Ta den ene og slå den andre!

Noen ganger er det rett og slett en pest og en plage å ha barn! Ja da, jeg vet det høres grusomt ut å si det. Sant er det likevel…

Min lille skatt er litt i den kategorien om dagen. Han er til tider rett og slett en pest og en plage.

Det starter gjerne om morgenen når han skjønner at det nærmer seg barnehagetid. Nekter å kle på seg, og kaster klærne veggimellom. Mamma forsøker å forklare at jo, man må kle på seg. Man må i barnehagen. Og ett eller annet sted mellom en genser på halv tolv og «mamma, jeg er sulten» går alt veldig galt.

Leker flyr i veggen, og innholdet i glasset havner utover hele bordet. Tålmodigheten til mamma sprenges, og stemmeleiet begynner å bli utrivelig. Mammas strenge formaninger faller for døve ører. Den trassige, blonde skrotten vil være sin egen sjef. Her skal man ikke i barnehagen. Her skal man gjøre alt annet enn akkurat det akkurat da.

Samtalen er redusert til «NEI!!!» og «Jo, høre på mamma nå!» Men, ingen vei kommer man. Disse små forsøker virkelig å stå dobbelt for å tvinge sin vilje gjennom.

Det er i det sekundet jeg skulle ønske jeg hadde to barn. Bare for å kunne ta den ene og slå den andre med!

Innerst inne vet jeg jo at dette ikke er noe reelt ønske. Men der og da, når sinnet herjer og selvutnevnt minisjef står med hendene i kors over brystet og nekter alt. Herregud så deilig tanken er! For tålmodigheten tipper ned på minustallet. Fortvilelsen og frustrasjonen nærmer seg kokepunktet. Og man vet det er begrenset hvor mye man klarer å tvinge på klær på en hengslete femåring som gjør seg stiv som en pinne av ren motvilje.

Så midt på gulvet står det en liten skapning. Sint som ei fele. Det ser ut som det avkommet jeg engang var med på å skape. Han jeg i time etter time bannet og skreik over, slik at han skulle få se dagens lys. Han som jeg elsker med hele min kropp og sjel.  Denne lille, sinte skapningen midt på gulvet. Med sur mine, og armene i kors. Han ligner på min vakre prins.

Men, det er tydeligvis noe annet som har tatt bolig i han denne morgenen også.

For når mamma forsøker alt hva hun kan for å få denne skapningen til å høre etter. Da møtes det bare, med flir og latter. Som om det hele er en lek. En lek hvor denne lille skapningen vet han vinner. Et flir så hånlig at frustrasjonen til mor når enda større høyder. Da tenker jeg i mitt svartmalte, kokende sinn, at denne skapningen må være besatt. Scener fra diverse skrekkfilmer begynner å rulle gjennom hodet i sakte film.

Og igjen spør jeg meg hvor unge nr. to er. Akkurat der og da så kunne den vært hendig å ha.

imagesCADDM1KK

Advertisements

Kjære politikere, er dette en hverdag dere ønsker for fremtidens barn av aleneforsørgere????

Kjære Jens, Siv, Erna, hvem som helst….

Valgkampen drives i radig tempo om dagen, og politiske idealmål ytres over en lav sko. Men, ikke en eneste av våre kjære politikere ytrer noe om hverdagen til sånne som meg. Aleneforsørgere….

Jeg leste nettopp innlegget til en gutt på 15 år i Aftenposten. Han er lei av å være fattiglus! Han er som alle andre tenåringer. Forskjellen er bare at moren hans er alene om omsorgen for han. Hun er aleneforsørger.

Som aleneforsørger så har man samme utgifter som alle andre. Man skal bo, betale strøm, tv-lisenser, mobilregninger, internett, bil, bensin, forsikringer, osv osv…. Men, man har bare en inntekt til å dekke alt dette.

Jeg drømmer om å eie min egen bolig. Å vite at her kan jeg bo så lenge jeg måtte ønske. Kunne få lov til å male stuen uten å måtte be om lov. Et sted jeg kan slå meg til ro, og kalle for mitt hjem! For nå leier jeg. En kjellerleilighet uten tilstrekkelig lysforhold. Føler jeg kaster penger ut av vinduet hver måned, i stedet for å betale ned på noe jeg vil ha noe igjen for.  Jeg drømmer ikke om mye. En leilighet med balkong eller uteplass. Behøver ikke være så stor. Bare kjøkken, stue og bad. Og to soverom. Så min lille skatt kan ha sitt eget sted å leke. Så min lille skatt har et sted hvor han kan ha med venner hjem fra barnehagen.

Kjære politikere, er drømmene mine urimelige?

Men, jeg kan ikke kjøpe. Jeg har ikke foreldre som sitter godt i det. Hvor i verden min far er, vet jeg ikke. Vet egentlig ikke om jeg engang hadde fått vite det om han gikk bort… Han er alkoholiker. Så det er ikke noe å hente der. Moren min har heller ikke økonomi til å hjelpe. Hun er uføretrygdet. Har ingen penger på konto som jeg kan få til startkapital. Har ingen bolig banken kan ta sikkerhet i. Jeg står på egne ben.

