Kjære politikere, er dette en hverdag dere ønsker for fremtidens barn av aleneforsørgere????

Kjære Jens, Siv, Erna, hvem som helst….

Valgkampen drives i radig tempo om dagen, og politiske idealmål ytres over en lav sko. Men, ikke en eneste av våre kjære politikere ytrer noe om hverdagen til sånne som meg. Aleneforsørgere….

Jeg leste nettopp innlegget til en gutt på 15 år i Aftenposten. Han er lei av å være fattiglus! Han er som alle andre tenåringer. Forskjellen er bare at moren hans er alene om omsorgen for han. Hun er aleneforsørger.

Som aleneforsørger så har man samme utgifter som alle andre. Man skal bo, betale strøm, tv-lisenser, mobilregninger, internett, bil, bensin, forsikringer, osv osv…. Men, man har bare en inntekt til å dekke alt dette.

Jeg drømmer om å eie min egen bolig. Å vite at her kan jeg bo så lenge jeg måtte ønske. Kunne få lov til å male stuen uten å måtte be om lov. Et sted jeg kan slå meg til ro, og kalle for mitt hjem! For nå leier jeg. En kjellerleilighet uten tilstrekkelig lysforhold. Føler jeg kaster penger ut av vinduet hver måned, i stedet for å betale ned på noe jeg vil ha noe igjen for.  Jeg drømmer ikke om mye. En leilighet med balkong eller uteplass. Behøver ikke være så stor. Bare kjøkken, stue og bad. Og to soverom. Så min lille skatt kan ha sitt eget sted å leke. Så min lille skatt har et sted hvor han kan ha med venner hjem fra barnehagen.

Kjære politikere, er drømmene mine urimelige?

Men, jeg kan ikke kjøpe. Jeg har ikke foreldre som sitter godt i det. Hvor i verden min far er, vet jeg ikke. Vet egentlig ikke om jeg engang hadde fått vite det om han gikk bort… Han er alkoholiker. Så det er ikke noe å hente der. Moren min har heller ikke økonomi til å hjelpe. Hun er uføretrygdet. Har ingen penger på konto som jeg kan få til startkapital. Har ingen bolig banken kan ta sikkerhet i. Jeg står på egne ben.

Ikke får jeg boliglån heller. For bankene har begrensninger på hvor mye av kjøpesum de kan låne ut.  Husbanken er jo en mulighet, men det hjelper meg lite. For det er også begrensninger for hvor stor lånebelastning man kan ha. Jeg har allerede billån, for bilen klarer jeg meg ikke uten her jeg bor. Da vil jeg bruke så mye tid på reise at jeg ikke kan jobbe fullt. Barnehagen utvider nemlig ikke sine åpningstider for at jeg skal reise kollektivt. Og så har jeg studielån. Det som da står igjen innenfor akseptabel lånebelastning er ikke nok. Ikke på dagens boligmarked. Det er umulig å finne bolig så billig, med mindre jeg velger å flytte til Finnmark eller noe i den duren. Men hva da med lille skatt? Han vil jo miste alt av venner. Han vil miste nesten all kontakt med familie. Han vil miste kontakten med faren sin.

Kjære politikere, er det ikke meningen at vi som er alene uten foreldre som kan hjelpe skal kunne eie vår egen bolig?

Og jeg har samme utgifter som alle andre. Jeg har telefon. Jeg har internett. Jeg bruker strøm.  Jeg har bil. Jeg reiser til og fra jobb. Jeg har barnehageutgifter. Jeg har forsikringer. Jeg har legeregninger. Jeg har innkjøp av nye klær og nytt utstyr til lille skatt ved hvert skifte av årstid. Jeg har studielån. Osv. osv. osv. Men, jeg har bare en inntekt. Når alle de faste utgiftene er dekket, så er det ikke mye igjen. Og så kommer de variable kostnadene i tillegg. Mat, drikke, husholdningsartikler. Uforutsette utgifter vil jeg ikke snakke om, for det har jeg rett og slett ikke råd til.

Jeg kan ikke ta med meg lille skatt til dyreparken i Kristiansand. Jeg kan ikke ta med lille skatt til syden. Det finnes ikke penger til sånt. Jeg har ikke engang en familiehytte å reise til, så det er ingen ferie for en rimelig penge heller. Jeg har ikke råd til sånt. For jeg er alene, med samme utgifter som de som er to.

Kjære politikere, er det sånn det skal være? At min lille skatt ikke skal reise på ferie som andre barn, bare fordi mammaen hans ikke har funnet noen å dele livet og dets kostnader med?

For det er ikke så mye dyrere å være to. Man trenger ikke noen større bolig, for de fleste deler tross alt seng, stue, kjøkken og bad med sin bedre halvdel. Noen har kanskje to biler, men det er tross alt et valg. Jeg hadde fint klart meg uten egen bil, hvis jeg ikke var avhengig av å rekke barnehagen selv hver eneste dag. Noen utgifter er større, det skal jeg ikke fornekte. Men, langt fra alt. Og utgiftene er ikke doble. Langt derifra!

Men, alene så må man ta alt selv. Joda, det finnes økonomiske støtteordninger. Bidrag får jeg jo ikke… Far bare unnskylder og utsetter, og jeg orker ikke å ødelegge et godt samarbeid om barnefordeling for å få noen få hundrelapper gjennom Nav. Jeg får dobbel barnetrygd. Drøyt kr. 900,- ekstra i kassen der hver måned. Og joda, jeg får dekket drøyt kr. 1400,- av grunnprisen på barnehagen av Nav hver måned. Det hjelper jo på. Uten det så hadde det nok ikke gått rundt hver måned. Men, det veier ikke opp for merkostnadene ved å være alene. Og skattefordelene er det ikke noen vits å snakke høyt om. Jeg betaler like mye i skatt hver måned jeg, som mine kolleger og venner som lever i tosomhet.

Jeg får det til å gå rundt, og knapt nok det. Men, jeg har ikke noe ekstra. Jeg kan ikke fylle livet til lille skatt med opplevelser, reiser, nye impulser. Jeg har ikke penger til slikt, og alt koster. Jeg har ikke muligheten til å gi min lille skatt det kule utstyret han ønsker seg eller de populære klærne når sånt begynner å bli viktig om noen år. Jeg har ikke råd til slikt. Jeg kan ikke holde barnebursdager på lekeland, og har ikke plass til det hjemme. Så stor bolig har jeg ikke penger til om jeg så står dobbelt. Det blir som for 15-åringen i Aftenpostens artikkel. Han kan ikke gjøre alt det alle de andre gjør. De med foreldre som ikke bor alene.

Jeg kunne tatt meg en bedre betalt jobb. Jobbet døgnet rundt for å øke inntektene. Benyttet hvert ledige minutt på jobb. Men, jeg gjør det ikke. Fordi jeg vet at min lille skatt også trenger en tilstedeværende mor. En mor som har tid til han, og som faktisk orker å ta vare på han og gi han omsorg. Lille skatt trenger først og fremst mammaen sin. Så jeg velger  å få det til å gå rundt, og også ha tid til lille skatt. Men, det betyr at jeg også velger å ha dårlig råd. Fordi samfunnet er tilpasset at man er to, og ikke bare en.

Kjære politikere, er det sånn dere vil ha det? Ønsker dere virkelig et økonomisk klasseskille mellom aleneforsørgere og de som lever sine liv i tosomhet? Bare fordi vi ikke har funnet den ene vi ønsker å dele livet med?

Kjære politikere, ikke unnskyld med at dette er materielle verdier. At jeg som mor sikkert har mye annet å bidra med som kan gjøre livet til lille skatt godt. Jeg vet det! Men, i dagens samfunn er materielle verdier viktig. Det vet jeg selv, som tidligere mobbeoffer. Jeg hadde ikke alt det alle andre hadde. Jeg var aldri på utenlandsreiser eller kule ferier. For å ikke virke annerledes så løy jeg. Jeg fortalte fantasihistorier om hvor jeg hadde vært i ferien. Jeg skrøt på meg kule bursdagsgaver og dyre julegaver. Bare for å ikke skille meg ut. For å slippe å føle meg annerledes. For å slippe de fordømmende blikkene over at mamma ikke hadde råd. For å i et øyeblikk late som om vår familie ikke hadde dårlig råd.

