Gamle og nye følelser…

Jeg kjenner hvordan solen varmer i kinnene. Nyter hver stråle. Merker hvordan jeg fylles med energi og glede.

Tankene vandrer til deg. Til alt du gir meg om dagen. Bare ved å være nær.

Mange av følelsene du vekker i meg har jeg kjent før. Du er ikke min første forelskelse. Og du har lest hva jeg har skrevet om menn som tidligere har krysset min vei. Lest, kjent deg igjen. I hva jeg forteller at jeg føler for deg. Kjent på at du ikke er den eneste som har vekket dette i meg.

Men, du så også små forskjeller. For ingen forelskelse er lik.

Og ja, det er forskjeller. Jeg kjenner dem. Når jeg ser på deg. Når du stryker over meg. Når du holder meg. Da kjenner jeg forskjellene.

Når jeg ligger inntil deg. Lukker øynene og nyter hvordan du kjærtegner meg. Når jeg åpner øynene igjen, og ser på deg. Da kjenner jeg forskjellene.

For forelskelsen. De kriblende følelsene. Sommerfuglene som flakser rundt i blodet. De har jeg kjent før. De du nå gir meg. Gleden du gir meg. Ved ditt smil. Noen små ord. Den gleden er heller ikke ny.

Du, derimot, Du gir meg en ro og en varme jeg ikke tidligere har kjent. En varme som sprer seg i hele kroppen. Fra mitt indre, stråler den ut gjennom hele meg. Og roen du gir meg. En følelse av velbehag. Som gjør at jeg bare kan slappe av og nyte. Nyte å være sammen med deg. Nyte deg.

Jeg er ikke uten redsel. Jeg er ikke uten frykt. Over dette herlige som skjer i meg. På grunn av deg. Jeg innrømmer gjerne at jeg er redd. Fordi fortiden har gjort meg vondt. Men, selv om jeg er redd. Selv om jeg kjenner på frykten. Jeg lar meg ikke bli skremt. For du gir meg rom til å kjenne på det. Du lar meg sette ord på det, uten å dømme. Uten å prøve å endre. Du lytter, og gir meg tid. Du ønsker ikke å utfordre meg, men lar meg utfordre meg selv.

Du kalte meg modig. Det er kanskje modig av meg. Å utfordre meg selv. I min redsel. I min frykt. Men, jeg ser meg ikke som modig. Fordi jeg vet jeg må. Fordi du gir meg en varme og en ro som gjør det verdt det. Fordi forelskelsen i deg er annerledes, selv om den også er lik.

Jeg kjenner solen der den varmer mine kinn. Tankene vandrer til deg. Og jeg kjenner hvordan tanken på deg varmer meg innenfra. Varmen fra solen, og varmen du gir meg. Møtes. Og hele meg smiler i glede.

Frykt og følelser…

Jeg ser smilet ditt. Det smilet du gir meg, uten selv å være klar over det. Det smilet, over gledene jeg gir deg. Det ekte, lattermilde smilet. Jeg ser smilet ditt. Og jeg kjenner glede i hele meg.

Jeg ser blikket ditt. Det intense, lidenskapelige blikket som viser meg hva som bor i deg. Men, også det kjærlige, snille blikket mens du stryker meg over kinnet. Jeg ser blikket ditt. Og det kribler i hele meg.

Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Lette, myke kjærtegn. Over kinnet. Over ryggen. Over hoften. Varsom hånd som følger linjene av min kropp. Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Og alle spenninger i meg fordufter.

Jeg hører den dype stemmen din. Fortelle meg ting jeg frykter. Si ord som skremmer meg. Ord jeg er redd for. Jeg hører den dype stemmen din. Og hele mitt forsvar forsvinner.

Jeg var ikke klar for deg. Ville ikke ha noen. Ville være alene. Ville finne meg selv. Lære meg til å stole på andre igjen. Gradvis. Lappe meg selv sammen igjen. Men, brått var du der. Kom snikende inn på meg bare ved din tilstedeværelse. Bare ved å la meg være meg sammen med deg.

Du vet det skremmer meg. Du vet jeg er skadeskutt. Du vet jeg kommer full av arr. Du vet jeg fortsatt har sår som ikke helt har grodd. Du vet. Men, du lar deg ikke skremme.

