Du herlige sommer…

Det er sommer i Oslo. Og for en sommer det er.

I øyeblikket nyter hun morgenen med en iskald kaffe. Liggende ytterst på bryggen. Luften dufter av saltvann, tang og tare. Noen få måker høres i det fjerne. Bak lyden av en og annen båt som tøffer forbi. Bak lyden av dempede stemmer fra menneskene rundt, fordypet i sine samtaler.

Hun kjenner solens varme stråler over kroppen. Det er enda tidlig, så varmen har ikke rukket å bli brennhet enda. Bare deilige, kjærtegnende solstråler som leker over naken hud. En lett bris blåser med sin varme pust. Bryggen duver lett og behagelig i bølgene som de store, forbipasserende båtene lager.

Kroppen hennes har allerede begynt å få en gyllen farge. En behagelig sommerglød over den til vanlig bleke huden. Kun noen få steder er fortsatt melkehvite. Der solen ikke slipper til under det lille badetøyet. Og en smal, hvit stripe på høyre ringfinger, under ringen hun bærer så stolt.

Hun ligger og nyter. Trenger ikke drømme seg bort. Trenger ikke flykte inn i tankene. Bare nyter livet, slik det er her og nå.Sommersol 08.JPG-for-web-large

 

De to første ferieukene har bydd på mye glede. Det har vært spaserturer i strålende solskinn på bryggen i Fredrikstad. Blant seilbåter, den ene vakrere og større enn den andre. Det har vært lek på strand og i vann med små, livsglade og lattermilde prinser. Det har vært sene kvelder med gode samtaler over glass av kald drikke. Det har vært gode måltider på verandaen hjemme. Det har vært lattermilde kvelder med venner. Hun kunne ikke ønsket seg mer.

Om to små dager begynner feriens høydepunkt. Kofferten er nesten ferdig pakket. Passene og billetter ligger klart og venter. Nesen skal vende sydover. Mot hvite sandstrender. Til en øy i Middelhavet. Til en øy omgitt av blått, vakkert hav. Til øyen som i følge den greske mytologien var fødested for gudenes konge og herskeren av Olympen, Zeus. Til et vakkert ferieparadis.

Hun gleder seg til enda mer sol på kroppen. Varme stråler som slikker huden enda mer sommerlig og gyllen. Hun gleder seg til svalt vann å dyppe kroppen i. Myke, deilige dråper som kjøler ned solvarmet hud. Hun gleder seg til sand mellom tærne, og sand på steder man helst ikke ønsker sand. Hun gleder seg til kalde, leskende, brune dråper fra duggfrisk flaske under en parasoll. Til lokale drinker og forfriskende smaker. Til sene kvelder med deilig, gresk mat på små restauranter. Hun gleder seg til å vandre over strand og gjennom gater hånd i hånd med han hun elsker.

Mest av alt gleder hun seg til en hel uke som bare kan nytes. En uke uten barn som krever oppmerksomhet og aktiviteter. En uke uten telefoner og e-poster som må besvares. En uke i total fred, kun avbrutt av de avbrytelser man oppsøker. En uke hvor hun og hennes kjære bare skal slappe av og ta for seg av alt øyen måtte ha å by på. En uke hvor de bare skal nyte livet og nyte hverandre.

Platanias

 

Reklamer

Grønland, jeg har elsket deg….

But for how long????

Jeg har egentlig alltid vært ganske glad i Grønland. Særlig om sommeren!

Denne lille «oasen» midt i byen jeg er så glad i.

Nå om sommeren er jeg spesielt glad i Grønland. Det yrer av folkeliv. Og jeg hører alle verdens språk. Eksotiske dufter kommer fra restaurantene der.  Det er like mye liv utenfor som inne i butikkene. Ja, det er nesten så jeg får sydenfølelse av å gå over Grønland på en solrik sommerdag.

Men, jeg vet ikke helt om Grønland får beholde plassen i hjertet mitt. For det er ikke lenger som det var å være dame å gå alene over Grønland.

Det er lenge siden jeg sluttet å gå der alene på kveldstid. Jeg er tross alt oppegående nok til å verne om min egen trygghet. Men, jeg burde kunne gå der på dagtid uten ubehag.

Det er kun noen få uker siden sist jeg faktisk klappet til en mann på nettopp Grønland. Og i dag holdt jeg på å gjøre det igjen….

Jeg ruslet gjennom Smalgangen, og gikk og smilte litt for meg selv. Bare gledet meg over dette jeg liker så godt med Grønland.

Den første som snakket til meg var en norsk dame. Litt rufsete, kort hår. En fargerik kjole som blafret i vinden. Et stort smil. Hun spurte meg enkelt om hva tatoveringen min i nakken symboliserte. Jeg fortalte henne dette. Hun ga meg masse komplimenter, før hun ønsket meg en god dag og ruslet videre. Herlig, tenkte jeg. Sånne tilfeldige samtaler er noe jeg virkelig setter pris på….