Ikke får jeg boliglån heller. For bankene har begrensninger på hvor mye av kjøpesum de kan låne ut.  Husbanken er jo en mulighet, men det hjelper meg lite. For det er også begrensninger for hvor stor lånebelastning man kan ha. Jeg har allerede billån, for bilen klarer jeg meg ikke uten her jeg bor. Da vil jeg bruke så mye tid på reise at jeg ikke kan jobbe fullt. Barnehagen utvider nemlig ikke sine åpningstider for at jeg skal reise kollektivt. Og så har jeg studielån. Det som da står igjen innenfor akseptabel lånebelastning er ikke nok. Ikke på dagens boligmarked. Det er umulig å finne bolig så billig, med mindre jeg velger å flytte til Finnmark eller noe i den duren. Men hva da med lille skatt? Han vil jo miste alt av venner. Han vil miste nesten all kontakt med familie. Han vil miste kontakten med faren sin.

Kjære politikere, er det ikke meningen at vi som er alene uten foreldre som kan hjelpe skal kunne eie vår egen bolig?

Og jeg har samme utgifter som alle andre. Jeg har telefon. Jeg har internett. Jeg bruker strøm.  Jeg har bil. Jeg reiser til og fra jobb. Jeg har barnehageutgifter. Jeg har forsikringer. Jeg har legeregninger. Jeg har innkjøp av nye klær og nytt utstyr til lille skatt ved hvert skifte av årstid. Jeg har studielån. Osv. osv. osv. Men, jeg har bare en inntekt. Når alle de faste utgiftene er dekket, så er det ikke mye igjen. Og så kommer de variable kostnadene i tillegg. Mat, drikke, husholdningsartikler. Uforutsette utgifter vil jeg ikke snakke om, for det har jeg rett og slett ikke råd til.

Jeg kan ikke ta med meg lille skatt til dyreparken i Kristiansand. Jeg kan ikke ta med lille skatt til syden. Det finnes ikke penger til sånt. Jeg har ikke engang en familiehytte å reise til, så det er ingen ferie for en rimelig penge heller. Jeg har ikke råd til sånt. For jeg er alene, med samme utgifter som de som er to.

Kjære politikere, er det sånn det skal være? At min lille skatt ikke skal reise på ferie som andre barn, bare fordi mammaen hans ikke har funnet noen å dele livet og dets kostnader med?

For det er ikke så mye dyrere å være to. Man trenger ikke noen større bolig, for de fleste deler tross alt seng, stue, kjøkken og bad med sin bedre halvdel. Noen har kanskje to biler, men det er tross alt et valg. Jeg hadde fint klart meg uten egen bil, hvis jeg ikke var avhengig av å rekke barnehagen selv hver eneste dag. Noen utgifter er større, det skal jeg ikke fornekte. Men, langt fra alt. Og utgiftene er ikke doble. Langt derifra!

Men, alene så må man ta alt selv. Joda, det finnes økonomiske støtteordninger. Bidrag får jeg jo ikke… Far bare unnskylder og utsetter, og jeg orker ikke å ødelegge et godt samarbeid om barnefordeling for å få noen få hundrelapper gjennom Nav. Jeg får dobbel barnetrygd. Drøyt kr. 900,- ekstra i kassen der hver måned. Og joda, jeg får dekket drøyt kr. 1400,- av grunnprisen på barnehagen av Nav hver måned. Det hjelper jo på. Uten det så hadde det nok ikke gått rundt hver måned. Men, det veier ikke opp for merkostnadene ved å være alene. Og skattefordelene er det ikke noen vits å snakke høyt om. Jeg betaler like mye i skatt hver måned jeg, som mine kolleger og venner som lever i tosomhet.

Jeg får det til å gå rundt, og knapt nok det. Men, jeg har ikke noe ekstra. Jeg kan ikke fylle livet til lille skatt med opplevelser, reiser, nye impulser. Jeg har ikke penger til slikt, og alt koster. Jeg har ikke muligheten til å gi min lille skatt det kule utstyret han ønsker seg eller de populære klærne når sånt begynner å bli viktig om noen år. Jeg har ikke råd til slikt. Jeg kan ikke holde barnebursdager på lekeland, og har ikke plass til det hjemme. Så stor bolig har jeg ikke penger til om jeg så står dobbelt. Det blir som for 15-åringen i Aftenpostens artikkel. Han kan ikke gjøre alt det alle de andre gjør. De med foreldre som ikke bor alene.

Jeg kunne tatt meg en bedre betalt jobb. Jobbet døgnet rundt for å øke inntektene. Benyttet hvert ledige minutt på jobb. Men, jeg gjør det ikke. Fordi jeg vet at min lille skatt også trenger en tilstedeværende mor. En mor som har tid til han, og som faktisk orker å ta vare på han og gi han omsorg. Lille skatt trenger først og fremst mammaen sin. Så jeg velger  å få det til å gå rundt, og også ha tid til lille skatt. Men, det betyr at jeg også velger å ha dårlig råd. Fordi samfunnet er tilpasset at man er to, og ikke bare en.

Kjære politikere, er det sånn dere vil ha det? Ønsker dere virkelig et økonomisk klasseskille mellom aleneforsørgere og de som lever sine liv i tosomhet? Bare fordi vi ikke har funnet den ene vi ønsker å dele livet med?