Du ser blikket mitt. Det blikket som sier det jeg ofte ikke kan uttale. Fordi jeg er redd. Fordi jeg er skremt. Du ser blikket mitt. Og du viser meg at ord er overflødige.

832396

Et år har gått…

Jeg må innrømme. Det er ikke alle dager som er like gode. Enkelte dager, som i dag. Da velter kvalmen opp i meg. Jeg blir uvel. En indre uro. Fra dypt nede i magen, sprer den seg ut gjennom hele kroppen.

De dager jeg tenker på hva som faktisk var er slik. Når jeg tenker tilbake. Tenker på når det hele startet. På alle de hintene jeg fikk. På alle de gangene jeg burde trukket pusten. Burde tenkt meg om. Tenkt på om dette faktisk var riktig. Tenkt på om det var dette jeg ønsket. På alle de gangene jeg burde snudd i døren og takket for meg.

For det er ikke til å unngå at jeg minnes. Noe annet ville være en løgn. Men, det er få gode minner. Nå som tåken har lettet og verden er klar. Da har alt det som kunne vært søtt og godt, en bitter og vemmelig ettersmak. De gode minnene eksisterer ikke. Det er kun minner om løgner, om svik, om bedrag. Om fagre ord fulle av gift.

I dag er det nøyaktig et år siden du stod på døren min med en bag i hånden. Du skulle bare bli noen dager. Men, du ble. Dessverre! Jeg skulle ønske jeg den dagen visste det jeg vet i dag. Slik at jeg aldri hadde åpnet den døren. Aldri hadde sluppet deg inn.

Du såret meg. Med dine ord. Med dine handlinger. Med din bedragerske tunge og hensynsløse adferd. Jeg så ikke da…

Men, heldigvis så ikke du heller. Du begynte å helle salt i sårene. Forsøkte å få sårene til virkelig å svi. Du var for sen. Du var ikke smart nok til å se at jeg allerede hadde pleiet mine sår. Gitt meg selv den næringen jeg trengte for å heles. For å igjen bli hel. Huden min ble herdet, slik at du ikke fikk laget nye.

For den dagen jeg gikk. Den dagen hadde alle sår grodd. Og mitt hjerte banket ikke lenger for deg. Det hadde det aldri gjort. Mitt hjerte hadde banket for en illusjon. En fantasi. Da drømmen viste seg å være et mareritt, da banket ikke mitt hjerte lenger for det som kunne ha vært. Mitt hjerte frøs til is ved tanken på deg.

Den dagen jeg gikk var min. Siste gangen jeg så meg rundt i det som hadde vært vårt hjem. Jeg så restene av dine løgner. Jeg så den ynkelige sannheten. Min latter fylte stuen nok en gang. Og jeg frydet meg over ekkoet den skapte i tomheten jeg etterlot.

Dager som i dag, hvor jeg kjenner kvalmen som brer seg. De dagene lar jeg tankene vandre. Vandre inn i minnene om deg. For når jeg begynner å minnes, så kommer smilet sakte snikende. En varme sprer seg sakte, og kveler kvalmen.

Du var for meg en erfaring. En lekse jeg måtte lære. For deg var jeg næring. Du overlever ved å tære på andre. Jeg har lært min lekse og gått videre til neste kapittel. Jeg trenger ikke gjenta den en gang til. Mens du, du er fanget i din egen onde spiral, hvor du har gjort deg avhengig av denne næringen fra andre.

I dag er jeg stolt. Jeg er sterk. Jeg vil overleve. Sårene du laget har gitt meg arr. De arrene vil nok alltid være der, men de vil blekne. Falme bort, til de en dag ikke lenger synes.

Et klokt menneske sa for få dager siden, at arrene blir til lærdom. Hun har rett i det. Så i dag, et år etter. Jeg minnes, men jeg smiler. Fordi jeg seiret. Fordi jeg er fri.

imgres

Til deg kjære løgner!

Du kom inn i mitt liv. Med en rasende fart. Tok meg med storm fra første øyeblikk. Sjarmerende. Blid. Karismatisk. Det var slik jeg oppfattet deg. En smule selvopptatt og skrytende. Men vi har vel alle våre negative sider, har vi ikke?

