Du, som står meg så nært…

Du.
Du, som står meg så nært.

Jeg har vist deg så mye av meg selv. Enda så elsker du meg.
Jeg har vist deg meg, slik jeg er. Enda så elsker du meg.

Jeg har vist deg mitt svakeste. Øyeblikket der jeg jeg falt sammen. Da jeg mistet fotfestet og falt. Du fikk se meg når jeg ikke hadde noe forsvar igjen. Ikke klarte å holde tilbake lenger. Hvor fortvilelsen tok overhånd.

Enda så elsker du meg.

Du fikk se mine tårer. De tårene jeg ikke klarte å stoppe. Tårene som trillet ned over skjelvende kinn. Øyeblikket hvor jeg var liten og sårbar, og ikke klarte å holde igjen. Hvor all min styrke forsvant.

Enda så elsker du meg.

Jeg ville ikke at du skulle se. Ville ikke vise meg så svak. Så sårbar. Ville ikke vise at det av og til blir for mye for meg.

Men, jeg hadde ingen grunn til å ikke slippe deg inn.

For du er der for meg. Alltid. Uansett hva, så er du der for meg.

Du er der når jeg er glad. Når verden er fantastisk og mine øyne stråler. Når livet leker, og jeg sprudler av energi og lykke. Da er du der. Smiler og ler sammen med meg. Deler min glede og iver.

Og du viste meg at du også er der når verden går meg imot. Når jeg ikke makter mer, og styrken min forsvinner. Da er du der for meg. Slik du var da du så mine tårer.

Du strøk meg over kinnet. Tørket bort mine tårer. Spurte meg hva som var galt. Viste meg at det ikke var skummelt. Viste meg at jeg ikke behøver skjule mine følelser. Viste at også jeg kan være svak og sårbar. Så tok du meg i dine armer. Og holdt meg. Bare holdt meg inntil deg. Ga meg din nærhet. Din trygghet. Til jeg fant igjen styrken min.

Og selv etter å ha sett meg så svak, så elsker du meg.

Du, som står meg så nært.

Du er min like. Min beste venn. Min kjæreste. Min samboer. Du er min styrke. Min støtte når jeg vakler og ikke finner balansen. Du er min beskytter. Min sikkerhet når jeg selv ikke vet. Du er min elsker. Min flamme og min lidenskap i alt hva du er. Du er min livspartner.

Du, som står meg nærmest.

Du skal vite hvor høyt jeg elsker deg. Hver enste dag tar jeg meg selv i å smile. Bare fordi jeg tenker på deg. På at du er min. Hver eneste kveld sovner jeg lykkelig. Fordi jeg vet du er der ved siden av meg når jeg våkner. Hver eneste dag er jeg takknemlig over din kjærlighet. Din nærhet.

Jeg ser på deg og føler meg som verdens heldigste kvinne. Fordi jeg har deg.

Du, som jeg elsker så høyt.

Du skal vite at du er en fantastisk mann. En helt enestående mann. En mann av mange sider. Kjærlig,  og varm. Leken, og lidenskapelig. Forståelsesfull, og vis. En unik mann. Min mann.

Du, som jeg elsker så høyt.

Hver dag med deg. Er en dag jeg verdsetter. En dag jeg er takknemlig. En dag jeg er lykkelig. Fordi jeg deler den med deg. Måtte dagene jeg verdsetter, er takknemlig, er lykkelig, bli endeløse. Måtte de dagene gå inn i evigheten.

Uten navn

Reklamer

Sammenbruddet

Jeg dro fra noen venner for en drøy time siden. Det var godt å være der de timene. Litt distraksjon. Slippe å være hjemme.

Turen hjem husker jeg ikke mye av. Jeg rakk så vidt å rygge ut av gårdsplassen og snu bilen før kroppen begynte å skjelve. Under turen ble skjelvningene større. Det gjorde vondt i kroppen, som allerede var støl etter å ha vært voldsomt anspent et par dager. Hjertet slo fortere og fortere. Det ble tyngre og tyngre å puste. Jeg ble kvalm. Tørr i munnen. Nummen.

Da jeg parkerte utenfor hos meg selv, ante jeg ikke hvordan jeg hadde kommet meg dit. Jeg holdt så hardt i rattet på bilen at det gjorde vondt å slippe taket. Kroppen ristet. Hjertet slo. Pusten var på grensen til hyperventilering. Jeg forsøkte å puste dypt og rolig tre ganger før jeg gikk ut av bilen. Hadde problemer med å holde meg på bena, men klarte å stotre meg frem til døra.

Det tok meg 5 minutter å få låst opp døra. Jeg skalv og ristet. Klarte ikke få nøkkelen inn med en gang.

Inne fikk jeg sparket av meg skoene, skrudd på lyset og sendt melding om at jeg var hjemme. Så tok jeg de fire skrittene det er inn på kjøkkenet.

Der knakk jeg sammen. Bena klarte ikke lenger bære meg. Jeg sank sammen på gulvet. Tårene rant.

Det gjorde så vondt. Inne i meg. Veldig vondt. Jeg klarte ikke slutte å gråte. Bare satt midt på gulvet og ristet. Så på tårene som samlet seg i en liten, sort vanndam på gulvet.