Kjære politikere, ikke unnskyld med at dette er materielle verdier. At jeg som mor sikkert har mye annet å bidra med som kan gjøre livet til lille skatt godt. Jeg vet det! Men, i dagens samfunn er materielle verdier viktig. Det vet jeg selv, som tidligere mobbeoffer. Jeg hadde ikke alt det alle andre hadde. Jeg var aldri på utenlandsreiser eller kule ferier. For å ikke virke annerledes så løy jeg. Jeg fortalte fantasihistorier om hvor jeg hadde vært i ferien. Jeg skrøt på meg kule bursdagsgaver og dyre julegaver. Bare for å ikke skille meg ut. For å slippe å føle meg annerledes. For å slippe de fordømmende blikkene over at mamma ikke hadde råd. For å i et øyeblikk late som om vår familie ikke hadde dårlig råd.

For det er vondt å stå utenfor fordi mor eller far ikke har råd. I dagens samfunn blir materielle verdier viktigere og viktigere, dessverre. Det legges merke til hva slags klær våre barn går i. Medelever legger merke til hvordan våre barn bor, og hva slags bil mamma eller pappa kjører. Det blir snakket om dyre og fancy ferieturer, opplevelser og impulser. Barna skal ha all verdens utstyr. Alt fra sykkel og fotballutstyr til IPad, data, mobil og tv-spill. Det er mye av dette som ikke betyr noe i det lange løp. Men der og da, så betyr det alt. For en 10-åring, en 13-åring eller en 18-åring. Ja, for et hvilket som helst barn. Så er det en prøvelse å stå utenfor. Å være annerledes. Ikke ha alt det som alle de andre har. Fordi mamma eller pappa bor alene, og derfor ikke har råd. Fordi samfunnet vårt ikke har økonomisk aksept for at aleneforsørgere finnes.

Kjære politikere, er dette en hverdag dere ønsker for fremtidens barn av aleneforsørgere????

Grønland, jeg har elsket deg….

But for how long????

Jeg har egentlig alltid vært ganske glad i Grønland. Særlig om sommeren!

Denne lille «oasen» midt i byen jeg er så glad i.

Nå om sommeren er jeg spesielt glad i Grønland. Det yrer av folkeliv. Og jeg hører alle verdens språk. Eksotiske dufter kommer fra restaurantene der.  Det er like mye liv utenfor som inne i butikkene. Ja, det er nesten så jeg får sydenfølelse av å gå over Grønland på en solrik sommerdag.

Men, jeg vet ikke helt om Grønland får beholde plassen i hjertet mitt. For det er ikke lenger som det var å være dame å gå alene over Grønland.

Det er lenge siden jeg sluttet å gå der alene på kveldstid. Jeg er tross alt oppegående nok til å verne om min egen trygghet. Men, jeg burde kunne gå der på dagtid uten ubehag.

Det er kun noen få uker siden sist jeg faktisk klappet til en mann på nettopp Grønland. Og i dag holdt jeg på å gjøre det igjen….

Jeg ruslet gjennom Smalgangen, og gikk og smilte litt for meg selv. Bare gledet meg over dette jeg liker så godt med Grønland.

Den første som snakket til meg var en norsk dame. Litt rufsete, kort hår. En fargerik kjole som blafret i vinden. Et stort smil. Hun spurte meg enkelt om hva tatoveringen min i nakken symboliserte. Jeg fortalte henne dette. Hun ga meg masse komplimenter, før hun ønsket meg en god dag og ruslet videre. Herlig, tenkte jeg. Sånne tilfeldige samtaler er noe jeg virkelig setter pris på….

Nestemann var ikke fullt så koselig, men for all del ikke alt for ille heller.

En godt voksen, norsk mann var det denne gangen. Så godt voksen at han sannsynligvis kunne vært faren min og vel så det. Han kom opp på siden av meg og sa: «Det er så sjelden man ser damer som deg. Så flott! Så stram!» Den siste kunne han jo spart seg for. Men, jeg takket pent og fortsatte videre i den retningen jeg var på vei.

Sistemann derimot… Han holdt på å få seg en midt på trynet!

Jeg legger så vidt merke til en mann som passerer meg. Norsk, kanskje i slutten av 40-årene. I det han passerer snur han seg etter meg. Og jeg var mildt sagt ikke forberedt på det han sa ; «Fy faen! Jeg skulle likt å knullet deg med de høye hælene på, i det slanke rumpehullet ditt!»

WTF???

Enda godt jeg hadde dårlig tid… Både for min og hans del!

Hva er det som får menn til å tro at vi damer vil høre noe sånt???

For all del… Jeg setter virkelig pris på komplimenter og blikk fra tilfeldig forbipasserende. Det er jo plusspoeng på selvtillitskontoen. Og jeg er ikke av den som tror at alle som gir et kompliment har en baktanke med dette. For det er jo i utgangspunktet bare hyggelig!

Men, enkelte går over streken! Sånn som sistemann i dag. Det er bare guffent når det blir sånn. Rett og slett! Heldigvis er disse mennene som tillater seg å si sånt høyt til fremmede damer i mindretall.