Du møtte meg på verst tenkelige tidspunkt. For min del. Jeg var i en langvarig hypomani. Ingen impulskontroll. Ingen evne til å tenke over konsekvensene av mine handlinger. Hyperseksuell. Du møtte meg når jeg var på mitt mest mottagelige for positiv oppmerksomhet. Du slo bort bena under meg på kort tid. Jeg kunne ikke stå imot. Ikke da.

Du klarte å lure meg. Få meg til å falle. Dro meg inn i din makt. Spant ditt nett rundt meg. Nettet av fagre komplimenter og giftige løgner. Fanget meg, så jeg ikke kom unna. Din svikefulle tunge fortalte alle de rette tingene på de rette tidspunktene. Visste hva jeg ville høre. Hva jeg trengte å høre for å hengi meg til din makt.

For du visste nøyaktig hva du skulle si. Alltid! Hvordan du skulle få meg til å falle. Selvfølgelig visste du det. Du hadde gjort det så uendelig mange ganger før.

Jeg falt for deg. Falt for løgnene dine. Falt for din svikefulle, giftige tunge. Akkurat slik du planla det. Fikk meg til å vente på deg, selv om jeg fornektet det for meg selv aldri så mye.

Dagen kom da ventetiden var over. Du ble kastet ut av hun du bodde sammen med. Det var til meg du kom. For du visste at jeg ventet. Du fortalte nye løgner. Spredte om deg av ditt bedrag. Og jeg trodde deg. Nå vet jeg at du ble fjernet med makt. At du nektet å forlate henne. Til meg sa du noe helt annet. Fikk meg til å tro at det bare var meg du ville ha. Dine djevelske usannheter gjennomsyret hele meg.

Jeg tok deg imot. Med åpne armer. Fordi jeg trodde på deg. Fordi du hadde gjort meg blind for sannheten. Slik som du er så god til. Slik du har perfeksjonert det gjennom et helt liv av bedragerske erfaringer. Lite visste jeg da, at det var min største tabbe. Lite visste jeg om at jeg aldri burde latt deg tre inn over dørstokken.

Du skulle bli en natt eller to. Fordi du ikke hadde noe sted å være. En natt ble til en uke, to uker. Før første uken var gått hadde du snakket deg fra å sove på sofaen og inn i sengen min. Jeg fikk stadig høre hvor fin jeg var. Hvor stolt du var av meg. Hvor vakker jeg var. Jeg, den selvsikre og sterke kvinnen du kunne kalle din. Jeg var perfekt i dine øyne. Det var i alle fall det du sa. Du smigret meg. Vartet meg opp. Viste meg det jeg trengte å se for å tro. Tro at jeg var den eneste ene. Drømmedama. Hun du virkelig ville ha.

Det var et spill du kunne så alt for godt. Du styrte meg akkurat dit du ville ha meg. Som en dukkemester styrer sine marionetter. Jeg hadde ikke egen vilje. Jeg hadde ikke evne til å se gjennom sløret. Det sløret av giftige løgner. Det nettet du hadde spunnet rundt meg. Jeg var fanget i ditt spill. Det spillet hvor du styrte alle brikker. Hvor alle trekk var dine.

Du fikk meg til å føle meg trygg. Spilte spillet så godt at jeg turte å åpne meg for deg. Du fikk meg til å vise deg mine svake punkter. Vise deg min sårbarhet. Vise deg hvor du kunne såre meg mest.

Jeg var fanget. Du hadde meg akkurat der du ville ha meg. I din makt.

Så begynte  du å vise meg mer og mer av ditt sanne jeg. Bit for bit serverte du meg sannheten om deg selv. Bitene var små. Du sørget alltid for at de var så små at du visste jeg ville klare å svelge dem.

Sakte begynte komplimentene å bli borte. Du fikk meg til å føle meg usynlig. Jeg fortalte deg at jeg savnet, men min mening var ikke lenger viktig for deg. Du visste at du hadde meg med hud og hår. Du lot meg vise deg at jeg var sårbar.

Da begynte du å skyte mot meg. Alt var brått min skyld. Du vellet alt over på meg. Ga meg dårlig samvittighet. Krenket meg.

