Grønland, jeg har elsket deg….

But for how long????

Jeg har egentlig alltid vært ganske glad i Grønland. Særlig om sommeren!

Denne lille «oasen» midt i byen jeg er så glad i.

Nå om sommeren er jeg spesielt glad i Grønland. Det yrer av folkeliv. Og jeg hører alle verdens språk. Eksotiske dufter kommer fra restaurantene der.  Det er like mye liv utenfor som inne i butikkene. Ja, det er nesten så jeg får sydenfølelse av å gå over Grønland på en solrik sommerdag.

Men, jeg vet ikke helt om Grønland får beholde plassen i hjertet mitt. For det er ikke lenger som det var å være dame å gå alene over Grønland.

Det er lenge siden jeg sluttet å gå der alene på kveldstid. Jeg er tross alt oppegående nok til å verne om min egen trygghet. Men, jeg burde kunne gå der på dagtid uten ubehag.

Det er kun noen få uker siden sist jeg faktisk klappet til en mann på nettopp Grønland. Og i dag holdt jeg på å gjøre det igjen….

Jeg ruslet gjennom Smalgangen, og gikk og smilte litt for meg selv. Bare gledet meg over dette jeg liker så godt med Grønland.

Den første som snakket til meg var en norsk dame. Litt rufsete, kort hår. En fargerik kjole som blafret i vinden. Et stort smil. Hun spurte meg enkelt om hva tatoveringen min i nakken symboliserte. Jeg fortalte henne dette. Hun ga meg masse komplimenter, før hun ønsket meg en god dag og ruslet videre. Herlig, tenkte jeg. Sånne tilfeldige samtaler er noe jeg virkelig setter pris på….

Nestemann var ikke fullt så koselig, men for all del ikke alt for ille heller.

En godt voksen, norsk mann var det denne gangen. Så godt voksen at han sannsynligvis kunne vært faren min og vel så det. Han kom opp på siden av meg og sa: «Det er så sjelden man ser damer som deg. Så flott! Så stram!» Den siste kunne han jo spart seg for. Men, jeg takket pent og fortsatte videre i den retningen jeg var på vei.

Sistemann derimot… Han holdt på å få seg en midt på trynet!

Jeg legger så vidt merke til en mann som passerer meg. Norsk, kanskje i slutten av 40-årene. I det han passerer snur han seg etter meg. Og jeg var mildt sagt ikke forberedt på det han sa ; «Fy faen! Jeg skulle likt å knullet deg med de høye hælene på, i det slanke rumpehullet ditt!»

WTF???

Enda godt jeg hadde dårlig tid… Både for min og hans del!

Hva er det som får menn til å tro at vi damer vil høre noe sånt???

For all del… Jeg setter virkelig pris på komplimenter og blikk fra tilfeldig forbipasserende. Det er jo plusspoeng på selvtillitskontoen. Og jeg er ikke av den som tror at alle som gir et kompliment har en baktanke med dette. For det er jo i utgangspunktet bare hyggelig!

Men, enkelte går over streken! Sånn som sistemann i dag. Det er bare guffent når det blir sånn. Rett og slett! Heldigvis er disse mennene som tillater seg å si sånt høyt til fremmede damer i mindretall.

Det er ikke første gang dette har skjedd. Jeg har opplevd at mannfolk plystrer, roper ymse ting og stønner etter meg. Og av en eller annen grunn så er de mest provoserende og mest ubehagelige episodene alle opplevd på Grønland.

Jeg er den som stort sett hever meg over det. Overser, og går videre som om det ikke har skjedd. Enkelte ganger blir jeg så provosert at jeg slår, men det skal mye til.

Og jeg er sjelden provoserende kledd når dette skjer. Jeg kler meg ikke som en dass. Jeg er såpass forfengelig at jeg liker å ta meg bra ut. Og jeg går nesten alltid i høye hæler. Jeg har også en røff hårfrisyre, som gjør at jeg synes der jeg går. Jeg er slank, og har en over gjennomsnittet stor byste. Og joda, jeg er nok i den kategorien damer som kalles for pen.

Men, hva så? Jeg burde kunne gå i byen jeg elsker på dagtid likevel. Uten å utsettes for sånne ubehageligheter…

Grønland, jeg har elsket deg. Men, jeg tror vårt forhold er over… Dessverre!

Reklame