Illusjonen

Jeg fjerner meg fra den virkelige verden. Sperrer den ute. Lar den gå sin egen gang. Vil ikke ta del i den. Orker ikke. For hver gang jeg prøver, så gjør den meg bare vondt.

Den virkelige verden. Dens ord er krasse. Den skulder er kald. Dens piskeslag er harde. Dens ensomhet er tom og mørk.

Jeg står i den. Og skriker av full hals. Men ingen hører. Og ingen ser. Jeg er usynlig…

Jeg lukker øynene. Stenger den virkelige verden ute. Beveger meg mot drømmene. De snille, gode drømmene.

I drømmene er verden glad. Jeg smiler og ler. Verden er god mot meg. Den ser meg. Omfavner meg.

I drømmene vil jeg leve.

Så åpner jeg øynene igjen. Og verden står der kald og hard. Og smerten svir umiddelbart.

Jeg innser… At det jeg drømmer om. Er nettopp bare det. En drøm. Et speilbildet av hva hjertet ønsker, men som verden ikke kan gi meg. Bare en drøm.

En illusjon. Et bedrag. Av verste sort. For det gir meg ønsker om en fremtid, et liv, som ikke kan eksistere.

Her i den virkelige verden. Finnes bare den vonde ensomheten…

urlBildet er herfra

Dagdrømmen

Dagdrømmen. Overlevelsen hennes. Den hun ikke hadde klart seg uten. Ingen visste om den.

Hun kunne jo ikke fortelle. For hvem ville tro? Noe annet enn at hun var gal. Eller kanskje var hun det.

For hun dagdrømte. Hver dag. For å overleve. For å ikke la seg kvele. Av det mørket som alltid hang over henne.

I drømmen var hun fri. Hun levde det livet hun ønsket seg. Hadde fred med seg selv. Var lykkelig.

Når hverdagen ble for dyster, lukket hun øynene. Lot musikken vise henne vei. Musikken var kartet hennes. Som styrte henne hjem. Hjem til drømmen.

Hun lot seg fange av den. Elsket den. For der var hun seg selv slik hun visste hun kunne være. Glad og munter. Lekende og full av energi. Hun var fri.

Det var i drømmene hun levde. For virkeligheten var ikke god mot henne. Ga henne bare smerte. Der bare eksisterte hun.

Hun så mindre og mindre grunn til  å være i virkeligheten. Var der kun når hun måtte. Når hun ikke kunne gjemme seg.

I virkeligheten var hun stort sett alene. I en hverdag uten mål og mening. Bare var der. Fysisk. Ikke noe å ta seg til. Ikke noe godt sted å være.

Så hun rømte til drømmen. Hvor livet var godt. Hvor fantasien hennes fylte henne med alt hun savnet i virkeligheten.  Hun bare lukket øynene, så var hun der.

Hun visste det bare var en drøm. Hun visste at virkeligheten var der, bare hun åpnet øynene. Men, hun orket ikke. Virkeligheten var så vondt, og drømmen så vakker.

Så hun fortsatte å flykte inn i drømmen. Løp dypere og dypere inn i den for hver gang. Det ble der hun levde sitt liv. Den slukte mer og mer av henne.

Det var bedre å slukes av den vakre drømmen, enn av virkelighetens mørke.

urlBildet er herfra

Men, hvor lenge kunne drømmen vare? Eller ville den sluke henne helt? Hindre henne fra å leve i den virkelige verden… Holde på henne til hun ikke lenger kunne vite hva som var virkelighet og hva som var drøm…