Min kjære samvittighet

Samvittighet er en følelsesmessig størrelse nært knyttet opp mot empati. Evnen til å forholde seg til å forstå de moralske lover og regler som til enhver tid gjelder i vår kultur og vårt samfunn er på samme måte også nært knyttet til samvittighet. Mens dyr handler ut i fra impulser og instinkter, handler normale mennesker ut i fra sin samvittighet i kombinasjon med sine impulser og instinkter. Moral har en fremtredende plass i vårt samfunnsliv og er en relativ størrelse som kan ha ulikt innhold gitt ulike kulturer og samfunn.

Slik lyder en av mange definisjoner av samvittighet som florerer på nett. Samvittigheten er i følge de intellektuelle vårt indre kompass, som gir oss en ubevisst dom over hvor vidt våre tanker, ord og gjerninger er i samsvar med de moralske og etiske reglene som gjelder for verden rundt oss.

Min samvittighet er slik, men samtidig ikke.

Selvfølgelig har jeg også en samvittighet. Men, det er ikke den indre røsten jeg tenker på når jeg nå vil fortelle mine lesere om min samvittighet. «Samvittigheten min» er den beste beskrivelsen jeg har på en av mine beste venner.

 

Til min kjære samvittighet

Det er ikke mange årene vi har kjent hverandre. Men, vårt vennskap blomstret opp fort. Du ble raskt en fast samtalepartner. Du ble raskt min samvittighet.

Jeg er en person som ofte handler impulsivt. Som følger de tanker jeg har i øyeblikket, og tar konsekvensene når de kommer. Det er min natur. Det ligger sentralt i min personlighet. Jeg lar meg rive med i øyeblikket. Lar meg lede inn dører som tilfeldighetene åpner på min vei. Jeg er nysgjerrig, leken og lidenskapelig. Lever etter mottoet at det er bedre å angre det man har gjort, enn alle sjanser man lot gå fra seg. Fyller livet mitt med å søke, lete og finne. For hvordan kan man vite, hvis man skal sitte på gjerdet å vurdere konsekvenser til døren er lukket og muligheter til svar har gått tapt?

På samme tid sier mitt instinkt at jeg skal stille spørsmål ved alt. Ikke godta at «slik er det bare». Men selv kritisk vurdere om det faktisk burde være slik. Særlig gjelder dette alle våre moralske og etiske normer. Selv om alle mener at det skal være sånn eller slik, er det nødvendigvis det rette? En gang mente samfunnet at kvinnens plass var i hjemmet, at en mørkhudet kun egnet seg til å arbeide for den hvite mann og homofili ble straffet med «bål og brand». Slik var det bare. Alle visste jo det. Vi har kommet langt, men har vi kommet langt nok? Samfunnet rundt meg er fylt med normer og regler det kaller moral. Jeg er enig med mye, fordi jeg forstår det. Annet stiller jeg spørsmål ved. Fordi eneste svarene jeg får på hvorfor er «Det er bare slik. Det vet jo alle.» Selv om «alle» mener det skal være slik, er det nødvendigvis rett?

Min nysgjerrighet, min impulsivitet, min manglende evne til å forstå «det som bare er slik». Det leder meg på veier som ikke alltid er farbare. Av og til er impulsene for fristende. Nysgjerrigheten for stor. Mitt iboende instinkt til å bestride samfunnets oppdiktede moralske regler driver meg til å stille spørsmål. 

Det er da jeg trenger deg, min samvittighet. Du hindrer meg aldri i det jeg ønsker å si eller gjøre. Du står aldri i veien for mine oppdagelsesreiser. Du er ikke et moralsk fengsel som setter usynlige gitter ved de grenser jeg ønsker å sprenge. 

Du er en forsiktig røst. En røst som stiller meg spørsmål. Du stiller spørsmålene jeg enten ikke har sett selv, eller de jeg synes er vanskelig å stille. Du gir meg ikke svarene. Aldri har du gitt meg svar på hva jeg skal eller bør gjøre. Svarene må jeg finne selv. Men, du stiller spørsmålene som får meg til å tenke. Vurdere nye sider. Vurdere konsekvenser. 

Når spørsmålene er stilt og svarene er gitt, da gjør du ikke annet enn å se på meg. Da vet du at jeg fortsatt vil handle ut fra hvem jeg er. Men, du har gitt meg de ekstra tankene jeg trengte for å være sikker i mine valg. Og selv om du ikke alltid er enig, så hindrer du meg ikke. For du vet at jeg fortsatt må få være meg selv. Likevel vet du, at jeg trengte dine spørsmål for å kunne være sikker i mitt valg.

