Å lære å leve med seg selv!

Det begynner å gå opp for meg at jeg har fått en diagnose. En diagnose som jeg trolig må leve med livet ut. Det er ikke like lett bestandig….

Jeg har valgt å ikke bli medisinert. Jeg vil ikke risikere å bli zombie. Jeg vil ikke gå rundt å leve livet mitt i en boble. Et følelsesmessig vakuum. Jeg vil være meg selv. Fullt og helt.

Men, det betyr jobb. Mye jobb.

Diagnosen er utfordrende. Den vil bringe meg vanvittig mye glede, men også mye frustrasjon og fortvilelse. Jeg må lære meg å håndtere begge deler. For gleden kan bli for voldsom. Den kan være for impulsiv og bære meg ut på gale veien. Jeg vet også at depresjonene vil komme. Jeg må lære å håndtere de også.

Det er en utfordring. Og det vil alltid være en utfordring. Det er det jeg må lære meg å leve med… Jeg må lære meg å leve med meg selv.

Reklamer

Ensomme utfordringer…

Tankene har begynt å flakse igjen. Om alt. Om intet. Men, mest om meg selv. Det høres ganske egoistisk ut, og sånn er det vel egentlig også. Likevel, det er en nødvendighet. For at jeg skal kunne komme meg videre.

Og det er er en direkte konsekvens av menneskene jeg har rundt meg om dagen. De gir meg så mye selvinnsikt. Gjennom måten de ser meg på. Gjennom måten de forteller meg om hva de ser i meg. Gjennom spørsmålene de stiller meg. Jeg er nødt til å gå inn i meg selv. Se meg selv på en annen måte.

Hver dag åpner jeg øynene med kroppen fylt av glede. Jeg reiser meg fra sengen. Lukker øynene igjen. Trekker pusten dypt. Hever hodet, og puster rolig ut. Før jeg åpner øynene på nytt. Klar for dagens utfordringer.

Og utfordringer møter jeg i massevis. Hver dag. Utfordringer andre ville bukket under for.

Jeg takler dem. Går på og kjemper dem. En etter en.

Men, av og til… Av og til møter jeg utfordringer som tar motet fra meg. Jeg mister styrken. Føler meg liten og maktesløs.

Da får jeg et behov for å ha noen. Kunne krype inntil noen større og sterkere enn meg. Bare få være sårbar. Gjemme meg bort og håpe at det går bort av seg selv.

Men, det er ingen der. Så jeg må kjempe på egenhånd. Finne min indre styrke. Grave frem mot nok til å takle også de verste utfordringene. For de går ikke bort av seg selv. Jeg må gjennom dem.

Det er tøft å stå i alt alene. Det er tøffere enn man aner før man er der selv. Men, jeg har intet valg. Og hver gang kommer jeg ut enda sterkere i andre enden.

Mange ganger har jeg spurt meg selv hvorfor det er slik. At en som virkelig møter utfordringer må takle dem alene. Mens andre har noen å dele sine bagateller med. Jeg har ikke funnet noen svar.

I går var det et klokt hode som sa til meg: «Du har ikke møtt din match enda. For det skal mye til for å matche deg.» Og han har rett – i begge. Jeg har ikke funnet min match. Og det skal så mye til for å matche meg.

For vedkommende må klare å matche min styrke. Det er det få som klarer. Jeg har en styrke i meg som skremmer mange. For uansett hvordan utfordringene kan kaste meg rundt, så ender jeg alltid opp på bena. Uansett hvor sterk stormen er, så finner jeg styrken i meg til å stå gjennom den. Med hode hevet og ryggen rak.

Og de få som takler min styrke, de klarer ikke å håndtere min sårbarhet. For jeg er veldig sårbar. Selv om få får se den siden av meg. Veldig få. For det gjør meg så redd å vise den. For min sårbarhet er mitt innerste. Mitt mest private. Og jeg er så redd for arrene de kan etterlate seg der, dersom de får se. Det er så mange arr fra før av. Jeg ønsker ikke flere.

