Min kjære samvittighet

Samvittighet er en følelsesmessig størrelse nært knyttet opp mot empati. Evnen til å forholde seg til å forstå de moralske lover og regler som til enhver tid gjelder i vår kultur og vårt samfunn er på samme måte også nært knyttet til samvittighet. Mens dyr handler ut i fra impulser og instinkter, handler normale mennesker ut i fra sin samvittighet i kombinasjon med sine impulser og instinkter. Moral har en fremtredende plass i vårt samfunnsliv og er en relativ størrelse som kan ha ulikt innhold gitt ulike kulturer og samfunn.

Slik lyder en av mange definisjoner av samvittighet som florerer på nett. Samvittigheten er i følge de intellektuelle vårt indre kompass, som gir oss en ubevisst dom over hvor vidt våre tanker, ord og gjerninger er i samsvar med de moralske og etiske reglene som gjelder for verden rundt oss.

Min samvittighet er slik, men samtidig ikke.

Selvfølgelig har jeg også en samvittighet. Men, det er ikke den indre røsten jeg tenker på når jeg nå vil fortelle mine lesere om min samvittighet. «Samvittigheten min» er den beste beskrivelsen jeg har på en av mine beste venner.

 

Til min kjære samvittighet

Det er ikke mange årene vi har kjent hverandre. Men, vårt vennskap blomstret opp fort. Du ble raskt en fast samtalepartner. Du ble raskt min samvittighet.

Jeg er en person som ofte handler impulsivt. Som følger de tanker jeg har i øyeblikket, og tar konsekvensene når de kommer. Det er min natur. Det ligger sentralt i min personlighet. Jeg lar meg rive med i øyeblikket. Lar meg lede inn dører som tilfeldighetene åpner på min vei. Jeg er nysgjerrig, leken og lidenskapelig. Lever etter mottoet at det er bedre å angre det man har gjort, enn alle sjanser man lot gå fra seg. Fyller livet mitt med å søke, lete og finne. For hvordan kan man vite, hvis man skal sitte på gjerdet å vurdere konsekvenser til døren er lukket og muligheter til svar har gått tapt?

På samme tid sier mitt instinkt at jeg skal stille spørsmål ved alt. Ikke godta at «slik er det bare». Men selv kritisk vurdere om det faktisk burde være slik. Særlig gjelder dette alle våre moralske og etiske normer. Selv om alle mener at det skal være sånn eller slik, er det nødvendigvis det rette? En gang mente samfunnet at kvinnens plass var i hjemmet, at en mørkhudet kun egnet seg til å arbeide for den hvite mann og homofili ble straffet med «bål og brand». Slik var det bare. Alle visste jo det. Vi har kommet langt, men har vi kommet langt nok? Samfunnet rundt meg er fylt med normer og regler det kaller moral. Jeg er enig med mye, fordi jeg forstår det. Annet stiller jeg spørsmål ved. Fordi eneste svarene jeg får på hvorfor er «Det er bare slik. Det vet jo alle.» Selv om «alle» mener det skal være slik, er det nødvendigvis rett?

Min nysgjerrighet, min impulsivitet, min manglende evne til å forstå «det som bare er slik». Det leder meg på veier som ikke alltid er farbare. Av og til er impulsene for fristende. Nysgjerrigheten for stor. Mitt iboende instinkt til å bestride samfunnets oppdiktede moralske regler driver meg til å stille spørsmål. 

Det er da jeg trenger deg, min samvittighet. Du hindrer meg aldri i det jeg ønsker å si eller gjøre. Du står aldri i veien for mine oppdagelsesreiser. Du er ikke et moralsk fengsel som setter usynlige gitter ved de grenser jeg ønsker å sprenge. 

Du er en forsiktig røst. En røst som stiller meg spørsmål. Du stiller spørsmålene jeg enten ikke har sett selv, eller de jeg synes er vanskelig å stille. Du gir meg ikke svarene. Aldri har du gitt meg svar på hva jeg skal eller bør gjøre. Svarene må jeg finne selv. Men, du stiller spørsmålene som får meg til å tenke. Vurdere nye sider. Vurdere konsekvenser. 

Når spørsmålene er stilt og svarene er gitt, da gjør du ikke annet enn å se på meg. Da vet du at jeg fortsatt vil handle ut fra hvem jeg er. Men, du har gitt meg de ekstra tankene jeg trengte for å være sikker i mine valg. Og selv om du ikke alltid er enig, så hindrer du meg ikke. For du vet at jeg fortsatt må få være meg selv. Likevel vet du, at jeg trengte dine spørsmål for å kunne være sikker i mitt valg.

