Styrke

Styrke handler ikke om å løfte de tyngste vektene. Det handler ikke om å løpe den hardeste distansen. Det handler ikke om å ha størst mulig muskler, eller være fysisk overlegen. Det er bare fysikk. Styrke er så mye mer enn bare det.

Styrke er når man klarer å holde ryggen rak. Uansett hvor tung bør man bærer. Uansett hvor mye skuldrene tynges. Uansett hvor mange sviende piskeslag livet gir deg over ryggen. Styrke handler om å rette seg opp. Holde ryggen rak og hodet høyt. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å brette opp ermene. Uansett hvor skitne hendene vil bli. Uansett hvor tung jobben foran en er. Uansett hvor lang tid det vil ta å gjøre jobben. Styrke handler om å tørre ta tak. I det som ligger foran en. I det som må gjøres. Ikke vike, men gå på den tøffeste utfordringen. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å ta den veien man må ta. Uansett hvor smal den stien er. Uansett hvor kronglete og lang den er å gå. Styrke handler om å gå den veien som faktisk fører frem. Ikke den lette, brede veien, men den smale, tøffe stien som fører til målet. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å overkomme hindre. Uansett hvor høy hindringen er. Uansett hvor dyp fellen er. Uansett hvor mange ganger man snubler. Styrke handler om å prøve å komme over. Komme under. Komme rundt. Ikke snu å gå tilbake igjen dit man kom fra, men våge å kjempe sin vei gjennom. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å tørre å famle i blinde. Uansett hvor mørkt det er. Uansett hvor langt unna lyset synes å være. Styrke handler om å våge seg frem i mørket. Våge seg frem i det ukjente og usikre. Ikke gå etter den falske, lille flammen som vil dø ut før du når den, men våge å gå dypere inn i mørket. Mot den sterke solen som virkelig varmer. Mot det varige lyset, som man vet er der men ikke kan se. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å reise seg igjen etter fallet. Uansett  hvor hardt fallet har vært. Uansett hvor dypt man falt. Uansett hvor ødelagt man er etter å ha truffet bunnen. Styrke handler om å klare å reise seg nok en gang. Selv om fallet ikke er det første. Selv om fallet ikke er det tiende. Ikke bli liggende nede, men reise seg og se etter mulighetene for å igjen komme seg opp.Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å fortsette fremover når man ikke har mer å gi. Uansett hvor sliten man er. Uansett om det kjennes ut som om man ikke orker mer. Ikke klarer mer. Uansett hvor mye enklere det er å bøye seg og gå under. Styrke handler om å tørre å gå videre. Selv om det er lettere å sette seg ned. Ikke snu fordi man tror man har gitt alt, men utforske hvor langt man egentlig klarer å gå. Hvor mye mer man egentlig har å gi når man har mest lyst til å vende om. Hvor mye styrke man har når man egentlig vil gi opp. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å kunne vise seg svak. Uansett hvor vondt det gjør. Uansett hvor mye man blottlegger seg. Uansett hvor sårbar man føler seg. Styrke handler om å kjenne sine svakheter, tørre å vise dem frem. Selv om man utsetter seg for nye farer. Selv om man åpner for de slagene som treffer hardest. Ikke gjemme seg unna, eller vike når man blir redd. Men tørre å stå frem, og erkjenne sine svakheter og sakte gi dem kraft. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å være den man er.Uansett hva alle andre sier eller forventer. Uansett hvor mye motgang man møter. Uansett hvor tøft og vanskelig det er. Styrke handler om å omfavne og elske seg selv, med alt hva man er. Selv om andre vil snu ryggen til. Selv om andre prøver å slipe ned kantene. Ikke gi etter, eller forsvinne og bli en skygge av seg selv. Men tørre å være stolt. Av hvor man kommer fra. Hvor man er på vei. Tørre å stå for hvem man er. Uansett. Det er styrke.

Reklame

Stormen…

Du kom inn i livet mitt. Jeg falt for deg, og jeg falt hardt. Så hardt som jeg aldri før hadde falt.

Du tok meg med storm. Men, da det stormet som verst for oss, ble jeg stående alene.

Du ville ikke stå stormen ut sammen med meg. Vi visste ikke hvor kraftig stormen ville være. Visste ikke hvor lenge den ville vare. Den gjorde deg usikker. Den gjorde deg redd.

Du turte ikke stå i stormen sammen meg. Da du fikk valget, om å stå stormen gjennom sammen med meg eller søke ly og ta neste storm alene. Du klarte ikke velge. Stormen skremte deg for mye. Redselen din for stormen… Du var mer redd stormen enn du var for å miste meg. For du visste ikke hva stormen ville bringe. Du visste ikke hvor hard den ville være. Du var redd for det ukjente, og turte ikke velge. Du forsøkte å søke ly. Trekke deg unna. Gjemme deg. I håp om at stormen ville løye.

Så, jeg valgte for deg.

Jeg kunne ikke søke ly sammen med deg. Jeg var nødt til å stå i stormen. For jeg var lei av å være feig. Jeg var lei av å alltid søke ly for stormene. For jeg visste at hver gang jeg søkte ly, ville en ny storm true så fort jeg våget meg frem. Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg visste at jeg måtte stå denne gjennom, slik at neste storm bare vil føles som en bris.

For jeg stod i stormen. Jeg visste jeg måtte trosse den. Kjenne dens styrke. For uten å kjenne stormen, ville jeg aldri kunne nyte solens stråler. Ville ikke verdsette dem på samme måte. Jeg valgte å stå i stormen. Visste det ville bli tøft. Veldig tøft. Men, jeg visste også at stormen en dag ville løye. Visste at solen igjen kom til å skinne. Og at jeg da, for første gang, virkelig ville kjenne hvor varme, hvor gode, hvor glade dens stråler egentlig er.

Stormen min har begynt å løye nå. Jeg kjenner fortsatt kraftige vindkast. De rusker meg i håret. Forsøker å rive meg overende. Men, jeg har kjent stormen. Stått gjennom den. Jeg kjenner nå at jeg er sterkere enn stormene. Jeg har stjålet min storms styrke. Gjort den til min egen.

Stormen min har begynt å løye. Jeg stod gjennom det verste alene. Og jeg er stolt. Stolt her jeg nå kjenner den første varmen av solens stråler.

Din storm venter fortsatt. Den vil være sterk, men du vet ikke hvor sterk den vil være. Den vil være lang, men du vet ikke hvor lang den vil være. Du vet bare at den kommer.

Men, du må stå i stormen din alene. Du var for redd til å stå gjennom min. Du var reddere stormen enn du var for å miste meg. Og miste meg det gjorde du. Du mistet meg da du rømte og søkte ly.

Den stormen som kommer din vei er intet annet enn den stormen jeg har stått gjennom. Du vil møte samme redsel. Samme usikkerhet. Men, fordi du ikke turte stå der i stormen sammen meg, så vil du også stå i din storm alene. Du har ingen ved din side, som har stått stormen gjennom før deg. Som kan forberede deg på stormens lunefulle kast.

Du slapp min hånd da jeg trengte deg som mest. Lot meg stå alene i stormen. Når du nå går din storm i møte, vil også din hånd være tom. Du slapp min….

Bildet er herfra