Få klarer denne dualiteten. Få klarer å se en sterk, sterk kvinne rase sammen. Se henne miste all styrke og bli liten. Og få klarer å forstå hvordan hun kan reise seg igjen. Med enda større styrke for hvert fall.

På toppen av det hele så må det jo matche på alle andre plan også. Og man må utfordre hverandre. Utfylle hverandre.

Og jeg vet ikke om det høres fornuftig ut. Det var i alle fall fornuftig for meg. At jeg ikke har funnet min match. Det gjør det så mye enklere å klare å stå i alt. Møte alle utfordringer alene. Vite at jeg gjør det alene, fordi det ikke er hvem som helst som ville klart å gjøre det sammen med meg.

 

Hvor går veien videre?

De som leste her i går fikk kanskje med seg mitt innlegg om dårlige sjefer… Det er kanskje ikke det mest interessante jeg har skrevet. Det var rett og slett en del følelser og fortvilelse som måtte ut! En god porsjon frustrasjon rett og slett…

For er det noe som virkelig er demotiverende i en arbeidshverdag, så er det en dårlig sjef. En slik som jeg har. En sjef som ikke ser sine ansatte. Ser ikke hvilke kvaliteter og ressurser de ansatte sitter på. Utnytter ikke dette slik de burde. Gir ikke de ansatte tilstrekkelig utfordringer. Gir dem ingen incentinver til å yte maksimalt!

Det er vanskelig å gjøre noe med en dårlig sjef. Ofte er det dessverre slik at dårlige sjefer også er dårlige mottagere av kritikk. Å ta opp et problem kan derfor gjøre vondt verre uansett om det gjøres på en aldri så objektiv og god måte. Det slår tilbake på en selv, og arbeidsforholdet blir dårligere enn noen sinne…

Jeg har innsett at jeg har møtt veggen der jeg jobber nå! Stillingen jeg har er langt fra den utfordringen jeg ble forespeilet at den skulle være. Jeg kjeder meg rett og slett på jobb. Får ikke bruke hodet eller de kunnskapene og ressursene jeg sitter på. Når man i tillegg har dårlig kjemi med nærmeste overordnede, så er skifte av beite eneste mulighet.

Jeg kom over en artikkel i Aftenposten i dag; «Tegnene på at du bør bytte jobb». Der stod denne oversikten. Ganske interessant egentlig. Jeg tror de har temmelig rett i at for mange gror fast i stillinger de egentlig ikke trives i. Rett og slett fordi de ikke tør å bevege seg ut av komfortsonen. For det er ikke bare bare å bytte jobb – bestandig… Og artikkelen presenteres på en slik måte at dersom man kjenner seg igjen i en eller flere av disse signalene, så bør man vurdere det.

At jeg står ovenfor et beiteskifte visste jeg allerede før jeg leste artikkelen. Derimot så var det faktisk kunnskapsrikt å se hvor mange av disse punktene jeg kunne kjenne meg igjen i. En liten tankevekker. Men da kommer det store spørsmålet:

Hvor går veien videre?

Bildet er herfra

For det er ikke så lett å vite bestandig. Jeg vet jo hvilken utdanning jeg har. Og selvfølgelig kjenner jeg hvor min lidenskap innen mitt fagfelt ligger. Likevel er det flere faktorer jeg, og sikkert mange andre, må ta hensyn til i vurderingen av et jobbytte.

For det første så finnes det utrolig mange forskjellige stillinger innenfor mitt fagfelt. Det er ikke alltid like lett å vite hvilken type som passer meg best. Dessuten så er det ting jeg elsker å gjøre, som ikke er en del av den typiske arbeidshverdagen innen mitt fagfelt. I tillegg må man ta hensyn i forhold til arbeidskapasitet, reisevei osv. når man er alene om omsorgen for barn…

Så er det jo det at når man vurderer et beiteskifte, så vil man ikke bare finne en ny akseptabel jobb. Man vil finne JOBBEN! Den man kan trives i. Vokse i. Utfordres i. Den med arbeidsmiljøet man inkluderes i og er en del av. Den jobben man gleder seg til å ta fatt på hver dag.

Så hvor går egentlig veien videre? Det gjenstår å se….

Bildet er herfra