Tro, håp og kjærlighet

Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg.

Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.

Jeg tror ikke på kjærligheten. Hvordan kan jeg?

Jeg har opplevd for mange svik. Opplevd å bli såret for mange ganger. Hvordan kan jeg tro, at kjærligheten er for meg?

Rundt meg ser jeg kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre. Som gir hverandre sitt alt. Som stråler i sin lykke, over dette varme de deler med hverandre. Deres kjærlighet er tydelig. Deres kjærlighet er vakker. Deres kjærlighet kan jeg tro.

Jeg kjenner også kjærlighet. For de som står meg nær. For de som har kapret en plass hos meg. Kjenner hvordan bare en liten tanke i deres retning, fyller meg med varme og glede. Min kjærlighet er klar. Min kjærlighet er god. Min kjærlighet kan jeg tro.

Men, jeg tror ikke jeg vil oppleve kjærlighet. Jeg tror ikke den type kjærlighet kan vare.

For redselen i meg. Det skaper så mye mistro. Redselen husker. Husker de svikefulle erfaringene. Husker bedrag. Ser de arrene tidligere tiders sår har gitt meg.

Redselen forsvarer meg. Skaper en mur rundt meg. En festning, slik at nye svik ikke kan trenge inn. Men, den sperrer også troen ute. Troen på dette vakre, varme og gledelige.

Redselen forbereder seg alltid på angrep. På nye svik. Nye sår. Så min festning er alltid klar til krig. For redselen vet, at hvis jeg er forberedt. Da tar jeg mindre skade. Da er smerten lettere å bære. Mine sår blir litt mindre da.

For den forventede smerte er enklere å bære. Den rammer, men ikke like hardt. Jeg rekker å ta på min rustning. Jeg er mindre sårbar da.

Det hender ofte. At jeg selv angriper. Fordi ventetiden. Det å vente på angrepet. Vente på sviket. Det er en lidelse i seg selv. Så når min redsel tror at tiden er inne. At kampen nærmer seg. Da angriper jeg selv. Jeg vet jeg vil bli såret i slaget. Men, den forventede og forutsigbare smerten kan jeg bære.

Da slipper jeg å utsette meg for det uventede svik. Da slipper jeg et uforberedt angrep. Da blir jeg ikke overrasket når bedraget avsløres. For den smerten jeg ikke ser komme. Den lunefulle, uforberedte smerten. Det er den som virkelig gjør vondt. Det er den som gir de dypeste sår, de styggeste arr.

Så min festning er alltid klar. Klar til å ta i mot det den vet at kommer.

I min festning slipper ikke troen inn. Der er det ikke plass til å tro på kjærligheten. Fordi min festning alltid venter på det smertefulle angrepet på mitt indre. Men, i min festning. Der er jeg innelåst. Innelåst med mitt håp. Et håp om at også jeg, kanskje en dag kan få oppleve. Oppleve den gjensidige, lykkelige og varme kjærligheten. Som jeg ser rundt meg.

I min festning er jeg låst. Min festning stanser alle forsøkt på å trenge inn til mitt indre. Min festning stenger ute troen. Stenger ute kjærligheten. Og min festning holder meg innelåst med mitt håp.

walls

The serenity prayer

Vi kjenner til den alle sammen – the Serenity Prayer.

God, give me grace to accept with serenity
the things that cannot be changed,
Courage to change the things
which should be changed,
and the Wisdom to distinguish
the one from the other.
Living one day at a time,
Enjoying one moment at a time,
Accepting hardship as a pathway to peace,
Taking, as Jesus did,
This sinful world as it is,
Not as I would have it,
Trusting that You will make all things right,
If I surrender to Your will,
So that I may be reasonably happy in this life,
And supremely happy with You forever in the next.
Amen.

Jeg er ikke religiøs. Ei heller er jeg med i Anonyme Alkoholikere eller andre organisasjoner som har adoptert denne.

Jeg bare liker budskapet. Særlig i den mest velkjente formen eller omskrivningen av den:

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,
The courage to change the things I can,
And wisdom to know the difference.

