Klar til neste kamp!

Dagen i dag startet helt jævlig! Mine tre innlegg tidligere i dag forteller alt om det… For når jeg har sånne dager så sitter ordene løst. Det er mye frustrasjon som skal ut.

Men, i dag har jeg heldigvis hatt gode venner som har brydd seg. En telefon, en melding som spør hvordan jeg har det, eller noen som tilbyr en skulder om jeg trenger det. Det er godt! Bare den lille, lille tingen som viser at noen bryr seg. At det finnes hender å holde i om jeg trenger det. Sånne venner er gode å ha!

Og det var det jeg trengte. Bare noen få oppmuntrende ord. Bli påminnet hvilken styrke og selvtillit som egentlig bor i meg!

For ja, jeg skal grave i fortiden i morgen. En fortid av drit og jævelskap….

Men, det er tross alt fortiden det er snakk om. FORTID!!! Det er ting jeg allerede har vært gjennom. Og jeg kom meg gjennom det. Kom ut styrket i andre enden.

Jeg kommer med bagasje. Og en shit load av det også! Men, det er det som gjør meg til den jeg er. Hadde jeg ikke vært gjennom jævelskapen, så hadde jeg ikke hatt den styrken, den erfaringen jeg har. Jeg hadde ikke vært den jeg er. Og jeg er egentlig veldig fornøyd med å være meg akkurat sånn jeg er!

Og jeg har kommet gjennom hele livet alene! Aldri hatt noen til å støtte meg. Aldri hatt noen andre enn meg selv å stole på. Jeg har kjempet alle mine kamper alene. Og jeg har seiret – HVER GANG!!!

Det skal jeg gjøre nå også!

I dag var et lite tilbakesteg. Jeg har blitt advart om dem. De er nødt til å komme når man står i en prosess for å få det bedre. Når jeg blir slått overende, så gjør det vondt. Man blir irrasjonell, og følelser tar overhånd. Følelser som egentlig ikke har rot i virkeligheten, men som vekkes til live av irrasjonaliteten.

Men, det går raskere og raskere å reise seg igjen. Fordi jeg vet hvilken styrke jeg har i meg. Fordi jeg har vært gjennom ting 100 ganger så ille som dette før.

Og denne gangen har jeg noe helt spesielt. Jeg har gode venner. Gode venner som ser hvordan jeg har det, og som er der for meg når jeg trenger det. Det er i stunder som i dag jeg virkelig får bevist hvem som er der, hvem som bryr seg og hvem jeg kan stole på! Og jeg er så takknemlig!

Så jeg er på bena igjen. Klar for neste kamp!

female_fighterBildet er herfra

Stormen…

Du kom inn i livet mitt. Jeg falt for deg, og jeg falt hardt. Så hardt som jeg aldri før hadde falt.

Du tok meg med storm. Men, da det stormet som verst for oss, ble jeg stående alene.

Du ville ikke stå stormen ut sammen med meg. Vi visste ikke hvor kraftig stormen ville være. Visste ikke hvor lenge den ville vare. Den gjorde deg usikker. Den gjorde deg redd.

Du turte ikke stå i stormen sammen meg. Da du fikk valget, om å stå stormen gjennom sammen med meg eller søke ly og ta neste storm alene. Du klarte ikke velge. Stormen skremte deg for mye. Redselen din for stormen… Du var mer redd stormen enn du var for å miste meg. For du visste ikke hva stormen ville bringe. Du visste ikke hvor hard den ville være. Du var redd for det ukjente, og turte ikke velge. Du forsøkte å søke ly. Trekke deg unna. Gjemme deg. I håp om at stormen ville løye.

Så, jeg valgte for deg.

Jeg kunne ikke søke ly sammen med deg. Jeg var nødt til å stå i stormen. For jeg var lei av å være feig. Jeg var lei av å alltid søke ly for stormene. For jeg visste at hver gang jeg søkte ly, ville en ny storm true så fort jeg våget meg frem. Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg visste at jeg måtte stå denne gjennom, slik at neste storm bare vil føles som en bris.

For jeg stod i stormen. Jeg visste jeg måtte trosse den. Kjenne dens styrke. For uten å kjenne stormen, ville jeg aldri kunne nyte solens stråler. Ville ikke verdsette dem på samme måte. Jeg valgte å stå i stormen. Visste det ville bli tøft. Veldig tøft. Men, jeg visste også at stormen en dag ville løye. Visste at solen igjen kom til å skinne. Og at jeg da, for første gang, virkelig ville kjenne hvor varme, hvor gode, hvor glade dens stråler egentlig er.

