Orkan…

Noen dager kommer med motgang. Brått og brutalt. Som slag i ansiktet man ikke kunne forutse. Slag som treffer, akkurat der det smerter mest.

Det sies at livet ikke skal være enkelt. Og livet lever virkelig opp til det. For det er alt annet enn enkelt.

Alle står vi i motvind. Men hvorfor… Hvorfor er det alltid meg stormen skal treffe?

Motvinden er sterk, men man klarer å karre seg fremover. Man må bare være varsom. Se etter hvor man setter føttene hen. Få et godt fotfeste for hvert enkelt skritt. Ta ett skritt av gangen. Det går sakte, men man kommer seg frem.

Motvinden min. Den er ikke bare sterk. Det er en hel orkan. Jeg blåser overende. Har ingen sjanse til å holde meg på bena. Mister fotfestet totalt, og flyttes flere skritt tilbake. Hver gang jeg klarer å reise meg. Så kommer det et nytt vindkast. River meg overende. Og vinden vinner. Hver gang.

Orkanen bringer med seg et kaos av tanker. Og ødeleggelsens kraft er stor. Tankene er dystre. De tærer på meg. Innenfra og ut. Jeg kjenner på nederlag. Jeg kjenner på smerten.

Stoltheten min. Gleden min. Byttes ut. Med usikkerhet. Med utrygghet. Og med den kommer kvalmen. Som skyller over meg. Sterkere og sterkere for hvert vindkast. Til jeg ikke klarer å holde den igjen lenger. Til den overtar kroppen min helt.

Jeg kjenner på nederlag. Får lyst til å gi opp. Bare synke sammen. Flykte inn i de grå, grå tankene som kommer. La fortvilelsen ta meg. La tårene renne. I håp om at de tar med seg noe av dette. Noe av usikkerheten og fortvilelsen. I det de forlater øyekroken.

Jeg har taklet så mye motgang. Klarer jeg virkelig å takle mer? Kanskje er dette tidspunktet. Hvor jeg må innse at jeg ikke kan takle alt. At selv ikke jeg er sterk nok til all verdens motgang. At selv ikke jeg klarer meg gjennom hver orkan som treffer meg.

Orkanens vindkast er sterke. Det frister å bare løfte bena. Bare gi opp. La vinden fange meg. Føre meg dit den mener jeg hører hjemme. Til fortapelsen. Til ødeleggelsen. La den seire. Det hadde vært så mye lettere å bare fly med den. Fly med vinden. Selv om den er destruktiv.

Det er slitsomt å stå imot. Det er slitsomt å kjempe. Kan jeg ikke bare få nyte gleden? For en liten stund…

Jeg har alltid vært sterk. Jeg har stått imot alt som har blitt sendt min vei. Vunnet alle kamper i livet. Så langt. Hver eneste en.

Og jeg stod stolt når orkanen traff. Stolt og sterk. Men, jeg kjenner hvert vindkast hvisker ut litt av stoltheten min. Litt av styrken min.

Men, jeg har fortsatt stolthet og styrke igjen i meg. Det er så fristende å gi opp. Det er så fristende å fly med vinden. Det er så mye lettere enn å igjen reise seg fra siste fall.

Jeg løfter blikket. Ser mot orkanen. Ser den bygger seg opp. Samler krefter for å slå til mot meg igjen. Ser hvor destruktiv den er.

Orkanen skal ikke få fange meg.

Jeg reiser meg opp. Finner fotfestet. Nederlag er ikke et alternativ. Ikke så lenge jeg fortsatt har styrke i meg. Fortsatt har stolthet. Jeg har stått gjennom orkaner før. Jeg har taklet verre enn dette. Jeg skal takle dette også. Jeg er ikke bare sterk. Jeg er den sterkeste.

Og denne gangen står jeg ikke alene. Du står ved siden av meg. Så ta min hånd. Hold den hardt. Hold den trygt. Og stå der med meg til vinden løyer.

Reklame

Stormen…

Du kom inn i livet mitt. Jeg falt for deg, og jeg falt hardt. Så hardt som jeg aldri før hadde falt.

Du tok meg med storm. Men, da det stormet som verst for oss, ble jeg stående alene.

Du ville ikke stå stormen ut sammen med meg. Vi visste ikke hvor kraftig stormen ville være. Visste ikke hvor lenge den ville vare. Den gjorde deg usikker. Den gjorde deg redd.

Du turte ikke stå i stormen sammen meg. Da du fikk valget, om å stå stormen gjennom sammen med meg eller søke ly og ta neste storm alene. Du klarte ikke velge. Stormen skremte deg for mye. Redselen din for stormen… Du var mer redd stormen enn du var for å miste meg. For du visste ikke hva stormen ville bringe. Du visste ikke hvor hard den ville være. Du var redd for det ukjente, og turte ikke velge. Du forsøkte å søke ly. Trekke deg unna. Gjemme deg. I håp om at stormen ville løye.

Så, jeg valgte for deg.

Jeg kunne ikke søke ly sammen med deg. Jeg var nødt til å stå i stormen. For jeg var lei av å være feig. Jeg var lei av å alltid søke ly for stormene. For jeg visste at hver gang jeg søkte ly, ville en ny storm true så fort jeg våget meg frem. Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg visste at jeg måtte stå denne gjennom, slik at neste storm bare vil føles som en bris.

For jeg stod i stormen. Jeg visste jeg måtte trosse den. Kjenne dens styrke. For uten å kjenne stormen, ville jeg aldri kunne nyte solens stråler. Ville ikke verdsette dem på samme måte. Jeg valgte å stå i stormen. Visste det ville bli tøft. Veldig tøft. Men, jeg visste også at stormen en dag ville løye. Visste at solen igjen kom til å skinne. Og at jeg da, for første gang, virkelig ville kjenne hvor varme, hvor gode, hvor glade dens stråler egentlig er.