Det er ikke første gang dette har skjedd. Jeg har opplevd at mannfolk plystrer, roper ymse ting og stønner etter meg. Og av en eller annen grunn så er de mest provoserende og mest ubehagelige episodene alle opplevd på Grønland.

Jeg er den som stort sett hever meg over det. Overser, og går videre som om det ikke har skjedd. Enkelte ganger blir jeg så provosert at jeg slår, men det skal mye til.

Og jeg er sjelden provoserende kledd når dette skjer. Jeg kler meg ikke som en dass. Jeg er såpass forfengelig at jeg liker å ta meg bra ut. Og jeg går nesten alltid i høye hæler. Jeg har også en røff hårfrisyre, som gjør at jeg synes der jeg går. Jeg er slank, og har en over gjennomsnittet stor byste. Og joda, jeg er nok i den kategorien damer som kalles for pen.

Men, hva så? Jeg burde kunne gå i byen jeg elsker på dagtid likevel. Uten å utsettes for sånne ubehageligheter…

Grønland, jeg har elsket deg. Men, jeg tror vårt forhold er over… Dessverre!

Smalgangen_Sirkusplassen_2

Er ikke psykisk syke syke nok?

I dag preges enkelte nettaviser av rapporten fra OECD om den norske sykelønnsordningen. OECD mener den norske sykelønnsordningen er for snill mot psykisk syke!

Uten navn

Det er ingen tvil om at det i dag er flere psykisk syke som er sykmeldte enn for få år siden. I 1994 skyldtes 10% av sykmeldingene psykisk sykdom. I 2010 var andelen sykmeldinger knyttet til psykisk helse 18%. Man kan jo undres på hva årsakene til dette kan være. De presenteres nemlig ikke i nyhetsbildet.

Med fare for å ta feil, for jeg har ikke lest hele rapporten fra OECD. Likevel så er inntrykket mitt at OECD legger skylden for økningen av antall sykmeldinger knyttet til psykisk helse på den generøse sykelønnsordningen. For i Norge betaler arbeidsgiver full lønn de første 16 fraværsdager, i det som kalles arbeidsgiverperioden. Etter det dekker NAV full lønn i opptil et år. Dersom man ikke er arbeidsfør etter et år som sykmeldt finnes andre trygdeordninger, men da ikke med 100% av lønnen man hadde som arbeidsfør.

Selv tror jeg bildet er mer sammensatt enn som så. Selvfølgelig så skal det ikke stikkes under en stol at vi har en god sykelønnsordning her til lands. Man taper i utgangspunktet ikke penger på å være sykmeldt dersom man er ordinær arbeidstager. Man får utbetalt 100% av grunnlønn. Bonuser, overtidsbetaling, tillegg for ubekvem arbeidstid osv. dekkes selvfølgelig ikke, men dog. Så økonomisk sett så har man som sykmeldt intet incentiv om å gå tilbake i jobb før man har vært sykmeldt i et år.

Jeg tror økningen i antall sykmeldinger knyttet til psykisk sykdom blant annet skyldes at det er et helt annet fokus på psykisk helse i dag enn det var for 20 år siden. Å være psykisk syk er ikke lenger så tabubelagt som det det var. Det er også mer fokus på dette i helsevesenet, noe som gjør at terskelen for å be om hjelp i dag er lavere enn det den var før. Når flere søker hjelp for psykisk sykdom, så vil dette også vise seg i utslag på denne type statistikk. Årsaksbildet er mer komplisert enn at psykisk syke ikke ønsker å jobbe fordi de likevel får betalt.

For det er svært få som velger å være sykmeldt. Det er overhode ingen gunstig situasjon å ikke være arbeidsfør. I det man ikke lenger klarer å jobbe fullt over lengre tid, her ment som utover arbeidsgiverperioden, så føler man at man mister noe av seg selv. Man får ikke brukt evner og kompetanse man sitter inne med. Man mister den faglige og sosiale arena som arbeidsplassen er. Man føler seg rett og slett litt unyttig og ubrukelig når man bare går hjemme og ser på day time tv. Så selv om man ikke har noe økonomisk incentiv om å jobbe, så finnes det en hel rekke andre motivasjonsgrunner.

Det første som slår meg når jeg leser om rapporten er at jeg får inntrykk av at psykisk syke ikke er syke nok til å være sykmeldte. Er ikke dette med på å undergrave psykisk helse? Er ikke dette et steg tilbake? Slik jeg ser det så kan dette medføre at psykisk sykdom igjen blir mindre akseptabelt som årsak til at man ikke alltid klarer å fungere 100%.

For all del, OECD har et par viktige poenger. De tar til orde for at det kan skapes løsninger på arbeidsplassen slik at psykisk syke kan jobbe under sine forutsetninger. Det nevnes også at det psykiske helsevernet må bli mer helhetlig og samordnes med NAV, slik at man får et samarbeid for behandling og løsninger for å få den psykisk syke tilbake i arbeid. Dette er kjempe bra! For dette kan bidra til at flere psykisk syke kommer ut i arbeid igjen, samt at de kommer i arbeid på et tidligere tidspunkt.

