Gamle og nye følelser…

Jeg kjenner hvordan solen varmer i kinnene. Nyter hver stråle. Merker hvordan jeg fylles med energi og glede.

Tankene vandrer til deg. Til alt du gir meg om dagen. Bare ved å være nær.

Mange av følelsene du vekker i meg har jeg kjent før. Du er ikke min første forelskelse. Og du har lest hva jeg har skrevet om menn som tidligere har krysset min vei. Lest, kjent deg igjen. I hva jeg forteller at jeg føler for deg. Kjent på at du ikke er den eneste som har vekket dette i meg.

Men, du så også små forskjeller. For ingen forelskelse er lik.

Og ja, det er forskjeller. Jeg kjenner dem. Når jeg ser på deg. Når du stryker over meg. Når du holder meg. Da kjenner jeg forskjellene.

Når jeg ligger inntil deg. Lukker øynene og nyter hvordan du kjærtegner meg. Når jeg åpner øynene igjen, og ser på deg. Da kjenner jeg forskjellene.

For forelskelsen. De kriblende følelsene. Sommerfuglene som flakser rundt i blodet. De har jeg kjent før. De du nå gir meg. Gleden du gir meg. Ved ditt smil. Noen små ord. Den gleden er heller ikke ny.

Du, derimot, Du gir meg en ro og en varme jeg ikke tidligere har kjent. En varme som sprer seg i hele kroppen. Fra mitt indre, stråler den ut gjennom hele meg. Og roen du gir meg. En følelse av velbehag. Som gjør at jeg bare kan slappe av og nyte. Nyte å være sammen med deg. Nyte deg.

Jeg er ikke uten redsel. Jeg er ikke uten frykt. Over dette herlige som skjer i meg. På grunn av deg. Jeg innrømmer gjerne at jeg er redd. Fordi fortiden har gjort meg vondt. Men, selv om jeg er redd. Selv om jeg kjenner på frykten. Jeg lar meg ikke bli skremt. For du gir meg rom til å kjenne på det. Du lar meg sette ord på det, uten å dømme. Uten å prøve å endre. Du lytter, og gir meg tid. Du ønsker ikke å utfordre meg, men lar meg utfordre meg selv.

Du kalte meg modig. Det er kanskje modig av meg. Å utfordre meg selv. I min redsel. I min frykt. Men, jeg ser meg ikke som modig. Fordi jeg vet jeg må. Fordi du gir meg en varme og en ro som gjør det verdt det. Fordi forelskelsen i deg er annerledes, selv om den også er lik.

Jeg kjenner solen der den varmer mine kinn. Tankene vandrer til deg. Og jeg kjenner hvordan tanken på deg varmer meg innenfra. Varmen fra solen, og varmen du gir meg. Møtes. Og hele meg smiler i glede.

Reklamer

Lille skatt, det er over nå!

Lille skatt. Lille, vakreste skatt.

Du kryper tett inntil. Tett, tett inntil mammas kropp. Søker nærhet. Søker varme. Søker trygghet. Klamrer deg fast.

Jeg lar deg komme opp på fanget. Tar deg tett inn i armene. Holder deg hardt. Lenge. Lar deg få den nærheten, den tryggheten. Som du savner så sårt.

Det er vondt å se deg slik lille skatt. Se savnet ditt. Savnet etter mamma. Mammaen du er så glad i. Mammaen du så lenge ikke fikk være nær.

Lille skatt. Mamma er så lei seg. Mammas hjerte gråter. For det er mamma sin skyld. Det er mamma som ikke sa nei tidsnok.

Du burde aldri opplevd den mannen, lille skatt. Mannen som tok fra deg mamma. Mannen som nektet mamma å gi deg nærheten du fortjener. Nærheten du aldri burde gått uten.

Mamma gråter når hun hører deg fortelle. Såre, salte tårer. Som ikke kan stoppe. Når jeg hører din spede stemme fortelle.

«Det bodde en slem mann hos mamma. Han er borte nå.» Lille skatt, det skulle aldri vært slik. Mamma skulle så gjerne tatt tiden tilbake. Mamma skulle så gjerne gjort det ugjort.

Jeg ser redselen din, lille skatt. Kjenner utryggheten som nå bor hos deg. Gir deg trøst. Gir deg nærhet. Gir deg trygghet på ny.

Lille skatt, det er over nå. Du skal aldri mer være redd hos mamma. Du har fått mammaen din tilbake.

Mammas hjerte gråter. Det vil gråte en stund til. Det vil gråte til du igjen er trygg. Til din redsel tar slutt.

