Deres verden. Mitt fengsel.

Jeg ser dere. Der dere smiler. Ler. Hører ordene dere uttaler. Hører latteren som triller mot meg. Tar del i deres glede. Deres tilstedeværelse.

Jeg ser dere.

Dere ser, ser meg i deres øyne. Lar meg være en del av deres samtaler. Lar meg være en del av deres tilstedeværelse. En del av deres gleder. Dere lar meg være en del av deres liv.

Men, dere ser ikke meg. For dere er dette livet. Dere ser meg i det. Men, dere ser ikke meg. For meg er ikke dette livet. For meg er dette bare en blek refleksjon.

Det er som jeg lever et annet liv. Når øynene mine lukkes. Når verden stenges ute, og synet blir mørkt. Da flyr tankene. Til et annet sted. Et annet liv. En annen eksistens. Min kropp ligger rolig og fredelig igjen. Med lukkede øyne, slik at deres verden stenges ute. Men jeg. Med alle mine tanker. Alle mine sanser. Alle mine følelser. Forsvinner inn i en annen eksistens.

Jeg tar dere med meg. Dere, som jeg er så glade i. Dere som gir meg latter og gode stunder. Dere, som lar meg være en del av deres liv. Dere tar jeg med meg, inn i intet hvor dere kan være en del av mitt liv.

Der kan jeg leve. Der lever jeg mitt liv. Slik jeg ønsker at livet skal være. Der kan lykken finne meg. Der er smilet som vises på mine lepper, like ekte som de jeg ser hos dere i deres verden. I deres liv. Der kjenner jeg varmen. Som sprer seg gjennom hele kroppen. Varmen som kommer når man er fri, fri fra begrensninger. Varmen som kun ekte og utemmet glede og kjærlighet kan gi.

Der smiler jeg. Der er jeg. Der lever jeg mitt liv. Der hvor ikke verden kan nå meg. Der hvor intet helvete finnes. Min himmel. Mitt nirvana. Der hvor min essens kan finne ro.

For dette livet jeg såkalt skal leve. Denne verden som dere ser meg i. Jeg kjenner meg ikke igjen i den. Min fysiske tilstedeværelse er der. Men jeg, sitter fanget inne i meg selv. Ser ut på dette livet. Denne verden. Fanget, og kommer ikke ut.

Det er så mye av meg dere ikke ser. Det er så mye av meg jeg ikke får sluppet fri. Denne verden har for mange begrensninger. For mange regler, fordommer og uskrevne normer for hvordan alt liksom skal være. Det er ikke plass til meg her. Ikke plass til mitt egentlige jeg. Med alt hva jeg er. Og alt hva jeg føler.

Her, i deres verden. Vil jeg, slik jeg oppfatter meg selv. Aldri kunne passe inn. Jeg er for mye. For mye på godt, og på vondt. For mye av alt.

Mine gleder, når denne verden gir meg gleder. Jeg opplever ikke dem, slik dere opplever deres gleder. Mine gleder er så mange ganger mer. Jeg føler dem så intenst. Så mye mer enn dere kan forestille dere. Mine gleder gir meg en energi, som selv et barn kan misunne. Nærer meg. I mine gleder. Kan intet vondt eksistere. Der kjenner jeg ingen smerte. Der kjenner jeg ikke mine fysiske begrensninger. Der, i mine gleder. Der kan jeg få til alt hva jeg ønsker. Der er ingen ting er umulig. Jeg klarer alt. I mine gleder, der finnes ingen begrensninger. I mine gleder er jeg alt.

Men, jeg har også mine sorger. Akk, så mange sorger. De er tunge, mørke, endeløse. Mine sorger er ikke som deres sorger. De er så uendelig mye mer. Jeg føler også dem så inderlig intenst. De sluker meg. Med hud og hår. Tærer på meg. I mine sorger ser jeg meg selv. Forpint. Som en langsom årelating, hvor jeg sakte kjenner alt godt forlate meg. For hver dråpe som forlater kroppen. Hver eneste lille dråpe. Tar med seg litt av meg. Tapper meg for krefter til å leve. Tapper meg for selve livet. En dråpe av gangen.

Mellom sorgene og gledene. Der er alt bare tomt. Der klarer jeg ikke å eksistere. Det er mitt limbo. Hvor tiden farer forbi. I mitt limbo er jeg fanget. Fanget i min egen kropp. Ser ut på verden uten å delta. Uten å kunne være fullt ut. Der er jeg, uten å være meg. Jeg kan ikke føle. Jeg kan ikke annet enn å vente. Sitte som et taust vitne, til dette dere kaller livet.

Det er i limbo verden vil ha meg. For der er jeg i deres øyne normal. Dere ser at jeg er der. Med dere. Smiler på de rette plassene. Slik verden forventer meg. Men, dere ser ikke mitt fengsel. Dere ser ikke meg. For denne autopiloten. Det er den dere vil ha.

Meg, med alt hva jeg er. Det er for mye for denne verden. Verden vet ikke hvordan mitt egentlige jeg skal håndteres. Jeg passer ikke inn i deres bokser. Jeg er for mye. Av alt. Så verden vil ha meg i mitt limbo. Det er lettere å forholde seg til. For verden vet ikke, hvilken langvarig pinsel det er for meg. Å være med, men likevel være utestengt.

