Ikke en tåre har trillet for deg.
Ikke en eneste tåre.
Du er ikke verdt det.
Ingen sorg. Intet savn.
Ingenting.
Du er ikke verdt det.
Bare lettelse.
Over å ha valgt rett.
Fordi jeg er verdt det.
Bare glede.
Over fremtiden.
Fordi jeg er verdt det.
Bare begeistring.
Over å ha vunnet friheten tilbake.
Fordi jeg er verdt det.
Bare frihet og lykke.
Over igjen være bare meg.
Fordi jeg er verdt det.
Styrke handler ikke om å løfte de tyngste vektene. Det handler ikke om å løpe den hardeste distansen. Det handler ikke om å ha størst mulig muskler, eller være fysisk overlegen. Det er bare fysikk. Styrke er så mye mer enn bare det.
Styrke er når man klarer å holde ryggen rak. Uansett hvor tung bør man bærer. Uansett hvor mye skuldrene tynges. Uansett hvor mange sviende piskeslag livet gir deg over ryggen. Styrke handler om å rette seg opp. Holde ryggen rak og hodet høyt. Uansett. Det er styrke.
Styrke handler om å brette opp ermene. Uansett hvor skitne hendene vil bli. Uansett hvor tung jobben foran en er. Uansett hvor lang tid det vil ta å gjøre jobben. Styrke handler om å tørre ta tak. I det som ligger foran en. I det som må gjøres. Ikke vike, men gå på den tøffeste utfordringen. Uansett. Det er styrke.
Styrke handler om å ta den veien man må ta. Uansett hvor smal den stien er. Uansett hvor kronglete og lang den er å gå. Styrke handler om å gå den veien som faktisk fører frem. Ikke den lette, brede veien, men den smale, tøffe stien som fører til målet. Uansett. Det er styrke.
Styrke handler om å overkomme hindre. Uansett hvor høy hindringen er. Uansett hvor dyp fellen er. Uansett hvor mange ganger man snubler. Styrke handler om å prøve å komme over. Komme under. Komme rundt. Ikke snu å gå tilbake igjen dit man kom fra, men våge å kjempe sin vei gjennom. Uansett. Det er styrke.
Styrke handler om å tørre å famle i blinde. Uansett hvor mørkt det er. Uansett hvor langt unna lyset synes å være. Styrke handler om å våge seg frem i mørket. Våge seg frem i det ukjente og usikre. Ikke gå etter den falske, lille flammen som vil dø ut før du når den, men våge å gå dypere inn i mørket. Mot den sterke solen som virkelig varmer. Mot det varige lyset, som man vet er der men ikke kan se. Uansett. Det er styrke.
Styrke handler om å reise seg igjen etter fallet. Uansett hvor hardt fallet har vært. Uansett hvor dypt man falt. Uansett hvor ødelagt man er etter å ha truffet bunnen. Styrke handler om å klare å reise seg nok en gang. Selv om fallet ikke er det første. Selv om fallet ikke er det tiende. Ikke bli liggende nede, men reise seg og se etter mulighetene for å igjen komme seg opp.Uansett. Det er styrke.
Styrke handler om å fortsette fremover når man ikke har mer å gi. Uansett hvor sliten man er. Uansett om det kjennes ut som om man ikke orker mer. Ikke klarer mer. Uansett hvor mye enklere det er å bøye seg og gå under. Styrke handler om å tørre å gå videre. Selv om det er lettere å sette seg ned. Ikke snu fordi man tror man har gitt alt, men utforske hvor langt man egentlig klarer å gå. Hvor mye mer man egentlig har å gi når man har mest lyst til å vende om. Hvor mye styrke man har når man egentlig vil gi opp. Uansett. Det er styrke.
Styrke handler om å kunne vise seg svak. Uansett hvor vondt det gjør. Uansett hvor mye man blottlegger seg. Uansett hvor sårbar man føler seg. Styrke handler om å kjenne sine svakheter, tørre å vise dem frem. Selv om man utsetter seg for nye farer. Selv om man åpner for de slagene som treffer hardest. Ikke gjemme seg unna, eller vike når man blir redd. Men tørre å stå frem, og erkjenne sine svakheter og sakte gi dem kraft. Uansett. Det er styrke.