Lille skatt, kryp tett inntil. Kjenn mammas varme. Kjenn mammas kjærlighet. Lille, vakreste skatt.

safari_4739_c425,240+-75+-75

Høsttanker II

obj

Høstsolen står lavt på himmelen. Prøver å spre sine siste sommerstråler ned til oss. Prøver å spre sin siste varme.  Kjemper imot den grå, våte tåken som ligger lavt over bakken. Prøver å fordrive det friske, våte dugget som klamrer seg til gress og blader.

Åkrene har stått gule lenge. Det duvende, myke kornet som svaiet i vinden er nå skåret bort. Igjen ligger marken der, beskåret og flat.  Bar og naken. Ventende på det hvite teppets ankomst. Det tykke, hvite, altomgripende teppet som om få måneder krever sin plass.

Løvet på trærne skal snart pynte seg til fest og vise sin glans i solen. Vise seg i all sin farge prakt. De grønne livlige bladene skal snart skli over i nyanser av gult, orange og rødt. Spre om seg av varme farger. Farger som gleder, varmer og får meg til å smile over naturens skjønnhet. De fargesprakende bladene vil tviholde seg til grenene inntil de ikke lenger klarer å stå imot høstvindens kast. Så skal de danse sin siste vals gjennom luften, før de faller til ro for godt.

Høstens farger fyller meg alltid med energi. Jeg vil bare løpe over engene. Jeg får lyst til å rulle meg rundt på gresset. Kaste det fargerike løvet i luften. La de dale over meg der jeg liggende ler mot himmelen. Vekke bladene til liv igjen, og la de få enda en siste dans. La de få blafre med fargene sine en gang til. Jeg vil leke. Løpe. Hoppe. Danse. Bare nyte høsten  og all dens fargeprakt. Nyte de blodrøde solnedgangene. Nyte de siste varme solstrålende. Bare trekke til meg alt hva jeg kan. Av sol og farger. Før vinteren kommer, hvit, grå og kald.

Når høsten setter inn for fullt, får jeg lyst til å kle meg i myke, store og varme strikkeplagg . I kle meg alt mykt, alt varmt. På de regntunge dagene får jeg lyst til å gjemme meg inne. På en hytte med fyr i peisen. Krype tett opp i hjørnet på en sofa. Tett inn i en varm og kjærlig armkrok. Omgitt av pledd og puter. Omgi meg med mykhet og kos. Med noe varmt å drikke. Og bare sitte der å nyte stillheten. Nyte varmen og kosen. Kun avbrutt av knitringen fra peisen og vinden ute. Bare nyte. Bare finne roen.

Høstsolen står lavt på himmelen. Så vakker og varm som bare høstsolen kan være.

autumn-leaves-13016839608be

********************

Er utledet av innlegget Høsttanker

Lengsel…

Jeg er overlatt til meg selv igjen… Igjen alene hjemme.

Stillheten senker seg rundt meg. Jeg kan høre klokken på veggen tikke. Det knitrer lett fra stearinlysene på bordet. Det varme lysskjæret fra dem leker over veggen.

Jeg lar behagelige toner fylle rommet. Lener meg tilbake og lukker øynene… Tenker på deg.

Det er som å ha deg her igjen.

Jeg kan kjenne lukten av deg. Nesten kjenne ditt nærvær. Kan nesten høre pusten din. Stemmen din.

Ser deg for meg. Nyter synet av deg. Hele kroppen min fylles med varme. Med glede. Over deg. Over at du er min.

Jeg kan kjenne leppene dine. Kan kjenne kysset du alltid gir meg i nakken. Kan kjenne myke, varme lepper som forsiktig kysser mine i ene øyeblikket. Og krevende lepper som kysser meg grådig i det neste. Slik bare dine lepper kan.

Kan kjenne hendene dine på kroppen min. Varme, store, myke hender. Hender som setter kroppen min i fyr. Som etterlater seg en brennende varme der de har berørt meg.

Kjenner kroppen din inntil min. Den deilige, deilige kroppen din. Og store, sterke armer som holder meg fast. Holder meg trygg. Tett, tett inntil. Slik du alltid holder meg, når vi skal sove.

Jeg kan se merkene etter deg på kroppen min. Ser på dem i speilet. Med stolthet. Med ydmykthet. Men mest av alt med takknemlighet. Sporene etter deg. Synlige bevis på din nærhet. Jeg frydes over dem.

Kjenner spenningen i kroppen, som bare du kan gi meg. Kriblingene gjennom hele kroppen. Hjertet som banker. Pulsen som øker. Skjelvningene helt ut i fingertuppene. Forventningen. Lengselen.

Kan kjenne hvordan du tar pusten fra meg. Slik bare du gjør. Sitringen i kroppen når det skjer. Varmen som sprer seg gjennom kroppen. Og den lykksalige utmattelsen etterpå.

