne følelsen. Som en klam, kald hånd. Der den legger seg rundt halsen min, før den sakte strammer sitt grep. Så lett, så forsiktig. Men nok til at mine lykkelige åndedrag blir svakere, grunnere. Sammen med denne hånden, som stjålent kveler meg. En ubeskrivelig tyngde som legger seg over mitt bryst. Som hindrer meg å bevege meg. Holder meg nede.
Denne tvilen. Denne usikkerheten. Det er slik den føles.
Jeg vet den er bare er et minne. Men, den er et minne så sterkt. Så ufattelig levende. Der den smyger seg om meg på alle kanter. Der den svever rundt min kropp, som en listig tåke.
Den hvisker til meg. Konstant. Hvisker sine dødelige ord. Minner meg om fortiden. Om alle de følelser jeg en gang bar. Om alle svikene jeg kjente. Om alle sårene som sved. En lunefull hvisken.
Den viser meg alle mine sår. Lar sitt spinkle skinn lyse over. Over det som vitner om mine tidligere ferder. Lar meg igjen se mine arr, dype som bunnløse hav.
Dens djevelske stemme synger for meg. En sørgmodig sang om sarte tårer og mørke netter. Ord fylt med sorg og ensomhet. Bitre toner som ble skapt av fortidens mange bedrag.
Tvilen forkler seg som den reddende engelen. Ridderen med den skinnende rustning. Fremstiller seg som min redning, min frelse. Prøver å vise meg farene. Vise meg tegnene. For at jeg ikke skal bli såret igjen. For at jeg ikke skal oppleve nye svik. Hvisker i mitt øre. At jeg innerst inne vet at det kommer. At jeg vet, men bare har glemt. Minner meg på. Hvordan det alltid har vært. Hvisker med sin troløse tunge, at sviket er uunngåelig.
Denne tvilen. Denne usikkerheten. Den gir ikke slipp på meg. Den har kloret seg fast i de ubevisste tanker. Der ligger den og sakte forderver mitt sinn. Sprer sin gift, en dråpe av gangen. Giften som sløver mine sanser. Giften som dråpe for dråpe gjør meg apatisk til min egen lykke.
For hver dråpe av denne tvilen. Denne giften. Denne lykkens fiende. Hver dråpe bringer med seg minner. Om likheter mellom da. Og nå.
Jeg ser dere. Der dere smiler. Ler. Hører ordene dere uttaler. Hører latteren som triller mot meg. Tar del i deres glede. Deres tilstedeværelse.
Jeg ser dere.
Dere ser, ser meg i deres øyne. Lar meg være en del av deres samtaler. Lar meg være en del av deres tilstedeværelse. En del av deres gleder. Dere lar meg være en del av deres liv.
Men, dere ser ikke meg. For dere er dette livet. Dere ser meg i det. Men, dere ser ikke meg. For meg er ikke dette livet. For meg er dette bare en blek refleksjon.
Det er som jeg lever et annet liv. Når øynene mine lukkes. Når verden stenges ute, og synet blir mørkt. Da flyr tankene. Til et annet sted. Et annet liv. En annen eksistens. Min kropp ligger rolig og fredelig igjen. Med lukkede øyne, slik at deres verden stenges ute. Men jeg. Med alle mine tanker. Alle mine sanser. Alle mine følelser. Forsvinner inn i en annen eksistens.
Jeg tar dere med meg. Dere, som jeg er så glade i. Dere som gir meg latter og gode stunder. Dere, som lar meg være en del av deres liv. Dere tar jeg med meg, inn i intet hvor dere kan være en del av mitt liv.
Der kan jeg leve. Der lever jeg mitt liv. Slik jeg ønsker at livet skal være. Der kan lykken finne meg. Der er smilet som vises på mine lepper, like ekte som de jeg ser hos dere i deres verden. I deres liv. Der kjenner jeg varmen. Som sprer seg gjennom hele kroppen. Varmen som kommer når man er fri, fri fra begrensninger. Varmen som kun ekte og utemmet glede og kjærlighet kan gi.
Der smiler jeg. Der er jeg. Der lever jeg mitt liv. Der hvor ikke verden kan nå meg. Der hvor intet helvete finnes. Min himmel. Mitt nirvana. Der hvor min essens kan finne ro.