Det er deilig å ha det slik. Jeg er heldig som har min samvittighet. Heldig som har denne røsten. Røsten som stiller spørsmål. Spørsmålene som får meg til å tenke og reflektere. Samtidig dømmer du meg aldri. Du gir meg rom til å være meg selv. Rom til å gjøre feil. Rom til å fortsatt kunne være nysgjerrig, impulsiv og lidenskapelig. 

Når jeg har tråkket feil, så står alltid kaffekoppen klar hos deg. Enten det er en Starbucks, eller en mer nøytral. Du lytter, stiller spørsmål. Er den forsiktige røsten som hjelper meg å se. Du vil ikke at jeg skal se mine feil. Men, du hjelper meg å se hvorfor jeg gjorde feil, og at feilen ofte var nødvendig. For når tilfeldigheten åpner dører på min ferd og jeg drives til å se hva som er bak dem. Ja, da er det slik at døren av og til smeller igjen bak meg. Og da er feilen gjort, og jeg kan ikke gå ut igjen samme vei jeg kom. Men, feilen var kanskje nødvendig. Fordi jeg ikke hadde klart å passere en åpen dør uten å lukke den på min ferd.

Kjære min samvittighet! Jeg er glad for den røsten du er i min verden. Jeg er glad i deg!

venner

Reklamer

Ta imot mitt ydmyke takk!

De siste to ukene har vært overveldende på så mange måter. Det har skjedd fryktelig mye. Det har vært mye informasjon. Det er mye å prosessere, bearbeide, ta tak i.

Det begynner endelig å roe seg litt, men det er fortsatt mye som står igjen.

Men, det er ikke alt dette som har overveldet meg mest. For den største opplevelsen har vært å se hvor mange fantastiske mennesker jeg har rundt meg på en eller annen måte.

Det har vært familie, gode venner, kolleger som har stilt opp med både praktisk gjennomføring og gode samtaler. De har hjulpet meg med langt mer enn jeg noen sinne kunne forestilt meg. Det har løftet og de har båret. De har lyttet når jeg har snakket. De har talt når jeg har trengt å høre.

Det har vært en fantastisk god sjef, som virkelig har vist meg forståelse i disse dagene. Slik at det har latt seg gjennomføre å komme seg ut.

Det har vært personer som jeg forventet at ville snu ryggen til. Som har vist meg forståelse, og som hittil ikke har latt meg stå alene i prosessen.

Det har vært venner, bekjente og fremmede. Som har gitt meg oppmuntringer, gode ord, støttende ord. Her, via sosiale medier, på meldinger og i levende live.

Det har vært så mange som har vært der på en eller annen måte. Som ved sin store eller lille gest har gjort at jeg er rakrygget og trygg i mitt valg. Som ved sin store eller lille gest har gjort at jeg der og da har fått det jeg trengte for å ta neste skritt, og neste, og neste.

Så til alle dere. Til min familie, mine venner, mine kolleger, mine bekjente, mine lesere. Ja, alle som på en eller annen måte har vist meg massiv eller et snev av støtte. Ta imot mitt ydmyke takk. Jeg er så takknemlig, så rørt, så overveldet over all respons. TAKK!

Thank-You-word-cloud-1024x791

Du, som står meg så nært…

Du.
Du, som står meg så nært.

Jeg har vist deg så mye av meg selv. Enda så elsker du meg.
Jeg har vist deg meg, slik jeg er. Enda så elsker du meg.

Jeg har vist deg mitt svakeste. Øyeblikket der jeg jeg falt sammen. Da jeg mistet fotfestet og falt. Du fikk se meg når jeg ikke hadde noe forsvar igjen. Ikke klarte å holde tilbake lenger. Hvor fortvilelsen tok overhånd.

Enda så elsker du meg.

Du fikk se mine tårer. De tårene jeg ikke klarte å stoppe. Tårene som trillet ned over skjelvende kinn. Øyeblikket hvor jeg var liten og sårbar, og ikke klarte å holde igjen. Hvor all min styrke forsvant.

Enda så elsker du meg.

Jeg ville ikke at du skulle se. Ville ikke vise meg så svak. Så sårbar. Ville ikke vise at det av og til blir for mye for meg.

