Kjære utakknemlige vesen!

Du! Ja, du! Du som klager. Over alt. Over ingenting. Du som har alt, men likevel må klage! Det er deg jeg sikter til. Du utakknemlige vesen…

Du klager over julegavene du fikk. Passet ikke. Var ikke bra nok. Var ikke det du ønsket deg. Utakknemlig er du! Tenk å klage slik i voksen alder. Over noe så trivielt som at du fikk gaver som ikke var midt i blinken…

Hvordan hadde du taklet mitt liv? Et liv hvor man ikke har råd til alt man trenger. Og ja, da mener jeg trenger og ikke har lyst på. Det er en vesentlig forskjell der. Et liv hvor man ikke kan gi sitt barn det man ønsker.

Hvordan hadde du taklet min julaften? Selv fikk jeg kun et par gaver. Og de andre voksne pakket opp haug etter haug hvor den minste gave hadde større verdi enn mine til sammen. Men det gjør ikke noe. Jeg ble husket av noen. Det er nok for meg. Men, å se sitt eget barn gråte på julaften er ikke lett. Å se sitt eget barn gråte fordi han fikk færre gaver enn de andre. Fordi mamma ikke hadde råd til å kjøpe noe særlig i år. Å se sitt eget barn gråte fordi han kun fikk et par leker, mens de andre fikk haug på haug. Fordi mamma måtte ønske han fornuftige gaver i år også. Å se sitt eget barn gråte fordi vi er annerledes enn de andre. Fordi vi har dårligere råd enn de andre. Fordi jeg ikke kan gi han det de andre får. Hvordan hadde du taklet det?

Du som klager over å løpe fra lag til lag. Ikke få en dag for deg selv. Er så mange å besøke. Så mange som vil ha besøk. Utakknemlig er du! Klage over at folk bryr seg. Over at folk vil se deg. Over at du kun har noen timer hist og her til å gjøre det du vil….

Hvordan hadde du taklet min jul? Hvor all tid unntatt julaften og noen få timer dagen før og dagen etter tilbringes i ensomhet. Ingen som inviterer. Ingen som vil ha besøk. Ingen som vil se oss. Familie har valgt en viktigere venn – alkoholen. Venner har nok med sitt, sin familie. Ikke en liten telefonsamtale engang får jeg. I min ensomhet… Ikke et lite «Hei! Ringte bare for å hvordan du har det». Ikke noe som vitner om at jeg er i tankene engang. Hvordan hadde du taklet det?

Du som klager over all maten du har spist. Over magen som er oppblåst. Over alle kaloriene i ribbe med svor og annen herlighet. Over å måtte spise julemat enda en gang. Utakknemlig er du! Klage over at du har mat på bordet. Som du ikke har laget selv engang…

Du som klager over at du ikke har tid til å se julefilmene. Eller over at du ikke får ta en strekk på sofaen. Eller over at det er slitsomt å kjøre hit og dit… Du som klager over alt. Som er direkte utakknemlig. Du som ikke ser hvor godt du egentlig har det…

Det er nemlig ikke alle som får gaver til jul. Det er ikke engang alle som får feire jul. Og det er langt fra alle som får feire jul med noen de er glade i. Det er mange som sitter alene julaften. Og enda flere som sitter alene resten av julen. Det er mange som ikke får spise julemat. Julen er vond for mange.

Så neste gang du sitter i selskapeligheter og gasser i deg av ribbefett og godsaker. Løft blikket fra iPhonen (eller hva du nå har). Du trenger ikke sjekke hvor mange likes du har fått akkurat nå. Løft blikket fra deg selv. Se på det du har rundt deg. Se på DE du har rundt deg. Se på hva du faktisk har. Og vær takknemlig over det du har!

Takk-150x150