For dette livet jeg såkalt skal leve. Denne verden som dere ser meg i. Jeg kjenner meg ikke igjen i den. Min fysiske tilstedeværelse er der. Men jeg, sitter fanget inne i meg selv. Ser ut på dette livet. Denne verden. Fanget, og kommer ikke ut.
Det er så mye av meg dere ikke ser. Det er så mye av meg jeg ikke får sluppet fri. Denne verden har for mange begrensninger. For mange regler, fordommer og uskrevne normer for hvordan alt liksom skal være. Det er ikke plass til meg her. Ikke plass til mitt egentlige jeg. Med alt hva jeg er. Og alt hva jeg føler.
Her, i deres verden. Vil jeg, slik jeg oppfatter meg selv. Aldri kunne passe inn. Jeg er for mye. For mye på godt, og på vondt. For mye av alt.
Mine gleder, når denne verden gir meg gleder. Jeg opplever ikke dem, slik dere opplever deres gleder. Mine gleder er så mange ganger mer. Jeg føler dem så intenst. Så mye mer enn dere kan forestille dere. Mine gleder gir meg en energi, som selv et barn kan misunne. Nærer meg. I mine gleder. Kan intet vondt eksistere. Der kjenner jeg ingen smerte. Der kjenner jeg ikke mine fysiske begrensninger. Der, i mine gleder. Der kan jeg få til alt hva jeg ønsker. Der er ingen ting er umulig. Jeg klarer alt. I mine gleder, der finnes ingen begrensninger. I mine gleder er jeg alt.
Men, jeg har også mine sorger. Akk, så mange sorger. De er tunge, mørke, endeløse. Mine sorger er ikke som deres sorger. De er så uendelig mye mer. Jeg føler også dem så inderlig intenst. De sluker meg. Med hud og hår. Tærer på meg. I mine sorger ser jeg meg selv. Forpint. Som en langsom årelating, hvor jeg sakte kjenner alt godt forlate meg. For hver dråpe som forlater kroppen. Hver eneste lille dråpe. Tar med seg litt av meg. Tapper meg for krefter til å leve. Tapper meg for selve livet. En dråpe av gangen.
Mellom sorgene og gledene. Der er alt bare tomt. Der klarer jeg ikke å eksistere. Det er mitt limbo. Hvor tiden farer forbi. I mitt limbo er jeg fanget. Fanget i min egen kropp. Ser ut på verden uten å delta. Uten å kunne være fullt ut. Der er jeg, uten å være meg. Jeg kan ikke føle. Jeg kan ikke annet enn å vente. Sitte som et taust vitne, til dette dere kaller livet.
Det er i limbo verden vil ha meg. For der er jeg i deres øyne normal. Dere ser at jeg er der. Med dere. Smiler på de rette plassene. Slik verden forventer meg. Men, dere ser ikke mitt fengsel. Dere ser ikke meg. For denne autopiloten. Det er den dere vil ha.
Meg, med alt hva jeg er. Det er for mye for denne verden. Verden vet ikke hvordan mitt egentlige jeg skal håndteres. Jeg passer ikke inn i deres bokser. Jeg er for mye. Av alt. Så verden vil ha meg i mitt limbo. Det er lettere å forholde seg til. For verden vet ikke, hvilken langvarig pinsel det er for meg. Å være med, men likevel være utestengt.
For i deres verden. Der er det ikke lov å være mer. Er ikke lov til å føle mer. “Vær annerledes, bare du er som oss”. Jeg passer ikke inn i deres rammer. Jeg passer ikke inn i deres bokser.
Derfor rømmer jeg. Lukker øynene og forsvinner inn i min egen eksistens. Hvor jeg ikke er bundet. Av verdens normer. Bundet av de begrensninger. Som verden legger på meg. Som jeg legger på meg. De begrensninger som mine tidligere valg har skapt for meg.
Der, hvor jeg lever. Der kan jeg være fri. Der kan jeg være meg. Hele meg.