For det er vondt å stå utenfor fordi mor eller far ikke har råd. I dagens samfunn blir materielle verdier viktigere og viktigere, dessverre. Det legges merke til hva slags klær våre barn går i. Medelever legger merke til hvordan våre barn bor, og hva slags bil mamma eller pappa kjører. Det blir snakket om dyre og fancy ferieturer, opplevelser og impulser. Barna skal ha all verdens utstyr. Alt fra sykkel og fotballutstyr til IPad, data, mobil og tv-spill. Det er mye av dette som ikke betyr noe i det lange løp. Men der og da, så betyr det alt. For en 10-åring, en 13-åring eller en 18-åring. Ja, for et hvilket som helst barn. Så er det en prøvelse å stå utenfor. Å være annerledes. Ikke ha alt det som alle de andre har. Fordi mamma eller pappa bor alene, og derfor ikke har råd. Fordi samfunnet vårt ikke har økonomisk aksept for at aleneforsørgere finnes.

Kjære politikere, er dette en hverdag dere ønsker for fremtidens barn av aleneforsørgere????

Reklame

Grønland, jeg har elsket deg….

But for how long????

Jeg har egentlig alltid vært ganske glad i Grønland. Særlig om sommeren!

Denne lille «oasen» midt i byen jeg er så glad i.

Nå om sommeren er jeg spesielt glad i Grønland. Det yrer av folkeliv. Og jeg hører alle verdens språk. Eksotiske dufter kommer fra restaurantene der.  Det er like mye liv utenfor som inne i butikkene. Ja, det er nesten så jeg får sydenfølelse av å gå over Grønland på en solrik sommerdag.

Men, jeg vet ikke helt om Grønland får beholde plassen i hjertet mitt. For det er ikke lenger som det var å være dame å gå alene over Grønland.

Det er lenge siden jeg sluttet å gå der alene på kveldstid. Jeg er tross alt oppegående nok til å verne om min egen trygghet. Men, jeg burde kunne gå der på dagtid uten ubehag.

Det er kun noen få uker siden sist jeg faktisk klappet til en mann på nettopp Grønland. Og i dag holdt jeg på å gjøre det igjen….

Jeg ruslet gjennom Smalgangen, og gikk og smilte litt for meg selv. Bare gledet meg over dette jeg liker så godt med Grønland.

Den første som snakket til meg var en norsk dame. Litt rufsete, kort hår. En fargerik kjole som blafret i vinden. Et stort smil. Hun spurte meg enkelt om hva tatoveringen min i nakken symboliserte. Jeg fortalte henne dette. Hun ga meg masse komplimenter, før hun ønsket meg en god dag og ruslet videre. Herlig, tenkte jeg. Sånne tilfeldige samtaler er noe jeg virkelig setter pris på….

Nestemann var ikke fullt så koselig, men for all del ikke alt for ille heller.

En godt voksen, norsk mann var det denne gangen. Så godt voksen at han sannsynligvis kunne vært faren min og vel så det. Han kom opp på siden av meg og sa: «Det er så sjelden man ser damer som deg. Så flott! Så stram!» Den siste kunne han jo spart seg for. Men, jeg takket pent og fortsatte videre i den retningen jeg var på vei.

Sistemann derimot… Han holdt på å få seg en midt på trynet!

Jeg legger så vidt merke til en mann som passerer meg. Norsk, kanskje i slutten av 40-årene. I det han passerer snur han seg etter meg. Og jeg var mildt sagt ikke forberedt på det han sa ; «Fy faen! Jeg skulle likt å knullet deg med de høye hælene på, i det slanke rumpehullet ditt!»

WTF???

Enda godt jeg hadde dårlig tid… Både for min og hans del!

Hva er det som får menn til å tro at vi damer vil høre noe sånt???

For all del… Jeg setter virkelig pris på komplimenter og blikk fra tilfeldig forbipasserende. Det er jo plusspoeng på selvtillitskontoen. Og jeg er ikke av den som tror at alle som gir et kompliment har en baktanke med dette. For det er jo i utgangspunktet bare hyggelig!

Men, enkelte går over streken! Sånn som sistemann i dag. Det er bare guffent når det blir sånn. Rett og slett! Heldigvis er disse mennene som tillater seg å si sånt høyt til fremmede damer i mindretall.

Det er ikke første gang dette har skjedd. Jeg har opplevd at mannfolk plystrer, roper ymse ting og stønner etter meg. Og av en eller annen grunn så er de mest provoserende og mest ubehagelige episodene alle opplevd på Grønland.

Jeg er den som stort sett hever meg over det. Overser, og går videre som om det ikke har skjedd. Enkelte ganger blir jeg så provosert at jeg slår, men det skal mye til.

Og jeg er sjelden provoserende kledd når dette skjer. Jeg kler meg ikke som en dass. Jeg er såpass forfengelig at jeg liker å ta meg bra ut. Og jeg går nesten alltid i høye hæler. Jeg har også en røff hårfrisyre, som gjør at jeg synes der jeg går. Jeg er slank, og har en over gjennomsnittet stor byste. Og joda, jeg er nok i den kategorien damer som kalles for pen.

Men, hva så? Jeg burde kunne gå i byen jeg elsker på dagtid likevel. Uten å utsettes for sånne ubehageligheter…

Grønland, jeg har elsket deg. Men, jeg tror vårt forhold er over… Dessverre!

Er ikke psykisk syke syke nok?

I dag preges enkelte nettaviser av rapporten fra OECD om den norske sykelønnsordningen. OECD mener den norske sykelønnsordningen er for snill mot psykisk syke!

Det er ingen tvil om at det i dag er flere psykisk syke som er sykmeldte enn for få år siden. I 1994 skyldtes 10% av sykmeldingene psykisk sykdom. I 2010 var andelen sykmeldinger knyttet til psykisk helse 18%. Man kan jo undres på hva årsakene til dette kan være. De presenteres nemlig ikke i nyhetsbildet.

Med fare for å ta feil, for jeg har ikke lest hele rapporten fra OECD. Likevel så er inntrykket mitt at OECD legger skylden for økningen av antall sykmeldinger knyttet til psykisk helse på den generøse sykelønnsordningen. For i Norge betaler arbeidsgiver full lønn de første 16 fraværsdager, i det som kalles arbeidsgiverperioden. Etter det dekker NAV full lønn i opptil et år. Dersom man ikke er arbeidsfør etter et år som sykmeldt finnes andre trygdeordninger, men da ikke med 100% av lønnen man hadde som arbeidsfør.

Selv tror jeg bildet er mer sammensatt enn som så. Selvfølgelig så skal det ikke stikkes under en stol at vi har en god sykelønnsordning her til lands. Man taper i utgangspunktet ikke penger på å være sykmeldt dersom man er ordinær arbeidstager. Man får utbetalt 100% av grunnlønn. Bonuser, overtidsbetaling, tillegg for ubekvem arbeidstid osv. dekkes selvfølgelig ikke, men dog. Så økonomisk sett så har man som sykmeldt intet incentiv om å gå tilbake i jobb før man har vært sykmeldt i et år.

Jeg tror økningen i antall sykmeldinger knyttet til psykisk sykdom blant annet skyldes at det er et helt annet fokus på psykisk helse i dag enn det var for 20 år siden. Å være psykisk syk er ikke lenger så tabubelagt som det det var. Det er også mer fokus på dette i helsevesenet, noe som gjør at terskelen for å be om hjelp i dag er lavere enn det den var før. Når flere søker hjelp for psykisk sykdom, så vil dette også vise seg i utslag på denne type statistikk. Årsaksbildet er mer komplisert enn at psykisk syke ikke ønsker å jobbe fordi de likevel får betalt.

For det er svært få som velger å være sykmeldt. Det er overhode ingen gunstig situasjon å ikke være arbeidsfør. I det man ikke lenger klarer å jobbe fullt over lengre tid, her ment som utover arbeidsgiverperioden, så føler man at man mister noe av seg selv. Man får ikke brukt evner og kompetanse man sitter inne med. Man mister den faglige og sosiale arena som arbeidsplassen er. Man føler seg rett og slett litt unyttig og ubrukelig når man bare går hjemme og ser på day time tv. Så selv om man ikke har noe økonomisk incentiv om å jobbe, så finnes det en hel rekke andre motivasjonsgrunner.

Det første som slår meg når jeg leser om rapporten er at jeg får inntrykk av at psykisk syke ikke er syke nok til å være sykmeldte. Er ikke dette med på å undergrave psykisk helse? Er ikke dette et steg tilbake? Slik jeg ser det så kan dette medføre at psykisk sykdom igjen blir mindre akseptabelt som årsak til at man ikke alltid klarer å fungere 100%.

For all del, OECD har et par viktige poenger. De tar til orde for at det kan skapes løsninger på arbeidsplassen slik at psykisk syke kan jobbe under sine forutsetninger. Det nevnes også at det psykiske helsevernet må bli mer helhetlig og samordnes med NAV, slik at man får et samarbeid for behandling og løsninger for å få den psykisk syke tilbake i arbeid. Dette er kjempe bra! For dette kan bidra til at flere psykisk syke kommer ut i arbeid igjen, samt at de kommer i arbeid på et tidligere tidspunkt.

