Den ensomme sti

Veien foran henne

Mørk,

og lang.

Ensom

må hun gå den.

Ingen kan gå den for henne

Ingen kan hun be

om å gå den sammen henne

Hun må gå den alene

 

Hun har valgt det

Helt selv.

Den mørke veien

Den vanskelige veien

Ved å velge den lette

så mange ganger før.

Det er straffen

Hennes straff

og den kan hun kun bære alene.

Det er hennes straff å ta.

 

Første steg så vaklende

inn i mørket

inn i det ukjente

Andre steg

enda mer usikkert

Hun vil snu

løpe tilbake

der det var trygt

eller i alle fall kjent,

og bare glemme,

fornekte.

 

Men glemme kan hun ikke.

Mørket sluker henne nå

Brer seg om henne

som en kappe

en tung, tung kappe

som ikke kan tas av.

Trekker henne ned,

trekker henne inn

lenger inn i mørket,

lenger inn i det ukjente

 

Ikke vet hun

om den mørke veien foran henne,

den ukjente stien

av hinder,

av feller,

av fallgruver

vil lede til lyset

eller avgrunnen.

«La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt.»

Bibelen

Reklamer

Jeg hater å selge meg selv!

Jeg sitter midt i en jobbsøkeprosess. En prosess som burde være spennende. Jakten på nye faglige utfordringer burde jo være så utrolig mye mer spennende enn det jeg synes det er….

Bildet er herfra

Årsaken er enkel: jeg hater å selge meg selv! Jobbsøkeprosessen innebærer også utarbeiding av en cv og jobbsøknader for de stillingene jeg måtte ønske å søke på. Jeg liker det ikke!

Haff…

CV burde jo egentlig være en smal sak, burde det ikke. Det er jo en slags oppsummering av ferdigheter og tidligere erfaringer. Det er jo ganske statisk informasjon. Men, nei… Jeg oppfatter cv som så mye mer enn det. Dette er jo noe av det første en potensiell arbeidsgiver ser på. Hvordan får jeg da min cv til å skille seg ut av mengden?

Haff…

Det skal sies at jeg befinner meg i en konservativ bransje, så de store kreative løsningene er ikke noe positivt trekk. Det er ikke å anbefale å levere cv’en som en tredimensjonal modell med farger og kontraster. Nei, det skal være enkelt, konservativt og stilrent. Dessto vanskeligere å skille seg ut tenker jeg. Da må det virkelig være noe i min cv som vekker interesse.

Haff…

Bildet er herfra

Selve søknaden er ikke noe bedre. Der skal man jo virkelig selge seg selv med ord. Vekke interessen. Forklare hvorfor den potensielle arbeidsgiveren skal kalle inn akkurat DEG til intervju og vise hvorfor du vil jobbe for akkurat DENNE arbeidsgiveren. Jeg hater å selge meg selv på denne måten!

Haff…

Jeg er jo glad i å skrive. Nei, vent… Jeg ELSKER å skrive. Har aldri hatt problemer med å finne ord. Har i alle fall 5-6 blogginnlegg ferdigskrevet i tankene. Å få de ut gjennom tastaturet er bare finpussing av språket. Sånn er det med det meste annet jeg skriver også. Om det være seg brev, utredninger, ja til og med masteroppgaven min var slik…

Hvorfor har jeg da så problemer med å finne ordene når jeg skal skrive jobbsøknad og cv? Jeg kjenner jo alle de formelle kravene til hva dette skal inneholde. Har fått min andel råd opp gjennom tidene fra veiledere og HR-ansatte… Likevel så finner jeg dette vanskelig.

Haff…

Bildet er herfra

Hvor går veien videre?

De som leste her i går fikk kanskje med seg mitt innlegg om dårlige sjefer… Det er kanskje ikke det mest interessante jeg har skrevet. Det var rett og slett en del følelser og fortvilelse som måtte ut! En god porsjon frustrasjon rett og slett…

For er det noe som virkelig er demotiverende i en arbeidshverdag, så er det en dårlig sjef. En slik som jeg har. En sjef som ikke ser sine ansatte. Ser ikke hvilke kvaliteter og ressurser de ansatte sitter på. Utnytter ikke dette slik de burde. Gir ikke de ansatte tilstrekkelig utfordringer. Gir dem ingen incentinver til å yte maksimalt!

Det er vanskelig å gjøre noe med en dårlig sjef. Ofte er det dessverre slik at dårlige sjefer også er dårlige mottagere av kritikk. Å ta opp et problem kan derfor gjøre vondt verre uansett om det gjøres på en aldri så objektiv og god måte. Det slår tilbake på en selv, og arbeidsforholdet blir dårligere enn noen sinne…

Jeg har innsett at jeg har møtt veggen der jeg jobber nå! Stillingen jeg har er langt fra den utfordringen jeg ble forespeilet at den skulle være. Jeg kjeder meg rett og slett på jobb. Får ikke bruke hodet eller de kunnskapene og ressursene jeg sitter på. Når man i tillegg har dårlig kjemi med nærmeste overordnede, så er skifte av beite eneste mulighet.