Du kom inn i mitt liv. Med en rasende fart. Tok meg med storm fra første øyeblikk. Sjarmerende. Blid. Karismatisk. Det var slik jeg oppfattet deg. En smule selvopptatt og skrytende. Men vi har vel alle våre negative sider, har vi ikke?
Du møtte meg på verst tenkelige tidspunkt. For min del. Jeg var i en langvarig hypomani. Ingen impulskontroll. Ingen evne til å tenke over konsekvensene av mine handlinger. Hyperseksuell. Du møtte meg når jeg var på mitt mest mottagelige for positiv oppmerksomhet. Du slo bort bena under meg på kort tid. Jeg kunne ikke stå imot. Ikke da.
Du klarte å lure meg. Få meg til å falle. Dro meg inn i din makt. Spant ditt nett rundt meg. Nettet av fagre komplimenter og giftige løgner. Fanget meg, så jeg ikke kom unna. Din svikefulle tunge fortalte alle de rette tingene på de rette tidspunktene. Visste hva jeg ville høre. Hva jeg trengte å høre for å hengi meg til din makt.
For du visste nøyaktig hva du skulle si. Alltid! Hvordan du skulle få meg til å falle. Selvfølgelig visste du det. Du hadde gjort det så uendelig mange ganger før.
Jeg falt for deg. Falt for løgnene dine. Falt for din svikefulle, giftige tunge. Akkurat slik du planla det. Fikk meg til å vente på deg, selv om jeg fornektet det for meg selv aldri så mye.
Dagen kom da ventetiden var over. Du ble kastet ut av hun du bodde sammen med. Det var til meg du kom. For du visste at jeg ventet. Du fortalte nye løgner. Spredte om deg av ditt bedrag. Og jeg trodde deg. Nå vet jeg at du ble fjernet med makt. At du nektet å forlate henne. Til meg sa du noe helt annet. Fikk meg til å tro at det bare var meg du ville ha. Dine djevelske usannheter gjennomsyret hele meg.
Jeg tok deg imot. Med åpne armer. Fordi jeg trodde på deg. Fordi du hadde gjort meg blind for sannheten. Slik som du er så god til. Slik du har perfeksjonert det gjennom et helt liv av bedragerske erfaringer. Lite visste jeg da, at det var min største tabbe. Lite visste jeg om at jeg aldri burde latt deg tre inn over dørstokken.
Du skulle bli en natt eller to. Fordi du ikke hadde noe sted å være. En natt ble til en uke, to uker. Før første uken var gått hadde du snakket deg fra å sove på sofaen og inn i sengen min. Jeg fikk stadig høre hvor fin jeg var. Hvor stolt du var av meg. Hvor vakker jeg var. Jeg, den selvsikre og sterke kvinnen du kunne kalle din. Jeg var perfekt i dine øyne. Det var i alle fall det du sa. Du smigret meg. Vartet meg opp. Viste meg det jeg trengte å se for å tro. Tro at jeg var den eneste ene. Drømmedama. Hun du virkelig ville ha.
Det var et spill du kunne så alt for godt. Du styrte meg akkurat dit du ville ha meg. Som en dukkemester styrer sine marionetter. Jeg hadde ikke egen vilje. Jeg hadde ikke evne til å se gjennom sløret. Det sløret av giftige løgner. Det nettet du hadde spunnet rundt meg. Jeg var fanget i ditt spill. Det spillet hvor du styrte alle brikker. Hvor alle trekk var dine.
Du fikk meg til å føle meg trygg. Spilte spillet så godt at jeg turte å åpne meg for deg. Du fikk meg til å vise deg mine svake punkter. Vise deg min sårbarhet. Vise deg hvor du kunne såre meg mest.
Jeg var fanget. Du hadde meg akkurat der du ville ha meg. I din makt.
Så begynte du å vise meg mer og mer av ditt sanne jeg. Bit for bit serverte du meg sannheten om deg selv. Bitene var små. Du sørget alltid for at de var så små at du visste jeg ville klare å svelge dem.
Sakte begynte komplimentene å bli borte. Du fikk meg til å føle meg usynlig. Jeg fortalte deg at jeg savnet, men min mening var ikke lenger viktig for deg. Du visste at du hadde meg med hud og hår. Du lot meg vise deg at jeg var sårbar.
