Weight of the world

Ønsker bare å dele denne på slutten av dagen. Er noe ved denne som føles treffende på et vis jeg ikke kan forklare. Les den. Lytt til den. Nyt den.

Who’s to say there’s a way this has to end.
We’re writing our own rules, 
Who’s to blame give me names and what they said.
Oh how could they hurt you
And when you crumble away under pressure
You need to borrow my strength and I’ll let ya.
It’s getting heavier, hold, hold it steadier I seeLife is throwing you curves
You can make it
Take it in, try again
You don’t deserve this
I just wanna save you
You can take it
On the chin, try again
You’ll make it
You don’t have to carry the weight of the world
You don’t have to carry the weight of the worldSeparate what you hate from what you love
Once and for all and
If you tumble my way I can catch ya
If you follow my lead and I’ll bet ya
It’s feeling heavier, hold, hold it steadier I see

Life is throwing you curves
You can make it
Take it in, try again
You don’t deserve this
I just wanna save you
You can take it
On the chin, try again
You’ll make it
You don’t have to carry the weight of the world
You don’t have to carry the weight of the world

Life is throwing you curves
You can make it
Take it in, try again
You don’t deserve this
I just wanna save you
You can take it
On the chin, try again
You’ll make it
You don’t have to carry the weight of the world
Don’t have to carry the weight of the world
Carry the weight of the world
You don’t have to carry the weight of the world

Who’s to say there’s a way this has to end?

Reklame

Kan jeg få en sniktitt?

Jeg synes det er vanskelig. Vanskelig å vite hvor man skal videre. Vanskelig å vite hvilken vei man skal, og hvordan veien vil arte seg.

 

Noen veier går i sirkel. De går i en lang, lang runde. Før de så. Sakte. Tar deg tilbake til utgangspunktet. En runddans, og ikke nødvendigvis av den gode sorten. Jeg vil ikke gå den veien. Vil ikke gå i sirkel…

Men hvordan vet jeg hvilken av stiene foran meg som er den som går i sirkel? Kan jeg få en sniktitt? Vær så snill…

 

Jeg vil heller ikke gå den strakeste veien. Vil ikke at livet mitt skal være simpelt. Eller motstandsløst. Det er utfordringene vi lærer av. Det er i motgang man lærer seg å sette pris på gledene. Da kan jeg ikke gå den enkleste veien.

Men hvordan vet jeg hvilken av stiene foran meg som er den enkleste? Kan jeg få en sniktitt? Vær så snill…

 

Ei heller vil jeg gå den veien alle andre går. Vil ikke gå hovedveien. Eller stå i kø og vente på det samme som alle andre. Jeg vil ikke dras med av massen til et liv jeg ikke vil leve. Jeg er ikke skapt for å være A4. Jeg er ikke skapt for å være en i mengden. Massen gjør bare det som er forventet. Gjør det alle andre gjør. Jeg vil være uforutsigbar. Jeg vil være spennende. Vil ikke gå der strømmen fører meg.

Men hvordan vet jeg hvilken av stiene foran meg som er mest benyttet? Kan jeg få en sniktitt? Vær så snill…

 

Den vanskeligste veien vil jeg heller ikke gå. Jeg vil ikke drive ekstremsport hver eneste dag. Vil ikke at hvert steg på livets vei innebærer fare for å falle utfor stupet. Vil ikke måtte klore meg fast i håpet som  gresstuster og kvister i en slett fjellvegg. Jeg har prøvd den stien før, og det holder nå. Jeg vil ikke gå den veien en gang til.

Men hvordan vet jeg hvilken av stiene foran meg som er den vanskeligste? Kan jeg få en sniktitt? Vær så snill…

 

Jeg vil gå min egen vei. Den som er akkurat passe tøff. Som utfordrer meg. Som minner meg på at jeg må være våken og oppmerksom. Som gir livet mitt akkurat nok spenning. Ønsker meg den veien som også kan gi litt ro. Litt stillhet til å slappe av og nyte livet. Ta meg en hvil i bakken. Eller rett og slett gi meg deilig adrenalin når jeg innimellom suser hastig avgårde i medvinden.