Det fortsatte slik. Med mer og mer skyldfølelse. Mer og mer dårlig samvittighet. Du begynte å sikte på mine svakeste punkter. Der du visste at det ville såre meg mest. Du fikk meg til å hate meg selv. Du fikk meg til å føle meg verdiløs. Jeg likte ikke lenger hun jeg så i speilet. For jeg var ikke bra nok for deg lenger.

Du anklaget meg. Ga meg skylden for alle feil. Ga meg skylden for alle dine mangler. Det var aldri deg. Alltid meg.

Sakte men sikkert endret du meg. Gjorde meg til en skygge av meg selv. Mindre synlig for omverden. Du distanserte meg litt etter litt fra mitt nettverk. Fra mitt sosiale liv. Fra mine venner. Først ved å være den søte, hengivne kjæreste. Som heller ville ha romantiske stunder alene med meg, enn livlige kvelder med andre. Du hadde det så bra sammen med  meg, at du ikke trengte noen andre. Sammen med meg var livet ditt komplett. Jeg trodde deg. Ga etter. Rørt over å ha en kjæreste, en samboer, en forlovede som var lykkelig bare sammen med meg.

Lite visste jeg at dette var en del av ditt spill. Lite visste jeg at jeg spilte min rolle som marionette akkurat slik du ønsket. For du ville ikke bare ha meg. Du ville ha meg alene. For alene ville jeg være avhengig av deg. Lite visste jeg at målet ditt var at jeg skulle stå alene i denne verden. For uten venner og uten nettverk ville jeg ikke ha noen til å advare meg mot deg. Uten noen ville jeg ikke ha noen til å hjelpe meg ut, vekk fra deg. Alene ville jeg være lettere å kue.

Etterhvert ble du mindre forsiktig. Du begynte å bli klarere i dine hensikter. Du ble sint når jeg hadde planer uten deg. Du viste helt klart at du ville at du skulle være mitt alt. Jeg fikk kjeft for å møte venner. Fikk kjeft for å gjøre ting jeg alltid hadde gjort. Jeg var egoistisk. Tenkte ikke på deg. Tenkte ikke på han som jeg liksom skulle elske. Hvordan kunne jeg bry meg så lite om deg? Du forsøkte å gi meg dårlig samvittighet for alt. Degradere meg ytterligere. Ta fra meg den siste lille rest av meg selv.

Du lurte meg. Bedro meg. Svek meg. Dag for dag spredte du din gift. Forsøkte å kue meg. Forsøkte å knekke meg. Men, du var utspekulert. For hver gang du dyttet meg fem trinn nærmere avgrunnen, så dro du meg opp igjen ett trinn. Ga meg det bittelille jeg trengte for å fortsatt tro at du elsket meg. Ga meg det bittelille glimtet av håp. Det bittelille halmstrået jeg trengte for å ikke gi opp. For ikke å vende deg ryggen totalt. Det var en del av ditt spill.

Dine giftige løgner. Dine giftige, bedragerske løgner. Du lever på dem. De holder deg i live. Samtidig tar de sakte livet av alle som krysser din vei. Du er avhengig av det. Du vet du sakte suger livsgnisten ut av dine ofre. Du tømmer dem, før du beveger deg videre til neste. Du vet vi, damene du utnytter, en dag får nok. At spillet ditt en dag tar slutt. Du går tom for trekk. Du forventer det.

Men…. Det var en ting du ikke forventet. Du forventet ikke den brå vendingen som spillet tok med meg.

Du hadde kommet så langt i ditt spill. Du hadde rukket å nedverdige meg. Du hadde rukket å så tvil om meg selv. Men, du hadde ikke rukket å ta fra meg styrken. Du hadde rukket å ta tak i meg. Du hadde rukket å bli fysisk med meg. Du hadde rukket å gi meg de første blåmerkene. Men, du hadde ikke rukket å slå meg.

Den dagen du tok tak i meg. Den dagen forsvant sløret. Den dagen brast alle dine løgner. Sannheten om deg stod klar foran meg. Det var intet vakkert bilde jeg så. Det var kullsvart og ødeleggende.