Da begynte du å skyte mot meg. Alt var brått min skyld. Du vellet alt over på meg. Ga meg dårlig samvittighet. Krenket meg.
Det fortsatte slik. Med mer og mer skyldfølelse. Mer og mer dårlig samvittighet. Du begynte å sikte på mine svakeste punkter. Der du visste at det ville såre meg mest. Du fikk meg til å hate meg selv. Du fikk meg til å føle meg verdiløs. Jeg likte ikke lenger hun jeg så i speilet. For jeg var ikke bra nok for deg lenger.
Du anklaget meg. Ga meg skylden for alle feil. Ga meg skylden for alle dine mangler. Det var aldri deg. Alltid meg.
Sakte men sikkert endret du meg. Gjorde meg til en skygge av meg selv. Mindre synlig for omverden. Du distanserte meg litt etter litt fra mitt nettverk. Fra mitt sosiale liv. Fra mine venner. Først ved å være den søte, hengivne kjæreste. Som heller ville ha romantiske stunder alene med meg, enn livlige kvelder med andre. Du hadde det så bra sammen med meg, at du ikke trengte noen andre. Sammen med meg var livet ditt komplett. Jeg trodde deg. Ga etter. Rørt over å ha en kjæreste, en samboer, en forlovede som var lykkelig bare sammen med meg.
Lite visste jeg at dette var en del av ditt spill. Lite visste jeg at jeg spilte min rolle som marionette akkurat slik du ønsket. For du ville ikke bare ha meg. Du ville ha meg alene. For alene ville jeg være avhengig av deg. Lite visste jeg at målet ditt var at jeg skulle stå alene i denne verden. For uten venner og uten nettverk ville jeg ikke ha noen til å advare meg mot deg. Uten noen ville jeg ikke ha noen til å hjelpe meg ut, vekk fra deg. Alene ville jeg være lettere å kue.
Etterhvert ble du mindre forsiktig. Du begynte å bli klarere i dine hensikter. Du ble sint når jeg hadde planer uten deg. Du viste helt klart at du ville at du skulle være mitt alt. Jeg fikk kjeft for å møte venner. Fikk kjeft for å gjøre ting jeg alltid hadde gjort. Jeg var egoistisk. Tenkte ikke på deg. Tenkte ikke på han som jeg liksom skulle elske. Hvordan kunne jeg bry meg så lite om deg? Du forsøkte å gi meg dårlig samvittighet for alt. Degradere meg ytterligere. Ta fra meg den siste lille rest av meg selv.
Du lurte meg. Bedro meg. Svek meg. Dag for dag spredte du din gift. Forsøkte å kue meg. Forsøkte å knekke meg. Men, du var utspekulert. For hver gang du dyttet meg fem trinn nærmere avgrunnen, så dro du meg opp igjen ett trinn. Ga meg det bittelille jeg trengte for å fortsatt tro at du elsket meg. Ga meg det bittelille glimtet av håp. Det bittelille halmstrået jeg trengte for å ikke gi opp. For ikke å vende deg ryggen totalt. Det var en del av ditt spill.
Dine giftige løgner. Dine giftige, bedragerske løgner. Du lever på dem. De holder deg i live. Samtidig tar de sakte livet av alle som krysser din vei. Du er avhengig av det. Du vet du sakte suger livsgnisten ut av dine ofre. Du tømmer dem, før du beveger deg videre til neste. Du vet vi, damene du utnytter, en dag får nok. At spillet ditt en dag tar slutt. Du går tom for trekk. Du forventer det.
Men…. Det var en ting du ikke forventet. Du forventet ikke den brå vendingen som spillet tok med meg.
Du hadde kommet så langt i ditt spill. Du hadde rukket å nedverdige meg. Du hadde rukket å så tvil om meg selv. Men, du hadde ikke rukket å ta fra meg styrken. Du hadde rukket å ta tak i meg. Du hadde rukket å bli fysisk med meg. Du hadde rukket å gi meg de første blåmerkene. Men, du hadde ikke rukket å slå meg.
Den dagen du tok tak i meg. Den dagen forsvant sløret. Den dagen brast alle dine løgner. Sannheten om deg stod klar foran meg. Det var intet vakkert bilde jeg så. Det var kullsvart og ødeleggende.
