Den forbannede migrenen…

Jeg bruker mine siste krefter på å få alle dit de skal på morgenen. Kjemper for å forsøke å holde masken sånn noen lunde. Mest for min egen del. Prøver å holde smertene i sjakk. Biter tennene sammen. Bare litt til, så kan jeg synke sammen.

Hvert eneste skritt jeg tar utløser en liten eksplosjon i hodet. Det kjennes ut som kraftige smell og full ødeleggelse. Hver gang.

Dagslyset. Selv om det er aldri så grått og trist ute. Dagslyset er alt for sterkt. Det brenner mot øynene. Jeg myser, men likevel er det for mye lys. Lys som svir og etser mot netthinnen.

Så, når alle endelig er der de skal være for de neste 8 timene. Da låser jeg døren bak meg. Jeg beveger meg sakte til kjøkkenet, og får tatt medisiner. Før jeg sakte beveger meg inn på soverommet.

Jeg lukker døren. Trekker ned rullgardinene. Kryper opp i sengen.

Jeg legger hodet på puten. Har gledet meg til det. For å se om smertene kan forsvinne. Nå kjennes puten ut som murstein. Hard og vondt mot hodet. Jeg krymper meg.

Regnet trommer mot rutene. Egentlig er det deilig å ligge slik å høre på regnet. Men, ikke i dag. Lyden av regndråpene er som intense nålestikk mot hodet. En dråpe, et stikk. Ny dråpe, nytt stikk. Når regnet tar seg opp, og dråpene blir større. Mer intense. Da kjennes nålene mot hodet større og skarpere ut. Jeg kryper sammen i sengen. Trekker dynen opp mot ørene.

Det passerer en bil på veien utenfor. Så en til. Så enda en. Bare lyden av dem. Det kjennes ut som om de kjører tvers gjennom hodet mitt. Inn den ene tinningen og ut den andre. Jeg legger begge armene beskyttende over hodet. Prøver å stenge lydene ute.

En nabo smeller med en dør. Jeg hører meg selv gispe et «au». Hvorfor kan ikke verden være stille? Bare et lite øyeblikk. Det bråker overalt. Biler. Regnet. Dører som smeller. Vinden. Mine egne smerterop. Slutt med det bråket! Vær så snill!

Vinden gjør at rullgardinene blafrer. Det kommer til stadighet striper med lys inn i rommet. Jeg må lukke øynene. Klarer ikke lyset. Det gjør for vondt. Det svir i øynene. Får øynene til å renne. Kan tårene vaske vekk smerten?

Blodet pulserer i årene i tinningen. Eller banker. Ikke den gode bankingen, som når man er sliten etter en aktiv økt og kroppen er full av adrenalin. Nei, ikke nå. Banking. Som med slegge mot betong. Smerten gjør at pulsen øker. Bankingen øker. Sleggeslagene treffer hardere og hardere.

Jeg kryper om mulig enda mer sammen. Ligger i fosterstilling med armene beskyttende rundt hodet. Forsøker å stenge verden, lyset, lydene ute. Forsøker å gjemme meg for sleggeslagene, nålestikkene. Gjør meg liten, i håp om at smerten også skal bli mindre.

Jeg prøver forsiktig å åpne øynene. At jeg ser er uklare kontraster av tingene i rommet. Alt synes å være dekket av tåke. Og i tåken, et slør av sølvglitter som danser. Jeg blir svimmel av synet. Lukker øynene igjen mens det går rundt i hodet.

En unge skriker utenfor. Jeg skvetter. Ikke av den plutselige lyden. Men av den intense smerten lyden lager. Hodet mitt brenner nå. Sviende, glødende og varmt.

Jeg vrir meg i frustrasjon over smerten. «Aaaaau!» Det skulle jeg aldri ha gjort. Alt forsterkes av bevegelsen. Lydene. Lyset. Smerten. Bankingen mot tinningen. Nålestikkene mot øynene. Den hensynsløse smerten. Jeg kryper sammen igjen. For å beskytte meg selv. Forsøker å ligge helt i ro.

Smerten gjør meg kvalm. Jeg ignorerer det. Orker ikke nå. Det er nok nå.

Det er nok nå….

Jeg ligger slik i time etter time. Overveldet av smerten. Ligger helt stille. Beveger meg første gang etter to timer. For å ta ny runde med medisiner. Krymper meg av smerten bevegelsene utløser. Legger meg rolig ned igjen. Blir der.

Heller ikke runde to med medisiner hjelper. Jeg blir frustrert. For nå vet jeg at jeg må håndtere smertene i et døgn. Før jeg kan prøve medisiner på nytt. Jeg kryper enda mer sammen i sengen. Orker jeg et døgn til med dette?

Snart må jeg begynne å fungere. Må ta meg sammen. Trosse smertene. Trosse den ulidelige bankingen som hver en lyd lager. Trosse følelsen av øyne som svir i dagslys. Trosse kvalmen som kommer når smertene øker ved bevegelse.