 

Men,  nå har du forlatt meg. For en liten stund. Noen små dager. Igjen sitter jeg. Alene. Med savn etter deg i kropp og sinn.

Lengter. Etter igjen å kjenne deg nær meg. Bare ha deg ved siden av meg.

For selv om dagene, ukene, månedene går. Så er jeg stadig like kriblende forelsket. Like yr. Like lengtende.

Etter deg, min kjære. Du, som er min kjæreste, min elsker, min bestevenn, min tvillingsjel.

bright flamy symbol on the black backgroundBildet er herfra

Byens løse fugler

Det har vært hektiske tider. Derfor har jeg ikke rukket å oppdatere meg på hva mine bloggvenner har lagt ut i det siste. Så jeg kastet meg over leselisten.

Jeg kom over et innlegg hos Morten Besshø. Jeg vil gjengi det i sin helhet. Jeg vil oppfordre alle til å vurdere om de kan gjøre en innsats, og kontakte Morten hvis dere kan. Kontakt informasjon finner dere nederst på siden.

 

En brødsmule til løse fugler

Dagens tekst skal handle om løse fugler. Byen er full av dem, og du er kanskje en av dem som tittelerer dem som “horer”.
Du kan klikke deg videre til andre sider som passer bedre for deg og ditt verdisyn.

Jeg har en venninne som er prostituert. Det blir helt feil av meg å skrive at jeg har lært mye av henne og at tiden vi har sammen er ganske givende, for det vil være ord og setninger som blir misoppfattet.
Vi gjør ikke “sånne ting” når vi er sammen.
Vi snakker.
Seriøst.
Det var helt tilfeldig at jeg fant ut at hun jobbet som prostituert. Jeg treffer en del mennesker fra andre land og kulturer i jobben min og “Anisa” er lillesøsteren til en som har vært på jobbsøkerkurs hos meg og som har kommet seg videre i livet.
Lillesøsteren hennes har ikke fått tilbud om det samme.
Lillesøsteren hennes gjør derfor andre ting.
Denne teksten skal ikke handle så mye om “hvis” og “dersom” og andre hypoteser eller forklaringer, men det skal handle litt om å gjøre noe for de som ikke har det så bra som deg som kan sitte foran en pc og skrive og lese fjas.

Anisa ser bedre ut der hun står på sin faste plass på en lørdagskveld enn de fleste norske jentene som raver rundt i sin tradisjonelle helgefylltradisjon. Gatene fylles med skrik og skrål, Anisa betrakter dem i bakgrunnen mens Charlotte og Pernille fra Oslo vest får utløp for sin overfladiske forbruksfanatisme med å gjøre mest mulig ut av seg.
Det er viktig å se bra ut.
Det er viktig å se seriøst bra ut, herregud altså … jeg bare … helt lættis, liksom … hallo.
Dette er de “vanlige” norske jentene fullstendig klar over i deres selvsentrerte tilværelse som preges av misunnelse og sjalusi og kampen om å overgå hverandre i pomp og prakt i jakten på desperate sjekketryner med riktig promille og farge på skjorta.
Det er ikke alltid det er om å gjøre å komme i mål.
Snarere tvert i mot.
Det viktigste er å delta.
Den største forskjellen er at de norske jentene på fylletur gjør dette for å digge seg sjøl.
Anisa gjør det for å overleve, men går utenpå dem alle sammen.
Du ser det i øynene hennes.
Du ser ærligheten hennes, men når du kikker litt lenger inn så ser du også en fortvilelse.
Det er ikke alle som får lov til å kikke så langt inn, men jeg er glad for at hun har gitt meg tillit.

Jeg har tidligere skrevet om Kirkens Bymisjon og Alternativ Jul og vet at Frelsesarmeen gjør mye bra.
Det finnes sikkert flere.
Det er bra.
Prosenteret har til og med egne opplegg for en del av disse løse fuglene.
Det er bra.
Jeg har likevel lyst til å gjøre noe som kan oppfattes som litt annerledes.
Jentene skal få en oppmerksomhet i julen.
Jentene som stiller opp hver eneste kveld på det samme gatehjørnet og den samme asfaltflekken.
Jentene som ikke vet hvem som dukker opp neste gang men som håper han ikke er slem.
Jentene jeg refererer til er for øvrig ikke de pågående stygge flodhestene som er beskrevet i tidligere innlegg – de som terroriserer og ødelegger markedet for de som vet hvordan man oppfører seg i åpent landskap.
Hvis du syns jeg er rasist, så har du selvfølgelig lov til å mene det.

Jentene skal få en hyggelig tid som er fritt for åndelighet og sosionomer.
Jentene skal få kvalitetstid og du er velkommen til å delta.