Men, jeg hadde ingen grunn til å ikke slippe deg inn.

For du er der for meg. Alltid. Uansett hva, så er du der for meg.

Du er der når jeg er glad. Når verden er fantastisk og mine øyne stråler. Når livet leker, og jeg sprudler av energi og lykke. Da er du der. Smiler og ler sammen med meg. Deler min glede og iver.

Og du viste meg at du også er der når verden går meg imot. Når jeg ikke makter mer, og styrken min forsvinner. Da er du der for meg. Slik du var da du så mine tårer.

Du strøk meg over kinnet. Tørket bort mine tårer. Spurte meg hva som var galt. Viste meg at det ikke var skummelt. Viste meg at jeg ikke behøver skjule mine følelser. Viste at også jeg kan være svak og sårbar. Så tok du meg i dine armer. Og holdt meg. Bare holdt meg inntil deg. Ga meg din nærhet. Din trygghet. Til jeg fant igjen styrken min.

Og selv etter å ha sett meg så svak, så elsker du meg.

Du, som står meg så nært.

Du er min like. Min beste venn. Min kjæreste. Min samboer. Du er min styrke. Min støtte når jeg vakler og ikke finner balansen. Du er min beskytter. Min sikkerhet når jeg selv ikke vet. Du er min elsker. Min flamme og min lidenskap i alt hva du er. Du er min livspartner.

Du, som står meg nærmest.

Du skal vite hvor høyt jeg elsker deg. Hver enste dag tar jeg meg selv i å smile. Bare fordi jeg tenker på deg. På at du er min. Hver eneste kveld sovner jeg lykkelig. Fordi jeg vet du er der ved siden av meg når jeg våkner. Hver eneste dag er jeg takknemlig over din kjærlighet. Din nærhet.

Jeg ser på deg og føler meg som verdens heldigste kvinne. Fordi jeg har deg.

Du, som jeg elsker så høyt.

Du skal vite at du er en fantastisk mann. En helt enestående mann. En mann av mange sider. Kjærlig,  og varm. Leken, og lidenskapelig. Forståelsesfull, og vis. En unik mann. Min mann.

Du, som jeg elsker så høyt.

Hver dag med deg. Er en dag jeg verdsetter. En dag jeg er takknemlig. En dag jeg er lykkelig. Fordi jeg deler den med deg. Måtte dagene jeg verdsetter, er takknemlig, er lykkelig, bli endeløse. Måtte de dagene gå inn i evigheten.

Uten navn

Klar til neste kamp!

Dagen i dag startet helt jævlig! Mine tre innlegg tidligere i dag forteller alt om det… For når jeg har sånne dager så sitter ordene løst. Det er mye frustrasjon som skal ut.

Men, i dag har jeg heldigvis hatt gode venner som har brydd seg. En telefon, en melding som spør hvordan jeg har det, eller noen som tilbyr en skulder om jeg trenger det. Det er godt! Bare den lille, lille tingen som viser at noen bryr seg. At det finnes hender å holde i om jeg trenger det. Sånne venner er gode å ha!

Og det var det jeg trengte. Bare noen få oppmuntrende ord. Bli påminnet hvilken styrke og selvtillit som egentlig bor i meg!

For ja, jeg skal grave i fortiden i morgen. En fortid av drit og jævelskap….

Men, det er tross alt fortiden det er snakk om. FORTID!!! Det er ting jeg allerede har vært gjennom. Og jeg kom meg gjennom det. Kom ut styrket i andre enden.

Jeg kommer med bagasje. Og en shit load av det også! Men, det er det som gjør meg til den jeg er. Hadde jeg ikke vært gjennom jævelskapen, så hadde jeg ikke hatt den styrken, den erfaringen jeg har. Jeg hadde ikke vært den jeg er. Og jeg er egentlig veldig fornøyd med å være meg akkurat sånn jeg er!

Og jeg har kommet gjennom hele livet alene! Aldri hatt noen til å støtte meg. Aldri hatt noen andre enn meg selv å stole på. Jeg har kjempet alle mine kamper alene. Og jeg har seiret – HVER GANG!!!

Det skal jeg gjøre nå også!

I dag var et lite tilbakesteg. Jeg har blitt advart om dem. De er nødt til å komme når man står i en prosess for å få det bedre. Når jeg blir slått overende, så gjør det vondt. Man blir irrasjonell, og følelser tar overhånd. Følelser som egentlig ikke har rot i virkeligheten, men som vekkes til live av irrasjonaliteten.