Men, det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. OECD uttaler også at psykisk syke bør presses tilbake i jobb. Det er ingen hemmelighet at svært mange psykisk syke reagerer negativt på press. Dessuten vil det å presse de tilbake til en hektisk hverdag på et så tidlig tidspunkt at de egentlig ikke er klar for det, kunne medføre sterke tilbakefall og forlenging av tilstanden og behandlingstiden. For en del psykisk syke kan det også være vanskelig å få tilrettelegging på arbeidsplassen. Det er dessverre ikke alle arbeidsgivere som har forståelse og respekt for psykisk sykdom. Derfor kan det for den syke være en stor belastning dersom arbeidsgiver skal informeres om årsaken til sykefravær og behovet for tilrettelegging. Slik informasjon er nødvendig for at tilrettelegging skal kunne fungere i praksis. I tillegg er det fortsatt mange som føler skam over å være psykisk syk. Å måtte informere en utenforstående part, som arbeidsgiver er, om egen psykisk helse kan derfor ødelegge samarbeidsforholdet og maktbalansen på arbeidsplassen. For psykisk syke som f. eks. sliter med en depresjon, så kan det også være at forhold på arbeidsplassen kan være en del av årsaksbildet for depresjonen. Det kan derfor medføre betydelig forverring å da presse den syke tilbake på arbeidsplassen for tidlig.

Disse faktorene er det viktig å ta hensyn til før en psykisk syk presses tilbake i en arbeidssituasjon. Selvfølgelig må man ha som mål at også psykisk syke skal tilbake i jobb. Det er bare viktig at dette gjøres under riktige forutsetninger. Det er viktig at dette gjøres etter en samlet vurdering av den sykes psykiske helse.

Det er også et ubestridelig faktum at mange blir psykisk syke på grunn av økonomiske problemer. Så syke at de ikke klarer å fungere normalt i en arbeidssituasjon i en periode. Å kutte i sykelønnsordningen kan da være fatalt. For disse personene kan det være umulig å fungere i jobb når den psykiske helsen svekkes. Sykemelding kan derfor være nødvendig i begynnelsen til behandling har kommet godt i gang og den psykiske helsen bedres. Dersom disse personene skulle opplevd et kutt i sykelønnsordningen vil dette kunne medføre en vesentlig forverring av situasjonen. De vil ikke klare å fungere i jobb, og derfor få redusert utbetaling dersom sykelønnsordningen for psykisk syke kuttes. Dette vil igjen forverre den økonomiske situasjonen som er årsak til de psykiske problemene. Resultatet av dette vil da medføre at den psykiske sykdommen forverres ytterligere. Sykdomsløpet og behandlingstiden vil da forlenges, og kuttet vil da fungere mot sin virkning.

Det er ingen tvil om at psykisk syke bør jobbe. De har ofte godt av å komme seg ut, føle seg nyttige. Den psykiske helsetilstanden kan ofte forverres om de sykmeldes 100% og isoleres fra samfunnet. Det er også et ubestridelig faktum at det blir vanskeligere å komme tilbake i arbeid dersom sykefraværet er langvarig. Derimot så må tilnærmingen mot arbeidsførhet gjøres på en helhetlig måte. Hvor den sykes helse står i sentrum. Det vil føles lettere for den psykisk syke å gå tilbake i arbeid dersom vedkommende føler aksept for sykdomssituasjon, og at denne ivaretas i tilstrekkelig grad i prosessen.

Fokuset bør settes på forebygging, avdekking og behandling av psykisk helse. Slik at de kan bli friske raskere og komme tilbake i arbeid. Derimot vil det være å ta et skritt i feil retning om psykisk helse igjen skal undergraves. Psykisk helse er en reell sykdomssituasjon. Det er ingen som velger å ha dårlig psykisk helse, like lite som noen velger hjerteinfarkt eller en infeksjon. Det siste vi trenger er ytterligere stigmatisering. Det vi trenger er et psykisk helsevern som fungerer og samarbeid mellom instansene.

Kjære mor på morsdagen!

I dag kommer aviser, sosiale medier, tv-sendinger med mer til å strømme over av morsdagsnyheter. Men, har vi glemt hva morsdagen egentlig handler om?

For nå synes det kun å være snakk om kaffe på sengen og gavene.

Jeg liker ikke det kommersielle ved disse dagene. For i det kommersielle presset om å finne den perfekte gaven glemmes grunntanken bak. Hvis jeg skulle fått en morsdagsgave, så ville jeg ikke hatt noe som kan pakkes inn og settes bånd på. Det beste et barn, en far, kunne gitt meg i dag, er noe så enkelt som kjærlighet og takknemlighet til meg som mor. Bare noen få ord: «Takk for at du er mammaen min!» «Takk for at du er en fantastisk mor til mine barn!» Det er mye mer verdt enn den største diamant, den dyreste veske eller den fineste kake!

Så…

Kjære mor!

Du feires og settes pris på i dag fordi du allerede har fått den største gaven man kan oppleve her i livet! Du har fått oppleve det mirakelet det er å få barn. Du har fått oppleve morskjærligheten. En større gave enn det kan man ikke få!

Så ikke bruk dagen i dag på å tenke på gaver, eller manglende oppvartning av en mann, en far. De har uansett et annet syn på sånt enn oss kvinner.

Bruk dagen til å se på dine barn. Prise deg takknemlig over dem. Over at DU er den som får følge dem tettest på deres ferd gjennom livet. Over at DU er den de alltid kan lene seg mot. Over at DU er den som elsker dem så ubetinget. Over at DU elskes like ubetinget tilbake.

Du er mor! Du er fantastisk!

Nyt det på en dag som i dag!

God morsdag!

Bildet er herfra

Personangrep og kvinnehets

Jeg har fulgt med på en del av det som presenteres gjennom samtlige medier om angrep på kvinner som ytrer seg. Det skrives mye viktig, men jeg synes Gunnar Tjomlid skriver det best. I hans innlegg Menn som hater kvinner kommer det frem mange viktige aspekter i denne debatten. Han presenterer problemstillingen på en god måte. Les hans innlegg!

For det er ikke slik at personangrep rettes utelukkende mot oss kvinner. Menn som kommer med ytringer som provoserer blir også angrepet. De får også sin andel av drittslenging. Det er noe som ikke må glemmes.

Jeg er enig med Gunnar Tjomlid i mye av det han presenterer i innlegget, men det er en ting jeg vil trekke frem først og fremst: Personangrepene kommer fordi vedkommende ikke er enig i det som skrives, men ikke klarer å holde seg til sak. Personangrepene kommer som regel fra personer som er uenige i det som ytres, men ikke klarer å argumentere saklig for sitt synspunkt. Personer som ikke evner å skille debatt og person. Og i mine øyne sier det mer om de som angriper enn den som ytret seg i utgangspunktet.

De fleste som uttrykker skarpe meninger opplever slike personangrep. Meg selv inkludert.

Foreløpig har ikke denne bloggen skapt slike kvinneangrep som det snakkes om, men det finnes en verden utenfor også. Etter å ha jobbet et tiår i vaktbransjen, så har jeg fått min andel av angrep på meg som kvinne. Fra menn som tror det er greit å rakke ned på mitt kjønn, min kropp, bare fordi jeg er kvinne.

Slike angrep er IKKE akseptabelt, enten det gjøres i det virkelige liv eller på nett. Det er rett og slett diskriminering! Intet annet!

Heldigvis er det de færreste menn som oppfører seg slik. Det er ikke et problem som tilligger menn som gruppe. Det er en adferd hos enkelte idioter.

Jeg tror en av grunnene til at de det gjelder fortsetter denne type angrep er fordi det funker. HVER GANG!!! For kvinnene tar seg nær av det, provoseres av det, blir forbannet av det. En som ønsker å angripe på person prøver alltid å finne den knappen å trykke på som vil gjøre mest skade. Da jeg skrev mitt innlegg Kjære Babymamma gikk endel av personangrepene på mine egne ferdigheter som mor uten å kjenne meg. For er det noe som sårer så er det å høre at man ikke er egnet som mor.

Dette er ren hersketeknikk! Man går til angrep på personen der man tror man det svakeste punktet er. Og for oss kvinner, så er det i mange tilfeller vårt kjønn. Misforstå meg rett her. Det er ikke vårt svakeste punkt fordi vi er et svakere kjønn! Det er vårt svakeste punkt fordi vi føler vi må sloss for å ikke anses som det svakere kjønn. Mye av dette sitter i vår egen mentalitet – dessverre.

