Kasteball i et system som ikke funker

En del av dere leste kanskje min frustrasjon i innlegget «Heia norsk helsevesen!«…

Jeg er dessverre fortsatt kasteball i et system som ikke funker… Ikke den eneste heller. Og langt fra det verste tilfellet. Men, det er frustrerende.

Etter x antall besøk på legevakt og sykehus i romjul og nyttår, så ble jeg skrevet ut igjen på fredag. Fortsatt med smerter i magen. Fortsatt uten svar på hva som er galt. Jeg er jo for ung til å ha slike problemer! Ja, mulig det, men jeg har vondt! Hører du lege? Jeg har vondt!!!

Beskjeden jeg fikk var å reise hjem. Ikke smertestillende. Ta det med ro. Google kolitt. Det kunne jo være det, men diagnose – nei…

Fredagen gikk som forventet. Smerter etter hjemreisen, men noen timer på sofaen hjalp på. Så bar det opp til Gardermoen for å hente mannfolket som kom hjem etter juleferie. Det er kke så lett å komme seg fra Gardermoen til meg kollektivt, og jeg visste jeg ikke ville klare meg alene hele helgen. Snille, snille mannfolket som stiller opp for meg!

Gardermoen var i overkant av hva jeg burde gjort. Forsinkelsene på flyet økte i takt med smertene mine. Til slutt måtte jeg bare sette meg ned på gulvet for å holde ut. Resten av kvelden var jeg ikke mye til selskap. La som et slakt på sofaen. AUUU!!!

Lørdagen var heldigvis litt bedre igjen. Rett og slett fordi mannfolket beordret meg til å ta det med ro. Så jeg lå på sofaen nesten hele dagen. Da gikk det fint.

Søndagen ble derimot en prøvelse. Poden kom hjem på dagen. Da nytter det ikke å holde seg helt i ro. I tillegg var det ett og annet som måtte gjøres hjemme. Jeg fikk heldigvis god hjelp. Derimot så må jeg bare venne meg til dette, i og med at det ser ut til at jeg må gå slik en stund…

Ut på ettermiddagen steg smertene igjen. Og med smertene kommer kvalmen. Da jeg på ettermiddagen skulle kjøre mannfolket hjem, så var jeg så kvalm at jeg ikke engang klarte å ha bilbelte hvilende på brystet. Jeg måtte kjempe for å ikke kaste opp… Men, jeg klarte da det også. Jeg kom meg hjem, og kvelden sneglet seg avgårde.

Mandagen er her. Dagen startet med litt mindre smerter. Er som regel sånn etter å ha sovet eller holdt meg i ro. Jeg fikk ordnet det som skulle ordnes og sendt poden i barnehagen. Så var det bare å ringe legekontoret. Ny legetime – igjen!

Jeg fikk ikke time hos min fastlege. Han var overbooket, og de ville ikke la meg vente til i morgen. Så jeg troppet opp hos en av hans kolleger. Da var det bare å legge ut om hele historien så langt. Så nye undersøkelser. Nye trykk og klem på magen. AUUU!!!!

Det ble også nye blodprøver. Nå skal det sies at jeg har såkalte vanskelige årer. Det er ikke så vanskelig å finne dem, men det blir alltid noe galt. Og etter 5 venefloner, hvorav 3 feilsatt. Den ene faktisk så feil at jeg ble nummen og kald i hele armen, og ikke klarte å bevege fingrene. Og et titalls blodprøver.. Ja, jeg ser ut som jeg er sprøytenarkoman. Sykepleier i dag smilte, og sa at hun måtte ta nye blodprøver. Jeg humret litt, tok av meg jakka og sa «pick one». Sykepleiers reaksjon taler for seg selv: «FY FAEN!!!»

Så inn til legen igjen. Nei, ikke visste hun. Vente på koloskopi, men jeg fikk resept på smertestillende og sykmelding ut uken. Hold deg i ro!

Ble også henvist til gynekolog. Nå er jeg så lei, at jeg bare er glad for alle undersøkelser som kan utelukke noe. Det er derimot en ting jeg lurer på? Hvorfor er det slik at kvinner må ha gynekologisk undersøkelse ved enhver anledning? Det virker som om legene tror de kan finne svar på alt som er galt med et hunkjønn bare hun sprer bena!

Joda, det er mange kvinns som hadde hatt et bedre liv om de hadde spredd bena litt oftere, men det er en helt annen diskusjon.

Så bar det hjem igjen. Ringe gynekologen. Ledig time? Nei, ikke i januar. Haster det? Jeg måtte så forklare hele runddansen en gang til. Hmmm… Hørte jeg i andre enden. Så bar beskjeden å komme inn til dem med henvisningen. Da skulle de finne en time til meg. Kanskje neste uke.

Ut å kjøre igjen. Ikke helt ideelt når man har smerter. I alle fall ikke når smertene forverres når jeg sitter rett opp og ned… Men, må man så må man.