Dagen etter så jeg meg selv i speilet. Kjente ikke igjen hun som stirret tilbake på meg. En sørgmodig pike. Ringer under øynene. Smilet var borte. Gløden i øynene var sluknet. En skygge av meg selv. En skygge med blå merker på armen som vitnet om hvem du egentlig er.

Jeg stod der lenge. Studerte den skyggen jeg så i speilet. Likte ikke det jeg så. Hvordan kunne jeg la det gå så langt?

Mens jeg stod der kjente jeg styrken min. Jeg kjente hvordan kampviljen våknet til liv. Hvordan den spredte seg ut i gjennom hele kroppen. Kjente hvordan viljen min, stoltheten min, selvtilliten min våknet til liv. Fingrene begynte å prikke. Av nytt blod som fløt gjennom årene. Ryggen rettet seg rak. Skuldrene trakk seg tilbake der de hører hjemme, ikke lutet slik de hadde blitt. Haken løftet seg fra brystet. Hodet hevet seg. Fargen begynte å vende tilbake i kinnene. Av varmen som nå strømmet gjennom meg. Gløden kom tilbake i øynene.

Ikke faen om noen mann skulle få behandle meg slik. Jeg er verdt mer enn dette! Jeg fortjener bedre enn dette!

En uke senere. En tekstmelding. «Jeg har flyttet ut. Leiligheten er tom.» Du fikk ikke vite at jeg skulle flytte før det var for sent å snu. Jeg bare gjorde det. Jeg skyldte deg ingenting. Du fortjente ikke muligheten til å slå meg fra det. Bokstavelig talt.

Du var sjokkert. Kunne ikke forstå hvordan jeg kunne gjøre noe slikt. Eller hvorfor.

Kjære deg! Du var ikke sjokkert over hvorfor, eller over at det skjedde. Det som sjokkerte deg var at noen klarte å lure deg. Du var sjokkert over at jeg kunne planlegge dette bak din rygg. Gjennomføre det uten at du ante noe. Du var sjokkert over at noen kunne spille deg, slik du spiller alle andre. Mest av alt var du sjokkert fordi du visste ikke hvordan du skulle løse dette. Det kom for brått på deg. Du hadde ikke fått tid nok til å ha neste offer klart enda. Du var sjokkert over at jeg klarte å gå før du faktisk slo.

Du utnyttet meg økonomisk. Du forsøkte å ødelegge meg. Du forsøkte å gjøre meg avhengig av deg. Du forsøkte å kue meg. Men, en ting skal du vite: Du lyktes ikke! Jeg er for sterk til å la meg ødelegge. Jeg er for stolt til å la meg knekke. Min selvtillit er for høy til å ta på meg skylden for dine feil. Jeg VET at jeg ikke er verdiløs. Jeg har kanskje tapt økonomisk på min tid med deg. Men, du har tapt så mye mer. Du har tapt anseelse. Du har tapt mer av ditt allerede frynsede rykte. Du har tapt sosial status.

Jeg er fortsatt stolt, sterk og synlig. Det er du som er taperen. Ikke jeg.

Fordi jeg er verdt det…

Ikke en tåre har trillet for deg.
Ikke en eneste tåre.
Du er ikke verdt det.

Ingen sorg. Intet savn.
Ingenting.
Du er ikke verdt det.

Bare lettelse.
Over å ha valgt rett.
Fordi jeg er verdt det.

Bare glede.
Over fremtiden.
Fordi jeg er verdt det.

Bare begeistring.
Over å ha vunnet friheten tilbake.
Fordi jeg er verdt det.

Bare frihet og lykke.
Over igjen være bare meg.
Fordi jeg er verdt det.

enjoy_life_by_beyondtheview-d4mkzgz

Jeg klarer ikke si nei til deg…

Jeg sovnet. Bare for en liten time. Så kort, men det føltes som en evighet.

Jeg drømte om deg. Men, det var ingen vakker drøm. Den var alt annet enn vakker.

Du satt innerst i et lokale. En restaurant. Eller bar. Jeg vet ikke. Jeg husker ikke.

Satt i ro. Snakket rolig. Hånden din hvilte på bordet. Fredlig. Avslappet.

Under den lå en annen hånd. Den var ikke min.

Hånden hørte til en kvinne. Ikke meg. En annen kvinne.