Jeg har sluttet å gråte nå. Det er ikke flere tårer igjen. Men tomheten er der enda. Smerten inne i meg er der. Og jeg sitter fortsatt på kjøkkengulvet. Bena klarer ikke bære meg…

*****

Hadde jeg klart å tenke rasjonelt, så burde jeg sett det komme….

Onsdagen var vond, men det gikk på et vis. Kom meg gjennom den. Torsdagen startet også greit etter forholdene. Jeg kom meg på jobb. Fikk vært der de få timene jeg skulle, selv om jeg ikke fikk gjort noe. Var tungt å være der. Var glad da jeg kunne reise hjem.

Da jeg kom hjem ble alt verre. Ensomheten tok meg. Med den kom de vonde tankene. Jeg husker ikke mye, men ettermiddagen og kvelden var et evig sammensurium av tårer og vonde følelser…

Det var da jeg skjønte at dette ikke bare er en liten tøff periode. Det gjorde det enda verre.

Fredagen kom. Og fra formiddagen husker jeg ikke annet enn en kropp som skalv og salte tårer på kinnet. Jeg skjønte at jeg trengte hjelp.

Noen timer senere gikk jeg inn døra på Oslo Legevakt.

I det jeg gikk inn døra der skjedde det noe. Panikken begynte å ta meg. Pulsen steg raskt. Pusten gikk ekstremt hurtig. Jeg ble svett. Klarte ikke stå i ro. Ekstremt rastløs, men samtidig så sliten at jeg ikke trodde jeg skulle klare å holde meg oppe. Visste ikke om jeg skulle begynne å gråte, skrike høyt eller besvime. Fullstendig kaos i hodet. Det var så vanskelig det jeg skulle til å gjøre.

Jeg slapp å si noe i første skranke. Bare viste ID og fikk en nummerlapp.

Så venting. Panikken ble bare verre og verre. Viste ikke hvor lenge jeg kom til å holde ut. Visste at dette kunne utarte seg på en eller annen måte når som helst. Gikk hvileløst omkring, selv om bena når som helst kunne gi etter….

Så var det til slutt min tur til å snakke med sykepleier. Jeg satt meg ned på stolen…. «Jeg vil snakke med noen på psykiatrisk legevakt.» Det var alt jeg klarte å si. Jeg begynte sakte men sikkert å knekke sammen der. På stolen hos sykepleieren. Med alle i venteværelse som kunne se meg. Resten av samtalen med sykepleier ble til at hun snakket og jeg nikket eller ristet på hodet alt ettersom.

«Du har det ikke så bra?» nikk, nikk
«Har det pågått en stund?» nikk, nikk
«Bruker du noen form for rusmidler?» rist, rist
«Har du hatt tanker om å skade deg selv eller andre, eller tanker om å ta ditt eget liv?» nikk, nikk

Samtalen gikk uten at jeg følte at jeg var til stede i meg selv. Det var som om jeg stod å så på utenfra. Det var et hardt slag i magen å se seg selv nikke på siste spørsmål.

Sykepleieren fulgte meg så videre langt inn i gangen. Til et eget venteværelse. Mer venting.

Så kom jeg inn til psykologen.

Jeg satt meg i stolen. Han satt seg på den andre siden av bordet. Han så på meg. Så åpnet slusene seg. Tårene bare rant og rant og rant. Klarte ikke si et ord. Alle hemninger bare brast.

Det ble en lang samtale. Og en veldig klar konklusjon: depresjon!

imgresBildet er herfra

Ingen er der

Klumpen i halsen

Den vonde

som alltid er der

som et sårt minne

Om det som er

men ikke burde

Om det som ikke er

men som savnes

 

Slørede øyne

Av tårer

som så gjerne

vil trille nedover

sarte kinn

Salte

i rad og rekke

 

Stemme

som brister

som ikke klarer

ytre de ord

som gjerne vil ut

som gjerne vil deles

 

Men ingen er der

til å lindre klumpen i halsen

ingen er der

til å tørke tårene på kinn

ingen er der

til å høre den bristende røst

ingen er der

når det som trengs er en klem

 

«Jeg lekte med tanken. Det var den jeg lekte mest med. Jeg hadde ingen andre å leke med.»

Lars Saabye Christensen

Tårene triller

Jeg sitter på sengen. Hodet hviler i hendene. Gjemmer meg. Forsøker i alle fall. I håp om at frustrasjonen ikke skal finne meg.

Den finner meg lett, og jeg kjenner de salte tårene. De renner nedover kinnene i takt med stille, såre hulk.

Tankene går til alt som burde være. Hvordan jeg skulle ønske alt var. Alt jeg skulle ønske jeg kunne gi deg. Alt hva du fortjener.

Følelsen av å ikke strekke til. Av å ikke kunne være nok. Av å ikke kunne gi deg alt. Det gnager så inderlig dypt.

Tårene på mitt kinn er ikke lenger ensomme. De triller raskt og sårt. Over alt jeg ikke kan endre. Over alt jeg ikke kan gi.

 

«Tårer er ord som hjertet ikke kan uttrykke.»
Carl W. Buechner