Vel fremme henvender jeg meg i luken. Hei! Jeg skal levere denne og få en time.Damen skuler stygt på meg. Få time? Hvem har sagt det? Så var det bare å forklare hele sulamitten en gang til, inklusive det som ble sagt på telefonen litt tidligere. Hun ser på en kollega som overtar papirene mine. Nei! Ingen time å få. Reis hjem. Vi sender innkalling i posten.

Så da bar det hjem – igjen! Uten svar. Med usikker ventetid for neste undersøkelse. Med like store smerter.

Jeg har blitt kasteball. I et system som ikke virker. Et system preget av venting. Av usikkerhet. Av kunnskapsløshet. Av beslutningsvegring. Av henvisninger. Kastet frem og tilbake fordi ingen gjør noe noen burde ha gjort!

fig200208043Bilde fra Tidsskrift for den Norske Legeforening

 

Reklamer

De fleste kjemper for å leve, men noen kjemper for å få dø…

Jeg leste en veldig interessant artikkel i Dagbladet i dag. En artikkel med overskriften «Dødskampen». Den handler om aktiv dødshjelp…

Jeg har meninger om det meste, og jeg deler dem villig vekk. Likevel skal jeg si en ting helt innledningsvis: Jeg kommer ikke til å ta stilling til om vi bør legalisere aktiv dødshjelp. Rett og slett fordi jeg ikke vet…. Jeg skal prøve å forklare hvorfor underveis.

Først i artikkelen møter vi Olav.

Olav er syk og har tenkt mye på døden…

«Da «Olav» fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft i juni, ga legen ham mellom tre og seks måneder igjen å leve. Nå har han gått ned over tjue kilo, og smertene og kraftløsheten gjør at han nesten ikke orker noe lenger. Han vet at det bare vil bli verre. Mye verre. Enda sterkere smerter i magen og i ryggen. Kvalme, diabetes, gulsott. Og så: organsvikt.»

Olav er anonym. Han har gått fra et liv med samboer, jobb og leilighet til et liv alene som uføretrygdet. Han bor på et nedslitt rom i et hybelhus i Oslo hvor han har delt bad og toalett på gangen. Alt han ønsker er å dø med verdighet. Gjerne i solveggen med en god vin og en røyk. Han vil ikke stå frem fordi han synes det er nedverdigende å skulle dø fra ingenting.

Alt Olav ønsker er å kunne ta valget om å dø når han føler tiden er inne for ham.

«- Jeg ber ikke om at noen andre skal ta livet av meg – for det skal jeg jammen meg klare selv. Alt jeg ber om er hjelp til et anstendig sted å bo, slik at jeg kan ta avskjed med livet mitt på en verdig måte, og en dødelig pille som jeg kan ta når jeg føler at tid og sted er riktig for meg.»

Olav har takket nei til cellegift og har ingen regelmessig kontakt med sykehus eller helsevesen. Det er hans eget valg. Han vil ikke ha det.

«- De såkalte lindrende tiltakene alle snakker så varmt om, er en tragisk vits. Jeg så hvilket helvete min far gjennomgikk de siste to årene han levde, og unner ingen å dø slik. Det er langsom tortur. Selv har jeg skuffen full av sterke smertestillende som jeg bare blir dårlig av, og som sløver meg ned og ødelegger psyken og resten av kroppen min fullstendig. Skal liksom dét være et godt alternativ, i stedet for å få en pille som gjør slutt på lidelsene når man ikke orker mer?»

Olav er opprørt over at han ikke kan bestemme over sitt eget liv og når det skal slutte:

«- Jeg blir så opprørt når jeg hører slike ting at jeg vet faen meg ikke hva jeg skal si. Hvem er det som skal bestemme over livet mitt? De som aldri har brydd seg før, og som heller ikke kommer til å føle noe som helst av min dødskamp og smertene den vil medføre? Det siste jeg ønsker er å dø på et sterilt sykehus, der omgivelsene og folkene er like upersonlige som systemet selv.»

Vi møter også Ivar i artikkelen.

Kona hans, eller «kjæresten min» som han kaller henne, døde av blodkreft for tre år siden. Ivar fikk selv slag og ønsket å dø.

«– Det er ikke mord å sørge for at gamle og syke ikke lider, det er det stikk motsatte. Jeg har stor respekt for livet, og jeg ønsker at jeg vises den respekten jeg fortjener ved at jeg får bestemme når jeg vil forlate denne verden, sier han.»

Ivar er heldig. Han har kommet seg. Angsten og depresjonen har gitt seg takket være medisiner, og Ivar ønsker nå å leve videre. Likevel er han av den oppfatning at han burde fått hjelp til å dø da han ba om det. Sterkt å lese!

Sigrid har liggende en pille hun fikk av en legevenn. En dødelig morfinpille. Den er et viktig symbol.