Styrke handler om å være den man er.Uansett hva alle andre sier eller forventer. Uansett hvor mye motgang man møter. Uansett hvor tøft og vanskelig det er. Styrke handler om å omfavne og elske seg selv, med alt hva man er. Selv om andre vil snu ryggen til. Selv om andre prøver å slipe ned kantene. Ikke gi etter, eller forsvinne og bli en skygge av seg selv. Men tørre å være stolt. Av hvor man kommer fra. Hvor man er på vei. Tørre å stå for hvem man er. Uansett. Det er styrke.
Oktober skrur lyset ned. Lar lyset sakte falme. Den blå himmelen overdøves av den mørke høstkveldens dype røst.
Oktobers nattlige mørke. Griper over fuktige, tåkekledde enger. Sprer sine altomgripende vinger. Over naturens døende liv og ynde.
Natten er enkel, men med trollskap i sitt mørke. Den mystiske, ukjente natten. Under det lumske måneskinnet. Får all naturens skjønnhet, en skygge i blålig skinn. En forheksende dushet, som i et fagert fortapt eventyr.
All larm og leven dempes. Pakkes inn av mulm og mørke. Underkaster seg tåkens tetthet. Forstummes i en dunkel tristhet. Som den vakre melankolien i en dyster melodi.
Små regndråper fester seg til restene av et edderkoppspinn. Som små, såre tårer. Tårer naturen har latt falle. I sorg. Over minnet av livet som engang levde der.
Bladene forsøker å klamre seg fast. Holder fast i sin stamme. Kjemper for å ikke skilles. En kamp de ikke kan vinne. Oktobervinden er for sterk. River bladene med seg. Lar det løse løvet duve ned mot bakken. Falmende. Visnende. På sin siste, døende ferd.
Tåken ligger tett over bakken. Som et fullkomment teppe. Beskyttende. Truende. Tar naturen i sin favn. Viser bare frem små glimt. I et lite øyeblikk. Der det hvite dekket glemmer å holde vakt. I et lite øyeblikk. Der tåken letter lenge nok. Til å vise frem landskapet. I all sin fargeprakt. I alt sitt forfall.
Oktobers nattlige mørke. Farger de triste grå skygger i en tone av blått. Med et dryss av regnets sørgmodige tårer. Et bedrøvet uttrykk, over fortapelsen i naturens undergang.
Oktober skrur lyset ned. Lar lyset sakte falme. Den blå himmelen overdøves av den mørke høstkveldens dype røst.
********************
Takk til @SvevePer for inspirasjon til innlegget ved sin tweet
Hun sitter stille. Bena er godt trukket inntil kroppen. Armene har lagt seg beskyttende rundt bøyde ben. Der sitter hun. I et svakt, blafrende og dunkelt lys.
Hun ser ikke opp. Hun tenner ikke mer lys. Hun vil ikke. For da vet hun nøyaktig hva hun da får se.
Der, i kroker og kanter. Der lurer skyggene. De mørke, dystre skyggene. De har begynt å lure seg frem fra glemselen.
De sniker seg fremover. Ut av krokene. Ut av kantene. Kommer mot henne på alle kanter. Snikende. Ålende.
Hun kjenner disse skyggene. Hun kjenner dem så alt for godt. Hun har levd i skyggene før. De slukte henne med hud og hår. Overveldet og overvant henne. Tok henne i sin makt.
Nå nærmer de seg igjen. Hun vil ikke se dem. Fornekter dem. Forsøker å gjemme seg. Forsøker å gjøre seg liten. Kanskje skyggene ikke finner henne denne gangen. Kanskje skyggene ikke ser henne.
Hun vet håpet er forgjeves. Skyggene gir seg ikke. Ikke før hun gir seg hen, til skyggenes makt.