Det er deilig å ha det slik. Jeg er heldig som har min samvittighet. Heldig som har denne røsten. Røsten som stiller spørsmål. Spørsmålene som får meg til å tenke og reflektere. Samtidig dømmer du meg aldri. Du gir meg rom til å være meg selv. Rom til å gjøre feil. Rom til å fortsatt kunne være nysgjerrig, impulsiv og lidenskapelig. 

Når jeg har tråkket feil, så står alltid kaffekoppen klar hos deg. Enten det er en Starbucks, eller en mer nøytral. Du lytter, stiller spørsmål. Er den forsiktige røsten som hjelper meg å se. Du vil ikke at jeg skal se mine feil. Men, du hjelper meg å se hvorfor jeg gjorde feil, og at feilen ofte var nødvendig. For når tilfeldigheten åpner dører på min ferd og jeg drives til å se hva som er bak dem. Ja, da er det slik at døren av og til smeller igjen bak meg. Og da er feilen gjort, og jeg kan ikke gå ut igjen samme vei jeg kom. Men, feilen var kanskje nødvendig. Fordi jeg ikke hadde klart å passere en åpen dør uten å lukke den på min ferd.

Kjære min samvittighet! Jeg er glad for den røsten du er i min verden. Jeg er glad i deg!

venner

Advertisements

Den glade jul

Søndag. Det fjerde lyset i staken var tent. Ute lå et tynt, hvitt dekke over bakker og enger. De fleste gaver var handlet inn. De lå og ventet, kneblet av gyldne bånd. Kjente desembertoner fylte rommet sammen med lukten av julebakst.

Likevel, julestemningen var fraværende. Alt jeg satt igjen med var en bitter ettersmak av gamle, såre juleminner. Jeg sukket for meg selv. Same procedure as last year? Same procedure as every year!

Senere samme kveld vandret jeg langs kaia i Oslo. Varmt kledd i de få kalde, gradene. Julemusikk på ørene. Tanketom. Lot bare øynene få nyte synet. Der jeg ruslet i vei for å møte gode venner. Mens jeg gikk der merket jeg at jeg gikk og smilte for meg selv. Et bredt smil. Ren glede.

10850219_10152547180247513_2272277259737351994_n

Jeg tittet opp mot himmelen. Akkurat tidsnok til å se de første snøfnuggene dale ned mot meg. Jeg stoppet opp. Lot de små, hvite krystallene smelte på mine rosenrøde kinn. Der og da. Helt uventet. Merket jeg at jeg gledet meg til jul. Julestemningen kom snikende. En ukjent varme spredte seg i hele meg.

Varm kaffe ble drukket i store slurker med gode venner. Til synet av julepyntede gater og juletre med tente lys. Bare noen få, gode timer. Med latter og smil.

To dager senere gikk en liten skatt til sengs. Spent og ivrig. Tegninger lå klare foran peisen. Tegninger av ønsker om gaver. Kanskje kom nissen? Ned gjennom pipa mens han sov. For å levere gaver til en snill liten skatt. Kanskje hadde nissen også med seg et pyntet juletre? Lille skatt, så spent og glad.

Den kvelden koste jeg meg med julepynt, juletoner og forventninger som bare barn kan skape. Da jeg endelig var ferdig, var klokken langt over leggetid. Jeg så meg rundt. Så om lille skatt ville bli så overrasket og glad som jeg håpet.

Red-Christmas-decorations-christmas-22228020-1920-1200

I et lite øyeblikk tok tidligere års tanker meg. Hvorfor gidder jeg dette? Så mye styr, for noen få dager? Tankene var flyktige. For første gang så erkjente jeg at jeg ikke ønsket å reise bort i julen. Om enn bare for en dag. For jeg var så fornøyd med det jeg så rundt meg. Jeg ble fylt med en enorm glede. Glede over å trives så godt, at jeg ikke ønsket å være noe annet sted.

Gleden hos lille skatt var enorm. Tegningene han laget til nissen var borte. Igjen stod det julepynt, juletre og masse gaver med navnet hans på. En så ekte, levende og naiv glede som bare barn kan vise.

Dagene som har fulgt har vært gode. De har vært delt med familie i hyggelige lag. De har vært fylt med god mat og søtsaker i alle former og farger. Lille skatt har frydet seg, i forventninger og innfridde ønsker.

Dagene som kommer vil også bli gode. Dørene mine skal åpnes for gode venner til akestunder, julebruncher og vennemiddager. Endelig skal mitt hjem igjen kunne fylles med mennesker jeg er glad i. Med smil og latter. Med gode stunder, liv og leven.

Med det ønsker jeg alle mine lesere en fortsatt gledelig jul.

Ta imot mitt ydmyke takk!

De siste to ukene har vært overveldende på så mange måter. Det har skjedd fryktelig mye. Det har vært mye informasjon. Det er mye å prosessere, bearbeide, ta tak i.