For ingen kan gjøre oss svakere enn det vi tillater dem å gjøre.  Det er mye av det som fremstilles gjennom media, også av oss kvinner selv, som gjør at vi føler vi må kjempe for å være menn likeverdige. På arbeidsplassen, i debattene, i mediene. I realiteten så burde vi bare ta dette som den største selvfølge! Vi kvinner har svakheter menn ikke har. Men, menn har også svakheter vi kvinner ikke har. Menneskeheten er delt i to kjønn, som i et videre perspektiv utfyller hverandre. Samfunnet trenger de ulike egenskapene i begge kjønn. Kvinner er ikke menn underlegne med mindre vi tillater dem å heve seg over oss.

Jeg vet ikke om Gunnar Tjomlid tenkte over det selv da han skrev sitt innlegg. Innlegget har en dualitet jeg ikke liker. Han åpner innlegget sitt med eksempler på personhets han selv har opplevd. All ære til den mannen, som ikke lar seg knekke av en slik massiv sverting, men fortsetter å ytre sine meninger. Men, jeg undres: Hvorfor er det mer akseptabelt å kalle en mann pedofil enn en kvinne for dum? Kommentaren til Gunnar Tjomlid kom etter et innlegg om barnepornografi, og det er således knyttet til innleggets «tema» selv om det er uakseptabelt. Å kalle en kvinne dum kan komme fordi noen oppfatter hennes meninger som dumme. Uansett så er ikke dette et angrep på hennes kjønn, men hennes intelligens.

Det er viktig at samfunnet sier ifra at det ikke er akseptabelt at kvinner angripes for sitt kjønn. For all del! Men, jeg synes det er vel så viktig at det settes fokus på at angrep på noens person på generelt grunnlag ikke er akseptabelt. For uansett hvem som ytrer seg, så vil den som kommer med angrepet rette sin skytts mot rustningens svakeste punkt. Dette er ikke på noen som helst måte akseptabelt, uansett hvem målet er.

Det er vel så viktig at vi kvinner lærer å håndtere dette. At vi lærer å vise at vi ikke finner dette akseptabelt. Når vi ytrer oss i ulike medier, så må vi dessverre regne med personhets. Det er for mange som går for langt i sine angrep på det vi sier så lenge de kan gjemme seg bak en telefon, en skjerm, et nick. Vi kvinner må lære oss å tørre å ta tyrene ved hornene og si at vi ikke finner oss i det. Si imot. Stå opp for oss selv. Faktisk anmelde de idiotene som krenker oss eller truer oss slik at vi føler det er fare for egen sikkerhet. Vi må lære oss til å også tørre å kjempe denne kampen selv også! Ikke trekke oss unna, og la oss skremme til å tie. Men tørre å stå for det vi gjør. Det er kjempe bra at menn også engasjerer seg i denne kampen mot kvinnehets! Men, det må ikke føre til at vi kvinner da trekker oss unna og lar menn ta kampen alene. For det vil kunne oppfattes som et signal om at vi ikke orker å ta kampen selv. Idiotene får da bensin på bålet fordi vi oppfører oss som om vi er for svake til å kjempe for det vi tror på selv.

At kvinner opplever en annen type hets enn menn er det ikke tvil om – dessverre. Men, i bunn og grunn koker det hele ned til en enkelt setning: Personangrep er uakseptabelt uansett form og hvem det gjøres mot!

Kommunalt byråkrati – samfunnets verste fiende??

Jeg så en litt interessant debatt på twitter. Om kommunalt byråkrati, Fylkesmannen som klageinstans og mangel på fornuft når enkeltvedtak fattes…

Dette er et sammensurium som er vanskelig for Ola Nordmann å skjønne. Som jurist så skjønte jeg ikke dette helt selv… Ikke før jeg begynte å jobbe med dette.

For all del, dette handler ikke om NAV, barnevern eller andre typer saker med dype og komplekse historier. Det handler om eiendomsforvaltning.

I utgangspunktet så har en grunneier all råderett over egen grunn. Han som på papiret eier den, og har også alle rettigheter som følger den eierretten. Han kan pantsette, selge, bygge, la den stå, gi bort, stifte servitutter (bruksrettigheter) osv. osv. Vi anser eierråderetten som elementær. Når man eier noe, så ønsker man også å bestemme over det man eier.

Men, så enkelt er det ikke. Det er en rekke lover og regler som forhindrer oss i å gjøre som vi vil. Når det kommer til fast eiendom, så er plan- og bygningsloven en av de største hindrene for utøvelse av vår råderett som grunneier.

For du kan ikke bygge hva du vil. Du kan ikke bruke jordlappen til hva du vil. Hva du kan bruke eiendommen din til er bestemt gjennom den kommunale forvaltningen og de rammer kommunen må holde seg innenfor i henhold til plan- og bygningsloven.

Tanken er god. Veldig god! Plan- og bygningsloven setter opp rammer for at det kommunale styret kan forme en langsiktig og samfunnsnyttig ressursutnyttelse og utvikling i kommunen. Det lages langsiktige byplaner, kommuneplaner, kommunedelplaner m.m. Som regel et godt og viktig stykke arbeid.

Men, det er i enkeltsakene det ofte går feil.

Skal du gjøre noe med eiendommen din, så må du søke kommunen om lov. Kommunen skal behandle saken ut i fra plan- og bygningsloven. Den bestemmer om kommunen kan si ja eller nei, og hva den kan legge vekt på i sin saksbehandling.  Plan- og bygningsloven åpner også for bruk av kommunalt skjønn. Kall det sunn fornuft. Slik at kommunen kan fatte fornuftige vedtak der regelverket ikke passer helt med saken.

Beslutningsmyndigheten i kommunen ligger hos politikerne. Vel, den er jo titt og ofte delegert, som for eksempel i byggesakene. Men da har politikerne gitt retningslinjer for hvilken politikk de ønsker gjennomført.

Det er her jeg ofte møter utfordringer mellom juss og politikk! Som jurist så skriver jeg mange saker for politikerne. I mine saker så innhenter jeg all nødvendig informasjon og skriver en anbefaling om innvilgelse eller avslag. Hva jeg lander på avhenger av hva jussen sier at jeg kan legge vekt på, og i hvilken grad de forskjellige faktorer etter lovverket skal tillegges vekt. Min yrkesstolthet som jurist gjør at jeg i hver enkelt sak etterstreber å anbefale det som er juridisk korrekt…..

For all del… Jeg vet at jeg kan gjøre feil. Og jeg gjør det også. Helt sikkert! Jeg er bare menneskelig…

Men, jeg vet også at jeg gjør en jævlig god jobb!

Utfordringen kommer når jeg får vedtaket tilbake fra politikerne. Da har de titt og ofte gått imot min anbefaling. Dette også selv om jeg legger ved uttalelser fra diverse statlige instanser som fraråder den løsningen politikerne har valgt.

Mitt inntrykk er at politikerne er mye mer opptatt av å smøre folket. Vise velvilje. I håp om stemmer ved neste valg. Alt for å gi innbyggeren i dette tilfellet det de vil ha. Politisk rævsleiking på sitt verste!!

For i sin ja-mentalitet, så glemmer politikerne å tenke langsiktig. De synes å kun tenke kun på sin egen politiske karriere. Og det ser ut til at de ikke klarer å tenke hvordan kommunen vil utvikle seg over tid. I alle fall ikke lenger enn til neste valg.

Det synes som om politikerne glemmer at deres beslutning i et enkeltvedtak skaper presedens for hvordan de må behandle lignende saker i fremtiden. For det gjør faktisk det. Det finnes et likebehandlingsprinsipp. Og man skal ha en forutsigbarhet i hva kommunen legger vekt på i sine saker. Det skal ikke foretas vilkårlig saksbehandling.

Det synes også å gå politikerne hus forbi at vi har et lovverk å forholde oss til. Ta for eksempel dette med plan- og bygningslovens § 19-2 om dispensasjoner. Dispensasjoner kan innvilges i enkelttilfeller. Dette skal være et unntak fra de langsiktige planer som er bestemt i kommunen. Det skal foreligge sterk overvekt av grunner til å innvilge i forhold til å gi avslag. Det skal ikke være kurrant å gi en dispensasjon. Men, erfaringen min viser at kommunene gir dispensasjoner over en lav sko. Dette til tross for negative innstillinger fra saksbehandlere. Ei heller høringsuttalelser fra Fylkesmannen, Fylkeskommune, Statens Vegvesen og andre organer som gir gode grunner og henvisning til lovverk for hvorfor det må avslås synes å nå frem. Politikerne ser kun den ene saken, og ikke hvilken utvikling det har på sikt.