Dagen etter så jeg meg selv i speilet. Kjente ikke igjen hun som stirret tilbake på meg. En sørgmodig pike. Ringer under øynene. Smilet var borte. Gløden i øynene var sluknet. En skygge av meg selv. En skygge med blå merker på armen som vitnet om hvem du egentlig er.
Jeg stod der lenge. Studerte den skyggen jeg så i speilet. Likte ikke det jeg så. Hvordan kunne jeg la det gå så langt?
Mens jeg stod der kjente jeg styrken min. Jeg kjente hvordan kampviljen våknet til liv. Hvordan den spredte seg ut i gjennom hele kroppen. Kjente hvordan viljen min, stoltheten min, selvtilliten min våknet til liv. Fingrene begynte å prikke. Av nytt blod som fløt gjennom årene. Ryggen rettet seg rak. Skuldrene trakk seg tilbake der de hører hjemme, ikke lutet slik de hadde blitt. Haken løftet seg fra brystet. Hodet hevet seg. Fargen begynte å vende tilbake i kinnene. Av varmen som nå strømmet gjennom meg. Gløden kom tilbake i øynene.
Ikke faen om noen mann skulle få behandle meg slik. Jeg er verdt mer enn dette! Jeg fortjener bedre enn dette!
En uke senere. En tekstmelding. «Jeg har flyttet ut. Leiligheten er tom.» Du fikk ikke vite at jeg skulle flytte før det var for sent å snu. Jeg bare gjorde det. Jeg skyldte deg ingenting. Du fortjente ikke muligheten til å slå meg fra det. Bokstavelig talt.
Du var sjokkert. Kunne ikke forstå hvordan jeg kunne gjøre noe slikt. Eller hvorfor.
Kjære deg! Du var ikke sjokkert over hvorfor, eller over at det skjedde. Det som sjokkerte deg var at noen klarte å lure deg. Du var sjokkert over at jeg kunne planlegge dette bak din rygg. Gjennomføre det uten at du ante noe. Du var sjokkert over at noen kunne spille deg, slik du spiller alle andre. Mest av alt var du sjokkert fordi du visste ikke hvordan du skulle løse dette. Det kom for brått på deg. Du hadde ikke fått tid nok til å ha neste offer klart enda. Du var sjokkert over at jeg klarte å gå før du faktisk slo.
Du utnyttet meg økonomisk. Du forsøkte å ødelegge meg. Du forsøkte å gjøre meg avhengig av deg. Du forsøkte å kue meg. Men, en ting skal du vite: Du lyktes ikke! Jeg er for sterk til å la meg ødelegge. Jeg er for stolt til å la meg knekke. Min selvtillit er for høy til å ta på meg skylden for dine feil. Jeg VET at jeg ikke er verdiløs. Jeg har kanskje tapt økonomisk på min tid med deg. Men, du har tapt så mye mer. Du har tapt anseelse. Du har tapt mer av ditt allerede frynsede rykte. Du har tapt sosial status.
Jeg er fortsatt stolt, sterk og synlig. Det er du som er taperen. Ikke jeg.
Jeg er helt tom. Tom innvending. Ingenting der. Bare mørke skygger av det som en gang var. Livsgløden er forsvunnet. Gleden. Lekenheten i livet. Forsvunnet. Sporløst. Ingenting igjen. Bare et tomt skall. Av det som var.
Jeg kryper inn i meg selv. Kjenner at sjelen mister grepet i kroppen. Trekker seg sammen. Gjemmer seg. Den vil ikke mer. Orker ikke mer. Det er nok nå. Den vil ikke være med på dette lenger.
Skyggene kryper ut fra rommets vegger. Sniker seg frem. Sakte. Litt og litt. Tar de over rommet. Snart er rommet bare en stor skygge. Et stort mørke. Det mørket jeg kjenner så alt for godt.
Jeg har lyst til å skrike. Skremme skyggene tilbake. Inn i hjørnene igjen. Der jeg ikke ser dem. Jeg har lyst til å slå rundt meg. Slå til mørket. Så det ikke vinner nytt terreng. Sånn at solen kan slippe til. Jeg har lyst, men jeg orker ikke. Har ikke energien til det. Klarer ikke mer.