Stormen min har begynt å løye nå. Jeg kjenner fortsatt kraftige vindkast. De rusker meg i håret. Forsøker å rive meg overende. Men, jeg har kjent stormen. Stått gjennom den. Jeg kjenner nå at jeg er sterkere enn stormene. Jeg har stjålet min storms styrke. Gjort den til min egen.

Stormen min har begynt å løye. Jeg stod gjennom det verste alene. Og jeg er stolt. Stolt her jeg nå kjenner den første varmen av solens stråler.

Din storm venter fortsatt. Den vil være sterk, men du vet ikke hvor sterk den vil være. Den vil være lang, men du vet ikke hvor lang den vil være. Du vet bare at den kommer.

Men, du må stå i stormen din alene. Du var for redd til å stå gjennom min. Du var reddere stormen enn du var for å miste meg. Og miste meg det gjorde du. Du mistet meg da du rømte og søkte ly.

Den stormen som kommer din vei er intet annet enn den stormen jeg har stått gjennom. Du vil møte samme redsel. Samme usikkerhet. Men, fordi du ikke turte stå der i stormen sammen meg, så vil du også stå i din storm alene. Du har ingen ved din side, som har stått stormen gjennom før deg. Som kan forberede deg på stormens lunefulle kast.

Du slapp min hånd da jeg trengte deg som mest. Lot meg stå alene i stormen. Når du nå går din storm i møte, vil også din hånd være tom. Du slapp min….

Bildet er herfra

Hun søker seg til vannet!

Hun søker seg til vannet. Til sjøen. Hun vet hun finner ro der. Hun gjør alltid det.

Sinnet hennes har vært urolig det siste døgnet. Veldig urolig. Like urolig som havet. Når det er på sitt villeste. Mest uregjerlige. Sitt vakreste.

Nå ligger sjøen i ro. Men dråpene husker. Bærer med seg minnene. Av de kreftene kun havet har.

I vannkanten ligger tynne isflak. Så skjøre og delikate. Lik sjelen hennes. Isflakene beveger seg lett. I de små krusningene som når vannoverflaten. Danser lett mot hverandre. Før de sakte sklir tilbake på plass. Forsøker å komme seg fri. Fra vinterens, isens makt.

En båt kjører forbi i det fjerne. Skaper større bevegelse i vannoverflaten. Isflakene sparker fra land. Setter fart. Mot friheten. Hun kan nesten kjenne gleden i dem. Så stopper de brått. Møter det islagte havet. Vugger litt frem og tilbake. Vil ikke gi opp håpet. Men, motstanden er for stor. De må sakte skli tilbake igjen.

Hun kjenner igjen dansen. Den er den samme. Den samme dansen hun selv danser hver dag. I den dansen er hun isflakene. Vannkanten er mørket i sinnet hennes. Bevegelsen i vannet er håpet, de gode dagene. Det som gir henne energi og mot. Det islagte havet er problemene hennes. Livet. Den gjengrodde stien.

Litt lenger bort ligger en båt i ro. Bundet fast til en falleferdig brygge. Den er frosset fast. Fanget av den islagte sjøen. Kjenner ikke de små krusningene i vannet som lever under isen. Den ligger urørlig. Glemt. Fanget. Med sine minner om gode, varme tider. Minner om lek og latter. Nå kan den intet annet gjøre. Enn å vente. Håpe. På at gode, varme dager igjen skal finne den.

Hun kjenner det igjen. Det er de mørke dagene hennes. Da er hun båten. Frosset fast i sitt eget mørke. Fanget. Enser ikke livet som suser forbi. Føler seg glemt, bortgjemt, fanget. Hvor dager fylt av lek og latter kun er et blottet minne. Hun er fanget i sitt mørke som båten er i isen. Evner ikke selv å komme løs. Og bare håper at de gode dagene igjen skal komme.

Hun rusler bortover langs vannkanten. Minnes følelsen av varm, våt sand mellom tærne. Nå knitrer snø og is under føttene hennes. Hun må kjempe seg frem. Opp og ned. Over store isflak. Må passe seg. Så hun ikke detter, og faller. Blir sittende i det våte dypet mellom dem. Hun kan ikke se opp. Hun kan ikke løfte blikket og se hvor hun er på vei. Det er for farlig. Hun må vokte hver steg hun tar. Hvert minste lille skritt. Så hun ikke faller.

Et øyeblikk stopper hun opp. Hever blikket. Står stille og ser en ferge passere. Ser hvordan den brøyter seg frem gjennom den islagte sjøen. Ser hvordan isen pløyes til side. Viker for dens krefter. Bøyer seg for noe større og sterkere. Spretter til side og slipper den frem.

Hun skulle ønske hun hadde fergens krefter.

Foran føttene hennes ligger et lite blåskjell. Forfrosset. Ødelagt. Det som en gang rommet et lite liv. Noe skjørt. Er nå splittet. Ligger alene. Har tapt kampen.

Bølgene fra fergen treffer land. De har vandret under isen. Treffer land med voldsom kraft. De små, skjøre isflakene som en gang var der. Knuses mot steinene. Igjen og igjen.

Når sjøen igjen er stille, ligger kun små, små biter igjen. De står ikke lenger samlet. Isflakene. Hvert bittelille flak må nå kjempe på egenhånd. Mot den store kalde massen.

Hun forlater sjøen. Den ligger rolig nå. Det samme gjør sinnet hennes. Men både sinnet og sjøen har minnene. Om stormen.

 

********************

Alle bilder i innlegget er egne.