Du holdt hånden hennes. Slik du holder min. Strøk lett over fingrene hennes. Slik du stryker over mine. Du så på henne. Slik du ser på meg.

Jeg kunne ikke høre hva dere snakket om. Men, jeg så kjærlighet i dine øyne. Så kjærlighet i øynene jeg er så fortapt i. Så kjærlighet som strålte mot henne. Mot henne, og ikke mot meg.

Jeg stod der. Lammet. Av smerte.

For det gjorde så vondt. Så uendelig vondt. Smerten av å se deg. Gi til en annen. Alt hva jeg vil ha av deg.

Jeg husker ikke mer av drømmen. Bare våknet. Forvirret. Fortvilet. Skremt.

Kunne fortsatt kjenne smerten. Den jeg kjente i drømmen. Så utrolig vondt. Som kniver. Kniver som spiddet meg. Rev meg i filler.

Det var bare en drøm. Men følelsen som satt i kroppen var ekte. Den var vond. Uendelig vond.

Og smerten jeg følte. I drømmen. Etter drømmen. Den bare viser, at jeg ikke vil miste deg.

Du har revet ned mine vegger. Revet bort mitt forsvar.

Hver gang jeg prøver å trekke meg unna. Prøver å skjule mitt sårbare jeg. Prøver å vise deg bare de delene av meg som alle andre får se. Da holder du min hånd stødig. Trekker meg inntil deg. Og sier du vil se alt.

Jeg klarer ikke si nei til deg. Jeg klarer bare ikke si nei til deg.

Jeg viser deg mitt alt. Du får det beste av meg. Du får det verste av meg. Du ser min livslyst. Min lidenskap. Min enorme glede. Men, du ser også min sårbarhet. Du ser meg slik få andre har gjort. Ser hvor sårbar, skjør og liten jeg kan være.

Du har tatt en stor del av meg. Kapret meg. Erobret mitt hjerte. Det er ditt. Jeg er din.

Så vær forsiktig med hva du ber om av meg. For jeg klarer ikke si nei til deg.

images

Jeg faller…

Jeg faller,
snubler overende.
Mister fotfestet
totalt.

Beveger meg
inn i det ukjente.
Vet ikke hva
som venter meg.

Jeg faller,
langt og dypt.
Prøver så inderlig
å holde meg fast.

For hver gang
du rører ved meg
så mister jeg litt mer
av det fotfestet jeg har.

Dette kaoset
av varme, av glede.
Så godt.
Så skummelt.

Jeg har falt,
Snublet overende.
Mistet fotfestet
totalt!

passion-stefan-kuhnBilde laget av Stefan Kuhn

Grønland, jeg har elsket deg….

But for how long????

Jeg har egentlig alltid vært ganske glad i Grønland. Særlig om sommeren!

Denne lille «oasen» midt i byen jeg er så glad i.

Nå om sommeren er jeg spesielt glad i Grønland. Det yrer av folkeliv. Og jeg hører alle verdens språk. Eksotiske dufter kommer fra restaurantene der.  Det er like mye liv utenfor som inne i butikkene. Ja, det er nesten så jeg får sydenfølelse av å gå over Grønland på en solrik sommerdag.

Men, jeg vet ikke helt om Grønland får beholde plassen i hjertet mitt. For det er ikke lenger som det var å være dame å gå alene over Grønland.

Det er lenge siden jeg sluttet å gå der alene på kveldstid. Jeg er tross alt oppegående nok til å verne om min egen trygghet. Men, jeg burde kunne gå der på dagtid uten ubehag.

Det er kun noen få uker siden sist jeg faktisk klappet til en mann på nettopp Grønland. Og i dag holdt jeg på å gjøre det igjen….

Jeg ruslet gjennom Smalgangen, og gikk og smilte litt for meg selv. Bare gledet meg over dette jeg liker så godt med Grønland.

Den første som snakket til meg var en norsk dame. Litt rufsete, kort hår. En fargerik kjole som blafret i vinden. Et stort smil. Hun spurte meg enkelt om hva tatoveringen min i nakken symboliserte. Jeg fortalte henne dette. Hun ga meg masse komplimenter, før hun ønsket meg en god dag og ruslet videre. Herlig, tenkte jeg. Sånne tilfeldige samtaler er noe jeg virkelig setter pris på….