Dessverre er mitt inntrykk at de tenker mer på hvilken velvilje de får som enkeltpolitiker og hvilket positive lys de setter sitt parti i, enn på det de burde tenke på – en fornuftig utvikling av kommunen de forvalter.

I enkelte tilfeller blir disse vedtakene klaget inn til Fylkesmannen. Det er ikke de som sitter på lokalkunnskapen, men det er de som er klageinstans. Fylkesmannen gjør tidvis om vedtaket til kommunen. Selv om kommunens vedtak kanskje kunne vært forklarlig og fornuftig som et enkelttilfelle, så må Fylkesmannen se det overordnede perspektivet. Sette et standpunkt. Det rammer ofte den det gjelder hardt. Og det kan være uforståelig.

Politikerne burde tenke mer på en fornuftig og forutsigbar forvaltning av kommunen, enn å rævsleike innbyggere for å bli gjenvalgt. For de vet at noen kommer til å få svi. For etter den søte kløe kommer alltid den sure svie. Men totalsummen ved å si ja i de fleste tilfeller og at en enkelt får et uforståelig nei, den går i politikernes favør. De sa jo også ja i utgangspunktet. Det er Fylkesmannen som er den store stygge ulven. Det er Fylkesmannen som sa nei. Og hva er vel en kraftig motstander verdt mot 50 glade stemmer hvis den ene som blir forbannet skjønner hvordan ting faktisk henger sammen??? Hva er den ene sure innbyggeren mot 50 nye stemmer selv om vedkommende skjønner at h*n var en kalkulert risiko?

Denne evige runddansen får meg litt å undres over vårt byråkrati. Det er en utfordring for meg som jurist at det fattes vedtak som jeg ikke oppfatter som juridisk korrekte eller forsvarlige. Rett og slett fordi det er en annen løsning som er den rette i det store perspektivet. Og det er en utfordring for meg som fagperson å vite at det sitter folk uten min fagkompetanse og overprøver mitt fagfelt.

For jeg som jurist har ingen beslutningsmyndighet. Den ligger hos politikerne. Hos et utvalg politiske stemmer som ikke en gang har tid til å sette seg inn i de få sidene jeg sender dem som beslutningsgrunnlag. De 5-10 sidene med en sammenfatning av saken, og min juridiske vurdering av den. Nei, de rekker ikke lese alt. Bare skummer deler av den på vei inn til møtet hvor beslutning skal tas. Som gjerne i møtet får et lite referat fra en leder som har fått et lite referat fra en leder som har fått et referat fra meg. DISSE personene fatter beslutningen! Ikke jeg som sitter med fullstendig oversikt over alle sakens sider og har den nødvendige fagkompetansen. Nei, jeg er ikke egnet til å fatte beslutning. Den beslutningen er så viktig at dette skal vedtas på politisk nivå. Av en gjeng høye herrer og viktige fruer som ikke har tid til å sette seg inn i saken engang. Saken er så viktig at den må vedtas av noen som ikke vet hva de vedtar eller ikke!!

Er det rart jeg blir forvirret???

Bildet er fra Morgenbladet

Det er vanvittig mye positivt å si om demokrati. Derimot er det en ting jeg ALDRI har forstått:

Hvorfor fattes avgjørelser av folk som ikke har fagkompetanse?

Hvorfor blir ikke gode politikere jobbende med politikk innen sitt fagfelt?

Hvorfor er den folkevalgte viljen viktigere, når folket likevel ikke vet hva partiene står for på detaljnivå?

Hvorfor finner vi oss i at vårt land styres med av den enkelte politikers tanker om egen fremtid og politisk makt, og ikke av den fagkompetansen som finnes i dette landet???

Jeg forbeholder meg retten til å bestemme over egen kropp!

Jeg klikket meg innom en av bloggpostene VG i dag hadde anbefalt. En god måte å bli kjent med andre bloggere på. Der kom jeg over innlegget til innlegget til snart 20-år gamle Sandra Helen som er sykepleierstudent. Et politisk innlegg om hennes holdning til abort.

Hun går klart ut med at hun er imot abort. Jeg synes holdningene hennes er en smule sneversynt. Hun er heldigvis så nyansert at hun skjønner at enkelte kvinner som er utsatt for voldtekt eller incest vil ha problemer med å fullføre svangerskapet. Det er mange abortmotstandere som ikke har den forståelsen engang. Så jeg er glad for at hun skjønner såpass.

Likevel blir holdningene hennes litt lite gjennomtenkte. Og det er lett å skjønne at dette er skrevet av en som verken har gjennomført en abort eller har barn selv. Jeg har selv et barn. Jeg vet hvordan det er å gå gravid i 9 måneder. Jeg vet hvordan det er å føde et barn. Jeg vet hvordan det er å være mor. Men, jeg har også tatt en abort. Det er mange år siden nå. Og det var rett og slett fordi jeg hadde et så vanvittig kaos i hodet til at jeg kunne ta på meg ansvaret det er å bli mor.

Det er så mye mer til debatten enn det bloggeren tar opp i sitt innlegg. Hun henviser til at de som vil slite med å forsørge barnet sitt kan få hjelp. Og de som ikke ønsker å beholde det kan benytte seg av adopsjon. Joda, det er alternativer. Det kan ikke motsies.

Det jeg savner er nyansene i debatten!

La oss starte med det grunnleggende: Det er faktisk ikke alle som tar abort som har slurvet med prevensjonen. Det er derimot et faktum at intet prevensjonsmiddel er 100% sikkert uansett hvor perfekt det benyttes. Så hvis man skal være 100% sikker på å ikke bli uønsket gravid, så må man faktisk leve i sølibat. Beklager kjære Sandra Helen! Sexlivet mitt får du ikke!

Videre så er det et grunnleggende menneskerettighetsprinsipp at man skal få bestemme over sin egen kropp! Da kan ikke en politiker med gode intensjoner bestemme at min kropp skal benyttes til surogati i 9 måneder for personer som er uønsket barnløse fordi jeg ikke lever i sølibat. For igjen, det er ikke sikkert jeg kan klandres for den uønskede graviditeten. Selv om jeg hadde kombinert x antall prevensjonsmidler under samme runde i høyet, så er man ikke 100% sikker. Beklager kjære Sandra Helen! Du får ikke lov til å bestemme over kroppen min!

Dette er for meg to grunnleggende prinsipper!

Så er det de som er utsatt for voldtekt eller incest. Disse må i alle fall få valget selv. Og de skal få valget helt uten fordømmelse eller moralsk pekefinger. Å tvinge de til å gjennomføre et svangerskap i en slik situasjon kan være ekstremt destruktivt for deres psyke. Det kan rett og slett skade dem for livet!!  Og tenk på barnet. Er det snakk om incest, så kan barnet ha store fysiske skader ved fødsel. Rett og slett på grunn av innavl. Og om barnet er så heldig at det ikke har fysiske skader, så har man alle ettervirkningene. Det skal mye til for at mor klarer å elske det barnet ubetinget. Barnet er selvfølgelig uskyldig, men det er også en påminnelse om et grusomt minne. Og hva sier man til barnet den dagen det spør etter far? Skal man fortelle at far var en kriminell, egoistisk drittsekk som voldtok moren hans? At bestefar ikke er noen bestefar men en jævel som også er faren? Eller skal man tvinge disse kvinnene til et liv i løgn for å beskytte barnet? Kjære Sandra Helen, har du tenkt over dette?

Så har du alternativet med å hjelpe de vordende mødre. Det er ikke alltid snakk om økonomiske problemer, selv om det kan være grunn til abort. Man skal tross alt ha muligheten til å forsørge barnet de neste 18 årene. Minst! Økonomi finnes det alltid en løsning for. Tro meg, det vet jeg alt om!! Det finnes også andre årsaker til at man ikke ønsker eller kan forsørge et barn. Man kan ha sitt å slite med psykisk. Man kan ha fysiske utfordringer som gjør svangerskapet komplisert, eller i verste fall livsfarlig for mor. Eller de fysiske utfordringene gjør at man ikke klarer utfordringene det fører med seg å ha et barn i hus. Barn krever som sagt mer enn mat på bordet, klær på kroppen og en seng å sove i. Det krever mye av deg fysisk og psykisk. Det er også de som ikke har de omsorgsevnene det  kreves å være mor. Alt kan ikke løses ved litt rådgivning på det offentliges regning!  Kjære Sandra Helen, skal du tvinge disse til å bli mødre? Skal du tvinge disse barna til å vokse opp under slike forhold?