Jeg har ikke lyst, men jeg må. Snart. For snart må jeg slutte å pleie min egen smerte. Snart må jeg fungere som mor.

images (2)

Reklamer

Jeg vil klare det alene, men klarer det ikke….

Dagene flyter i hverandre. Jeg våkner om morgenen og vet ikke hvilken dag det er. Dagene er for like. Mandag eller fredag. Spiller ingen rolle. Det er en dag. Bare små, små variasjoner.

Det er en del positivt som skjer. Det er det. Så det går mot lysere tider. Og da snakker jeg heldigvis ikke bare om våren. Men også livet.

Men, det er en tung prosess. Det gjør vondt å møte utfordringene sine. Det gjør vondt å måtte stå ansikt til ansikt med det som skaper smerten. Men, vondt skal vondt fordrive… Sies det!

Og det gjør vondt å rote i tankene. Måtte åpne skuffer som lenge har vært låst. Hvor nøkkelen er gjemt og glemt. Det gjør vondt å måtte innrømme tanker og følelser man prøver å fortrenge.

Så prosessen er smertefull. Men akk så nødvendig…

Ikke minst gjør det vondt å hele tiden måtte lene meg på andre. Fordi mine egne ben vakler slik at jeg ikke klarer å holde meg stående på egenhånd. Jeg vet jo det bare er for en kort periode. Og jeg vet jo at det kommer tider hvor jeg må være støtten de lener seg på. Likevel er det vondt. Det er vondt å be om hjelp fra de man er glad i. Og det er enda vondere å se hvor tung vekten de bærer for meg er.

Jeg vil så gjerne klare dette alene. Slippe å være avhengig av de rundt meg. Tappe dem for energi og krefter. Stjele av deres overskudd. Jeg vil mye heller være den som gir energi. Som sprer om meg av glede. Være den hånden andre trenger å holde i. Jeg vil så gjerne stå i denne stormen ALENE!! Så de andre rundt meg slipper å kjenne regnet som pisker i ansiktet mitt, og vinden som river meg i kroppen.

Men, jeg klarer ikke…. Kanskje snart. Men ikke akkurat nå…

urlBildet er herfra

Den skjulte smerte II

Fasaden er i ferd med å slå sprekker. Hun klarer ikke lenger bære alt inne i seg. Den sorgen hun har skjult for omverdenen så lenge. Smerten over feilene hun gjorde. Først en gang. Så igjen. Så dum. Så korttenkt. Så vondt.

Smilet brister oftere. Det er vanskeligere å ta det på. Vanskeligere å holde det oppe. Hun vet hun må. Men det gjør så vondt. Vil ikke la andre vite. Strever for å skjule smerten. Strever for å holde på smilet. Strever for at ikke stemmen skal briste.

Smilet som synes er påtatt. Fasaden. Den hun viser verden. Den hun trenger for å holde seg oppe. For å prøve å virke sterk. Det hjelper et lite øyeblikk.

Hun er en skuespiller. Omverdenen faller for hennes smil. De ser henne som sterk. Og bekymringsløs. Hun er glad for det. Glad for at ingen ser bak smilet. Ser smerten som skjuler seg i dypet av henne. Den smerten hun bærer alene. Den smerten som kveler henne. Sakte, men sikkert kveler den henne.

Hun vet selv at smilet er falskt. Inne i henne smiler hun ikke. Det gjør vondt. Latteren og livsgleden hun alltid bar. Er som forduftet. Igjen sitter smerten. Den kommer hun ikke vekk fra. Den river og sliter i henne. Hver dag. Hver time. Hele tiden.

Smerten slipper ikke taket. Den har et godt grep om henne. Den fører med seg fortvilelse. Og sinne. Men intet hjelper. Den er der. Alltid. Den altoverskyggende smerten.

Hun vil bare forsvinne for et øyeblikk. Få fred fra tankene. Få lov til å være liten. Og sårbar. Bare et lite øyeblikk få slippe masken. Den hun bærer for hele verden. Bare et øyeblikk. Til å slippe å være så sterk. Bare få være seg selv.

Hun drømmer om å rømme. Bare for et øyeblikk. Til et ukjent sted. Hvor smerten ikke finner henne. Hvor hun kan slappe av. Bare et øyeblikk. Så hun kan glemme smerten en liten stund. La tankene få fred lenge nok. Lenge nok til at hun får energi til å ta kampen. Mot smerten som tynger henne.

Hun kan ikke rømme. Hun kan ikke forsvinne. Selv ikke for et øyeblikk. Hun må bli værende. I smertens hule hånd. Hun rømmer inn i seg selv. Stenger verden ute. Til roten av smerten. Prøver å kjempe den. Det er en vond kamp. Men hun kjemper. Og faller.

 

Innlegget er oppfølgeren til «Den skjulte smerte»