I stedet synker jeg sammen. Prøver å samle hele meg. På den lille lysflekken som er igjen. Jeg trekker benene tett opp til meg. Legger armene rundt dem. Gjemmer hodet i armene. Gjør meg liten. Håper at skyggene ikke finner meg. Der de leker rundt meg på alle kanter. Ler sin hånlige latter. Fordi skyggene vet jeg ikke klarer å kjempe mot dem.
Jeg husker dager i mørke. Dager hvor solen ikke nådde frem. Hvor verden var svart. Hvor mørket var overveldende og stumt. Omringet meg. Slukte meg.
Jeg husker dager i stillhet. Dager hvor jeg skjermet meg fra verden. Ikke klarte å ta del i den. Lot den fare forbi. Stengte den ute. Hvor alt som fantes var mine tanker og mitt mørke.
Jeg husker dager i ensomhet. Dager hvor alt jeg trengte var en klem. Hvor jeg strakk ut armene, men ingen var der. Bare et tomt rom. Bare ensomheten var der og holdt rundt meg.
Jeg husker dager blendet av tårer. Dager hvor de salte, skjøre dråper rant i strie strømmer nedover såre kinn. Hvor intet kunne stoppe dem. Bare en endeløs rekke av tårer.
Jeg husker dager i fortvilelse. Dager hvor jeg dro meg i håret og stanget hodet i veggen. Ikke kom meg videre. Stod fast i frustrasjonen. Skrek. Skrek meg tom. Uten at det hjalp.
Jeg husker dager blant skyggenes stemmer. Hvor mørket hvisket til meg. Minnet meg på håpløshet og svik. De smygende, dype stemmene av endeløs elendighet.
Jeg husker dager i smerte. Dager hvor verden var så vond at jeg revnet innvendig. Følelsen av at innsiden vrenges ut. En smerte så uutholdelig at hvert minutt føltes som et år.
Jeg husker dager så vonde. Dager hvor alt kom samtidig. Smerten, ensomheten, fortvilelsen, stillheten, tårene. Alt på en gang. Dager som ingen ende ville ta.
Jeg husker. Heldigvis.
For minnene av mørket lar meg glede meg over lyset. Glede meg over solen som skinner. Glede meg over at livet er fylt med lyse tanker. Glade tanker
Minnene om stillheten lar meg nyte lyden av liv og latter, Nyte lyden av en varm stemme. Nyte lyden av våren hvor verden spirer til liv.
Minnene om ensomheten lar meg verdsette menneskene rundt meg. Alle de vakre sjelene som har omfavnet meg. Tatt meg imot med åpne armer.
Minnene om tårene lar mine øyne få stråle. Stråle av all den glede og kjærlighet jeg nå føler. Stråle og vise hele spekteret av hvem jeg er.
Minnene om fortvilelsen gir meg mot til å gå videre. Mot til å møte enhver utfordring, hvor stor den enn måtte være. Mot til å aldri gi opp.
Minnene om skyggenes stemmer viser meg at det alltid er håp. Viser meg at lyset alltid vil skremme skyggene unna. Viser meg at lyset alltid er sterkest.
Minnene om smerten lar meg sette pris på alt som er godt. Viser meg hvor god verden kan være. Lærer meg å nyte all den varme, all den kjærlighet, all den lykke jeg nå bærer.
Minnene om de vonde dagene viser meg hvor sterk jeg er. Minner meg på at under overflaten bor en styrke, et mot, en kraft så stor at jeg kan overvinne alt.
Jeg husker. Heldigvis.
For minnene gir meg lærdom. De lar meg huske at livet ikke alltid er godt. Slik at jeg aldri vil glemme å verdsette solskinnsdagene. Minnene viser meg hva jeg har klart, og gir meg mot til å gå videre. Minnene viser meg hvor uendelig mye som bor i meg. Viser meg hvor jeg kommer fra og hvem jeg er. Minnene har gjort meg til den jeg er.
Derfor er jeg glad for at jeg husker. Fordi jeg er stolt av hvem jeg er.
TONER AV TANKER 