Det begynner endelig å roe seg litt, men det er fortsatt mye som står igjen.

Men, det er ikke alt dette som har overveldet meg mest. For den største opplevelsen har vært å se hvor mange fantastiske mennesker jeg har rundt meg på en eller annen måte.

Det har vært familie, gode venner, kolleger som har stilt opp med både praktisk gjennomføring og gode samtaler. De har hjulpet meg med langt mer enn jeg noen sinne kunne forestilt meg. Det har løftet og de har båret. De har lyttet når jeg har snakket. De har talt når jeg har trengt å høre.

Det har vært en fantastisk god sjef, som virkelig har vist meg forståelse i disse dagene. Slik at det har latt seg gjennomføre å komme seg ut.

Det har vært personer som jeg forventet at ville snu ryggen til. Som har vist meg forståelse, og som hittil ikke har latt meg stå alene i prosessen.

Det har vært venner, bekjente og fremmede. Som har gitt meg oppmuntringer, gode ord, støttende ord. Her, via sosiale medier, på meldinger og i levende live.

Det har vært så mange som har vært der på en eller annen måte. Som ved sin store eller lille gest har gjort at jeg er rakrygget og trygg i mitt valg. Som ved sin store eller lille gest har gjort at jeg der og da har fått det jeg trengte for å ta neste skritt, og neste, og neste.

Så til alle dere. Til min familie, mine venner, mine kolleger, mine bekjente, mine lesere. Ja, alle som på en eller annen måte har vist meg massiv eller et snev av støtte. Ta imot mitt ydmyke takk. Jeg er så takknemlig, så rørt, så overveldet over all respons. TAKK!

Thank-You-word-cloud-1024x791

Klar til neste kamp!

Dagen i dag startet helt jævlig! Mine tre innlegg tidligere i dag forteller alt om det… For når jeg har sånne dager så sitter ordene løst. Det er mye frustrasjon som skal ut.

Men, i dag har jeg heldigvis hatt gode venner som har brydd seg. En telefon, en melding som spør hvordan jeg har det, eller noen som tilbyr en skulder om jeg trenger det. Det er godt! Bare den lille, lille tingen som viser at noen bryr seg. At det finnes hender å holde i om jeg trenger det. Sånne venner er gode å ha!

Og det var det jeg trengte. Bare noen få oppmuntrende ord. Bli påminnet hvilken styrke og selvtillit som egentlig bor i meg!

For ja, jeg skal grave i fortiden i morgen. En fortid av drit og jævelskap….

Men, det er tross alt fortiden det er snakk om. FORTID!!! Det er ting jeg allerede har vært gjennom. Og jeg kom meg gjennom det. Kom ut styrket i andre enden.

Jeg kommer med bagasje. Og en shit load av det også! Men, det er det som gjør meg til den jeg er. Hadde jeg ikke vært gjennom jævelskapen, så hadde jeg ikke hatt den styrken, den erfaringen jeg har. Jeg hadde ikke vært den jeg er. Og jeg er egentlig veldig fornøyd med å være meg akkurat sånn jeg er!

Og jeg har kommet gjennom hele livet alene! Aldri hatt noen til å støtte meg. Aldri hatt noen andre enn meg selv å stole på. Jeg har kjempet alle mine kamper alene. Og jeg har seiret – HVER GANG!!!

Det skal jeg gjøre nå også!

I dag var et lite tilbakesteg. Jeg har blitt advart om dem. De er nødt til å komme når man står i en prosess for å få det bedre. Når jeg blir slått overende, så gjør det vondt. Man blir irrasjonell, og følelser tar overhånd. Følelser som egentlig ikke har rot i virkeligheten, men som vekkes til live av irrasjonaliteten.

Men, det går raskere og raskere å reise seg igjen. Fordi jeg vet hvilken styrke jeg har i meg. Fordi jeg har vært gjennom ting 100 ganger så ille som dette før.

Og denne gangen har jeg noe helt spesielt. Jeg har gode venner. Gode venner som ser hvordan jeg har det, og som er der for meg når jeg trenger det. Det er i stunder som i dag jeg virkelig får bevist hvem som er der, hvem som bryr seg og hvem jeg kan stole på! Og jeg er så takknemlig!

Så jeg er på bena igjen. Klar for neste kamp!

female_fighterBildet er herfra

Jeg er visst flott!

Få ting er så rørende, så varmende som når noen viser hva du betyr for dem for verden rundt. Få ting får meg til å smile mer.

Og herlige LindaLita har blogget om meg (her). Så kort, så enkelt, så vanvittig betydningsfullt. Og det rører meg veldig. Det varmer meg enda mer.

Takk LindaLita!

Og ut fra bildet så kjenner hun meg visst ganske godt også 😉