The serenity prayer

Vi kjenner til den alle sammen – the Serenity Prayer.

God, give me grace to accept with serenity
the things that cannot be changed,
Courage to change the things
which should be changed,
and the Wisdom to distinguish
the one from the other.
Living one day at a time,
Enjoying one moment at a time,
Accepting hardship as a pathway to peace,
Taking, as Jesus did,
This sinful world as it is,
Not as I would have it,
Trusting that You will make all things right,
If I surrender to Your will,
So that I may be reasonably happy in this life,
And supremely happy with You forever in the next.
Amen.

Jeg er ikke religiøs. Ei heller er jeg med i Anonyme Alkoholikere eller andre organisasjoner som har adoptert denne.

Jeg bare liker budskapet. Særlig i den mest velkjente formen eller omskrivningen av den:

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,
The courage to change the things I can,
And wisdom to know the difference.

Det er viktige ord!

Vi er i dag alt for flinke til å klage over ting vi ikke liker. Vi er alt for flinke til å dømme andre ut fra hvordan vi oppfatter dem. Men, alt for sjelden retter vi blikket på oss selv. Vi er utrolig selvkritiske, men ofte på feil måter.

The Serenity Prayer er ord jeg ofte tenker over. Nesten daglig. Og det er ord jeg forsøker å leve etter.

Jeg prøver å finne roen jeg trenger for å akseptere det jeg ikke kan endre. Jeg forsøker å finne motet til å endre det jeg kan. Og jeg håper og tror at for hver dag, så blir jeg litt klokere og litt mer erfaren på å skille de to.

Det vi ikke kan endre, er det ikke mye å gjøre med. Vi må bare akseptere at det er slik. Og slutte fred med det. Enten vi liker det eller ikke.

Men, det er så mye vi kan endre. Hvis vi bare tør og vil.

Selv holder jeg på med en daglig kamp med å endre enn av mine store svakheter som menneske. Mangel på åpenhet. Manglende evne til å slippe andre innpå meg. Og ikke minst, redselen for å stole på andre i frykt for svik… Jeg jobber daglig med dette.

For de fleste ser kun de sidene av meg selv som jeg velger å vise frem. Med unntak av noen få, som ser tvers gjennom meg. Som ser meg for alt hva jeg er. Men, dem er det ikke mange av.

For jeg er ikke en som lett stoler på andre. Jeg er ikke den som slipper folk innpå meg med det første. Fordi jeg er redd for hva de ville synes hvis de fikk se. Jeg er redd for at de ikke ville like, og dermed snu ryggen til. Og det sviket er vondt.

Men, jeg vet innerst inne at redselen min er ubegrunnet. Det er bare så vanskelig å tørre. Det er så vanskelig å endre.

Jeg vet at ved å endre, så vil jeg oppleve svik. Men, jeg vet også at jeg vil oppleve mye glede. For de som ser tvers gjennom meg. De som ser hvem jeg er med hele meg. De møter meg med åpne armer. Med en aksept og forståelse som varmer. Og jeg er så takknemlig for det. Jeg trenger det.

Så jeg forsøker å endre. Selv om det er vanskelig. For det er urettferdig for de jeg møter og blir kjent med at jeg ikke lar de bli kjent med meg. At jeg urettmessig tenker at de ikke er til å stole på. At alt jeg gir dem er flyktige bekjentskaper når de tilbyr meg meningsfulle vennskap.

Jeg vil ikke være sånn. For jeg trives ikke med det. Men, det er et forsvar. Et forsvar satt opp i tilfelle et angrep. En overlevelsesmekanisme. Som jeg har båret gjennom hele livet. Jeg vet det er feil, men det er vanskelig å endre. Så gi meg tid!

Men, jeg prøver. Og jeg finner til stadighet litt mer av motet jeg trenger. Gjennom meg selv. Gjennom de herlige menneskene jeg har rundt meg.

For det gir meg roen til å leve en dag om gangen. Det gir meg gleden til å nyte øyeblikkene i livet når de er her. Og det gir meg styrken til å akseptere at livets vanskelige sti er veien til lykke.