Men hvordan vet jeg hvilken av stiene foran meg som er min vei? Kan jeg få en sniktitt? Vær så snill…

 

 

 

Jeg kan nok ikke få en sniktitt. Jeg får ikke vite hvor mine skritt fører meg hen. Og hvis jeg kunne fått en sniktitt; Hadde jeg likt det jeg fikk se? Hadde jeg da turt å ta neste skritt? Hadde valget blitt enklere?

Den skjulte smerte!

Hun lider. I det skjulte. Ingen ser den sorg hun bærer. Ingen ser smerten i hennes hverdag.

En smerte hun bærer fra fortiden. En smerte som gjentar seg i nåtiden. En smerte hun også vil kjenne i fremtiden.

For ingen kan se sorgen bak hennes smil. Ingen kan se smerten som ligger i hennes øyne. Ingen kan se forbi den fasaden hun bærer så sterk.

Hun har vært så dum. Gjort sine feil. For lenge siden. Hun gjorde dem, og kjente smerten av dem. Sorgen de førte med seg. Fikk ikke gjort det ugjort, men lærte. Trodde hun…

Så gjorde hun det igjen. Samme feilen. Samme dumhet. Sviktet seg selv. Hun hadde visst ikke lært. Hun bega seg sakte men sikkert inn i samme felle. Samme feil. Samme smerte og sorg. Så ikke faresignalene. Så ikke hvert enkelt steg der hun bega seg ned i avgrunnen. Så bare den lange, umulige veien opp igjen da det allerede var for sent.

Feilen synes umulig å rette opp i. Den er uoverkommelig. Hun prøver å være sterk, men smerten river og sliter i henne. Prøver å holde fasaden. Sperrer sorgen inne. Ingen må se. Ingen må vite. Det er hennes last her i livet. Hennes byrde. Hennes smerte.

Veien ut av smerten er lang. Men, det finnes en vei. Hun vet bare ikke om hun orker å gå den. Hun vet hun må. Det er ingen snarvei. Det finnes ingen enkel løsning. Det må ta den tiden det tar.

Veien ut av smerten er uendelig lang. Det vil ta henne flere år å gå den. Hun gruer seg. Vet det blir vanskelig. Vet hvilke utfordringer hun vil møte. Hun har gått den veien før. Den var kortere den gangen. Den blir lang nå. Hun vil kjenne på smerten i flere år fremover. Sorgen vil bæres med henne. I hennes tanker. Hennes øyne. Gjemt for omverdenen. Gjemt bak en fasade. En fasade av smil.

Lykke!

Lykke!

Et lite ord

Så stor betydning

Så inderlig dyp glede

Ren glede

Et kjærtegn

Et ømt kyss

Så lite kan gjøre så mye

Det er lykke for meg

«Det finnes ingen vei til lykken. Lykken er veien.»

Wayne Dyer

I’m a fool with dreams…

Denne treffer meg. På et vis. Les den. Lytt til den.

You’re a diamond, how I found you I still don’t know.
But now I got you and I’ll never let you go.
If your hearts a pocket looking for some change.
My heart makes lots of sense

Just stay quiet, Breathe deep, Breathe out, Breathe slow.
Don’t say a word.
Let our eyes speak and they will tell you,

I’m a fool with dreams, and not a lot of things.
I swear that I will be all you need.
Don’t give up on me.
Give me one more day.
Don’t give this all away.
We’ll be fine, you’ll see.
Just don’t give up on me.

I’d be lying if I said that I’m not terrified.
How the hell can I do as they say, and take this all in stride?
Does this come with an instruction book?
If so I need to have a look.

Just stay quiet, Breathe deep, Breathe out, Breathe slow.
Don’t say a word.
Let our eyes speak and they will tell you,

I’m a fool with dreams, and not a lot of things.
I swear that I will be all you need.
Don’t give up on me.
Give me one more day.
Don’t give this all away.
We’ll be fine, you’ll see.
Just don’t give up on me.
Don’t give up on me.
Don’t give up on me.

I know you’re scared inside, but baby so am I.
It gets so hard to hide.
I’m not going no where.
I’m not going no where.

I’m a fool with dreams, and not a lot of things.
I swear that I will be all you need.
Don’t give up on me.
Give me one more day.
Don’t give this all away.
We’ll be fine, you’ll see.
You’ll see, You’ll see,

I’m a fool with dreams, and not a lot of things.

Lytt til dine tanker

For en fantastisk ting våre tanker er. De er alle tings begynnelse. De er mektige. De er kontinuerlige og kan ikke forstummes.

