Lille skatt, det er over nå!

Lille skatt. Lille, vakreste skatt.

Du kryper tett inntil. Tett, tett inntil mammas kropp. Søker nærhet. Søker varme. Søker trygghet. Klamrer deg fast.

Jeg lar deg komme opp på fanget. Tar deg tett inn i armene. Holder deg hardt. Lenge. Lar deg få den nærheten, den tryggheten. Som du savner så sårt.

Det er vondt å se deg slik lille skatt. Se savnet ditt. Savnet etter mamma. Mammaen du er så glad i. Mammaen du så lenge ikke fikk være nær.

Lille skatt. Mamma er så lei seg. Mammas hjerte gråter. For det er mamma sin skyld. Det er mamma som ikke sa nei tidsnok.

Du burde aldri opplevd den mannen, lille skatt. Mannen som tok fra deg mamma. Mannen som nektet mamma å gi deg nærheten du fortjener. Nærheten du aldri burde gått uten.

Mamma gråter når hun hører deg fortelle. Såre, salte tårer. Som ikke kan stoppe. Når jeg hører din spede stemme fortelle.

«Det bodde en slem mann hos mamma. Han er borte nå.» Lille skatt, det skulle aldri vært slik. Mamma skulle så gjerne tatt tiden tilbake. Mamma skulle så gjerne gjort det ugjort.

Jeg ser redselen din, lille skatt. Kjenner utryggheten som nå bor hos deg. Gir deg trøst. Gir deg nærhet. Gir deg trygghet på ny.

Lille skatt, det er over nå. Du skal aldri mer være redd hos mamma. Du har fått mammaen din tilbake.

Mammas hjerte gråter. Det vil gråte en stund til. Det vil gråte til du igjen er trygg. Til din redsel tar slutt.

Lille skatt, kryp tett inntil. Kjenn mammas varme. Kjenn mammas kjærlighet. Lille, vakreste skatt.

Reklame

Led meg inn i dine armer…

Ta min hånd. Led meg i trygghet. Led meg inn i dine armer.

For av og til. Av og til lurer skyggene. Lurer redselen. Redselen for hva hvis.

Skyggene av den er der enda. Skyggene av redselen. Vil den noen sinne forsvinne helt? For innerst inne lurer tanker om svik. Tanker om å bli såret.

Jeg forsøker å skyve de unna. Forsøker å ikke la de få slå rot. Det er ikke du som vekker redselen i meg. Det er meg selv. Du fortjener ikke min redsel. Du har gjort intet for å vekke den. Den var der før deg.

Du forsøker stadig å jage redselen bort. Fjerne den fra mitt sinn. Men redselen klorer seg fast. Kjemper med alt den kan. Kjemper for å eksistere.

Jeg kjemper med deg. Kjemper mot redselen. Vi er to mot én. Men redselen er sterk. Den står imot. Selv om vi vinner litt hver gang. Så har vi ikke klart å ta livet av den. Redselen vil ikke dø.

For redselen finner stadig nye våpen. Stadig nye måter å holde seg i live. Den mater meg med nye tanker. Gir seg selv næring i forsøket på å vokse seg stor igjen.

Redselen bruker alle midler. Slår under beltestedet. Treffer meg der jeg er mest sårbar. Gjør alt hva den kan. For å leve. For å eksistere. Sår tvil. Sår usikkerhet.

Når jeg nå har gitt meg selv til deg. Gitt meg, slik jeg er. Med alt hva jeg er. Nå, når jeg er din. Og bare din. Så er jeg brått så sårbar.

For aldri før har jeg gitt meg selv. Slik jeg har gitt meg til deg. Latt deg få ta del i hele meg. Fra første stund. Latt deg få se mitt sanne jeg. Slik du ser meg. Slik har ingen andre sett meg før deg. Det gjør meg så sårbar.

Og redselen utnytter sårbarheten. Utnytter mitt svakeste punkt.

Redselen er vond. Redselen er mørk. Jeg vil ikke inn i mørket igjen. Jeg trives her. Her i solen. Her i lykken. Jeg vil være her.

Jeg kjemper mot den. Vil ikke la den vinne. Kan ikke la den vinne.

Så, når du merker at redselen griper tak i meg. Når du merker at redselen har startet et nytt slag. En ny kamp. Ta min hånd. Led meg inn i trygghet. Led meg inn i dine armer. Det er der jeg vil være.

I dine armer…

I dine armer.

Det er der jeg vil være. Trygt i dine armer. Hvor alt er godt. Hvor verden rundt bare forsvinner.