Skyggene har funnet henne nå. Legger et lokk på hennes dunkle lys. Slikker henne opp over benene. Prøvende. Ertende.
Hun vet at dette bare er begynnelsen. Hennes dunkle lys klarer ikke lenger å jage skyggene bort.
Skygger har ligget over hodet mitt. Tette og trange. Hindret sikten min. Tynget tankene. Vist meg en nyansert verden. Men nyansene, alle var de grå. Tidvis lys, lys grå. Nesten hvit. Men fortsatt tett og tung, slik at den skyggefulle tåken hindret meg i å se. Andre ganger mørk, så mørk. Ikke sort. Ikke det stummende mørket langt der nede i dypet. Men mørke grå. Regntung og dyster, men ikke motløs.
Lenge har den skyggefulle tåken ligget der. Rundt meg. Hindret meg i å se. Hindret meg i å vise hvor jeg kommer fra. Hindret meg i å se hvor jeg er. Hindret meg i å se veien foran meg.
Jeg lukket øynene. Trakk pusten dypt. Lot tankene fare. Inn i de mørkeste kroker. Opp til det vakreste solskinn. Bare lot tankene vandre dit de ville.
De famlet blant ubesvarte spørsmål. Forvirret vandret de rundt blant spørsmålstegn og ubeskrevne ark. Fant ingen svar. Og returnerte, mer forvirret enn før. Med enda flere spørsmål som trengte et svar.
Jeg pustet sakte ut. Holdt fortsatt øynene lukket. Trakk pusten dypt nok en gang. Sendte tankene videre.
De forsøkte å finne ståsted. Forsøkte å finne ro. For å orientere seg. I et forsøk på å fordrive tåken, skyggene. Lette rundt, blant de grå nyansene. Igjen måtte jeg puste ut, og trekke pusten på ny. Dypere denne gangen. Mens øynene forsøkte å lukke seg enda litt mer.
Tankene flyktet ikke denne gangen. De stod stille. Forsøkte å bruke andre sanser. Da hørte jeg dem. Stemmene. De dype, mørke stemmene. Skyggenes stemme. Som forsøkte å overtale tankene. Ville holde tankene i tåken.
Men, det var også lyse, myke stemmer. Stemmer så forførende. Som forsøkte å lokke med en falsk eufori. Tanken overså dem. Visste at euforien, var et falsk bilde. En illusjon. En gylden drøm. Like vakker og utemmelig som en regnbue. En illusjon som ikke lar seg fange.
Det var bare en stemme mine tanker ville lytte til. Den stemmen var min egen. Min egen indre røst. Den som kjenner meg som ingen andre. Den stemmen jeg alltid kan stole på. Den var streng, men mild. Den var hard, men rettferdig. Den var samvittigheten, intuisjonen, realismen, sannheten. Den var alt. Tankene hørte på hvert ord stemmen hadde å si. Lyttet lydig.
Da stemmen endelig hadde stilnet, og tankene hadde samlet seg igjen. Først da åpnet jeg øynene.
Verden stod brått klar foran meg. Skyggene var borte. Tåken hadde lettet. Verden virket klarere enn på lenge. Fargene var sterke og vakre mot øynene. Duften av høst virket rensende i nesen. Jeg løftet ansiktet mot den kalde kveldsluften. Den skyggefulle tåken som hadde ledet meg inn i en forvirret sfære. Den var nå forduftet. Verden foran meg. Så klar og behagelig.
Alt jeg måtte gjøre. Var å våge. Våge å lukke øynene godt igjen, for så å åpne dem ordentlig!
Høsten er her. Den viser seg. Ved alle de varme fargene på trærne. Ved den lune solen som står lavt på himmelen. Morgenene er fulle av dugg. Kveldene blir kjøligere. Høsten har lagt sin hånd over oss.
Jeg kjenner at kroppen er sliten. Kjenner at den er tung. Ikke vet jeg hva som har skylden. Om den forbereder seg på den kalde, mørke tiden som ligger foran oss. Om den ikke lenger klarer å hente det den trenger av energi fra de små, få solstrålene som fortsatt finnes. Eller om den bare trenger ro.