For i deres verden. Der er det ikke lov å være mer. Er ikke lov til å føle mer. “Vær annerledes, bare du er som oss”. Jeg passer ikke inn i deres rammer. Jeg passer ikke inn i deres bokser.

Derfor rømmer jeg. Lukker øynene og forsvinner inn i min egen eksistens. Hvor jeg ikke er bundet. Av verdens normer. Bundet av de begrensninger. Som verden legger på meg. Som jeg legger på meg. De begrensninger som mine tidligere valg har skapt for meg.

Der, hvor jeg lever. Der kan jeg være fri. Der kan jeg være meg. Hele meg.

Reklame

Styrke

Styrke handler ikke om å løfte de tyngste vektene. Det handler ikke om å løpe den hardeste distansen. Det handler ikke om å ha størst mulig muskler, eller være fysisk overlegen. Det er bare fysikk. Styrke er så mye mer enn bare det.

Styrke er når man klarer å holde ryggen rak. Uansett hvor tung bør man bærer. Uansett hvor mye skuldrene tynges. Uansett hvor mange sviende piskeslag livet gir deg over ryggen. Styrke handler om å rette seg opp. Holde ryggen rak og hodet høyt. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å brette opp ermene. Uansett hvor skitne hendene vil bli. Uansett hvor tung jobben foran en er. Uansett hvor lang tid det vil ta å gjøre jobben. Styrke handler om å tørre ta tak. I det som ligger foran en. I det som må gjøres. Ikke vike, men gå på den tøffeste utfordringen. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å ta den veien man må ta. Uansett hvor smal den stien er. Uansett hvor kronglete og lang den er å gå. Styrke handler om å gå den veien som faktisk fører frem. Ikke den lette, brede veien, men den smale, tøffe stien som fører til målet. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å overkomme hindre. Uansett hvor høy hindringen er. Uansett hvor dyp fellen er. Uansett hvor mange ganger man snubler. Styrke handler om å prøve å komme over. Komme under. Komme rundt. Ikke snu å gå tilbake igjen dit man kom fra, men våge å kjempe sin vei gjennom. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å tørre å famle i blinde. Uansett hvor mørkt det er. Uansett hvor langt unna lyset synes å være. Styrke handler om å våge seg frem i mørket. Våge seg frem i det ukjente og usikre. Ikke gå etter den falske, lille flammen som vil dø ut før du når den, men våge å gå dypere inn i mørket. Mot den sterke solen som virkelig varmer. Mot det varige lyset, som man vet er der men ikke kan se. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å reise seg igjen etter fallet. Uansett  hvor hardt fallet har vært. Uansett hvor dypt man falt. Uansett hvor ødelagt man er etter å ha truffet bunnen. Styrke handler om å klare å reise seg nok en gang. Selv om fallet ikke er det første. Selv om fallet ikke er det tiende. Ikke bli liggende nede, men reise seg og se etter mulighetene for å igjen komme seg opp.Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å fortsette fremover når man ikke har mer å gi. Uansett hvor sliten man er. Uansett om det kjennes ut som om man ikke orker mer. Ikke klarer mer. Uansett hvor mye enklere det er å bøye seg og gå under. Styrke handler om å tørre å gå videre. Selv om det er lettere å sette seg ned. Ikke snu fordi man tror man har gitt alt, men utforske hvor langt man egentlig klarer å gå. Hvor mye mer man egentlig har å gi når man har mest lyst til å vende om. Hvor mye styrke man har når man egentlig vil gi opp. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å kunne vise seg svak. Uansett hvor vondt det gjør. Uansett hvor mye man blottlegger seg. Uansett hvor sårbar man føler seg. Styrke handler om å kjenne sine svakheter, tørre å vise dem frem. Selv om man utsetter seg for nye farer. Selv om man åpner for de slagene som treffer hardest. Ikke gjemme seg unna, eller vike når man blir redd. Men tørre å stå frem, og erkjenne sine svakheter og sakte gi dem kraft. Uansett. Det er styrke.

Styrke handler om å være den man er.Uansett hva alle andre sier eller forventer. Uansett hvor mye motgang man møter. Uansett hvor tøft og vanskelig det er. Styrke handler om å omfavne og elske seg selv, med alt hva man er. Selv om andre vil snu ryggen til. Selv om andre prøver å slipe ned kantene. Ikke gi etter, eller forsvinne og bli en skygge av seg selv. Men tørre å være stolt. Av hvor man kommer fra. Hvor man er på vei. Tørre å stå for hvem man er. Uansett. Det er styrke.

Jeg er den jeg er!

Jeg er den jeg er.

Jeg er meg.

Og jeg trives med å være meg.

Ikke fordi alt er så perfekt ved meg.

Men fordi jeg kjenner meg.

Fordi jeg vet det bare finnes én meg.

Jeg er unik.

Jeg er ikke høy på meg selv.

Jeg har bare innsett noe grunnleggende:

At jeg er skapt til å være den jeg er.

Jeg er skapt til å være meg.

Med mine sterke sider.

Med alle mine svakheter.

Jeg er unik.

På godt og vondt.

Fordi jeg bare kan være den jeg er.

«Jeg mener det er negativt å ønske at man var en annen, når man først har fått seg selv utlevert …»

Wenche Foss