Tankene føler vår lykke. Tankene føler vår sorg. Og hvis man lytter til sine tanker, så kan man høre sitt hjertes stemme.

Tankene vil alltid bestå. De er bunnløse. De er leder oss gjennom våre liv.

Så ikke legg bånd på dine tanker. La tankene løpe fritt. De har sin egen bane. De har sitt eget liv.

Lytt til dine tanker. De er ditt univers. Lytt til dine tanker.

«Ingenting er så utenkelig som tanken – det måtte i så fall være totalt fravær av tanker.»

Samuel Butler

Forelskelse gjør redd

Vet ikke hvordan jeg skal forklare det..

Noen ganger så har man bare en følelse. Kan ikke forklare hvor den kommer fra eller hvorfor. Den bare er der… Følelsen av tomhet. Av sårhet. Av at noe er galt, selv om det ikke er det.

Man føler seg liten og sårbar, uten å være det. Føler behovet om å krype dypt inn i en stor og varm armkrok og bli passet på, selv om alt er bra. Føler et sterkt savn etter å ha en dyp samtale om hvordan man føler seg med noen som betyr noe. Likevel vet man ikke hvorfor eller hva man skulle snakket om.

For alt er egentlig bra. Det er bare en følelse man ikke kan forklare. En følelse som dukker opp av intet. Som gjør deg tankefull uten å gi noen tanker.

I dag har jeg en slik dag. Kroppen kjennes tung. Sinnet kjennes mørkt. Hjertet kjennes sårt. Jeg er fylt med en uforklarlig sårhet. Aner ikke hvor den kommer fra. Aner ikke hvorfor den dukket opp. Eller hva den gjør her.

Liver er i utgangspunktet herlig om dagen. Hverdagen er en lek. Fritiden er fylt med latter. Gleden bobler i meg. Og hjertet er fylt til randen av forelskelse.

Er det derfor tro?

Det er lenge siden jeg har vært forelsket. Mange, mange år siden. Nå har jeg blitt tatt med storm. Jeg kjenner følelser jeg ikke husket. Følelser jeg ikke visste jeg hadde. Og det har gått fort. Fryktelig fort. Mange snakker om forelskelse ved første blikk. Jeg skal innrømme at jeg var betatt allerede før første blikk. Første blikk bare bekreftet det jeg ikke ville innrømme. At jeg var i ferd med å falle.

Men, jeg skal innrømme at forelskelsen gjør meg redd. Jeg er redd for å kjenne på følelser jeg ikke visste jeg hadde. Jeg er redd for å gi meg selv til en annen. Redd for å vise hvor mye han betyr for meg. Redd for å vise hvor sårbar han gjør meg. Redd for å gjøre meg så sårbar. Redd for å gå for fort frem. Redd for å vise meg for intens og skremme han bort. Redd for å vise for lite, ikke vise han at jeg er fortapt.

Likevel er ikke dette den største redselen. Den største redselen er at dette er for godt til å være sant. For det virker så godt. Så fantastisk. Ja, nesten for godt til å være sant. Og da sies det at da ER det faktisk for godt til å være sant. Stemmer det? Skal jeg stole på en indoktrinert fornuft? Eller skal jeg gi meg hen til følelsene mine? Risikere å bli såret?

En ting er i alle fall sikkert:

Forelskelse gjør meg redd!

Toner av tanker

Da var man igang med blogg – igjen!

Det er mange tanker som melder seg når man velger å opprette en blogg. Vil jeg blogge? Hva vil jeg blogge om? Hvorfor vil jeg blogge? Hvor mye vil jeg dele? Vil noen være interessert i det jeg deler?

Jeg skal innrømme med en gang at dette ikke vil handle om klær, mote, kropp, slanking, trening osv. Temaene kommer sikkert til å bli berørt, men fra en annen vinkling. Denne bloggen vil stort sett handle om tanker! Mine tanker….

Jeg kan ikke love at det alltid vil være like interessant. Jeg kan ikke love at jeg skal blogge like hyppig til enhver tid. Det eneste jeg kan love er at det vil være ærlig og usensurert.

Kom gjerne med innspill, ris, ros, kritikk og kommentarer. Eller kontakt meg på toneravtanker@gmail.com.

Hope you’ll enjoy!