Men, det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. OECD uttaler også at psykisk syke bør presses tilbake i jobb. Det er ingen hemmelighet at svært mange psykisk syke reagerer negativt på press. Dessuten vil det å presse de tilbake til en hektisk hverdag på et så tidlig tidspunkt at de egentlig ikke er klar for det, kunne medføre sterke tilbakefall og forlenging av tilstanden og behandlingstiden. For en del psykisk syke kan det også være vanskelig å få tilrettelegging på arbeidsplassen. Det er dessverre ikke alle arbeidsgivere som har forståelse og respekt for psykisk sykdom. Derfor kan det for den syke være en stor belastning dersom arbeidsgiver skal informeres om årsaken til sykefravær og behovet for tilrettelegging. Slik informasjon er nødvendig for at tilrettelegging skal kunne fungere i praksis. I tillegg er det fortsatt mange som føler skam over å være psykisk syk. Å måtte informere en utenforstående part, som arbeidsgiver er, om egen psykisk helse kan derfor ødelegge samarbeidsforholdet og maktbalansen på arbeidsplassen. For psykisk syke som f. eks. sliter med en depresjon, så kan det også være at forhold på arbeidsplassen kan være en del av årsaksbildet for depresjonen. Det kan derfor medføre betydelig forverring å da presse den syke tilbake på arbeidsplassen for tidlig.

Disse faktorene er det viktig å ta hensyn til før en psykisk syk presses tilbake i en arbeidssituasjon. Selvfølgelig må man ha som mål at også psykisk syke skal tilbake i jobb. Det er bare viktig at dette gjøres under riktige forutsetninger. Det er viktig at dette gjøres etter en samlet vurdering av den sykes psykiske helse.

Det er også et ubestridelig faktum at mange blir psykisk syke på grunn av økonomiske problemer. Så syke at de ikke klarer å fungere normalt i en arbeidssituasjon i en periode. Å kutte i sykelønnsordningen kan da være fatalt. For disse personene kan det være umulig å fungere i jobb når den psykiske helsen svekkes. Sykemelding kan derfor være nødvendig i begynnelsen til behandling har kommet godt i gang og den psykiske helsen bedres. Dersom disse personene skulle opplevd et kutt i sykelønnsordningen vil dette kunne medføre en vesentlig forverring av situasjonen. De vil ikke klare å fungere i jobb, og derfor få redusert utbetaling dersom sykelønnsordningen for psykisk syke kuttes. Dette vil igjen forverre den økonomiske situasjonen som er årsak til de psykiske problemene. Resultatet av dette vil da medføre at den psykiske sykdommen forverres ytterligere. Sykdomsløpet og behandlingstiden vil da forlenges, og kuttet vil da fungere mot sin virkning.

Det er ingen tvil om at psykisk syke bør jobbe. De har ofte godt av å komme seg ut, føle seg nyttige. Den psykiske helsetilstanden kan ofte forverres om de sykmeldes 100% og isoleres fra samfunnet. Det er også et ubestridelig faktum at det blir vanskeligere å komme tilbake i arbeid dersom sykefraværet er langvarig. Derimot så må tilnærmingen mot arbeidsførhet gjøres på en helhetlig måte. Hvor den sykes helse står i sentrum. Det vil føles lettere for den psykisk syke å gå tilbake i arbeid dersom vedkommende føler aksept for sykdomssituasjon, og at denne ivaretas i tilstrekkelig grad i prosessen.

Fokuset bør settes på forebygging, avdekking og behandling av psykisk helse. Slik at de kan bli friske raskere og komme tilbake i arbeid. Derimot vil det være å ta et skritt i feil retning om psykisk helse igjen skal undergraves. Psykisk helse er en reell sykdomssituasjon. Det er ingen som velger å ha dårlig psykisk helse, like lite som noen velger hjerteinfarkt eller en infeksjon. Det siste vi trenger er ytterligere stigmatisering. Det vi trenger er et psykisk helsevern som fungerer og samarbeid mellom instansene.

Kjære mor på morsdagen!

I dag kommer aviser, sosiale medier, tv-sendinger med mer til å strømme over av morsdagsnyheter. Men, har vi glemt hva morsdagen egentlig handler om?

For nå synes det kun å være snakk om kaffe på sengen og gavene.

Jeg liker ikke det kommersielle ved disse dagene. For i det kommersielle presset om å finne den perfekte gaven glemmes grunntanken bak. Hvis jeg skulle fått en morsdagsgave, så ville jeg ikke hatt noe som kan pakkes inn og settes bånd på. Det beste et barn, en far, kunne gitt meg i dag, er noe så enkelt som kjærlighet og takknemlighet til meg som mor. Bare noen få ord: «Takk for at du er mammaen min!» «Takk for at du er en fantastisk mor til mine barn!» Det er mye mer verdt enn den største diamant, den dyreste veske eller den fineste kake!

Så…

Kjære mor!

Du feires og settes pris på i dag fordi du allerede har fått den største gaven man kan oppleve her i livet! Du har fått oppleve det mirakelet det er å få barn. Du har fått oppleve morskjærligheten. En større gave enn det kan man ikke få!

Så ikke bruk dagen i dag på å tenke på gaver, eller manglende oppvartning av en mann, en far. De har uansett et annet syn på sånt enn oss kvinner.

