Jeg klikket meg innom en av bloggpostene VG i dag hadde anbefalt. En god måte å bli kjent med andre bloggere på. Der kom jeg over innlegget til innlegget til snart 20-år gamle Sandra Helen som er sykepleierstudent. Et politisk innlegg om hennes holdning til abort.
Hun går klart ut med at hun er imot abort. Jeg synes holdningene hennes er en smule sneversynt. Hun er heldigvis så nyansert at hun skjønner at enkelte kvinner som er utsatt for voldtekt eller incest vil ha problemer med å fullføre svangerskapet. Det er mange abortmotstandere som ikke har den forståelsen engang. Så jeg er glad for at hun skjønner såpass.
Likevel blir holdningene hennes litt lite gjennomtenkte. Og det er lett å skjønne at dette er skrevet av en som verken har gjennomført en abort eller har barn selv. Jeg har selv et barn. Jeg vet hvordan det er å gå gravid i 9 måneder. Jeg vet hvordan det er å føde et barn. Jeg vet hvordan det er å være mor. Men, jeg har også tatt en abort. Det er mange år siden nå. Og det var rett og slett fordi jeg hadde et så vanvittig kaos i hodet til at jeg kunne ta på meg ansvaret det er å bli mor.
Det er så mye mer til debatten enn det bloggeren tar opp i sitt innlegg. Hun henviser til at de som vil slite med å forsørge barnet sitt kan få hjelp. Og de som ikke ønsker å beholde det kan benytte seg av adopsjon. Joda, det er alternativer. Det kan ikke motsies.
Det jeg savner er nyansene i debatten!
La oss starte med det grunnleggende: Det er faktisk ikke alle som tar abort som har slurvet med prevensjonen. Det er derimot et faktum at intet prevensjonsmiddel er 100% sikkert uansett hvor perfekt det benyttes. Så hvis man skal være 100% sikker på å ikke bli uønsket gravid, så må man faktisk leve i sølibat. Beklager kjære Sandra Helen! Sexlivet mitt får du ikke!
Videre så er det et grunnleggende menneskerettighetsprinsipp at man skal få bestemme over sin egen kropp! Da kan ikke en politiker med gode intensjoner bestemme at min kropp skal benyttes til surogati i 9 måneder for personer som er uønsket barnløse fordi jeg ikke lever i sølibat. For igjen, det er ikke sikkert jeg kan klandres for den uønskede graviditeten. Selv om jeg hadde kombinert x antall prevensjonsmidler under samme runde i høyet, så er man ikke 100% sikker. Beklager kjære Sandra Helen! Du får ikke lov til å bestemme over kroppen min!
Dette er for meg to grunnleggende prinsipper!
Så er det de som er utsatt for voldtekt eller incest. Disse må i alle fall få valget selv. Og de skal få valget helt uten fordømmelse eller moralsk pekefinger. Å tvinge de til å gjennomføre et svangerskap i en slik situasjon kan være ekstremt destruktivt for deres psyke. Det kan rett og slett skade dem for livet!! Og tenk på barnet. Er det snakk om incest, så kan barnet ha store fysiske skader ved fødsel. Rett og slett på grunn av innavl. Og om barnet er så heldig at det ikke har fysiske skader, så har man alle ettervirkningene. Det skal mye til for at mor klarer å elske det barnet ubetinget. Barnet er selvfølgelig uskyldig, men det er også en påminnelse om et grusomt minne. Og hva sier man til barnet den dagen det spør etter far? Skal man fortelle at far var en kriminell, egoistisk drittsekk som voldtok moren hans? At bestefar ikke er noen bestefar men en jævel som også er faren? Eller skal man tvinge disse kvinnene til et liv i løgn for å beskytte barnet? Kjære Sandra Helen, har du tenkt over dette?
Så har du alternativet med å hjelpe de vordende mødre. Det er ikke alltid snakk om økonomiske problemer, selv om det kan være grunn til abort. Man skal tross alt ha muligheten til å forsørge barnet de neste 18 årene. Minst! Økonomi finnes det alltid en løsning for. Tro meg, det vet jeg alt om!! Det finnes også andre årsaker til at man ikke ønsker eller kan forsørge et barn. Man kan ha sitt å slite med psykisk. Man kan ha fysiske utfordringer som gjør svangerskapet komplisert, eller i verste fall livsfarlig for mor. Eller de fysiske utfordringene gjør at man ikke klarer utfordringene det fører med seg å ha et barn i hus. Barn krever som sagt mer enn mat på bordet, klær på kroppen og en seng å sove i. Det krever mye av deg fysisk og psykisk. Det er også de som ikke har de omsorgsevnene det kreves å være mor. Alt kan ikke løses ved litt rådgivning på det offentliges regning! Kjære Sandra Helen, skal du tvinge disse til å bli mødre? Skal du tvinge disse barna til å vokse opp under slike forhold?
Joda, det pekes på adopsjon. Men her har jeg to svært sterke betenkeligheter. Uansett hvor lite man ønsker seg et barn, så skjer det noe i det øyeblikket man innser at det gror et liv i magen. Det gjør faktisk det! Og tenke seg da til at denne kvinnen skal være tvunget til å bære barnet frem. I 9 måneder skal hun lære å kjenne barnet. Kjenne det vokse til i hennes mage. Kjenne det som en del av seg selv. Påtvunget, men likevel. Så må hun gi fra seg barnet fordi hun ikke har omsorgsevne. Så lenge man ikke har vært gravid og båret frem et barn, så skjønner man ikke dette. Man skjønner ikke hvilke følelsesmessige prosesser som skjer i en kvinne under en graviditet. De skjer ofte på grunn av hormoner. Hormoner som er nødvendige for at barnet skal vokse, og derfor ikke kan gjøres noe med. Kvinnen vil knyttes til barnet fysisk og følelsesmessig selv om hun vet hun ikke skal beholde det. Kjære Sandra Helen, begriper du hvilke påkjenninger dette vil påføre disse kvinnene?