Benene kjennes tunge. Vil ikke helt henge med. Flytter seg motvillig. En fot foran den andre. Kroppen verker. Hodet og kropp kjemper om hvem som skal bestemme. Kroppen vil ikke være med. Har bare lyst til å falle sammen. Skrike «jeg vil ikke», som en trassig treåring. Hodet vet at kroppen må. Hodet vet at jeg ikke kan stoppe opp. Ikke nå. Ikke enda. Jeg må fortsette. Oppover. Fremover. Så kroppen kjemper seg fremover. Skritt for skritt.
Hodet rømmer. Til behagelige, varme dagdrømmer. Drømmer om sol og sand. Drømmer om dager uten bekymringer. Dager uten mas og plikter. Dager tilbragt i en varm, trygg armkrok. Drømmer om å bare finne roen. Det jeg så inderlig ønsker meg. Det jeg så inderlig trenger.
Jeg har bare lyst til å la meg omfavne av musikken. Glade rytmer som tar meg med på en energisk dans av smil og latter. Men, kroppen henger ikke helt med der nå. Kroppen trenger rolige, behagelige toner. Toner som kan bryte den enkle stillhet, bare ved sin blotte skjønnhet. Toner som fyller rommet, med en forførende ro.
Jeg er sliten.
På denne tiden hvert år kjenner jeg på det. At kroppen har gått på høygir hele sommeren. Våren og sommeren fyller hodet og hjertet med energi og glede. Jeg sprudler. Stråler. Kroppen lystrer. Bare følger hodet og hjertet dit de vil. I det tempoet de ønsker. Ingen spørsmål. Ingen krav. Kroppen har bare stilt seg selv til disposisjon, dit hodet og hjertet har ønsket å fly.
Men, nå er kroppen sliten. Den sier i fra. At nå må hodet og hjertet lystre. Kroppen trenger å hente seg inn. Roe ned. Samle krefter. Våren og sommeren hører hodet og hjertet til. Nå er sommeren over. Det er kroppen sin tur til å bestemme. Og den vil ha ro. Den trenger ro.
Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Gi kroppen den roen den trenger. Vise sin takknemlighet, for det trofaste følge gjennom vår og sommer. La kroppen få hvile. Hente seg inn. Slik at den igjen er klar for nye ferder når det igjen er hodet og hjertet sin tur.
Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Men, hodet kan ikke. Kan ikke lystre hvor mye det enn vil. Pliktene kaller. Kroppen får hvile en annen gang. Kanskje…
At livet er en berg- og dalbane er et faktum. En kjensgjerning man ikke kommer utenom. Like definitiv som livet selv.
De flest misliker nedturene. Misliker å vite at det vil gå nedover en liten stund. Før stigningen kommer. For stigningen. Den er bratt. Tung. Og det går sakte oppover. Snegler seg av gårde. Det føles i alle fall slik.
Nedturen gikk så raskt i forhold. Nesten så det kilte litt i magen. Slengt frem og tilbake av krefter utenfor seg selv. Uten kontroll. Uten mulighet til å stoppe.
Men oppturen. Den bestemmer man selv. Man kan ta den rolig. Et trinn av gangen. Finne balanse og fotfeste på det ene trinnet, før man prøvende går løs på neste. Eller man kan bare gyve løs. Forankre klatretauet og gi seg i kast der stigningen er brattest.
Det er her man møter sin sanne styrke. Det er her man kjenner på sitt eget mot.
Det er enklest, og ofte mest fornuftige å gå trinn for trinn. Fallhøyden er mindre. For man sørger alltid for å stå på sikker grunn før man tar neste trinn. Men, det er en langsom prosess. Det tar tid. Krever tålmodighet.
For den utålmodige vil velge å gå rett på der stigningen er brattest. Det er den korteste veien. Den går strakt opp. Den krever mye. Styrke. Pågangsmot. Besluttsomhet. Klar fokus på målet. Man må tørre å være litt dristig. Man må tørre å ta risikoen for å miste balansen og falle. For så å starte helt på nytt.
