Håndens tale

Øynene våre møtes. To par øyne som finner hverandre. Blikket ditt, først beskjedent og litt lekent. Før jeg kan se hvordan øynene dine fylles med ømhet. Blikket blir dypere, kjærligere. Du løfter hånden din. Stryker meg over kinnet.

Jeg kjenner all denne ømheten. Jeg kjenner din varme hånds kjærlige berøring. Jeg kjenner det, og jeg nyter det. Lukker øynene et lite sekund og bare sanser dette. Så enkelt, så vakkert.

Hele meg fylles med en dyp varme. En varme skapt av dette beskjedne øyeblikket. Jeg legger min hånd på ditt kinn. Holder ditt blikk, og håper du hører hva min hånd forteller deg. Håper du hører min hånds tale om hengivenhet, om kjærlighet.

Mine lepper har lyst til å ytre ordene. Min tunge har lyst til å tale alt dette gode du vekker i meg. Men, min tunge er bundet. Og mine lepper klarer ei uttale annet en mine varme åndedrag.

Jeg klarer ikke betro deg, alle disse ordene som formes for deg. Til deg. For mitt hjerte kjenner redselen av tidligere tiders smertefulle svik. Mine tanker husker hvordan hjertet før har bristet og grått.

Min tunge tier. Og mine lepper vokter hvert ord som passerer. Leppene vet. At ord de har ytret aldri kan kalles tilbake. Aldri igjen kan bli uuttalt.

Disse ordene. Som kjemper for sin frihet. Kjemper for sin eksistens. Ivrer etter å bli formet inn i virkeligheten. De holdes tilbake. Holdes fanget. Av hjertets redsel. Av tankenes minner. Av leppenes ulastelige forsvar av min yndige sårbarhet.

Så til den dag da mine lepper lar passere. Alle disse vakre ordene min tunge kan forme. Ord om alt dette du vekker i meg. Med ditt ømme blikk. Med din kjærlige berøring. Til den dagen min kjære. Til da, lytt til min hånds tale.

1247292075297395

Reklamer