«Sigrid mener det er en menneskerett å avgjøre når man skal dø når man har levd et langt liv og har uutholdelige smerter, og at legene bør gi sine pasienter en verdig avslutning dersom de ønsker det selv»

Hun har også hjulpet en med en slik barmhjertighetshandling, som hun kaller det – en 98 år gammel kvinne som led forferdelig og ble oppdaget hver gang hun hadde klart å samle opp tilstrekkelig med medisiner. Sigrid håper selv hun vil sovne stille inn, men er klar for å ta kontrollen selv dersom det blir nødvendig.

Artikkelen presenterer oss også for skipsrederen Jacob. Han lever fortsatt et aktivt liv, men har klar mening om aktiv dødshjelp:

«- Det er like naturlig å dø som å bli født, og vi har da vitterlig ingen forpliktelse til å leve. Andre bør ikke legge seg opp i hvorfor den enkelte ønsker å dø. Når man har blitt så gammel som meg, bør det være nok at man er ensom, kjeder seg – rett og slett ikke synes det er noe moro lenger. Da bør det finnes et sofistikert og lovlig alternativ som gjør at man kan avslutte livet på en udramatisk og smertefri måte.»

Jabobs kone er katolikk og sterkt imot aktiv dødshjelp. Jacob vet derfor ikke hvordan slutten på livet blir, men han er glad det finnes klinikker i Europa som gir han en valgmulighet.

Dagbladet har gjort et godt stykke arbeid med artikkelen. De har også vært i kontakt med to leger som har vært gjennom det norske rettsapparatet etter å ha gitt aktiv dødshjelp. Den ene av legene, Stein Husebø, peker på noe viktig:

«- Over halvparten av pengene i helsevesenet blir brukt i de siste seks månedene av folks liv. Det er snakk om flere milliarder kroner. Et stort antall døende blir i løpet av sine siste uker utsatt for meningsløs og kostbar medisinsk behandling som bare bidrar til å forlenge lidelsene deres. Jeg mener ikke at vi skal spare penger, men at vi skal gi de døende anledning til å dø, sier Husebø.»

Husebø er i dag imot legalisering av aktiv dødshjelp, men det han sier er viktig. For det er et grunnleggende skille mellom å aktivt hjelpe noen å dø, og det å gi de anledning til å dø i stedet for å pine dem gjennom en utsettelse bare fordi vi har medisiner til det.

Bilde fra Agderposten

Morten Horn, nevrolog og overlege ved Oslo Universitetssykehus er motstander av aktiv dødshjelp;

» …han mener det å ta liv strider mot profesjonsetikken og vil være en urimelig oppgave å pålegge legestanden…»

Horn påpeker mange av nyansene i debatten. For det er vanskelig å vite hvor grensene skal gå. Hvor syk må man være? Skal det stilles krav til forventet levetid? Hvor store smerter må man ha? Og ikke minst hvem er kapabel til å ta avgjørelsen?

Horn anlegger et helt annet syn på debatten. Han mener at aktiv rettshjelp ikke handler om retten til å dø, men om rett til å ta livet av et annet menneske uten å kunne straffes for det. Han har et godt poeng. For man kan ikke straffe en person for å ha tatt sitt eget liv. Selv om selvmord er straffbart i Norge i dag, så er det vanskelig å stoppe noen som virkelig vil ta sitt eget liv. Dessverre i de fleste tilfeller, men det ligger utenfor denne saken i øyeblikket. Aktiv dødshjelp vil med andre ord gjøre leger til dommer og bøddel for syke mennesker lider seg gjennom smerter. Jeg skjønner godt at legene ikke vil ha den rollen…

Mot slutten av artikkelen kommer Husebø igjen med noen gode poenger. Han peker på skillet mellom aktiv og passiv dødshjelp. Det er et viktig skille! Det er en vesentlig forskjell på å gå inn å aktivt forkorte livet til en person, og det å ikke yte medisinsk assistanse slik at sykdommen går sin gang.

«- Jeg har flere ganger sett og respektert eldres ønske om å slutte å ta til seg mat og drikke. Det er en stor krenkelse å holde dem i live med kunstig næring som de ikke ønsker.»

Artikkelen avsluttes med følgende fra Olav:

«- Det hadde vært fint å kunne avslutte det hele i en solvegg med en røyk og ei god flaske vin. Ta en sovepille når vinen begynner å virke, og så, når trøttheten kommer sigende, svelge den dødelige pillen som gjør slutt på alt. Slutt på dette jævla livet.

Han kremter:

– Helt smertefritt. Ja … Det hadde i hvert fall vært noe å se fram til den lille tiden jeg har igjen.»

Bildet er hentet herfra

Debatten har så mange nyanser… Den handler om retten til å dø. Retten til å bestemme over eget liv, og avslutningen av dette. Det handler om mennesker som er syke og lider med smerter hver eneste dag, og vil lide resten av sitt liv. Men det handler også om et ansvar. Om en yrkesgruppe som blir ansvarlig for den tunge avgjørelsen. En yrkesgruppe som blir pålagt å bestemme over hvem som må leve og hvem som får dø.

Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg mener om saken. Likevel er den viktig. Så tusen takk til Dagbladet for denne artikkelen!