Motbakkene er noe av det viktigste man har. Selvfølgelig er det deilig å være på topp. Der hvor det ikke finnes skygger. Hvor man kan skinne i solens glans. Det er en eksklusiv følelse å stå på toppen, og bare nyte.
Men, man trenger motbakkene. For uten motbakkene vil man ikke vite hva toppene er verdt. Man vil ikke forstå at det er noe i enden av motbakken som er verdt å kjempe for. Kjempe mot. For det man har hatt hele livet, vil man ta for gitt. Uten motbakkene, ville man ikke klart å nyte toppenes sanne verdi.
Motbakkene setter ting i perspektiv. Det er der man lærer å kjenne seg selv. Ser hva man er laget av, og hva man er kapabel til. Det er der man knuser grensene av sin egen begrensning.
Det er også i motbakkene man tenner sin indre gnist og glød. Man har noe å strekke seg etter. Man kan kjenne hvordan engasjementet, lidenskapen vekkes og driver en fremover. Mot målet. Gir en mer iver for hvert skritt man kommer nærmere. Gir mestringsfølelse og erfaringer.
Livet er en berg- og dalbane. Det er et faktum. Heldigvis.
Jeg titter ned på min høyre hånd. Titter, og smiler.
For der. På den ene fingeren. Blinker den mot meg. En liten ring. Men, den sitter ikke på hvilken som helst finger. Fordi det er ikke en hvilken som helst ring.
Jeg skulle aldri hit. Jeg, med mine store utfordringer. Jeg som ikke turte å stole på noen. Ikke turte å slippe noen inn på meg. Ikke turte å binde meg til noen. Jeg skulle ikke hit. Jeg fryktet det. Ble kvalm og uvel av tanken. Det var lite som skremte meg mer, enn tanken om ring på fingeren.
Det var før jeg møtte HAN! Den ene mannen som så meg for den jeg er, og ikke den jeg utga meg for å være. Den ene mannen som så mine svakheter, og elsker dem like høyt som han elsker mine styrker. Den ene mannen som utfordrer meg, og som alltid gir meg mot og oppmuntring til å utfordre meg selv.
Den tanken som skremte meg så inderlig. Den var ikke lenger skummel da ringen lå foran meg. Og når jeg ser ned på hånden min, så smiler jeg. Jeg er så tvers gjennom lykkelig.
For der blinker den mot meg. Forlovelsesringen.
Det er så mye symbolikk i den.
Ringen jeg bærer er i titan. Det er ikke tilfeldig valgt. Min bedre halvdel har, på grunn av skade, erstattet deler av skulderen med titan. For han er titan en del av ham, som skal vare livet ut. Det var hans ønske at ringene også skulle være i titan. Fordi det ville bety så mye å gi meg en ring i samme materialet. Det materialet som er en evigvarende del av ham.
Min ring har også en liten diamant. Min første diamant. Og det betyr mye for meg at min første diamant er en del av noe så betydningsfullt.
I ringen har vil valgt å gravere noe utradisjonelt. Ikke noen standardfrase. Ingen navn. Bare tre enkel ord: «Kill the past»
Det er så mye bak de ordene.
«Kill the past» er en sangtekst av en svensk band. Det som har blitt vårt band. Dead soul. De spilte på en konsert som ble veldig betydningsfull for oss. Siden den tid har musikken vokst, og vi får et sterkere bånd til bandet og musikken hver gang vi lytter til det.
Det er også tre ord som er tatt ut av en dypere sammenheng. Tatt ut av to setninger som betyr så mye:
Kill the past, once and for all.
Kill the past, it’s time to stand tall.
Det er ord som betyr mye for oss på så mange måter.