En annen betenkelighet er at enkelte kvinner ikke burde bære frem barn. Det er rusmisbrukere, alkoholikere og andre kvinner med skadelig livsførsel. Skal disse også tvinges til å bære frem barnet? For barnet vil kunne påføres store fysiske skader gjennom svangerskapet. Og barnet kan bli født dypt avhengig av de rusmidler og stimulanser mor benyttet under svangerskapet. Det er ikke sikkert barnet en gang vil ha en sjanse her i livet. Og det er vanvittig naivt å tro at disse kvinnene kan innelåses og skjermes for sine vaner gjennom svangerskapet. Rusavhengige skaffer seg sin rus uansett hvor de er! Kjære Sandra Helen, skal disse «frøene» tvinges til å starte livet som skadede rusmisbrukere?
For all del… Jeg skjønner at det må gjøres en holdningsendring. Abort er ikke et prevensjonsmiddel! Og det skal ikke benyttes slik heller. Det er en påkjenning å gå gjennom en abort. Men, løsningen er ikke at en gjeng med sterke meninger skal sitte i et politisk forum å bestemme hva som er rett og galt for alle landets kvinner!!
Så sitter jeg alltid igjen med et spørsmål ingen abortmotstander har klart å svare meg på: Er det ufødte barnets potensielle liv verdt mer enn morens? Hvis man skal påtvinge alle gravide kvinner å gjennomføre svangerskapet, så er det nettopp det man sier. Fordi man ikke tar hensyn til de psykiske plager mor kanskje må slite med resten av livet hvis hun går for adopsjon. Eller man påtvinger en livsvarig forsørgelses- og omsorgsbyrde på en kvinne som ikke ønsker det. Er hennes liv så lite verdt? Er en kvinne verdt så lite i dagens samfunn at politikk skal bestemme hvordan de skal leve resten av sitt liv? I så fall vil jeg se kalkylene for hvordan dere regner ut denne verdien! For i min verden så er et liv et liv. Og intet liv er verdt mer enn et annet!
Min kropp! Mitt liv! Min avgjørelse!
Bildet er herfra
********************
På grunn av antall kommentarer, så har jeg dessverre ikke mulighet til å svare. Derimot vil jeg komme med en del generelle presiseringer…
Mange av dere peker på mitt argument om at et liv er et liv. Dette står jeg for. Derimot så kunne jeg forklart en ting litt nærmere. Det er en vesentlig forskjell mellom morens liv og fosterets liv. Et foster (dvs innenfor de lovlige rammer vi har for abort i dag) er ikke levedyktig. Det er avhengig av morens liv for å kunne eksistere. Morens liv og eksistens er derimot allerede fullverdig, fordi dets eksistens er selvstendig og uavhengig.
Jeg har heller aldri uttrykt at jeg mener at abort er ok som et prevensjonsmiddel. Det jeg derimot har uttrykt er at det ikke finnes det prevensjonsmiddel som er 100 % sikkert. Så i følge abortmotstandere så må kvinner som ikke ønsker barn eller evner å få barn deler av livet avstå fra sex. Fordi det er ansvarlige for det menneskeliv som skapes fordi medisinsk vitenskap ikke kan skape et prevensjonsmiddel som er 100 % sikkert! Selv om jeg skulle benyttet alle verdens prevensjonsmidler samtidig, så vil det uansett ikke være 100 % sikkert. Det eneste sikre prevensjonsmiddelet er sølibat.
Jeg er for at vi skal ha selvbestemt abort. Jeg synes også at alle kvinner som er usikre i forbindelse med om et svangerskap skal avbrytes skal få mulighet til å snakke med den profesjonelle ekspertise hun måtte ønske – leger, sykepleiere, psykologer, sosionomer osv. Kvinnen skal ha mulighet til å ta et frivillig og veloverveid valg. Men, det skal være HENNES valg å ta! Fars rolle er også viktig, men den debatten tar jeg gjerne i et annet innlegg.
De som er imot abort anbefales også å lese kommentaren fra Kari Jaquesson. Hun kommer med et veldig viktig poeng: Hvordan tilstandene vil bli dersom abort forbys. For abort har eksistert i lange tider, og vil alltid eksistere. Derimot vil vi få tilstander som er livsfarlige dersom aborter gjøres om til illegal virksomhet. Ønsker vi en slik utvikling?
Det som trengs er derimot en holdningsendring. Selvbestemt abort skal ikke være en enkel utvei. Det skal ikke være et prevensjonsalternativ. Det skal være en siste utvei fordi som av personlige grunner ikke kan eller vil bære frem barnet. Et medisinsk unntak. Men ikke et unntak som fordømmes. Det skal ikke være noen moralsk pekefinger over dette. For INGEN av de som fordømmer vil noensinne vite hele historien bak valget. Dere fordømmer meg fordi jeg skrev at jeg har gjennomført en abort. Jeg skrev vagt om grunnen… Men, INGEN av dere kjenner hele årsaksbildet, og kan derfor ikke fordømme.
TONER AV TANKER 