Bruk dagen til å se på dine barn. Prise deg takknemlig over dem. Over at DU er den som får følge dem tettest på deres ferd gjennom livet. Over at DU er den de alltid kan lene seg mot. Over at DU er den som elsker dem så ubetinget. Over at DU elskes like ubetinget tilbake.

Du er mor! Du er fantastisk!

Nyt det på en dag som i dag!

God morsdag!

skann0002Bildet er herfra

Personangrep og kvinnehets

Jeg har fulgt med på en del av det som presenteres gjennom samtlige medier om angrep på kvinner som ytrer seg. Det skrives mye viktig, men jeg synes Gunnar Tjomlid skriver det best. I hans innlegg Menn som hater kvinner kommer det frem mange viktige aspekter i denne debatten. Han presenterer problemstillingen på en god måte. Les hans innlegg!

For det er ikke slik at personangrep rettes utelukkende mot oss kvinner. Menn som kommer med ytringer som provoserer blir også angrepet. De får også sin andel av drittslenging. Det er noe som ikke må glemmes.

Jeg er enig med Gunnar Tjomlid i mye av det han presenterer i innlegget, men det er en ting jeg vil trekke frem først og fremst: Personangrepene kommer fordi vedkommende ikke er enig i det som skrives, men ikke klarer å holde seg til sak. Personangrepene kommer som regel fra personer som er uenige i det som ytres, men ikke klarer å argumentere saklig for sitt synspunkt. Personer som ikke evner å skille debatt og person. Og i mine øyne sier det mer om de som angriper enn den som ytret seg i utgangspunktet.

De fleste som uttrykker skarpe meninger opplever slike personangrep. Meg selv inkludert.

Foreløpig har ikke denne bloggen skapt slike kvinneangrep som det snakkes om, men det finnes en verden utenfor også. Etter å ha jobbet et tiår i vaktbransjen, så har jeg fått min andel av angrep på meg som kvinne. Fra menn som tror det er greit å rakke ned på mitt kjønn, min kropp, bare fordi jeg er kvinne.

Slike angrep er IKKE akseptabelt, enten det gjøres i det virkelige liv eller på nett. Det er rett og slett diskriminering! Intet annet!

Heldigvis er det de færreste menn som oppfører seg slik. Det er ikke et problem som tilligger menn som gruppe. Det er en adferd hos enkelte idioter.

Jeg tror en av grunnene til at de det gjelder fortsetter denne type angrep er fordi det funker. HVER GANG!!! For kvinnene tar seg nær av det, provoseres av det, blir forbannet av det. En som ønsker å angripe på person prøver alltid å finne den knappen å trykke på som vil gjøre mest skade. Da jeg skrev mitt innlegg Kjære Babymamma gikk endel av personangrepene på mine egne ferdigheter som mor uten å kjenne meg. For er det noe som sårer så er det å høre at man ikke er egnet som mor.

Dette er ren hersketeknikk! Man går til angrep på personen der man tror man det svakeste punktet er. Og for oss kvinner, så er det i mange tilfeller vårt kjønn. Misforstå meg rett her. Det er ikke vårt svakeste punkt fordi vi er et svakere kjønn! Det er vårt svakeste punkt fordi vi føler vi må sloss for å ikke anses som det svakere kjønn. Mye av dette sitter i vår egen mentalitet – dessverre.

For ingen kan gjøre oss svakere enn det vi tillater dem å gjøre.  Det er mye av det som fremstilles gjennom media, også av oss kvinner selv, som gjør at vi føler vi må kjempe for å være menn likeverdige. På arbeidsplassen, i debattene, i mediene. I realiteten så burde vi bare ta dette som den største selvfølge! Vi kvinner har svakheter menn ikke har. Men, menn har også svakheter vi kvinner ikke har. Menneskeheten er delt i to kjønn, som i et videre perspektiv utfyller hverandre. Samfunnet trenger de ulike egenskapene i begge kjønn. Kvinner er ikke menn underlegne med mindre vi tillater dem å heve seg over oss.

Jeg vet ikke om Gunnar Tjomlid tenkte over det selv da han skrev sitt innlegg. Innlegget har en dualitet jeg ikke liker. Han åpner innlegget sitt med eksempler på personhets han selv har opplevd. All ære til den mannen, som ikke lar seg knekke av en slik massiv sverting, men fortsetter å ytre sine meninger. Men, jeg undres: Hvorfor er det mer akseptabelt å kalle en mann pedofil enn en kvinne for dum? Kommentaren til Gunnar Tjomlid kom etter et innlegg om barnepornografi, og det er således knyttet til innleggets «tema» selv om det er uakseptabelt. Å kalle en kvinne dum kan komme fordi noen oppfatter hennes meninger som dumme. Uansett så er ikke dette et angrep på hennes kjønn, men hennes intelligens.

Det er viktig at samfunnet sier ifra at det ikke er akseptabelt at kvinner angripes for sitt kjønn. For all del! Men, jeg synes det er vel så viktig at det settes fokus på at angrep på noens person på generelt grunnlag ikke er akseptabelt. For uansett hvem som ytrer seg, så vil den som kommer med angrepet rette sin skytts mot rustningens svakeste punkt. Dette er ikke på noen som helst måte akseptabelt, uansett hvem målet er.

