Frustrasjonens mørke

Flykte

Tanken er fristende.

Mer og mer for hver dag.

For hver time, hvert minutt.

Flykte fra fortvilelsen,

Som spiser henne innenfra.

Fra den vonde hverdagen.

Fra frustrasjonen,

Som brer seg gjennom kroppen

så sterk,

så kvalmende,

så smertefull.

 

Ei kan hun flykte.

Må møte utfordringen.

Vet bare ikke hvordan.

Ingen energi er tilbake.

Intet overskudd

til å gjøre det hun må.

Frustrasjonen blir bare verre,

Men hun takler ikke,

Takler ikke fronte den.

Den brer seg om henne.

Som nattehimmelens mørke

Sluker den henne.

Drar henne inn i sitt mørke.

Hvor veien ut

ikke lenger er synlig.

«Den natt er lang som aldri ser en morgen»

William Shakespeare

Reklamer

Dagen er vond

Dagen er vond

Magen knyter seg

Kjenner kroppen skjelver

Vet hva hun må

Det er bare så tungt

Hun vet det vil bli bedre

Bare denne dagen

Som smerter

Må gjennom den først

Ser ikke lyset

Eller enden av tunnelen

Vet det er der

Er bare så langt frem

Og veien dit er vond

 

«Ikke er veien lett fra jorda til stjernene.»
Lucius Annæus Seneca

Den skjulte smerte!

Hun lider. I det skjulte. Ingen ser den sorg hun bærer. Ingen ser smerten i hennes hverdag.

En smerte hun bærer fra fortiden. En smerte som gjentar seg i nåtiden. En smerte hun også vil kjenne i fremtiden.

For ingen kan se sorgen bak hennes smil. Ingen kan se smerten som ligger i hennes øyne. Ingen kan se forbi den fasaden hun bærer så sterk.

Hun har vært så dum. Gjort sine feil. For lenge siden. Hun gjorde dem, og kjente smerten av dem. Sorgen de førte med seg. Fikk ikke gjort det ugjort, men lærte. Trodde hun…

Så gjorde hun det igjen. Samme feilen. Samme dumhet. Sviktet seg selv. Hun hadde visst ikke lært. Hun bega seg sakte men sikkert inn i samme felle. Samme feil. Samme smerte og sorg. Så ikke faresignalene. Så ikke hvert enkelt steg der hun bega seg ned i avgrunnen. Så bare den lange, umulige veien opp igjen da det allerede var for sent.

Feilen synes umulig å rette opp i. Den er uoverkommelig. Hun prøver å være sterk, men smerten river og sliter i henne. Prøver å holde fasaden. Sperrer sorgen inne. Ingen må se. Ingen må vite. Det er hennes last her i livet. Hennes byrde. Hennes smerte.

Veien ut av smerten er lang. Men, det finnes en vei. Hun vet bare ikke om hun orker å gå den. Hun vet hun må. Det er ingen snarvei. Det finnes ingen enkel løsning. Det må ta den tiden det tar.

Veien ut av smerten er uendelig lang. Det vil ta henne flere år å gå den. Hun gruer seg. Vet det blir vanskelig. Vet hvilke utfordringer hun vil møte. Hun har gått den veien før. Den var kortere den gangen. Den blir lang nå. Hun vil kjenne på smerten i flere år fremover. Sorgen vil bæres med henne. I hennes tanker. Hennes øyne. Gjemt for omverdenen. Gjemt bak en fasade. En fasade av smil.