Der, omsluttet av deg. Omsluttet av varme. Der står tiden stille. Der kan jeg bare være. En evighet.

For i dine armer hører jeg hjemme. Bare der. Nært inntil deg.

I dine armer kan jeg være liten. Være sårbar.

Men, i dine armer kan jeg også være sterk. Være stolt.

Der, så nært deg. Kan jeg være alt hva jeg er. Der, hvor du omslutter meg.

I dine armer. Der er jeg meg. Der hører jeg hjemme.

I dine armer.

Jeg ga deg meg!

Noen ganger tar livet vendinger man ikke er forberedt på. Tar deg med på en reise du ikke kunne forutse. Styrer deg inn på en kurs du ikke ville valgt selv.

Jeg befinner meg der. På en slik ukjent og uventet reise. En reise som kom brått på meg.

De som kjenner meg kjenner også min redsel. Min redsel for å slippe andre inn. Min redsel for å la andre få se. Min redsel for å knytte meg til andre. En redsel jeg har båret lenge. Veldig lenge. Så dyp og langvarig har den redselen vært, at den står skrevet i blekk for all evighet.

Jeg trodde redselen ville være der for evig. At den alltid ville følge meg. Alltid ville prege mine relasjoner.

Nå er redselen en bleknet skygge. Du har visket den vekk.

Jeg valgte å gi meg selv til deg. Fullt og helt. Valgte å la deg slippe inn. Se hele meg slik jeg er, ikke slik jeg ønsker å fremstå. Jeg valgte for en gangs skyld å ikke gjemme meg.

For jeg ville ha deg. Og jeg ville det skulle være ekte. Da kunne jeg ikke gi deg illusjonen meg. Du måtte få se alt. Se det som det er. Jeg måtte gi deg meg. Hadde du bare fått illusjonen, ville alt blitt ødelagt den dagen illusjonen brast.

Så, jeg ga deg meg. Med alt hva jeg er.

Du tok imot. Du tok imot mitt jeg, slik det egentlig er. Blottet for illusjoner. Bare meg. Du ser alt. Jeg skjuler intet for deg. Du ser alle mine sider. Du ser alt. Og likevel kan du se på meg og fortelle at du elsker meg.

Jeg turte å slippe deg inn. Jeg turte å la deg se. Jeg turte å stole på deg.

Og jeg vant.

Du har vist meg at det ikke er skummelt. Du har vist meg at jeg ikke trenger å være redd. Du har vist meg at hele meg, også mine svakheter, er verdt å elske. Du har vist meg alt det. Bare ved å være den du er. Bare ved å være den fantastiske, herlige mannen jeg elsker.

Ordene i blekk. De tre ordene som forteller meg at jeg ikke burde stole på noen. Jeg ser de hver dag. Flere ganger om dagen. Jeg ser de, og smiler. Fordi jeg vet hvor jeg har vært. Jeg vet hvilken redsel jeg har båret. Men mest smiler jeg, fordi du har visket redselen bort. Jeg trenger ikke være redd lenger. Du har gjort meg trygg!

Så min reise…

Så uventet. Så vakker. Jeg nyter hver dag.

Jeg visste ikke at livet skulle ta denne retningen. Jeg visste ikke at noen skulle blotte meg for redsel. Jeg visste ikke at jeg skulle reise sammen med deg.

Jeg vet ikke hvor ferden går videre. Jeg vet ikke hvor ferden ender. Alt jeg vet er at jeg reiser hvor som helst med deg.

Kan jeg få være liten og sårbar?

Det er en SÅNN dag i dag….

En dag hvor jeg bare vil være liten og sårbar. Bare har lyst til å krype sammen, og la tårene falle.

En dag hvor jeg skulle ønske jeg kunne krype inn i en armkrok. Krype tett inntil noen. Kjent varme, sterke armer rundt meg. Som beskyttet meg. Ga meg trygghet. Tillot meg å være så liten og sårbar som jeg føler meg.

En dag hvor jeg skulle ønske jeg kunne ligget i senga hele dagen. Sammen med noen som ga meg nærhet. Koste på meg. Ja, pjusket med meg rett og slett. Bare stryk over kinn og rygg. Nærhet og varme.

En dag hvor jeg trenger å høre at noen er glad i meg. Trenger å høre at jeg betyr noe spesielt. Trenger å føle meg elsket.

Fordi jeg føler meg liten. Jeg føler meg sårbar.

En dag hvor jeg skulle ønske, men ikke kan få….

Sukk…

Bildet er herfra