Selv har jeg vært nødt til å utfordre meg selv. Utfordre alle demoner som lurer. Møte alle skjeletter jeg har i skapet. Jeg har måttet fronte alle mine redsler. Bevege meg ut av min komfortsone. Jeg har måttet ta et oppgjør med den fortiden jeg har. La den forbli fortid. Slik at jeg kan nyte nåtiden. Slik at jeg kan tørre å satse på fremtiden. Hva passer vel bedre da enn nettopp «Kill the past»?
Han har også måttet utfordre seg selv. Ta et oppgjør med sine tidligere valg. For å nyte nåtiden. For å kunne satse på fremtiden.
Sammen har vi også møtt utfordringer. Utfordringer i hopetall. Utfordringer som er skapt av valg vi begge gjorde før vi traff hverandre. Utfordringer som har kommet av den fortiden vi begge bærer. Sammen har vi møtt utfordringene. Og sammen har vi stått gjennom dem. Sammen har vi levd opp til våre ringers oppfordring – kill the past.
Så her sitter jeg. Med et smil om munnen mens jeg titter på min høyre hånd. Jeg ser bort på min bedre halvdel. Titter på han. Titter på hans høyre hånd. Jeg kjenner varmen bre seg i hele kroppen. Jeg er lykkelig, og nyforlovet.
Det er ikke mange som er villige til å innrømme det. At de har bagasje. At de drasser med på et større eller mindre lass av tidligere erfaringer.
Jeg innrømmer det lett – jeg har bagasje! Ikke bare litt heller. Jeg tror jeg kunne fylt et par semitrailere, og mer til. Sånn er det bare.
Bagasje er noe vi alle bærer på. Noen, som meg, har tonnevis med ballast og tunge kofferter. Andre har bare en lett skulderveske. Men, med mindre man lider av amnesi, så har man en eller annen form av denne ballasten.
Det lyder jo så negativt. Bagasje. Det er noe som tynger. Som hindrer deg. Det finnes nok av de som skyr ordet. De som rømmer så fort de skjønner at det ville blitt dyrt om du skulle tatt med alt på et fly.
Men, dem om det!
Jeg har som sagt en hel haug. Mer enn mange, mindre enn få. Men, ikke mer enn jeg klarer å ha oversikt over.
I dag er jeg veldig komfortabel med min bagasje. Den rommer erfaringene mine. Mine opplevelser på godt og vondt. Mitt liv. Selv om enkelte av koffertene er tunge som bly, så ville jeg ikke vært de foruten.
Hvis man legger all min bagasje på en vektskål, så vil det synes som en heftig utfordring å få den andrevektskålen i likevekt. Likevel…. Opp i den andre vektskålen klatrer jeg. Og brått så er det en perfekt balanse. Bagasjen min er tross alt livet mitt. Alt jeg har vært med på, vært gjennom. Fra jeg ble født og frem til i dag. Det har gjort meg til den jeg er.
Fjerner jeg for mye av bagasjen. Da forsvinner likevekten. Da vil jeg ikke lenger være i balanse. Jeg vil ikke lenger være det fulle og hele jeget som utgjør personen meg.
Det har hendt at jeg har måttet gjøre noe med bagasjen jeg bærer. Ikke fjerne den i sin helhet. Ikke forsøke å kvitte meg med de tyngste kiloene med ballast. Det går ikke. Det har jeg heller intet ønske om. Men, det hender jeg rydder i den. Sorterer. Pakker om. Legger de forskjellige tingene i rett koffert eller eske. Der det hører hjemme. For så å lukke det godt. Deretter gjør jeg plass til ny bagasje. Nye erfaringer. Nye reiser.
Jeg fjerner ikke mye. For balansen meg må opprettholdes. Jeg bare gjør bagasjen litt mer oversiktlig. Litt mer håndterlig. Gir meg selv muligheten til å se over hva jeg bærer på. Gir meg selv muligheten til å kvitte meg med de små overflødige bagatellene. Slik at jeg har plass til nye minner.
Bagasjen vi bærer. Bagasjen alle bærer. Er like forskjellig fra person til person som alt annet ved oss. Bagasjen er unik. Akkurat sånn som jeg er. Som du er.