Men, det går raskere og raskere å reise seg igjen. Fordi jeg vet hvilken styrke jeg har i meg. Fordi jeg har vært gjennom ting 100 ganger så ille som dette før.

Og denne gangen har jeg noe helt spesielt. Jeg har gode venner. Gode venner som ser hvordan jeg har det, og som er der for meg når jeg trenger det. Det er i stunder som i dag jeg virkelig får bevist hvem som er der, hvem som bryr seg og hvem jeg kan stole på! Og jeg er så takknemlig!

Så jeg er på bena igjen. Klar for neste kamp!

female_fighterBildet er herfra

Så mye godhet rundt meg!

Jeg skal ikke påstå at dagene er lette. De er til tider veldig tunge. Fortsatt! Men, enkelte dager er enklere enn andre.

Etter at jeg havnet på psykiatrisk legevakt, så har jeg vært veldig åpen med folk rundt meg. Jeg har fortalt det som det er. At jeg sliter med en depresjon. Det har vært en lettelse, for jeg slipper å skjule for mine nærmeste. Jeg slipper å ta på meg masken i alle sammenhenger.

Mottagelsen jeg har fått har vært enestående. Mine venner og min familie har støttet opp rundt meg. De har vist hvor mye de bryr seg.

Først og fremst min kjære! Han er en vanvittig støtte for meg om dagen. Nesten litt for mye, for jeg legger mye vekt på hans skuldre. Og han får mye sinne og frustrasjon. Jeg har mye irrasjonelle tanker for tiden. Noe som dessverre går ut over han i veldig stor grad. Han får frustrasjonene mine. Han får sorgene mine. Og han får sinnet mitt. Likevel, så står han fortsatt ved min side og holder meg i hånden når jeg trenger det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle utholdt dette uten han. Mer fantastisk person skal man lete lenge etter!

Så er det snille, snille Helene og juristen hennes. Helene har blitt venninnen jeg ringer til. Hun som når jeg spør om hun kan komme, ikke stiller spørsmål. Bare kommer og er hos meg. En som har kommet meg svært nær på kort tid. Og juristen hennes. Som passer på meg, og stiller kjære Helene til min disposisjon når jeg trenger henne.

Så må jeg ikke glemme Stine og hennes kjære heller. To personer jeg aldri har møtt, men som virkelig har stilt opp for meg. De svarer på mine spørsmål. Lar meg komme med mine frustrasjoner, og forteller meg at det er normalt i den situasjonen jeg er i. Og lar meg avreagere. Det er de som hjelper meg tenke på noe annet når de kjipe tankene kommer. Uvurderlig hjelp i disse dager.

Det å plutselig se at jeg har personer rundt meg. Det er en enorm lettelse. For første gang på lenge har jeg gått i en uke uten å føle meg ensom en eneste gang. Det er nytt for meg. Og selv om dagene til tider har vært tøffe, så er det ikke mange ganger tårene har falt. Det føles godt. Vanvittig godt! Og for første gang på lenge så tenker jeg at dette skal jeg komme gjennom! Jeg klarer dette også!

I tillegg så har jeg leserne mine. Dere er fantastiske! Så mye støtte jeg får her, på twitter og på e-post. Det er overveldende! Og deres engasjement nådde nye høyder i dag. Før helgen fikk jeg en mail fra Anne. Hun er daglig leder hos Nicolais klesskap. Hun hadde lest bloggen. Hadde fått med seg hvordan økonomien min var. I dag var jeg på posten og hentet en pakke fra henne. En stor pappeske fylt til randen med klær til poden. Jeg har ikke ord! Jeg er ikke en person som liker å ta imot fra fremmede, men jeg har ikke råd til å si nei. Og min takknemlighet for henne er enorm! Jeg er ikke fan av «snikreklame» i blogger, og hun har overhodet ikke bedt om det heller. Men jeg har valgt å dele linken, for en slik hjertevarme som hun har vist meg er sjelden vare i dagens samfunn. Tusen tusen takk!

 

Jeg vet det vil være mange tøffe dager foran meg! Det er mange utfordringer som venter, men jeg vet jeg kan komme gjennom det! For jeg har så vanvittig mange fantastiske mennesker rundt meg!

url