Så selv om jeg ikke tror på det religiøse i the Serenity Prayer, så elsker jeg visdommen i ordene.

serenitythumb

The missing of a friend…

I feel like crying
The honesty was to much
To honest, to real
It made me have to feel

What I’ve been hiding
For so long
Hidden in my soul
in the darkest hole

To share this
The secret inside
The missing of a friend
Who’ll be there in the end

It’s hard to share
To be this honest
To say what’s true
Why I still feel blue

I cannot trust
I cannot tell it all
I cannot share
it’s my burden to bear

I’m damaged
I’m scared for life
A story to keep
Of wounds so deep

I’ll never be whole
I’ll never give it all
I have to many scars
To many feelings behind bars

Maybe one day
I’ll be able to trust
To find the one friend
Who’ll be there to the end

full circle lonelinessBildet er herfra

Jeg er låst i meg selv!

Dette innlegget har vært tøft å skrive. Og jeg var lenge i tvil om jeg skulle poste det. For det er veldig ærlig. Og fordi jeg vet at enkelte sannsynligvis vil reagere på det jeg skriver… Jeg håper ikke noen tar det ille opp. For det er som jeg skriver, jeg er skyld i dette selv…

**********

Jeg er låst i meg selv!

Ensomheten… Jeg har kjent på den i dag. Som så mange ganger før.

Den var der mye i tiden det var som mørkest. Veldig mye! Jeg var mye alene, selv om jeg ikke ville være det. Ensomheten var da min verste fiende. For det var da jeg var alene tankene kom. De mørke, mørke tankene. Ensomheten var ingen venn overhode!

Depresjonen har nå sluppet taket. Jeg ser ikke lenger så mørkt på ting. Humøret er vel nede på normalen igjen. Godt er det!

Likevel har jeg kjent på ensomheten…

For dagene går, og de tilbringes stort sett alene. Jeg kan ha en avtale i ny og ne. Det setter jeg pris på. Men, når kvelden kommer er jeg alene. Alltid alene!

Mesteparten av tiden er jeg låst til å være her hjemme. Ettermiddagstimene sammen med Lille Skatt flyr avgårde. Men, når han er i seng… Da sitter jeg her. Alene! Og ensom!

Dagen i dag har vært delvis god, og delvis ganske elendig. På grunn av ensomheten. Jeg har kjent mye på den i dag!

I de mindre gode stundene så skulle jeg ønske jeg hadde den ene. Den spesielt nære og gode vennen som alle andre synes å ha. En jeg kan ringe til uansett når og hva det er. Bare for å prate. En jeg kan ringe å be komme og være hos meg. En jeg kan snakke med alt om. En jeg kan vise alt for. En som kan holde meg når jeg trenger trøst, eller bare være stille med meg når jeg ikke vil være alene.

For vi trenger alle det! En som er der uansett hva. Uansett når. Jeg trenger også det! Men, jeg har det ikke….

Det er min egen skyld at jeg ikke har den ene spesielt nære og gode vennen jeg savner!

Jeg har gode venner. Jeg har det! Og også venner som har sagt jeg kan ringe når det måtte være. Men jeg får meg ikke til det. For jeg vet at de rundt meg også har sitt å stri med. De har sine utfordringer i hverdagen. Og de har sine liv å leve. Jeg vil ikke være en belastning.

For det er det jeg føler at jeg er… Når jeg til stadighet har ting jeg trenger å snakke om. Frustrasjoner som må ut. Jeg føler meg som en belastning rett og slett. Jeg vet hvordan jeg selv av og til får nok når noen hele tiden krever din tid og din energi. Uten å gi noe tilbake. Og det er der jeg føler jeg er. At jeg krever tid. At jeg krever energi. Og at jeg ikke klarer å yte noe tilbake. En belastning som jeg er redd noen skal gå lei.

Og ikke klarer jeg å gi alt av meg selv som jeg ønsker å dele. Jeg klarer bare ikke. Jeg er redd belastningen blir for stor om jeg i tillegg skal vise og ikke bare fortelle. Jeg er redd belastningen skal bli for stor om jeg forteller alt.

Det er også en tillit jeg ikke er vant til å gi. Og den ene gangen jeg ga den, så ble jeg brent. Så det sitter så langt inne å dele den siden av meg selv. Jeg vet rett og slett ikke om jeg klarer. Jeg er så vant til å måtte stå alene. Vant til å alltid klare meg selv. Vant til å ikke kunne stole på noen. Det er vanskelig å skulle gjøre noe annet. Det er vanskelig å gi slik tillit. Det er vanskelig å vise seg så sårbar.