Stormen min har begynt å løye nå. Jeg kjenner fortsatt kraftige vindkast. De rusker meg i håret. Forsøker å rive meg overende. Men, jeg har kjent stormen. Stått gjennom den. Jeg kjenner nå at jeg er sterkere enn stormene. Jeg har stjålet min storms styrke. Gjort den til min egen.

Stormen min har begynt å løye. Jeg stod gjennom det verste alene. Og jeg er stolt. Stolt her jeg nå kjenner den første varmen av solens stråler.

Din storm venter fortsatt. Den vil være sterk, men du vet ikke hvor sterk den vil være. Den vil være lang, men du vet ikke hvor lang den vil være. Du vet bare at den kommer.

Men, du må stå i stormen din alene. Du var for redd til å stå gjennom min. Du var reddere stormen enn du var for å miste meg. Og miste meg det gjorde du. Du mistet meg da du rømte og søkte ly.

Den stormen som kommer din vei er intet annet enn den stormen jeg har stått gjennom. Du vil møte samme redsel. Samme usikkerhet. Men, fordi du ikke turte stå der i stormen sammen meg, så vil du også stå i din storm alene. Du har ingen ved din side, som har stått stormen gjennom før deg. Som kan forberede deg på stormens lunefulle kast.

Du slapp min hånd da jeg trengte deg som mest. Lot meg stå alene i stormen. Når du nå går din storm i møte, vil også din hånd være tom. Du slapp min….

Electrical-StormBildet er herfra

Det er styrke i svakhet…

Jeg har vært svak i det siste. Veldig svak.

Har trengt noen der. Noen til å holde meg. Til å legge armen beskyttende rundt meg. En jeg kan krype inntil å føle meg liten. Bare være sårbare, lille meg. En som forteller meg at det er greit å være svak. At det er greit å være sårbar og liten. At det er greit å ha det vondt. En som stryker meg over kinnet. Kysser meg på pannen. En som ser meg i øynene, og sier at alt blir bra til slutt.

Det hadde vært så godt.

Og jeg har vist meg svak. Jeg har latt andre se smerten jeg bærer på. Jeg har latt andre se tårene jeg har felt. Jeg har latt andre få se meg svak.

Aldri har jeg gjort det før. Jeg har alltid båret min egen smerte. Båret den dypt inne i meg. Gjemt fra omverden. Aldri sluppet noen inn på meg. Aldri latt noen se bak fasaden jeg bærer. Smerten har vært min egen.

Derfor har jeg også vært ensom. Ensom i smerten. Uansett hvor mange jeg har hatt rundt meg, så har jeg følt meg alene. Og ensom. Veldig ensom. Fordi jeg ikke klarte dele. Klarte ikke dele det vonde jeg bar på. Og siden ingen så. Siden ingen visste. Så var jeg alltid ensom. Ensom i mitt eget mørke.

Og jeg famlet i mørke. Lette etter veien ut. Alene. Fordi jeg ikke lot noen vise meg veien. Lot ikke de som har gått den før, lede meg mot lyset. Jeg vandret i mørket uten å vite hvor jeg skulle. Alene. Fordi jeg ikke turte dele.

Denne gangen har jeg turt å vise meg svak. Og det eneste jeg angrer på er at jeg ikke har gjort det før. For det er godt å slippe å føle seg ensom i smerten. Det er godt å være rundt noen som forstår. Det er godt å slippe fasaden. Slippe skuespillet og bedraget med å gjemme smerten.

Ingen kan fjerne min smerte. Ingen kan ta den fra meg. Den er min byrde å bære.

Men, jeg kan la andre se min kamp. La andre få stå ved siden av meg, og holde hånden min når jeg er redd.

Jeg er ikke lenger redd for å vise meg svak. For i min svakhet finner jeg styrke. En styrke mye større enn å stå gjennom det alene.

For det krever styrke å vise seg svak. Det krever mot å vise seg svak. En styrke og mot større enn noe annet. Men, det gir også en styrke og et mot tilbake. Mye sterkere enn det man ga for å vise.

427370_10150523626447493_2041758670_n