Ikke frykt din egen bagasje. Ikke frykt andres bagasje. Det kan synes uoverkommelig. Det kan synes umulig. Likevel, det er ikke mengden bagasje som avgjør hvem vi er.
Du skal ikke frykte den som står og lemper koffert etter koffert. Vedkommende er i det minste handlekraftig og sterk nok til å klare vekten av den. H*n vil sikkert kunne sette pris på en hjelpende hånd innimellom. Når ryggen er sliten og skuldrene verker. Men, h*n klarer det!
Skal du først være skeptisk. Da skal du være det mot den som står mellom noen få små vesker og hyler ut om hvor tungt det er. Som står handlingslammet og ikke vet hvor man skal begynne. H*n som hyler etter hjelp før h*n prøver. H*n som ikke klarer noe som helst selv.
Bagasjen vi bærer på. Den er vår egen å bære. Derfor må man bare lære seg til å leve med den. Finne ut hvordan man enklest kan ha oversikt og håndtere den.
De menneskene man omgir seg med. De må akseptere den bagasjen du har. Det nytter ikke å dele livet med en. Som setter seg ned på den tyngste kofferten du bærer. Den som veier mest. Den som kan påføre deg skade om du ikke bærer den riktig. Hvis vedkommende setter seg ned der. Bare ser på deg og poengterer hvor mye du har å dra på. Gjør deg selv den beste tjenesten. Ikke dra på h*n.
Derimot håper jeg at alle er like heldige som jeg er. Som har funnet en jeg vil dele livet mitt med. En som har fått et innblikk i hvor mye bagasje jeg har. Som likevel respekterer og aksepterer. Som likevel ser meg som den jeg er i dag. Som likevel elsker meg.
For det gjør godt å vite. At den ved din side. Kjenner store deler av deg. Av alt hva du er. Kjenner din mengde bagasje. Det som får deg i likevekt. Og det gjør godt å vite at det er helt greit.
Jeg kunne aldri delt livet med en, som ville ønsket bagasjen min vekk. Som ville oppfordret meg til å slenge en god del av koffertene jeg bærer på havet. Det ville vært som å fjerne en del av meg. Fjerne en del av livet mitt.
Bagasjen min er en del av meg. Den gjør meg komplett. Jeg er stolt av den.
Vi bærer alle vår egen bagasje. Den er en del av oss. Den gjør oss til de vi er. Bagasjen du bærer, bær den med stolthet!
Takk til min gode venn André for bildet
Jeg er helt tom. Tom innvending. Ingenting der. Bare mørke skygger av det som en gang var. Livsgløden er forsvunnet. Gleden. Lekenheten i livet. Forsvunnet. Sporløst. Ingenting igjen. Bare et tomt skall. Av det som var.
Jeg kryper inn i meg selv. Kjenner at sjelen mister grepet i kroppen. Trekker seg sammen. Gjemmer seg. Den vil ikke mer. Orker ikke mer. Det er nok nå. Den vil ikke være med på dette lenger.
Skyggene kryper ut fra rommets vegger. Sniker seg frem. Sakte. Litt og litt. Tar de over rommet. Snart er rommet bare en stor skygge. Et stort mørke. Det mørket jeg kjenner så alt for godt.
Jeg har lyst til å skrike. Skremme skyggene tilbake. Inn i hjørnene igjen. Der jeg ikke ser dem. Jeg har lyst til å slå rundt meg. Slå til mørket. Så det ikke vinner nytt terreng. Sånn at solen kan slippe til. Jeg har lyst, men jeg orker ikke. Har ikke energien til det. Klarer ikke mer.
I stedet synker jeg sammen. Prøver å samle hele meg. På den lille lysflekken som er igjen. Jeg trekker benene tett opp til meg. Legger armene rundt dem. Gjemmer hodet i armene. Gjør meg liten. Håper at skyggene ikke finner meg. Der de leker rundt meg på alle kanter. Ler sin hånlige latter. Fordi skyggene vet jeg ikke klarer å kjempe mot dem.
TONER AV TANKER 