Høstmørket…

Huff…

Jeg liker ikke denne årstiden!

Vått, kaldt og mørkt… Joda, man overlever det. Jeg liker bare ikke hva det gjør med meg.

Jeg kjenner energien synker. Solen som lader meg har mindre å gi. Og mindre tid å gi det på. Jeg rekker ikke suge til meg det lille dagslyset som er. Som jeg så sårt trenger.

Nå er det bare mørkt. Mørkt når jeg står opp om morgenen. Mørkt når jeg reiser på jobb. Mørkt når jeg reiser hjem. Mørkt når jeg tar kvelden.

De få timene med dagslys. De få av dagens timer som kan gi meg energien tilbake. De ser jeg ikke. Da er jeg låst inne. Låst til arbeidsoppgaver og plikter. Plikter jeg ikke kan fri meg fra.

Jeg kan ikke nyte lyset. Jeg kan ikke suge til meg naturens energi. Jeg trenger det. Så inderlig. Men, jeg kan ikke.

Det gjør meg så sliten. Så utrolig sliten. Hver minste lille anstrengelse. Koster meg mer enn jeg har å gi.

Og jeg er trøtt. Så innmari trøtt. Hele tiden. Vil bare sove. Kan ikke få lagt meg tidlig nok. Og vekkerklokken ringer alltid noen timer for tidlig på morgenen.

Så hver morgen. Må jeg slepe meg av gårde. Ut døren. På jobb. Mens kroppen verker og er tung. Lengter tilbake til myk seng og varm dyne. Lengter tilbake til sommerens glade sol. Som ga meg all energien jeg trengte.

Nå er det bare høstmørket igjen. Det mørket som tømmer meg for siste rest av overskudd. Som gir så lite, og tar så alt for mye.

For uten energi fungerer jeg ikke. Jeg har ikke mer å gi.

1328945-10-1321386413826

Reklamer