Det er viktige ord!

Vi er i dag alt for flinke til å klage over ting vi ikke liker. Vi er alt for flinke til å dømme andre ut fra hvordan vi oppfatter dem. Men, alt for sjelden retter vi blikket på oss selv. Vi er utrolig selvkritiske, men ofte på feil måter.

The Serenity Prayer er ord jeg ofte tenker over. Nesten daglig. Og det er ord jeg forsøker å leve etter.

Jeg prøver å finne roen jeg trenger for å akseptere det jeg ikke kan endre. Jeg forsøker å finne motet til å endre det jeg kan. Og jeg håper og tror at for hver dag, så blir jeg litt klokere og litt mer erfaren på å skille de to.

Det vi ikke kan endre, er det ikke mye å gjøre med. Vi må bare akseptere at det er slik. Og slutte fred med det. Enten vi liker det eller ikke.

Men, det er så mye vi kan endre. Hvis vi bare tør og vil.

Selv holder jeg på med en daglig kamp med å endre enn av mine store svakheter som menneske. Mangel på åpenhet. Manglende evne til å slippe andre innpå meg. Og ikke minst, redselen for å stole på andre i frykt for svik… Jeg jobber daglig med dette.

For de fleste ser kun de sidene av meg selv som jeg velger å vise frem. Med unntak av noen få, som ser tvers gjennom meg. Som ser meg for alt hva jeg er. Men, dem er det ikke mange av.

For jeg er ikke en som lett stoler på andre. Jeg er ikke den som slipper folk innpå meg med det første. Fordi jeg er redd for hva de ville synes hvis de fikk se. Jeg er redd for at de ikke ville like, og dermed snu ryggen til. Og det sviket er vondt.

Men, jeg vet innerst inne at redselen min er ubegrunnet. Det er bare så vanskelig å tørre. Det er så vanskelig å endre.

Jeg vet at ved å endre, så vil jeg oppleve svik. Men, jeg vet også at jeg vil oppleve mye glede. For de som ser tvers gjennom meg. De som ser hvem jeg er med hele meg. De møter meg med åpne armer. Med en aksept og forståelse som varmer. Og jeg er så takknemlig for det. Jeg trenger det.

Så jeg forsøker å endre. Selv om det er vanskelig. For det er urettferdig for de jeg møter og blir kjent med at jeg ikke lar de bli kjent med meg. At jeg urettmessig tenker at de ikke er til å stole på. At alt jeg gir dem er flyktige bekjentskaper når de tilbyr meg meningsfulle vennskap.

Jeg vil ikke være sånn. For jeg trives ikke med det. Men, det er et forsvar. Et forsvar satt opp i tilfelle et angrep. En overlevelsesmekanisme. Som jeg har båret gjennom hele livet. Jeg vet det er feil, men det er vanskelig å endre. Så gi meg tid!

Men, jeg prøver. Og jeg finner til stadighet litt mer av motet jeg trenger. Gjennom meg selv. Gjennom de herlige menneskene jeg har rundt meg.

For det gir meg roen til å leve en dag om gangen. Det gir meg gleden til å nyte øyeblikkene i livet når de er her. Og det gir meg styrken til å akseptere at livets vanskelige sti er veien til lykke.

Så selv om jeg ikke tror på det religiøse i the Serenity Prayer, så elsker jeg visdommen i ordene.

serenitythumb

Du er unik!

Hvorfor er det slik at mange føler de må gjemme seg bak en fasade? Ta på seg en maske for offentligheten. En maske de ikke lar noen se bak?

Av og til er fasaden viktig. Det er ikke alle sammenhenger hvor vi bør vise alle sidene av oss selv. I enkelte sammenhenger må vi vise oss profesjonelle, vi må vise oss sterke, eller rett og slett bare påta oss en forventet rolle. Av og til er masken en overlevelsesteknikk. Den er nødvendig for å komme seg gjennom hverdagen. Det er ikke disse situasjonene jeg har i tankene…

Men, hvorfor gjemmer vi det virkelige oss for våre venner, for vår familie, for de som kjenner oss? Eller de som i utgangspunktet burde kjenne oss. Hvorfor er vi redde for å vise hvem vi er?