Det er vel så viktig at vi kvinner lærer å håndtere dette. At vi lærer å vise at vi ikke finner dette akseptabelt. Når vi ytrer oss i ulike medier, så må vi dessverre regne med personhets. Det er for mange som går for langt i sine angrep på det vi sier så lenge de kan gjemme seg bak en telefon, en skjerm, et nick. Vi kvinner må lære oss å tørre å ta tyrene ved hornene og si at vi ikke finner oss i det. Si imot. Stå opp for oss selv. Faktisk anmelde de idiotene som krenker oss eller truer oss slik at vi føler det er fare for egen sikkerhet. Vi må lære oss til å også tørre å kjempe denne kampen selv også! Ikke trekke oss unna, og la oss skremme til å tie. Men tørre å stå for det vi gjør. Det er kjempe bra at menn også engasjerer seg i denne kampen mot kvinnehets! Men, det må ikke føre til at vi kvinner da trekker oss unna og lar menn ta kampen alene. For det vil kunne oppfattes som et signal om at vi ikke orker å ta kampen selv. Idiotene får da bensin på bålet fordi vi oppfører oss som om vi er for svake til å kjempe for det vi tror på selv.

At kvinner opplever en annen type hets enn menn er det ikke tvil om – dessverre. Men, i bunn og grunn koker det hele ned til en enkelt setning: Personangrep er uakseptabelt uansett form og hvem det gjøres mot!

Kommunalt byråkrati – samfunnets verste fiende??

Jeg så en litt interessant debatt på twitter. Om kommunalt byråkrati, Fylkesmannen som klageinstans og mangel på fornuft når enkeltvedtak fattes…

Dette er et sammensurium som er vanskelig for Ola Nordmann å skjønne. Som jurist så skjønte jeg ikke dette helt selv… Ikke før jeg begynte å jobbe med dette.

For all del, dette handler ikke om NAV, barnevern eller andre typer saker med dype og komplekse historier. Det handler om eiendomsforvaltning.

I utgangspunktet så har en grunneier all råderett over egen grunn. Han som på papiret eier den, og har også alle rettigheter som følger den eierretten. Han kan pantsette, selge, bygge, la den stå, gi bort, stifte servitutter (bruksrettigheter) osv. osv. Vi anser eierråderetten som elementær. Når man eier noe, så ønsker man også å bestemme over det man eier.

Men, så enkelt er det ikke. Det er en rekke lover og regler som forhindrer oss i å gjøre som vi vil. Når det kommer til fast eiendom, så er plan- og bygningsloven en av de største hindrene for utøvelse av vår råderett som grunneier.

For du kan ikke bygge hva du vil. Du kan ikke bruke jordlappen til hva du vil. Hva du kan bruke eiendommen din til er bestemt gjennom den kommunale forvaltningen og de rammer kommunen må holde seg innenfor i henhold til plan- og bygningsloven.

Tanken er god. Veldig god! Plan- og bygningsloven setter opp rammer for at det kommunale styret kan forme en langsiktig og samfunnsnyttig ressursutnyttelse og utvikling i kommunen. Det lages langsiktige byplaner, kommuneplaner, kommunedelplaner m.m. Som regel et godt og viktig stykke arbeid.

Men, det er i enkeltsakene det ofte går feil.

Skal du gjøre noe med eiendommen din, så må du søke kommunen om lov. Kommunen skal behandle saken ut i fra plan- og bygningsloven. Den bestemmer om kommunen kan si ja eller nei, og hva den kan legge vekt på i sin saksbehandling.  Plan- og bygningsloven åpner også for bruk av kommunalt skjønn. Kall det sunn fornuft. Slik at kommunen kan fatte fornuftige vedtak der regelverket ikke passer helt med saken.

Beslutningsmyndigheten i kommunen ligger hos politikerne. Vel, den er jo titt og ofte delegert, som for eksempel i byggesakene. Men da har politikerne gitt retningslinjer for hvilken politikk de ønsker gjennomført.

Det er her jeg ofte møter utfordringer mellom juss og politikk! Som jurist så skriver jeg mange saker for politikerne. I mine saker så innhenter jeg all nødvendig informasjon og skriver en anbefaling om innvilgelse eller avslag. Hva jeg lander på avhenger av hva jussen sier at jeg kan legge vekt på, og i hvilken grad de forskjellige faktorer etter lovverket skal tillegges vekt. Min yrkesstolthet som jurist gjør at jeg i hver enkelt sak etterstreber å anbefale det som er juridisk korrekt…..

For all del… Jeg vet at jeg kan gjøre feil. Og jeg gjør det også. Helt sikkert! Jeg er bare menneskelig…

Men, jeg vet også at jeg gjør en jævlig god jobb!

Utfordringen kommer når jeg får vedtaket tilbake fra politikerne. Da har de titt og ofte gått imot min anbefaling. Dette også selv om jeg legger ved uttalelser fra diverse statlige instanser som fraråder den løsningen politikerne har valgt.

Mitt inntrykk er at politikerne er mye mer opptatt av å smøre folket. Vise velvilje. I håp om stemmer ved neste valg. Alt for å gi innbyggeren i dette tilfellet det de vil ha. Politisk rævsleiking på sitt verste!!