Jeg kom over en artikkel i Aftenposten i dag; «Tegnene på at du bør bytte jobb». Der stod denne oversikten. Ganske interessant egentlig. Jeg tror de har temmelig rett i at for mange gror fast i stillinger de egentlig ikke trives i. Rett og slett fordi de ikke tør å bevege seg ut av komfortsonen. For det er ikke bare bare å bytte jobb – bestandig… Og artikkelen presenteres på en slik måte at dersom man kjenner seg igjen i en eller flere av disse signalene, så bør man vurdere det.

At jeg står ovenfor et beiteskifte visste jeg allerede før jeg leste artikkelen. Derimot så var det faktisk kunnskapsrikt å se hvor mange av disse punktene jeg kunne kjenne meg igjen i. En liten tankevekker. Men da kommer det store spørsmålet:

Hvor går veien videre?

Bildet er herfra

For det er ikke så lett å vite bestandig. Jeg vet jo hvilken utdanning jeg har. Og selvfølgelig kjenner jeg hvor min lidenskap innen mitt fagfelt ligger. Likevel er det flere faktorer jeg, og sikkert mange andre, må ta hensyn til i vurderingen av et jobbytte.

For det første så finnes det utrolig mange forskjellige stillinger innenfor mitt fagfelt. Det er ikke alltid like lett å vite hvilken type som passer meg best. Dessuten så er det ting jeg elsker å gjøre, som ikke er en del av den typiske arbeidshverdagen innen mitt fagfelt. I tillegg må man ta hensyn i forhold til arbeidskapasitet, reisevei osv. når man er alene om omsorgen for barn…

Så er det jo det at når man vurderer et beiteskifte, så vil man ikke bare finne en ny akseptabel jobb. Man vil finne JOBBEN! Den man kan trives i. Vokse i. Utfordres i. Den med arbeidsmiljøet man inkluderes i og er en del av. Den jobben man gleder seg til å ta fatt på hver dag.

Så hvor går egentlig veien videre? Det gjenstår å se….

Bildet er herfra

Kan jeg få en sniktitt?

Jeg synes det er vanskelig. Vanskelig å vite hvor man skal videre. Vanskelig å vite hvilken vei man skal, og hvordan veien vil arte seg.

 

Noen veier går i sirkel. De går i en lang, lang runde. Før de så. Sakte. Tar deg tilbake til utgangspunktet. En runddans, og ikke nødvendigvis av den gode sorten. Jeg vil ikke gå den veien. Vil ikke gå i sirkel…

Men hvordan vet jeg hvilken av stiene foran meg som er den som går i sirkel? Kan jeg få en sniktitt? Vær så snill…

 

Jeg vil heller ikke gå den strakeste veien. Vil ikke at livet mitt skal være simpelt. Eller motstandsløst. Det er utfordringene vi lærer av. Det er i motgang man lærer seg å sette pris på gledene. Da kan jeg ikke gå den enkleste veien.

Men hvordan vet jeg hvilken av stiene foran meg som er den enkleste? Kan jeg få en sniktitt? Vær så snill…

 

Ei heller vil jeg gå den veien alle andre går. Vil ikke gå hovedveien. Eller stå i kø og vente på det samme som alle andre. Jeg vil ikke dras med av massen til et liv jeg ikke vil leve. Jeg er ikke skapt for å være A4. Jeg er ikke skapt for å være en i mengden. Massen gjør bare det som er forventet. Gjør det alle andre gjør. Jeg vil være uforutsigbar. Jeg vil være spennende. Vil ikke gå der strømmen fører meg.

Men hvordan vet jeg hvilken av stiene foran meg som er mest benyttet? Kan jeg få en sniktitt? Vær så snill…

 

Den vanskeligste veien vil jeg heller ikke gå. Jeg vil ikke drive ekstremsport hver eneste dag. Vil ikke at hvert steg på livets vei innebærer fare for å falle utfor stupet. Vil ikke måtte klore meg fast i håpet som  gresstuster og kvister i en slett fjellvegg. Jeg har prøvd den stien før, og det holder nå. Jeg vil ikke gå den veien en gang til.

Men hvordan vet jeg hvilken av stiene foran meg som er den vanskeligste? Kan jeg få en sniktitt? Vær så snill…

 

Jeg vil gå min egen vei. Den som er akkurat passe tøff. Som utfordrer meg. Som minner meg på at jeg må være våken og oppmerksom. Som gir livet mitt akkurat nok spenning. Ønsker meg den veien som også kan gi litt ro. Litt stillhet til å slappe av og nyte livet. Ta meg en hvil i bakken. Eller rett og slett gi meg deilig adrenalin når jeg innimellom suser hastig avgårde i medvinden.

Men hvordan vet jeg hvilken av stiene foran meg som er min vei? Kan jeg få en sniktitt? Vær så snill…

 

 

 

Jeg kan nok ikke få en sniktitt. Jeg får ikke vite hvor mine skritt fører meg hen. Og hvis jeg kunne fått en sniktitt; Hadde jeg likt det jeg fikk se? Hadde jeg da turt å ta neste skritt? Hadde valget blitt enklere?