Illusjonen

Jeg fjerner meg fra den virkelige verden. Sperrer den ute. Lar den gå sin egen gang. Vil ikke ta del i den. Orker ikke. For hver gang jeg prøver, så gjør den meg bare vondt.

Den virkelige verden. Dens ord er krasse. Den skulder er kald. Dens piskeslag er harde. Dens ensomhet er tom og mørk.

Jeg står i den. Og skriker av full hals. Men ingen hører. Og ingen ser. Jeg er usynlig…

Jeg lukker øynene. Stenger den virkelige verden ute. Beveger meg mot drømmene. De snille, gode drømmene.

I drømmene er verden glad. Jeg smiler og ler. Verden er god mot meg. Den ser meg. Omfavner meg.

I drømmene vil jeg leve.

Så åpner jeg øynene igjen. Og verden står der kald og hard. Og smerten svir umiddelbart.

Jeg innser… At det jeg drømmer om. Er nettopp bare det. En drøm. Et speilbildet av hva hjertet ønsker, men som verden ikke kan gi meg. Bare en drøm.

En illusjon. Et bedrag. Av verste sort. For det gir meg ønsker om en fremtid, et liv, som ikke kan eksistere.

Her i den virkelige verden. Finnes bare den vonde ensomheten…

urlBildet er herfra

Den evige ventingen…

Hun rusler fra jobb. Glad arbeidsdagen er over. Glad for å ha noen dager fri. Hun trenger det…

På turen hjem ser hun solen, som sakte forsvinner bak et tykkere og tykkere tåkelag. Solen som skinte et lite øyeblikk, er igjen i ferd med å gjemme seg.

Hun kommer hjem. Lager seg en kaffe. Nyter de varme, deilige dråpene på trappen. Det er godt å være hjemme tenker hun. Få slappet av. Hun trenger virkelig det. Hun har ikke energi igjen…

Kaffekoppen er tom. Hun går inn på stuen. Setter seg ned i sofaen. Hva nå?

Tomheten fyller henne. Hun sitter her igjen. Alene. Slik hun gjorde i går. Og dagen før der. Og dagen før der igjen. Bare tomt…

Hun har mest lyst til å skrike. Kaste ting rundt seg. Få ut all frustrasjonen hun bærer på. Gråte ut alle vonde følelser. En gang for alle. Men, hun sitter i ro. Vet det ikke er sånn det fungerer. Det er godt å få det ut. Det er godt en liten stund etterpå. Så er hun tilbake der hun var. Alene i tomheten.

For hun vil ikke være alene, men det er slik det er. Nesten alltid. Bare henne og tankene.

Hun vet det vil være sånn resten av dagen. Hun vet det vil være sånn dagen etter det igjen også. Og mesteparten av dagen etter det igjen… Men så, kanskje noen timer med selskap en kort kveld. Kanskje en natt i en armkrok. Kanskje en morgen med noen ved siden av seg. Hvis hun er heldig. Hun håper det. Håper på det lille døgnet hun har med selskap. Men, tør ikke forvente det. Eller ta det for gitt.

Nå er hun overlatt til ensomheten. Minutter, timer, dager alene. Hvor ingenting skjer. Hvor hun vil sitte alene. Se minuttene skli sakte unna… Bare vente… På at tiden skal gå.

For første gang ønsker hun at hun var noen annen. Hun ønsker seg et annet liv. Et lykkelig liv. Et liv fylt med glede, latter og mennesker. Hun vil være en annen. Så hun kan nyte livet. Leve livet.

Hun vil nyte minuttene. Ikke se de sakte sklir forbi mens hun venter på bedre tider. Tider som ligger så langt frem at hun ikke kan se dem. Hun vil ikke sitte stille å vente. Men, det er det hun gjør. Livet sklir forbi, mens hun sitter stille alene og venter. Eldes for vært minutt. Svinner hen. Blir en skygge av seg selv.

De neste dagene kommer hun til å sove mye. Hun er sliten. Sliten av tanker som aldri forsvinner. Sliten av alt det negative. Sliten av å prøve å lete etter svar som ikke finnes. Sliten av å håpe. Sliten av å bli skuffet… Hun er utslitt! Men, det er ikke derfor hun sover. Hun sover for å få tiden til å gå. Fordi hun ikke klarer å være våken i sin egen ensomhet. Orker ikke kjenne på den. Orker ikke flere vonde tanker. Orker ikke flere tårer.

I søvnen er hun fri. Hun kan drømme om det livet hun ønsker seg, men ikke kan få. I drømmene lever hun. Hun realiserer sine mål. Hun er lykkelig. Hun smiler og ler.

I  drømmene kan hun kan gjemme seg for virkeligheten. Søvnen er hennes flukt. Hennes tidsfordriv. I søvnen merker hun ikke de ensomme minuttene, timene som sklir forbi.

Så våkner hun igjen. Til virkeligheten. Tynges når hun må innse at drømmen ikke kan bli sann. Ikke enda. Ikke på lenge. Den må forbli hennes flukt. Hun er fanget av virkeligheten. De ensomme, lange minuttene. Som sklir forbi.

Det er livet hennes. Det eneste livet hun har. Hun venter på at livet skal kunne begynne. Men mens hun venter, så sklir livet forbi henne. Hun lever det ikke. Hun venter det.

waiting_girlBildet er herfra

Livet og tankene

Tankene flakser
vilt rundt
i overfylt hode.

Jeg er i tankene,
ikke her
hvor jeg eksisterer.

Tankene tar meg med,
til steder
jeg ikke vil være.

Et mørkt rom
av farer
og skumle feller.

Der er jeg,
i tankene
mens tiden går.

Forbi meg
suser minuttene,
dager og uker forsvinner.

Apatisk følger jeg
det som skjer,
det som kalles livet.

Livet suser forbi
uten at jeg klarer
å ta del i det.

Jeg bare er,
eksisterer,
fortapt i egne tanker.

«Våre liv er det tankene våre gjør det til.»

Marcus Aurelius

For en liten stund…

Lenge siden jeg har blogget her nå. Merkelig det der. Hvordan man plutselig ikke har så mye på hjertet når man er lykkelig. Eller kanskje det er fordi man er mer opptatt av å nyte livet enn å skrive om det?

I alle fall… Jeg er lykkelig om dagen! Virkelig!

Likevel, så føler jeg behov for en virkelighetsflukt. Bare reise fra alt for en liten stund. Til et sted ingen kan nå meg. Ingen telefon. Ingen tv. Ingen internettdekning. Bare glemme verden, for en liten stund…

Tenk så deilig det hadde vært! Slippe å tenke på alt og alle. Slippe å høre triste nyheter. Slippe å høre endeløs klaging over livets små bagateller. Glemme alt som heter facebook, twitter, meldinger og telefoner for en stund. Glemme jobb og forpliktelser. Bare være!

Jeg har virkelig et slikt savn nå. Har lyst til å bare slippe alt jeg har i hendene og rømme. For en liten stund. Bare få tid til å være og nyte uten å tenke. Bare for en liten stund.

Jeg må nødvendigvis ikke være alene. Men jeg må kunne få stillheten, roen, virkelighetsflukten likevel. For en liten stund.

Kan jeg det? Bare rømme? For en liten stund…