For i sin ja-mentalitet, så glemmer politikerne å tenke langsiktig. De synes å kun tenke kun på sin egen politiske karriere. Og det ser ut til at de ikke klarer å tenke hvordan kommunen vil utvikle seg over tid. I alle fall ikke lenger enn til neste valg.

Det synes som om politikerne glemmer at deres beslutning i et enkeltvedtak skaper presedens for hvordan de må behandle lignende saker i fremtiden. For det gjør faktisk det. Det finnes et likebehandlingsprinsipp. Og man skal ha en forutsigbarhet i hva kommunen legger vekt på i sine saker. Det skal ikke foretas vilkårlig saksbehandling.

Det synes også å gå politikerne hus forbi at vi har et lovverk å forholde oss til. Ta for eksempel dette med plan- og bygningslovens § 19-2 om dispensasjoner. Dispensasjoner kan innvilges i enkelttilfeller. Dette skal være et unntak fra de langsiktige planer som er bestemt i kommunen. Det skal foreligge sterk overvekt av grunner til å innvilge i forhold til å gi avslag. Det skal ikke være kurrant å gi en dispensasjon. Men, erfaringen min viser at kommunene gir dispensasjoner over en lav sko. Dette til tross for negative innstillinger fra saksbehandlere. Ei heller høringsuttalelser fra Fylkesmannen, Fylkeskommune, Statens Vegvesen og andre organer som gir gode grunner og henvisning til lovverk for hvorfor det må avslås synes å nå frem. Politikerne ser kun den ene saken, og ikke hvilken utvikling det har på sikt.

Dessverre er mitt inntrykk at de tenker mer på hvilken velvilje de får som enkeltpolitiker og hvilket positive lys de setter sitt parti i, enn på det de burde tenke på – en fornuftig utvikling av kommunen de forvalter.

I enkelte tilfeller blir disse vedtakene klaget inn til Fylkesmannen. Det er ikke de som sitter på lokalkunnskapen, men det er de som er klageinstans. Fylkesmannen gjør tidvis om vedtaket til kommunen. Selv om kommunens vedtak kanskje kunne vært forklarlig og fornuftig som et enkelttilfelle, så må Fylkesmannen se det overordnede perspektivet. Sette et standpunkt. Det rammer ofte den det gjelder hardt. Og det kan være uforståelig.

Politikerne burde tenke mer på en fornuftig og forutsigbar forvaltning av kommunen, enn å rævsleike innbyggere for å bli gjenvalgt. For de vet at noen kommer til å få svi. For etter den søte kløe kommer alltid den sure svie. Men totalsummen ved å si ja i de fleste tilfeller og at en enkelt får et uforståelig nei, den går i politikernes favør. De sa jo også ja i utgangspunktet. Det er Fylkesmannen som er den store stygge ulven. Det er Fylkesmannen som sa nei. Og hva er vel en kraftig motstander verdt mot 50 glade stemmer hvis den ene som blir forbannet skjønner hvordan ting faktisk henger sammen??? Hva er den ene sure innbyggeren mot 50 nye stemmer selv om vedkommende skjønner at h*n var en kalkulert risiko?

Denne evige runddansen får meg litt å undres over vårt byråkrati. Det er en utfordring for meg som jurist at det fattes vedtak som jeg ikke oppfatter som juridisk korrekte eller forsvarlige. Rett og slett fordi det er en annen løsning som er den rette i det store perspektivet. Og det er en utfordring for meg som fagperson å vite at det sitter folk uten min fagkompetanse og overprøver mitt fagfelt.

For jeg som jurist har ingen beslutningsmyndighet. Den ligger hos politikerne. Hos et utvalg politiske stemmer som ikke en gang har tid til å sette seg inn i de få sidene jeg sender dem som beslutningsgrunnlag. De 5-10 sidene med en sammenfatning av saken, og min juridiske vurdering av den. Nei, de rekker ikke lese alt. Bare skummer deler av den på vei inn til møtet hvor beslutning skal tas. Som gjerne i møtet får et lite referat fra en leder som har fått et lite referat fra en leder som har fått et referat fra meg. DISSE personene fatter beslutningen! Ikke jeg som sitter med fullstendig oversikt over alle sakens sider og har den nødvendige fagkompetansen. Nei, jeg er ikke egnet til å fatte beslutning. Den beslutningen er så viktig at dette skal vedtas på politisk nivå. Av en gjeng høye herrer og viktige fruer som ikke har tid til å sette seg inn i saken engang. Saken er så viktig at den må vedtas av noen som ikke vet hva de vedtar eller ikke!!

Er det rart jeg blir forvirret???

urlBildet er fra Morgenbladet

Det er vanvittig mye positivt å si om demokrati. Derimot er det en ting jeg ALDRI har forstått:

Hvorfor fattes avgjørelser av folk som ikke har fagkompetanse?

Hvorfor blir ikke gode politikere jobbende med politikk innen sitt fagfelt?

Hvorfor er den folkevalgte viljen viktigere, når folket likevel ikke vet hva partiene står for på detaljnivå?

Hvorfor finner vi oss i at vårt land styres med av den enkelte politikers tanker om egen fremtid og politisk makt, og ikke av den fagkompetansen som finnes i dette landet???