Nestemann var ikke fullt så koselig, men for all del ikke alt for ille heller.

En godt voksen, norsk mann var det denne gangen. Så godt voksen at han sannsynligvis kunne vært faren min og vel så det. Han kom opp på siden av meg og sa: «Det er så sjelden man ser damer som deg. Så flott! Så stram!» Den siste kunne han jo spart seg for. Men, jeg takket pent og fortsatte videre i den retningen jeg var på vei.

Sistemann derimot… Han holdt på å få seg en midt på trynet!

Jeg legger så vidt merke til en mann som passerer meg. Norsk, kanskje i slutten av 40-årene. I det han passerer snur han seg etter meg. Og jeg var mildt sagt ikke forberedt på det han sa ; «Fy faen! Jeg skulle likt å knullet deg med de høye hælene på, i det slanke rumpehullet ditt!»

WTF???

Enda godt jeg hadde dårlig tid… Både for min og hans del!

Hva er det som får menn til å tro at vi damer vil høre noe sånt???

For all del… Jeg setter virkelig pris på komplimenter og blikk fra tilfeldig forbipasserende. Det er jo plusspoeng på selvtillitskontoen. Og jeg er ikke av den som tror at alle som gir et kompliment har en baktanke med dette. For det er jo i utgangspunktet bare hyggelig!

Men, enkelte går over streken! Sånn som sistemann i dag. Det er bare guffent når det blir sånn. Rett og slett! Heldigvis er disse mennene som tillater seg å si sånt høyt til fremmede damer i mindretall.

Det er ikke første gang dette har skjedd. Jeg har opplevd at mannfolk plystrer, roper ymse ting og stønner etter meg. Og av en eller annen grunn så er de mest provoserende og mest ubehagelige episodene alle opplevd på Grønland.

Jeg er den som stort sett hever meg over det. Overser, og går videre som om det ikke har skjedd. Enkelte ganger blir jeg så provosert at jeg slår, men det skal mye til.

Og jeg er sjelden provoserende kledd når dette skjer. Jeg kler meg ikke som en dass. Jeg er såpass forfengelig at jeg liker å ta meg bra ut. Og jeg går nesten alltid i høye hæler. Jeg har også en røff hårfrisyre, som gjør at jeg synes der jeg går. Jeg er slank, og har en over gjennomsnittet stor byste. Og joda, jeg er nok i den kategorien damer som kalles for pen.

Men, hva så? Jeg burde kunne gå i byen jeg elsker på dagtid likevel. Uten å utsettes for sånne ubehageligheter…

Grønland, jeg har elsket deg. Men, jeg tror vårt forhold er over… Dessverre!

Smalgangen_Sirkusplassen_2

Kysset

Du står nær meg. Ikke tett inntil, men nær nok til at jeg kan kjenne varmen din. Armen din hviler trygt rundt livet mitt. Jeg kan kjenne pusten din mot håret mitt.

Der står du. Sier ikke ett ord. Stillheten har omfavnet oss.

Du løfter hånden din. Stryker meg lett over kinnet, og legger hånden din under haken min. Du løfter sakte ansiktet mitt mot ditt.

Så kysser du meg. Lett og varsomt.

Du kysser meg igjen. Grådigere denne gangen. Som om du vil ha med deg alle smakene av meg. Kysser meg. Lenge. Før du trekker deg litt unna.

Du legger pannen din mot pannen min. Sukker. Biter deg i leppen. Før du igjen kysser meg lett.

Så slipper du meg. Snur deg og går din vei. Uten ett ord.

Jeg blir stående å se etter deg. Står stille jeg ikke kan se deg lenger.

Vi sa ikke ett ord. Ord var ikke nødvendige. Vi visste begge at dette var siste kyss. Vi visste begge at vi aldri kom til å se hverandre igjen. Vi visste begge at dette var farvel.

images

Kjærestemateriale jeg?

I går hadde jeg en samtale med nett med en kompis. En jeg ikke har snakket så alt for mye med i det siste. Han satt å klaget over at det var så vanskelig å få seg dame. I hans øyne så hadde «alle andre» single i venneflokken funnet kjærligheten nå i løpet av våren og sommeren.