Jeg ser etter flinke mennesker med et godt verdisyn.
Jeg ser etter en frisør eller kanskje to.
Jeg ser etter en negledesigner.
Jeg ser etter en som er dritgod på sminketips.
Jeg ser etter en som gidder å gni møkk i trynet på dem, jeg vet at dere kaller det “spa” men vi gutta kaller det noe annet. Jeg ser ikke etter dette fordi jentene ikke klarer alt dette selv, jentene er dritflinke, men jeg har blitt fortalt at dette er noe av alle de greiene som det handler om når du er jente og har lyst på kvalitetstid.
Men hva faen vet vel jeg.
Du må gjerne hjelpe til med innspill bare du er entusiastisk og idealistisk.
Du tjener ingen ting i kroner eller øre, men fyller ditt hjerte med virkelige verdier.

Jeg gjør ikke dette alene, for all del, men det velfungerende norske samfunnet er lagt opp på den måten at det er enkelte miljøer og steder som det kan oppleves som skummelt for noen å bli identifisert med.
No offence, by the way …
Personlig så driter jeg i hvem som identifiserer meg med hva.
Jeg vet hvem jeg er, og det er det viktigste.

Endelig tidspunkt er foreløpig ikke spikret, jeg er allerede i dialog med “sponsorer” og noen som vet om et kult lokale, men hvis du kommer på noe som du mener kan være hyggelig så er du selvfølgelig velkommen.

Bildet er herfra

 

Jeg oppfordre de som har mulighet til å støtte opp om dette. Enten det er enkeltpersoner, organisasjoner eller bedrifter som kan sponse ett eller annet. Har dere lyst til å gjøre noe med dette, så kan dere kontakte Morten slik:

Skriv en kommentar på Mortens innlegg på egen blogg HER

Ta kontakt gjennom Mortens facebookside HER

Send en mail til Morgen på morten.bessho@gmail.com

Eller dere kan si i fra til meg, så skal jeg viderebringe ditt budskap.

Din varme

Din varme

Brer seg om meg

Armer som holder meg

Mykt, men fast

Varme, myke lepper

Som kysser meg ømt

I nakken

Dine varme hender

Som stryker meg

Lett

Og kjærlig

Din varme

Som når meg

Helt inn i sjelen

«Kjærligheten ser ikke med øynene, men med sjelen»

William Shakespeare

Å bli sett – inspirert av =Oslo selger 1035

Gatemagasinet =Oslo postet akkurat et innlegg på sin facebook side som fanget min interesse.

Hei en liten tanke fra meg en dag jeg sto for å selge bladet uten særlig suksess! 

«Folk går forbi – går fort forbi
alle travelt opptatt med sitt
ihvertfall akkurat da de går forbi der jeg står og selger og er opptatt med mitt

Gatemusikanten borti gata synger en sørgelig sang
om ensomhet, fortvilelse, tap og savn
den treffer meg i hjertet med en gang
påminner meg smertelig på egen ensomhet, fortvilelse og savn
Så kommer en dame forbi med et varmt smil og gode levende øyne som sier mer enn tusen ord noen gang kan beskrive
og ensomhet, fortvilelse, tap, savn og skam blekner litt – for en liten stund.

De skulle bare visst og følt den uendelige forskjellen på å faktisk bli sett – og å bli sett ned på
så takk til damen med det gode smilet og de varme øynene som faktisk så MEG……»

selger 1035

Det fikk meg til å tenke…

Jeg må innrømme at det til tider er slitsomt å gå gjennom Oslos gater. Det står selgere, tiggere og utsendte fra veldedige organisasjoner overalt. Og alle vil de ha en ting – pengene dine!

Det blir rett og slett for mye! For mange! Det er nesten så man føler at de står og grafser deg oppetter lårene for å få tak i lommeboken din.

Men, det er en vesentlig forskjell for meg – hvem de er og hvordan de gjør det.

Jeg har møtt mange selgere av =Oslo, og snakket med flere. Hver gang får jeg samme inntrykket: At selgerne er gode, ydmyke mennesker som forsøker å tjene en slant på et ærlig vis. De er mennesker som meg og deg, men ofte med en historie bak seg som man vanskelig kan forestille seg.

Jeg har all verden å gi, men jeg gir når jeg kan. Derimot er det en ting jeg har mer enn nok av; et vennlig blikk og et smil. Og etter å ha lest dette innlegget så er jeg sikker på en ting. Jeg skal bli enda mer gavmild med mine blikk og smil. Det kan tydeligvis utgjøre en stor forskjell å bli sett i et travelt, ensomt og egoistisk samfunn.