Joda, det pekes på adopsjon. Men her har jeg to svært sterke betenkeligheter. Uansett hvor lite man ønsker seg et barn, så skjer det noe i det øyeblikket man innser at det gror et liv i magen. Det gjør faktisk det! Og tenke seg da til at denne kvinnen skal være tvunget til å bære barnet frem. I 9 måneder skal hun lære å kjenne barnet. Kjenne det vokse til i hennes mage. Kjenne det som en del av seg selv. Påtvunget, men likevel. Så må hun gi fra seg barnet fordi hun ikke har omsorgsevne. Så lenge man ikke har vært gravid og båret frem et barn, så skjønner man ikke dette. Man skjønner ikke hvilke følelsesmessige prosesser som skjer i en kvinne under en graviditet. De skjer ofte på grunn av hormoner. Hormoner som er nødvendige for at barnet skal vokse, og derfor ikke kan gjøres noe med. Kvinnen vil knyttes til barnet fysisk og følelsesmessig selv om hun vet hun ikke skal beholde det. Kjære Sandra Helen, begriper du hvilke påkjenninger dette vil påføre disse kvinnene?

En annen betenkelighet er at enkelte kvinner ikke burde bære frem barn. Det er rusmisbrukere, alkoholikere og andre kvinner med skadelig livsførsel. Skal disse også tvinges til å bære frem barnet? For barnet vil kunne påføres store fysiske skader gjennom svangerskapet. Og barnet kan bli født dypt avhengig av de rusmidler og stimulanser mor benyttet under svangerskapet. Det er ikke sikkert barnet en gang vil ha en sjanse her i livet. Og det er vanvittig naivt å tro at disse kvinnene kan innelåses og skjermes for sine vaner gjennom svangerskapet. Rusavhengige skaffer seg sin rus uansett hvor de er! Kjære Sandra Helen, skal disse «frøene» tvinges til å starte livet som skadede rusmisbrukere?

For all del… Jeg skjønner at det må gjøres en holdningsendring. Abort er ikke et prevensjonsmiddel! Og det skal ikke benyttes slik heller. Det er en påkjenning å gå gjennom en abort. Men, løsningen er ikke at en gjeng med sterke meninger skal sitte i et politisk forum å bestemme hva som er rett og galt for alle landets kvinner!!

Så sitter jeg alltid igjen med et spørsmål ingen abortmotstander har klart å svare meg på:  Er det ufødte barnets potensielle liv verdt mer enn morens? Hvis man skal påtvinge alle gravide kvinner å gjennomføre svangerskapet, så er det nettopp det man sier. Fordi man ikke tar hensyn til de psykiske plager mor kanskje må slite med resten av livet hvis hun går for adopsjon. Eller man påtvinger en livsvarig forsørgelses- og omsorgsbyrde på en kvinne som ikke ønsker det. Er hennes liv så lite verdt? Er en kvinne verdt så lite i dagens samfunn at politikk skal bestemme hvordan de skal leve resten av sitt liv? I så fall vil jeg se kalkylene for hvordan dere regner ut denne verdien! For i min verden så er et liv et liv. Og intet liv er verdt mer enn et annet!

Min kropp! Mitt liv! Min avgjørelse!

Bildet er herfra

********************

På grunn av antall kommentarer, så har jeg dessverre ikke mulighet til å svare. Derimot vil jeg komme med en del generelle presiseringer…

Mange av dere peker på mitt argument om at et liv er et liv. Dette står jeg for. Derimot så kunne jeg forklart en ting litt nærmere. Det er en vesentlig forskjell mellom morens liv og fosterets liv. Et foster (dvs innenfor de lovlige rammer vi har for abort i dag) er ikke levedyktig. Det er avhengig av morens liv for å kunne eksistere. Morens liv og eksistens er derimot allerede fullverdig, fordi dets eksistens er selvstendig og uavhengig.

Jeg har heller aldri uttrykt at jeg  mener at abort er ok som et prevensjonsmiddel. Det jeg derimot har uttrykt er at det ikke finnes det prevensjonsmiddel som er 100 % sikkert. Så i følge abortmotstandere så må kvinner som ikke ønsker barn eller evner å få barn deler av livet avstå fra sex. Fordi det er ansvarlige for det menneskeliv som skapes fordi medisinsk vitenskap ikke kan skape et prevensjonsmiddel som er 100 % sikkert! Selv om jeg skulle benyttet alle verdens prevensjonsmidler samtidig, så vil det uansett ikke være 100 % sikkert. Det eneste sikre prevensjonsmiddelet er sølibat.

Jeg er for at vi skal ha selvbestemt abort. Jeg synes også at alle kvinner som er usikre i forbindelse med om et svangerskap skal avbrytes skal få mulighet til å snakke med den profesjonelle ekspertise hun måtte ønske – leger, sykepleiere, psykologer, sosionomer osv. Kvinnen skal ha mulighet til å ta et frivillig og veloverveid valg. Men, det skal være HENNES valg å ta! Fars rolle er også viktig, men den debatten tar jeg gjerne i et annet innlegg.

De som er imot abort anbefales også å lese kommentaren fra Kari Jaquesson. Hun kommer med et veldig viktig poeng: Hvordan tilstandene vil bli dersom abort forbys. For abort har eksistert i lange tider, og vil alltid eksistere. Derimot vil vi få tilstander som er livsfarlige dersom aborter gjøres om til illegal virksomhet. Ønsker vi en slik utvikling?

Det som trengs er derimot en holdningsendring. Selvbestemt abort skal ikke være en enkel utvei. Det skal ikke være et prevensjonsalternativ. Det skal være en siste utvei fordi som av personlige grunner ikke kan eller vil bære frem barnet.  Et medisinsk unntak. Men ikke et unntak som fordømmes. Det skal ikke være noen moralsk pekefinger over dette. For INGEN av de som fordømmer vil noensinne vite hele historien bak valget. Dere fordømmer meg fordi jeg skrev at jeg har gjennomført en abort. Jeg skrev vagt om grunnen… Men, INGEN av dere kjenner hele årsaksbildet, og kan derfor ikke fordømme.

Luksusfellen i det virkelige liv!

Vi har alle tittet innom denne omdiskuterte serien på Tv 3 – Luksusfellen. Programmet hvor personer får brettet ut sin økonomiske begredelighet i full offentlighet foran flere tusen tv-seere, før de får huden full av kjeft fra økonomiekspertene for alle de dumme valgene de har gjort. De fleste har til og med sittet og humret litt over denne idiotskapen hos våre medmennesker og sagt til sidemannen: «Hvordan går det an å være SÅ dum?!?»

Tanken bak konseptet er at personer som har havnet på skråplanet økonomisk skal få hjelp til å ta tak i problemene og få en langtidsplan for hvordan man igjen skal få en sunn økonomi.

Det kan jo diskuteres hvor etisk det er å lage tv for å tjene penger på andres økonomiske problemer. Det er en diskusjon jeg ikke har noen planer om å gå inn på. For uansett hvor forkastelig mange kan synes det er, så er sannheten at den norske versjonen har vært et av kanalens mest sette programmer siden premieren i 2008.

Så selv om de færreste vil innrømme det, så er det tydeligvis mange av oss som ser på dette.

Og når man ser stormen i diverse sosiale medier under tv-sendingene, så er det stor fordømmelse av deltagerne. Jeg spør meg selv: Hvorfor???

Jeg vet hvordan det er å slite med økonomien. Jeg gjør det selv. Noe jeg også skrev helt åpent om i innlegget «Fanget av fortidens dårlige valg«. Og på bakgrunn av reaksjonene jeg ser i sosiale medier, så hadde jeg forventet fordømmelse jeg også. Tilbakemeldingene har derimot vært overveldende. Ikke så mye som et negativt ord har blitt ytret. Takk!

Men, tilbake til poenget… Jeg vet hvordan det føles. Og man føler seg elendig. Det er mange årsaker til det… Og jeg skal bare gå inn på en av dem her. Man føler seg elendig blant annet fordi man ikke mestrer noe «alle» andre mestrer. Det ser i alle fall slik ut fra utsiden. Selv den største idioten man vet om ser ut til å kontroll på egen økonomi. Så man fordømmer seg selv. Fordi man ikke klarer noe så banalt enkelt som å få pengene til å strekke til. Senke forbruk for å unngå de røde tallene i regnskapet. Man føler seg rett og slett som den dummeste personen i verden. Nettopp fordi alle andre tilsynelatende klarer akkurat dette.