Vår og sommer er jo tross alt tiden hvor folk kommer ut av vinterdvale. Man er mer ute, og man møter mange nye mennesker. Vi er gladere og mer utadvendte. Og mange av oss flørter mer og er mer mottagelige for flørt. Det er kanskje ikke så rart at det er mange som finner sammen nettopp i løpet av våren og sommeren. Om enn bare for en sommerflørt.

Samtalen vandret i de baner slike samtaler alltid gjør. Vi kom inn på temaer som desperat kjærestejakt, og de som blir sammen med noen for å bli sammen noen. Om de som er så fortvilet over å ikke ha noen, at enhver virker bedre enn å være alene. Om de som synes enhver er bedre enn å vente på den ene. Hvor savnet etter å ha noen blir så stort at man nesten tar til takke med hvem som helst. Man blir forelsket i situasjonen over at noen viser oppmerksomhet og interesse, uten egentlig å være forelsket i vedkommende. Hvor vellykket slike forhold blir over tid, skal jeg ikke uttale meg om her og nå.

Jeg er ikke på utkikk etter en kjæreste. Selvfølgelig hadde det vært deilig å være forelsket. Deilig å ha en armkrok å krype inntil på kvelden. Godt å ha noen å skravle med utover i de små timer i sommernatten. Noen å spise middag med i ettermiddagssolen. Noen å sove inntil om natten. Joda, det hadde vært godt det. Skal ikke nekte for at også jeg liker sånne ting. Men, behovet for en kjæreste er ikke akkurat påtrengende.

For jeg er ikke den som vil ha kjæreste for enhver pris. Jeg har det fantastisk alene, og trives i mitt eget selskap. Og jeg er den som vil ha forelskelsen, lidenskapen og den unike interessen som følger med å falle for en person. Jeg vil ha hele pakka, og nøyer meg ikke med mindre bare for å ha noen. Dessuten så er jeg av den oppfatning at det er sunt å være alene en god stund etter et forhold før man beveger seg inn i noe nytt.

Og dette fortalte jeg også kompisen min da han spurte om ikke jeg savnet kjæreste jeg også. Da kom det et utsagn som jeg ikke var helt forberedt på:

«Ja, men du er jo ikke akkurat kjærestemateriale heller da!»

4865-Kjærestemateriale

Joda, jeg vet jo at noen liker sånn og andre liker slik. Og jeg vet jo at jeg ikke passer for alle. Men, han forklarte at han uttalte seg på generelt grunnlag, og ikke ut i fra om jeg var kjærestemateriale for han.

Jeg ba han utdype.

«Du er hun som er spennende. Hun livsglade, smilende og interessante jenta som menn blir nysgjerrige på. Du er annerledes og ser definitivt slik ut. Det vekker interessen. Du fremstår som en av gutta i væremåte og holdninger, men er likevel feminin og vakker. En kombinasjon som pirrer.»

Dette var noe jeg ble veldig glad for å høre. For jeg vil gjerne være spennende og livsglad. Jeg liker å være annerledes. Og jeg vil gjerne være en av gutta, fordi jeg ikke orker baksnakkingen, dramaet og de overfladiske interessene til kvinnfolk flest. Så dette var jo bare positivt i mine øyne.

«Problemet er bare at vi menn blir nysgjerrige, og lurer på hvem du er og hvordan du er. Du er hun vi gjerne tar med hjem og utforsker vel og lenge. Men, det er the girl next door vi tar med hjem til mor.»

Så jeg er visst ikke kjærestemateriale i hans øyne. Fordi jeg ikke ser ut som the girl next door. Fordi jeg ikke sklir inn i mengden, men synes i den. En tankevekker!

Likevel, jeg kan leve med å være hun spennende som menn blir nysgjerrig på. Jeg ville blitt kvalt, sakte men sikkert, om jeg skulle vært the girl next door bare for å ha kjæreste. Tro meg, jeg har prøvd. Jeg mistet meg selv. Ble en skygge av hun jeg egentlig er. Det fungerte ikke i lengden. Og hvis ikke det å være meg selv er tilstrekkelig, så får det bare være. Jeg kan ikke være noen annen enn den jeg er uansett!