Nestemann var ikke fullt så koselig, men for all del ikke alt for ille heller.

En godt voksen, norsk mann var det denne gangen. Så godt voksen at han sannsynligvis kunne vært faren min og vel så det. Han kom opp på siden av meg og sa: «Det er så sjelden man ser damer som deg. Så flott! Så stram!» Den siste kunne han jo spart seg for. Men, jeg takket pent og fortsatte videre i den retningen jeg var på vei.

Sistemann derimot… Han holdt på å få seg en midt på trynet!

Jeg legger så vidt merke til en mann som passerer meg. Norsk, kanskje i slutten av 40-årene. I det han passerer snur han seg etter meg. Og jeg var mildt sagt ikke forberedt på det han sa ; «Fy faen! Jeg skulle likt å knullet deg med de høye hælene på, i det slanke rumpehullet ditt!»

WTF???

Enda godt jeg hadde dårlig tid… Både for min og hans del!

Hva er det som får menn til å tro at vi damer vil høre noe sånt???

For all del… Jeg setter virkelig pris på komplimenter og blikk fra tilfeldig forbipasserende. Det er jo plusspoeng på selvtillitskontoen. Og jeg er ikke av den som tror at alle som gir et kompliment har en baktanke med dette. For det er jo i utgangspunktet bare hyggelig!

Men, enkelte går over streken! Sånn som sistemann i dag. Det er bare guffent når det blir sånn. Rett og slett! Heldigvis er disse mennene som tillater seg å si sånt høyt til fremmede damer i mindretall.

Det er ikke første gang dette har skjedd. Jeg har opplevd at mannfolk plystrer, roper ymse ting og stønner etter meg. Og av en eller annen grunn så er de mest provoserende og mest ubehagelige episodene alle opplevd på Grønland.

Jeg er den som stort sett hever meg over det. Overser, og går videre som om det ikke har skjedd. Enkelte ganger blir jeg så provosert at jeg slår, men det skal mye til.

Og jeg er sjelden provoserende kledd når dette skjer. Jeg kler meg ikke som en dass. Jeg er såpass forfengelig at jeg liker å ta meg bra ut. Og jeg går nesten alltid i høye hæler. Jeg har også en røff hårfrisyre, som gjør at jeg synes der jeg går. Jeg er slank, og har en over gjennomsnittet stor byste. Og joda, jeg er nok i den kategorien damer som kalles for pen.

Men, hva så? Jeg burde kunne gå i byen jeg elsker på dagtid likevel. Uten å utsettes for sånne ubehageligheter…

Grønland, jeg har elsket deg. Men, jeg tror vårt forhold er over… Dessverre!

Smalgangen_Sirkusplassen_2

Å bli sett – inspirert av =Oslo selger 1035

Gatemagasinet =Oslo postet akkurat et innlegg på sin facebook side som fanget min interesse.

Hei en liten tanke fra meg en dag jeg sto for å selge bladet uten særlig suksess! 

«Folk går forbi – går fort forbi
alle travelt opptatt med sitt
ihvertfall akkurat da de går forbi der jeg står og selger og er opptatt med mitt

Gatemusikanten borti gata synger en sørgelig sang
om ensomhet, fortvilelse, tap og savn
den treffer meg i hjertet med en gang
påminner meg smertelig på egen ensomhet, fortvilelse og savn
Så kommer en dame forbi med et varmt smil og gode levende øyne som sier mer enn tusen ord noen gang kan beskrive
og ensomhet, fortvilelse, tap, savn og skam blekner litt – for en liten stund.

De skulle bare visst og følt den uendelige forskjellen på å faktisk bli sett – og å bli sett ned på
så takk til damen med det gode smilet og de varme øynene som faktisk så MEG……»

selger 1035

Det fikk meg til å tenke…

Jeg må innrømme at det til tider er slitsomt å gå gjennom Oslos gater. Det står selgere, tiggere og utsendte fra veldedige organisasjoner overalt. Og alle vil de ha en ting – pengene dine!

Det blir rett og slett for mye! For mange! Det er nesten så man føler at de står og grafser deg oppetter lårene for å få tak i lommeboken din.

Men, det er en vesentlig forskjell for meg – hvem de er og hvordan de gjør det.

Jeg har møtt mange selgere av =Oslo, og snakket med flere. Hver gang får jeg samme inntrykket: At selgerne er gode, ydmyke mennesker som forsøker å tjene en slant på et ærlig vis. De er mennesker som meg og deg, men ofte med en historie bak seg som man vanskelig kan forestille seg.

Jeg har all verden å gi, men jeg gir når jeg kan. Derimot er det en ting jeg har mer enn nok av; et vennlig blikk og et smil. Og etter å ha lest dette innlegget så er jeg sikker på en ting. Jeg skal bli enda mer gavmild med mine blikk og smil. Det kan tydeligvis utgjøre en stor forskjell å bli sett i et travelt, ensomt og egoistisk samfunn.