Likevel er ikke dette noe som skjer med utelukkende dumme mennesker. Jeg anser ikke meg selv for å være dum. Jeg er høyt utdannet, og har en god jobb innen mitt fagfelt. Jeg ble uteksaminert med laud, og fikk høyeste mulige karakter på min avsluttende avhandling. Den eneste iq-testen jeg noen sinne har tatt, ble tatt godt over midnatt etter å ha kommet hjem fra en god middag med tilhørende god. Likevel fikk jeg et resultat som ligger godt over gjennomsnittet. Ja, faktisk så høyt at det er antatt at kun 2% av befolkningen når det resultatet. Så per definisjon er jeg ikke dum.

Mine egne penger derimot…. Det gikk rett i dass! Og det er egentlig mildt sagt. Så selv om jeg VET at jeg ikke er det, så har jeg følt meg veldig dum. Fordi jeg har tatt dumme valg. Er det derfor deltagerne i Luksusfellen fordømmes? Fordi folk tror de er dumme???

Vel… Her henger ikke jeg med!

De deltagerne som har vært med på Luksusfellen er ikke alene. Langt derifra! Det finnes sannsynligvis mange uheldige skjebner i søkerbunkene hos Tv 3. Jeg er ikke så naiv at jeg tror de deltagerne vi har sett gjennom x antall sesonger er ALLE søkere de har hatt. Det har nok vært en nøye utvelgelsesprosess hvor de fleste er silt ut og gitt avslag. I tillegg så har man alle de som sliter som ikke har meldt seg på. De som ikke vil kringkaste sine problemer for resten av landet. Der finner man de fleste!

Man hører det også på nyhetene. Nordmenns totale gjeld øker og øker. Antallet inkassosaker stiger i rykende fart, og nye inkasso- og låneselskaper etableres i hytt og pine. Det annonseres for forbrukslån og refinansiering flere ganger i timen på tv, internett og andre steder hvor det kan reklameres. Og de som ikke har penger å låne ut, de selger rådgivning. For alle vet at i regnskapet så gir ikke minus og minus pluss. Det gjør bare det røde tallet enda større. Det er lettere å være kritisk til andres økonomi enn sin egen, så da kan man vel gi noen gode råd… Det er tydeligvis MYE penger å tjene på andres ulykke. Det er et marked for å tjene penger på inkasso, forbrukslån, økonomisk rådgivning osv. Et STORT marked.

Med andre ord så er det mange som sliter! VELDIG MANGE!!!

Dette emnet er fortsatt tabu! Det er ikke noe man snakker om. Dette er jo noe alle fikser. Da tør man ikke innrømme at man ikke får det til! Så man skjuler det for omgivelsene, og de rundt er uvitende om den harde realitet. Sannsynligvis kjenner hver enkelt av oss minst en, og trolig flere, som sliter med akkurat dette.

Og det er kanskje ikke så rart…. Det er dyrt å leve i et av verdens rikeste land. Et land hvor det forventes at alle over 25 år har råd til å kjøpe egen bolig. Dette til tross for at det kreves flere hundre tusen i egenkapital og et lån på x antall ganger brutto årslønn. ALLE har visst råd til det. Og huset innredes etter midtsidebildet i siste interiørmagasin. Ren husmorporno det der. Koste hva det koste vil. Og alle har råd til bil, og helst ikke av den billige sorten. Nei, gjerne bil til flere hundre tusen det også. I tillegg må jo mor ha konebil. Ja, to biler til hver husstand. Det har vi råd til. Så skal jo både mor og far jobbe for å betale for herligheta. Da må man ha tilsynsordning for de små håpefulle. La oss klaske på en 2-3 tusenlapper i måneden per unge der også. Det har vi råd til. I tillegg skal vi se bra ut. Så vi bruker noen tusenlapper på kule klær, litt hud- og hårpleie, rette assesoirer og et par (eller førti) lekre sko. Helse har også blitt inn, så da slenger vi på en halv tusenlapp for mor og en halv en for far for overpriset treningsstudio. Kanskje flere tusenlapper også for den som virkelig tar helsa på alvor og bruker personlig trener. I tillegg så skal vi kose oss. Og som vi skal kose oss. Så da slenger vi på noen hyttehelger, sydenturer, romantiske langweekender, luksuriøse jentehelger osv. på toppen av kaka. Ja, litt kos skal vi jaggu ta oss råd til!

Er det rart folk havner på luksusfellen? Dette koster! Og mest sannsynlig så har de fleste i denne A4-beskrivelsen lån til langt over pipa. Det er nok mang ett kredittkort som har gått varmt for å leve opp til det bildet som er skapt av den vellykkede nordmann gjennom mediene. Den herligheten skal betales en gang. Og glemmer man en betaling eller tre, så er veien til Luksusfellen ganske kort!

Så jeg spør igjen: Hvorfor fordømmes programmet og deltagerne? Det er fort gjort å trå feil. Det kan skje den beste av oss. Og programmet i seg selv har mye positivt. Blant annet kan den være med på å fjerne det tabuet det er å slite økonomisk. Det er faktisk mange som gjør det. Ikke alltid skyldes det mindre gode valg økonomisk. Ofte skyldes det plutselige omveltninger i økonomien fordi inntekten faller bort. Programmet setter også fokus på overforbruk, forbrukerøkonomi og langtidsplanlegging. Noe de fleste av oss kunne hatt godt av å lære mer om. Så hvorfor hetses denne «dumskapen» så voldsomt?

Eller kanskje den ikke hetses… Kanskje det er et forsvar. Fordi man ikke vil innrømme at det er interessant. Fordi man ikke vil ha fokus på seg selv. Fordi man ikke vil at andre skal se at man kunne sklidd rett inn der selv… Jeg undres…

Drømmen om en hvit jul!

Snøen laver ned utenfor vinduet. Det ligger et hvitt teppe over bakker og li. Hvitt og vakkert! Det er 8 dager igjen til jul! Med andre ord – det ser ut som om det blir hvit jul i år! Julen ringes inn i et vakkert Winter Wonderland!

Da burde alle vel alle barn få drømmen oppfylt? Sant? Den evige drømmen om en hvit jul.

Bilde fra yr.no

Det er dessverre ikke alle barn som får den hvite julen de ønsker seg. Da sikter jeg ikke til snøfattige steder i vårt langstrakte land. Ei heller sikter jeg til det regnværet som er meldt her på østlandet i disse dager….

Jeg snakker om alkohol – igjen!

Jeg vet jeg har blogget mye om dette. Dere er kanskje lei… Men, det er en av mine store hjertesaker. Jeg klarer ikke å la være å bry meg. Jeg klarer ikke å la være å la meg beveges av dette. Jeg vet så alt for godt hvordan dette kjennes på kroppen. Hvordan det føles. Hvordan det skremmer. Og hvordan det påvirker resten av livet.

Dagbladet har i dag en artikkel om barn som gruer seg til jul nettopp på grunn av de voksnes alkoholvaner. Denne gangen er det vår kjære helseminister, Joans Gahr Støre, som er bekymret for julefylla. Han støtter kampanjen til Av-og-til som foregår om dagen. En fantastisk kampanje spør du meg! Organisasjonen har gjort en god jobb med å sette fokus på dette med barn og alkohol i disse dager.

Støre oppfordrer folk til å banke på dører. Rett og slett banke på døra til naboen hvis man vet at jula er av det fuktige slaget. Og folk må snakke om alkoholforbruk i juletiden.

Tanken er god. Tanken er VELDIG god!

Men, den vil ALDRI fungere i praksis!!!

Denne julen forsøkte jeg å snakke med øvrige voksne i familien om alkoholkonsum i jula. I alle fall de timene som mitt barn ville være til stede. Resultatet ble at jeg ble ansett som moraliserende, i overkant prippen og direkte kjedelig. For hvem vil vel spise ribbe uten øl og akevitt? Hvem vil ha gløgg uten rødvin eller sterkere saker? Hvem vil vel drikke julekaffe uten en vanvittig dyr cognac i glasset?

Bildet er fra tv2.no

Problemet er ikke at voksne tar seg ett glass til maten! Barn tar ikke skade av dette. Ett glass er sjelden til skade for noen.

Utfordringen rundt dette med barn og alkohol er at de som drikker for mye ikke innser at de gjør det! Eller de fornekter det! De skjønner ikke at barn merker endringen i adferd lenge før man selv kjenner tegn til alkoholrusen. De skjønner ikke at deres alkoholinntak kan ha negativ effekt på barna. For hvis de innrømmer det, så innrømmer de å ha et alkoholproblem! For normale og gode familier ikke utsetter ikke barna for negativ påvirkning grunnet alkohol. Nordmenn er så stigmatiserende at det bare er dårlige foreldre som gjør slikt. Og hvem vil innrømme at man er en dårlig forelder???

