Ikke en tåre har trillet for deg.
Ikke en eneste tåre.
Du er ikke verdt det.
Ingen sorg. Intet savn.
Ingenting.
Du er ikke verdt det.
Bare lettelse.
Over å ha valgt rett.
Fordi jeg er verdt det.
Bare glede.
Over fremtiden.
Fordi jeg er verdt det.
Bare begeistring.
Over å ha vunnet friheten tilbake.
Fordi jeg er verdt det.
Bare frihet og lykke.
Over igjen være bare meg.
Fordi jeg er verdt det.
Oktober skrur lyset ned. Lar lyset sakte falme. Den blå himmelen overdøves av den mørke høstkveldens dype røst.
Oktobers nattlige mørke. Griper over fuktige, tåkekledde enger. Sprer sine altomgripende vinger. Over naturens døende liv og ynde.
Natten er enkel, men med trollskap i sitt mørke. Den mystiske, ukjente natten. Under det lumske måneskinnet. Får all naturens skjønnhet, en skygge i blålig skinn. En forheksende dushet, som i et fagert fortapt eventyr.
All larm og leven dempes. Pakkes inn av mulm og mørke. Underkaster seg tåkens tetthet. Forstummes i en dunkel tristhet. Som den vakre melankolien i en dyster melodi.
Små regndråper fester seg til restene av et edderkoppspinn. Som små, såre tårer. Tårer naturen har latt falle. I sorg. Over minnet av livet som engang levde der.
Bladene forsøker å klamre seg fast. Holder fast i sin stamme. Kjemper for å ikke skilles. En kamp de ikke kan vinne. Oktobervinden er for sterk. River bladene med seg. Lar det løse løvet duve ned mot bakken. Falmende. Visnende. På sin siste, døende ferd.
Tåken ligger tett over bakken. Som et fullkomment teppe. Beskyttende. Truende. Tar naturen i sin favn. Viser bare frem små glimt. I et lite øyeblikk. Der det hvite dekket glemmer å holde vakt. I et lite øyeblikk. Der tåken letter lenge nok. Til å vise frem landskapet. I all sin fargeprakt. I alt sitt forfall.
Oktobers nattlige mørke. Farger de triste grå skygger i en tone av blått. Med et dryss av regnets sørgmodige tårer. Et bedrøvet uttrykk, over fortapelsen i naturens undergang.
Oktober skrur lyset ned. Lar lyset sakte falme. Den blå himmelen overdøves av den mørke høstkveldens dype røst.
********************
Takk til @SvevePer for inspirasjon til innlegget ved sin tweet
Jeg faller,
snubler overende.
Mister fotfestet
totalt.
Beveger meg
inn i det ukjente.
Vet ikke hva
som venter meg.
Jeg faller,
langt og dypt.
Prøver så inderlig
å holde meg fast.
For hver gang
du rører ved meg
så mister jeg litt mer
av det fotfestet jeg har.
Dette kaoset
av varme, av glede.
Så godt.
Så skummelt.
Jeg har falt,
Snublet overende.
Mistet fotfestet
totalt!
Bilde laget av Stefan Kuhn
Hun er fanget
Fanget i musikkens vrede
I dens galskap
I dens ville rymter
Musikken tar henne
I tanker, i sinn
Fyller henne
Med alt hva den er
Dens lidenskap
Skyller gjennom henne
Og hun lar seg
Så villig rive med
Hun kjenner hver tone
Hvert slag, hver rytme
Gjennom hele kroppen
som vugger i takt
Tonenes varme
Brer seg over henne
Som ild
Som lidenskapelig begjær
Musikkens elskov
Så vakker
Så begjærlig
Hun er fortapt
Man lærer
Så lenge man lever
At noen kommer
Og noen går
Det er få
Som følger deg
Gjennom et år
Gjennom et liv
Noen de blir
Og står der gjennom alt
Står fast ved din side
I smerte og glede
De som blir
Er de som fortjener
En plass
I ditt dyrbare hjerte
I feel like crying
The honesty was to much
To honest, to real
It made me have to feel
What I’ve been hiding
For so long
Hidden in my soul
in the darkest hole
To share this
The secret inside
The missing of a friend
Who’ll be there in the end
It’s hard to share
To be this honest
To say what’s true
Why I still feel blue
I cannot trust
I cannot tell it all
I cannot share
it’s my burden to bear
I’m damaged
I’m scared for life
A story to keep
Of wounds so deep
I’ll never be whole
I’ll never give it all
I have to many scars
To many feelings behind bars
Maybe one day
I’ll be able to trust
To find the one friend
Who’ll be there to the end
Bildet er herfra
Den som bare kunne skrike.
Stå alene på toppen av et fjell.
Hyle til det ikke er mer stemme igjen.
Skrike ut all smerte og sorg.
All frustrasjon, alt sinne.
Bare skrike alt man klarte.
Tømme alt det vonde
mot ekkoet av tomme daler.
Kvitte seg med vondtet
en gang for alle.
Den som bare kunne skrike.
Hyle med den høyeste røst.
Til det ikke var stemme igjen.
Få ut all smerten man bar,
som hviler som forbannelse
over kropp, og over sinn.
Slik at den aldri fant veien hjem.
Bare skrike seg helt tom
Og forlate smerten der.
Den som bare kunne skrike.
Bildet er herfra
Taushet.
Intet mer,
intet mindre.
Bare min taushet.
Det er det du får.
Ingen lyd,
ingen ord.
Bare min taushet.
Når du ikke forstår,
at ditt vet ikke
er like vondt,
like vanskelig,
like frustrerende
som mine spørsmål.
Da får du det du ønsker,
min taushet.
Og jeg kan ikke
gi deg løfter
om hva tausheten bringer,
om hva den vil gjøre
med meg.
Men ikke et ord,
ikke en lyd.
Bare min taushet.
Bildet er herfra
Hør meg, her jeg skriker
Jeg har det vondt
Det gjør så vanvittig vondt
Kan noen ta bort denne smerten
Ta den bort, TA DEN BORT
Jeg klarer den ikke mer
Det gjør for vondt
Hør meg, her jeg skriker
Jeg har det vondt
Bildet er herfra
Hvis jeg kunne ta tiden tilbake.
Det er så mye jeg skulle sagt.
Så mye jeg skulle ha ugjort.
Så mye som nå er tapt.
Hvis jeg kunne ta tiden tilbake,
Da skulle jeg lyttet mer.
Jeg skulle vært mer til stede,
og vist at jeg faktisk ser.
Hvis jeg kunne ta tiden tilbake,
hadde jeg aldri stilt spørsmål ved
det som egentlig var så godt
Som jeg så feil kastet avsted.
Hvis jeg kunne ta tiden tilbake
Jeg kunne ofret alt for det.
Nå må jeg bare vente og håpe
På tilgivelse og din kjærlighet.
Bildet er herfra
TONER AV TANKER 