Facebook er et fantastisk eksempel på dette. Alt er lykke, kjærlighet, velorganiserte hverdager og interessante opplevelser. Alt er perfekt. Ja, ikke engang et hårstrå ligger feil når man går ut av døren en tidlig mandagsmorgen. Ser man på facebook så skulle en tro at vi lever i en «prozac nation». En nasjon på lykkepiller… Jeg skal innrømme at jeg selv har hatt oppdateringer om perfekte hverdager. Av og til så er faktisk hverdagen perfekt. Men langt fra alltid. Jeg tør faktisk oppdatere om de dagene også, i motsetning til mange andre.

Det er ikke bare på facebook dette skjer. Det er bare veldig synlig der. For det jeg ikke skjønner er hvorfor folk ikke tør å stå for den de er og det livet de lever? Mange tør ikke si hva de egentlig mener om en sak fordi de er redde. Redde for at andre mener noe annet og dømmer dem for deres synspunkt. En ubegrunnet redsel spør du meg. Det er jo meningsforskjeller som fører til debatt, noe som er både spennende og nødvendig. Og hvem har sagt at det er deres mening som er viktig og riktig?

Mange er også redd for å vise følelser – eller lettere sagt ytterpunktene av følelser. Vi kan vise oss glade og lettere frustrerte i enkelte sammenhenger. Ja, ved enkelte hendelser er det til og med lov til å føle seg litt trist. Men det er få som tør å vise andre hele følelsesaspektet. Hvorfor det? Det er naturlig å ha følelser. Mennesker er følelser.

Det er helt naturlig å føle abnorm glede når drømmer går i oppfyllelse. Vis den! Blås lang marsj i at andre blir misunnelige og sjalu. Del din glede! Det er like naturlig å bli sint når verden går deg i mot, er du blir vitne til noe som provoserer. Det er faktisk lov å være sint! Det er mange som sier at sinne er destruktivt, og de har rett til en viss grad også. Men sinne er naturlig. Og til tider nødvendig og kontruktivt. Sinne vitner ofte om engasjement. Vis det! På samme måte er det ingenting i veien med å være trist. Vi har alle kjent på de følelsene, opptil flere ganger. Det er lov. Det er ingen skam å være trist. Å være trist er et tegn på at du bryr deg. Vis det!

Hvorfor tør vi ikke vise at vi er menneskelige? Jeg mener ikke at vi skal fortelle eller vise alt til alle hele tiden. Det handler om å stå for den vi er. Tørre å være annerledes. Hvert eneste menneske på denne kloden er unikt. Unikt! Hver gang jeg tenker på at jeg, jeg er faktisk unik, så smiler jeg! Det er en deilig følelse. Jeg er meg, og det er det ingen andre som er. Herlig!

Jeg har intet behov for å prøve å være som andre. Selvfølgelig, jeg møter fordommer, og folk fordømmer. Men det er greit! Jeg kan ikke bli likt av alle. Det er heller ikke meningen. Hvis folk ikke kan ta meg for den jeg er, hvorfor skal jeg da prøve å tilpasse meg dem? De kan da umulig tilføre meg de store tingene, hvis de ikke vet hvem jeg er og hva jeg trenger?

Hva er det jeg egentlig vil frem til? Det er enkelt! Jeg vil at flere skal tørre å være seg selv. Stå for den de er. Tørre å vise sin egenhet, sitt unikum. Man må huske at man er født unik. Foreldrene dine brukte ikke «copy-paste» da de lagde deg. Så husk:

Det er bare du som kan være deg, og du er skapt til å være best på akkurat det!

 

Bildet er hentet fra denflinkejenta.blogg.no

Bildet er hentet fra denflinkejenta.blogg.no