Jeg klarer heller ikke å være den som forstyrrer. Jeg får meg ikke til å ringe og forstyrre. Jeg får meg ikke til å be noen være der hos meg når jeg trenger det. Fordi alle har sitt å stri med. De har sine partnere som de deler hverdagens sorger og gleder med.

Det har ikke jeg…

Så jeg bli sittende alene. I ensomheten. For ensomheten er der selv om jeg har gode dager. For jeg har ikke den ene nære vennen jeg klarer å dele de dårlige stundene med. Jeg er ikke den som ringer og ber folk komme å besøke meg fordi jeg trenger selskap. Jeg har ikke den ene nære vennen jeg savner. Derfor har jeg heller ikke noen å dele gledene med.

Jeg er låst her hjemme i ensomheten. Jeg er låst i mine tillitsproblemer. Jeg er låst i meg selv.

poetry_92825_top

Mye mer åpen, men jeg forteller ikke alt!

Jeg har blitt mye mer åpen. Tør å dele mer av meg selv med menneskene rundt meg. Både her, gjennom bloggen, og i virkeligheten. Jeg tør å sette ord på hva som er galt. Jeg tør å fortelle det når jeg har en dårlig dag. Jeg tør å dele det når jeg er høyt oppe. Og ikke minst, jeg tør å dele hvorfor.

Fordi jeg vet at ikke alle har det bra hele tiden. Jeg vet også at alle av og til har et behov for å flykte fra hverdagen. Det er helt normalt! Derfor tør jeg dele mye mer enn jeg gjorde før.

Det handler ikke om tillit. Det handler om aksept for at det er sånn jeg er. Og en generell holdning til at de som ikke liker meg for den jeg er, de får heller se en annen vei!

Jeg viser ikke følelsene, bortsett fra gleden. Men, jeg setter ord på det. For følelsene mine er jeg vant til å gjemme. Og den tilliten å vise dem, den er det få som får. Den sitter så vanvittig langt inne. Jeg klarer rett og slett ikke gi den…

Så jeg kan fortelle mye, men viser bare gleden.

Men, jeg forteller ikke alt!

Det bor noe i meg. Følelser. Tanker. Som jeg ikke deler med noen…

De innerste tankene mine. De innerste følelsene mine. De er det ingen som får se eller høre!

De kan være gode. De kan være vonde. De kan være helt greie. De kan være direkte uakseptable. Men, de er der. Og jeg deler dem ikke!

Jeg er redd jeg vil dømmes for dem. Jeg er redd folk vil se rart på meg. Jeg er redd ingen vil forstå. For de er irrasjonelle. De styres av impulser. De styres av hjertet. De styres av mitt indre. Og jeg kan ikke kontrollere dem.

For hvordan kan noen forstå, når jeg ikke forstår det selv?

silence1Bildet er herfra

Livets poker

Livet er som et langvarig pokerspill. Dessverre!

Man vet aldri hvilke kort man får utdelt. Man vet aldri hva som venter i kortstokken. Og det vil alltid være juksemakere, jokere og noen med bedre hånd enn en selv.

Man lærer to ting gjennom livet. Gjennom rundene med spill man har bak seg.

Det første er å lære motspillerne, eller medspillerne, å kjenne. Man må vite hvem de. Deres taktikk. Deres måte å spille på. Men, først og fremst må man vite nøyaktig hvem som spiller ved eget bord.

Det andre er at man lærer at man alltid må vite hvor høy innsatsen er. Man spiller ikke runden hvis man ikke har råd til tapet. Man gambler ikke med noe man er redd for å miste.

I livets poker så er det derimot en vesentlig forskjell. I livets poker spiller man med åpne kort. Man spiller ikke med to kortstokker. Man gjemmer ikke esset i ermet i håp om å bruke det senere. Man spiller med åpne kort.

For i bunn og grunn så handler det aldri om hvilke kort man får på hånden. Det handler om hvordan man spiller dem. Det handler om å aldri satse mer enn man har råd til å tape.

imagesBildet er herfra