Og hvordan tror dere at folk vil reagere dersom uvedkommende kommer på døra og sier: «Jeg synes dere drikker for mye!». Vi er ikke akkurat et utadvendt folkeslag. Det er bare å ta seg en tur til Oslo sentrum for å få dette illustrert.  Vi snakker ikke til fremmede. Vi smiler ikke. Vi hjelper ikke! I alle fall ikke hvis det ikke kan gi oss masse kred og likes på sosiale medier. Vi bryr oss ikke, og man skal ikke legge seg bort i hva andre driver med. Nei, først meg sjøl, og så meg sjøl. Og nåde den som prøver å fortelle meg at jeg gjør noe galt. I alle fall hvis de tror de vet hva som er best for meg eller barna mine!!!

Jeg skulle virkelig ønske at det var så enkelt at man bare kunne snakke om det. Eller kunne si i fra når det blir for mye. Det er ikke så enkelt. Ola og Kari Nordmann er stigmatiserende og fordømmende. Og vi vil ikke sette oss selv i samme kategori som de med et alkoholproblem. Det er jo bare de som er så desperate at de må ha en liten tår med en gang de våkner som har et alkoholproblem. Kun de som står og tripper utenfor butikken eller vinmonopolet før åpningstid. Skjelvende på hånden av abstinenser. Nei, ingen av oss er der, så alkoholinntaket er ikke et problem! Vi bare nyter litt til maten. I våre øyne er det i alle fall bare litt. I barnas øyne så er det alt for mye!

Barna lider faktisk under de voksnes alkoholhygge. Det er ikke mye som skal til før barn merker endringene hos de voksne. Endringer vi ikke ser selv. De merker at volumet blir høyere. Vi prater mer. Latteren sitter løsere. Dere kjenner det igjen. Når vi voksne fortsatt er oss selv, i våre øyne. Vi har bare funnet roen og kommet i julestemning. Ikke sant? Sett fra barneøyne så ser det ikke slik ut. Mamma og pappa har endret adferd. De oppfører seg annerledes enn det de gjør til vanlig. Det gjør barnet usikkert og redd. Det vet ikke hvordan det skal forholde seg til mamma og pappa. Det vet ikke hva det kan forvente av mamma og pappa lenger. Har barnet i tillegg hatt en ubehagelig opplevelse rundt alkohol tidligere, så medfører denne lille endringen i adferdsmønster stor redsel. Redsel for at det som skjedde da skal gjenta seg. Redsel fordi alt blir uforutsigbart. Redsel fordi plutselig så er mamma og pappa noe annnet!!!

Det enkleste er å gjøre noe med eget alkoholinntak. Det handler bare om å bestemme seg og gjennomføre det. Det er råder man over helt selv, og ingen kan tvinge deg til å drikke mer enn man vil. Det handler om å ta et valg og ha styrke til å stå for det. Så enkelt er det ikke å endre andres alkoholvaner. Der er det dessverre lite man kan gjøre! Snakker man om alkohol som noe negativt, så stigmatiseres mann som moraliserende. Det er ikke så lett å stå på den siden av bordet alene. Derfor er det vanskelig å gjøre noe for de barna som lider under foreldrenes alkoholinntak. Det er ikke så mye man får gjort. Men, noe er det….

Det som derimot kan gjøres er enkelt, og etter min mening to ting. Man kan invitere barnet eller barna hjem til seg en liten stund. Finne på en unnskyldning til hvorfor du har lyst på besøk en liten time. Gi barna et friminutt hvor de kan slappe av! Har man barn selv så kan man kanskje til og med invitere til overnattingsbesøk.

Og er alkoholforbruket virkelig ille… Da er det eneste riktige å varsle! Varsle de myndigheter som har mulighet til å gripe inn å hjelpe barnet.

Alkohol er et stort problem! For skålen vår når klokken slår fem og julen ringes inn, den skal ingen ta fra oss!

Ta deg tid til å se denne fra Helsedirektoratet!

Det føles ekkelt å se den, gjør det ikke? Jeg synes i alle fall det… Hvordan tror du da barn har det under slike forhold?

********************

Øvrige innlegg om barn og alkohol i julen:

Julens ensomhet

Gledelig jul – ikke for alle

Til helvete og tilbake igjen – del 2, en annerledes jul

Fattighuset får kjeft – giverglede eller egotripp??

I dag er det å lese på nettsidene til NrK at Fattighuset refses. Givere raser! Fattighuset er nemlig så kravstore at de ikke ønsker brukte julegaver!

«Jeg er helt enig i at fattige barn skal få fine ting til jul, men at de MÅ være nye er jeg ikke enig i, og jeg synes selve tanken om at brukt pr. se er nest best er hårreisende og dessuten med på å fremelske en forbrukermentalitet en ikke har bruk for, kanskje særlig ikke når en engasjerer seg i arbeid for fattige mennesker og bedre gode fordeling. Mange barn i dag har så mye leketøy og klær at det ikke blir brukt i det hele tatt, eller er helt usynlig brukt, og å forhåndsdefinere dette som b-vare synes jeg er ganske grimt.»

Dette er en av kommentarene Fattighuset i Oslo har fått på sin facebook side!

Jeg kan forstå tanken som ligger bak. Man skal ikke støtte opp om den forbruksmentalitet som er voksende i samfunnet. Det finnes fantastisk mye brukte leker og klær som kan brukes om igjen. Jeg har selv levert leker etter poden på Fattighuset. Det gleder meg at det kan komme til nytte hos andre!

Men, jeg forstår så inderlig tanken til Fattighuset. Jeg forstår hvorfor de vil ha nye ting til julegaveutdelingen. De fattige i Norge har det ikke lett. Det er tabu å være fattig. Da har man liksom ikke klart å lykkes her i livet, og det er din egen feil. Man er sin egen lykkes smed. Som man reder ligger man. Ja, dere skjønner hva jeg mener.

Men, det er ikke alle som kan noe for det selv. Sykdom, ulykker som fører til uførhet, plutselige permitteringer eller nedbemanning på arbeidsplassen osv. Det er lite som skal til før en families økonomi tipper overende. Det er ikke alltid selvforskyldt. Alle kan ikke skjæres over en kam.

De fattige er også mennesker, som deg og meg. De har følelser, og de lider. Det er ikke lett å være fattig i et av verdens rikeste land! Noe som kjennetegner de fleste fattige familier er ønsket om å i alle fall kunne gi barna en fin jul. Å kunne gi egne barn en skikkelig julegave. Det handler ikke om at barnet nødvendigvis skal få store verdier. Eller bruk og kast mentalitet. Det handler om at barnet for en gangs skyld skal føle at familien er som alle andre. For at barnet den ene dagen i året skal slippe å tenke på og bekymre seg for at mamma og/eller pappa ikke har penger. Og ikke minst handler det om at barnet skal slippe å vende tilbake til skolehverdagen og mobbes fordi det ikke fikk julegaver i år heller.

Bilde fra Nettavisen

Er det for mye forlangt at vi gir av vår overflod denne ene gangen i året? Deler med dem som er vanskeligere stilt enn oss selv?

Christine Tetlie hos Fattighuset spør om giverne mener at tiggere ikke kan være kresne… Jeg krymper meg når jeg leser det! Er det virkelig det folk mener? At fattige ikke kan være kresne? At fattige bare skal stå med lua i hånda og takke og bukke for en hullete sokk og fire legoklosser? For er det slik, så vil jeg gjerne melde meg ut av samfunnet kalt «folk flest»! En slik holdning minner om en holdning hvor fattige anses som mindreverdige oss som lykkes og klarer oss selv. En holdning om at fattige er annenrangs mennesker som får ta til takke med det vi har til overs og ikke trenger lenger.

SKJERP DERE!

Det er faktisk ikke påtvunget å gi. Veldedighet er frivillig! Har du fine, brukte ting andre kan dra nytte av, så del det med glede. Men, ikke bli sint fordi du ikke kan pakke det inn og kalle det en julegave. Da får du gi det i januar i stedet. Det er like mange fattige da, og behovet er konstant. Fattighuset ønsker bare å kunne bidra til en bedre jul for noen av de familiene de passer på. Det er frivillig om man vil donere en julegave, men de ønsker at julegavene er nettopp en julegave.

Så ikke bli sint fordi du ikke kan pakke inn de brukte legoklossene og den uinteressante dukken og kalle det en julegave! Det du egentlig blir sint for er at du ikke kan kvitte deg med det du ikke trenger lenger på en måte som kjøper DEG god samvittighet. For spiller det egentlig noen rolle når du gir dette eller hva du kaller det? Nei! Det er ditt eget klapp på skulderen du søker når du blir sint for slikt. Det er din egen boost av selvtilfredshet du søker når du vil «redde» julen med din egen overflod. Det er ikke giverglede, men en egotripp i julens ånd!!